Velkommen skal dere være!

Som en (en gang for lenge siden) håpefull journalist-spire, så er denne bloggen mitt fristed til å utfolde meg fritt omkring det som tar opp det meste av fritiden min, nemlig Odin og hans trening! Det jeg skriver er selvfølgelig mest for min egen del som treningsdagbok, men jeg håper allikevel at andre lesere vil kunne ha nytte av eller bare la seg underholde av alt det vi finner på ute i skog, mark og fjellheim. God lesing! ;-)

onsdag 23. juni 2010

lang rundering og narrespor

Denne lørdagen var det nok en test av narrespor i runderingen, og for å gjøre det vanskeligere for Odin (dvs mer realistisk) så tok vi en ukjent oppgave med 2 figuranter før vi kom til området der narresporene var lagt ut. Startet veldig bra på oppgaven, og runderte fint frem til krysset/svingen i langløypa i Vigreskogen. Etter å ha funnet begge figurantene og hatt noen flotte blindslag og passeringer, så var det tydelgi at varmen begynte å sette sine spor, og da var det altså på tide å se hvordan Odin taklet spor i runderingsløypa når han var sliten, noe som merkelig nok gikk overraskende bra... En av fire ganger valgte han sporet inn til midtlinja, men når jeg sendte ham på ny på samme sted så gikk han rett over sporet. De tre andre slagene ignorerte han sporene totalt. Det var tydelig at noe av det vi trente på onsdagen i forveien hadde sunket inn i rottishodet.

En ting jeg reagerte litt på var at han slapp bittet på vei inn til meg på det som skulle ha blitt siste slaget, men jeg velger å ikke lage noe problem utav det, og skylder det på en kombinasjon av varmen og det faktum at jeg ikke hadde med vann til å gi ham underveis. (når han ble sendt ut på nytt så la han seg bare ned ute hos Ola og var tydelig veldig påvirket av varmen...) Avsluttet med et funn av Kristin som lå ute bak et narrespor, og denne gangen var meldingen helt fint (selv om farten var vesentlig nedsatt fra sånn den var i begynnelsen. Han ignorerte narresporet denne gangen også, så det ble en flott avslutning på økten, og jeg fikk bekreftet overfor megselv at spor-i-runderings problemet er noe vi kan og skal få under kontroll til Re-prøvene til neste vår.

torsdag 17. juni 2010

Runderings-spor-avlæring, eller?!?

I og med at jeg lenge har slitt med at Odin er veldig sporsugen, også når vi runderer (noe som fører til at han følger opp selv de lengste og eldste spor han finner når han er ute på runderingsslag, og det blir værre jo lenger han går tomslag, siden han fyrer seg sånn opp på at han MÅ finne noen snart) så har jeg tenkt (prøvespøkelset er jo bare et halvt år eller så unna...) at vi skulle ta en liten test denne onsdagen for å nærmest "tvinge" Odin til å ignorere spor for å få funn. Når det var Odin og min sin tur så bar det inn i valpeløypa i Vigreskogen, og der la Sylvelin ut noen "narrespor" som gikk ca 20 meter fra midtlinja, mens figurantene lå et godt stykke utenfor. På venstresiden, der det kun var barnåler, var det ikke noe problem. Her ignorerte Odin sporene glatt og løp rett til figurant. På høyresiden derimot, der sporet lå i høyt gress, var det en helt annen sak. Her valgte Odin sporet, fulgte det inn til midtlinja uten løsning, og når han begynte å sirkle utover på venstresiden igjen for å finne igjen sporet så ropte jeg ham av før han kom så langt ut at han kune finne Line, som lå figurant på den siden. Sendte på ny, og det samme skjedde igjen, denne gangen tok han sporet nesten helt ut til bilene før han snudde og kom tilbake. Siden alle gode ting er tre, så sendte jeg på ny, og denne gangen gikk han rett over sporet (nå var det sjekket ut opp og i mente, så nå var det ikke annet å gkjøre enn å gå lenger ut. Når han endelig fant Frode så var han så frustrert etter alt spor-rotet at han gikk rett i en halsmelding, som etter bittelitt oppstarts-ulyder viste deg å være en av de beste halsmeldingene han har hatt noengang - jevn, klar og vedvarende. Etter at jeg ropte på ham tok han imidlertid bittet og kom inn med en flott melding. Vi kjørte 2 slag til, og på disse var det ikke noe spor-kluss. Min forhåpning er bare at Odin har lært litt, og på lørdag så skal det testes ut iunder en lang rundering, for å se hvordan han funker når han begynner å bli sliten, og ikke minst for å se om denne testingen hadde noe å si for læringen hans når det gjelder å skille mellom spor og overvær/rundering.

mandag 14. juni 2010

spor i Bjørheimsbygd

Tone, Krissi, Aud, Kaare og meg møttes på Tauferja for å reise inn å sjekke ut et nytt terreng i Bjørheimsbygd denne lørdagen. Med vær og temperatur som minnet mer om en trist høstdag enn midten av juni, så var det relativt trygt å anta at vi ikke kom til å treffe på så mange andre oppi tåkeheimen på fjellet, men det betydde også at vi måtte tenke litt praktisk orientering når vi gikk å la ut spor for hverandre i helt ukjente fjellområder med tåken hengende over oss.

I et lite "hull" i tåken så jeg et høyt fjell rett ved parkeringsplassen, og spøkte med at jeg ville ha et spor som gikk over fjellet. "Problemet var at Kaare tok det som en utfordring og armert med noen sporgjenstander og en caps til sporslutt, så la han avgårde. Sporloggen viser at sporet var 1,7 km men på grunn av været så ble det ikke liggende så lenge før vi gikk sporene våre, bare ca 3 timer. (heldigvis så hadde Siv bakt en ostekake som vi 5 fikk kose oss med der vi satt og ventet på at sporene skulle bli "klar", ellers hadde vi nok gått dem etter en liten time...) Dette betydde imidlertid at det ble for en risikosport å regne når jeg skulle henge på slep etter Odin opp og ned fjellsidene. Jeg tømte hodet for tanker og ideer om hvor Kaare kunne ha gått og lot Odin styre showet. Vi hadde 3 bråstopp i sporet når Odin plukket gjenstander, noe som ble brukt som svært nødvendige pustepauser for meg før det bar videre. på et sted hadde vi et sportap fordi Odin fikk overvær av de andre som stod nede på parkeringsplassen. I og med at vi var høyt over parkeringsplassen så antar jeg at ferten ble blåst langs bakken oppover fjellsiden, for Odin løp med nesen ned (riktignok ikke helt i bakken, men allikevel) helt til han stod på toppen av ei bratt skrent og så ned på parkeringsplassen ca 80 meter nedenfor oss. Når han så dette så tverrsnudde han og løp tilbake til der han hadde mistet sporet, så det var tydelig å se at han selv var klar over hvor han hadde gått over på overvær, noe som for meg var både veldig interessant og veldig nyttig å ha sett og lært. Vi løp videre nedover fjellet, plukket en av Kaare's gamle sokker og belønnet raskt før det bar rett mot slutten. Siden Odin hadde sett og luktet Kaare nede på parkeringsplassen, så slurvet han litt i vinkelen der capsen lå, og ville bare løpe rett inn på til bilene, men når jeg ikke fulgte på (jeg stod da en halvmeter fra capsen, akkurat der Odin hadde vinklet inn mot bilene) så kom han tilbake, tok opp sporet bak meg og gikk rett på slutten. Det er tydelig at dersom sporene blir så ferske og farten blir alt for høy, så trenger Odin av og til å bli minnet på at han må konsentrere seg. Nok en ting som skrives ned i boka over nyttige tips til sportrening.

Etter sporene så ble det tid til ei kort runderingsøkt på hver av hundene, der momentet var rundering midt i et hyttefelt med figuranter gjemt helt oppi hytteveggene. Odin var tredje hund ut, men med spormodusen fremdeles tilstede, så ble runderingen veldig preget av sporsjekking fra de andre hundene. Meldingene funket allikevel supert, så alt i alt så må jeg vel bare være fornøyd selv om det var noen småting (det er det jo alltid) som jeg gjerne kunne ønsket at var annerledes.

tirsdag 8. juni 2010

Kjedsomhet, nervøsitet og alternative treningsformer...

Etter at jeg fant et skikkelig stygt (og helt tydelig veldig smertefullt) flåttbitt i "armhulen" til Odin forrige fredag, så har jeg gått litt som på nåler og med hodet fullt av worst-case-scenario-tanker... Flåtten som satt fast var ikke større enn en liten lillefingernegl, så den hadde ikke sittet på lenge, men på grunn av plasseringen (jeg håper iallefall at det kun er derfor) hadde bittstedet blitt betent og svært - halvannen cm i diameter, skikkelig hissig og lilla, og iallefall 4 mm hevelse. Jeg plukket ut flåtten, klemte ut litt puss og satte meg i bilen. Ringte dyrlegen og sa at vi var 2 minutter unna, og hun (fantastisk hjelpsom som hun er) ryddet plass på timeplanen sin til en akutt-time for å sjekke bittstedet. (og det uten å ta noe ekstra for det - helt supert med sånne veterinærer altså!)

For å gjøre en lang historie kort, så går Odin nå på en skikkelig sterk antibiotikakur for å hindre enventuelle sykdommer eller infeksjoner i bittet. Jeg har ho borrelia-spøkelset hengende over meg og hele tiden så ligger tankene om at Odin vil måtte pensjoneres for godt dersom han nå går glipp av 2 år på lista på grunn av borrelia - Ikke akkurat oppskriften på å få meg til å slappe av. Heldigvis så virker han helt frisk, spiser tablettene sine uten problemer, og både matlyst og energinivå er som normalt, bortsett fra den slappheten som kommer på grunn av varmen selvfølgelig, men den regner jeg som normal siden den kommer hver sommer.

For å få tiden til å gå og for å gi Odin noe å finne på, så har det blitt finlesing av aktiviseringsbøker, lydighets og targettrening for å slippe å ha en hund som kjeder seg så alt for mye, men det merkes godt at det ikke er det han har lyst på - han vil ut og finne folk! Vi har hatt besøk av Olaug og Eireen for sosialisering av en herlig (og bitteliten) puddelvalp, og utenom det så har det vært mye ro-trening (les: legg deg ned og kjed deg) på dagtid og litt småturer og lek på kveldstid når den verste varmen har gitt seg. Forhåpentligvis (jeg krysser alle fingre og tær konstand for det iallefall) så blir det ingen sykdommer eller annet dritt på grunn av flåttbittet, og isåfall blir det tilbake i trening igjen så snart hevelsen på bittstedet har gitt seg. Tror at det er ganske trygt å si at vi gleder oss masse til det, både Odin og jeg.

lørdag 5. juni 2010

Leteaksjon... eller iallefall nesten...

Når alarmtelefonen ringer så har jeg automatisk begynt å tenke "action i Bergen ja...", men denne gangen var det altså på hjemmebane det var leteaksjon. Jeg var litt i tvil på om jeg skulle delta siden Odin egentlig har fått beskjed om å holde seg i ro pga flåttbittet, betennelsen og antibiotikaen, men så lenge det dreide seg om søk i eller nær begyggelse, så valgte jeg å taste 1 og bli med på søket. plukket med meg beredskapssekken, selv om varmen tilsa at det ikke ble nødvendig med storsekk, så er jo alltid førstehjelpsutstyr o.l. litt greit å ha med. Etter kun kort tid var han og hund i bilen og det bar avgårde til ferjekaien på Lauvik, der Sylvelin, Aud, Kaare og Gro-Elin etterhvert også møtte opp. De var på trening på Tjørn når alarmen gikk, så de hadde en lang og kronglete vei å kjøre, men heldigvis så nådde vi alle den samme ferja.

Jeg og Sylvelin diskuterte litt, og fant raskt ut at vi begge hadde den samme magefølelsen om at kontrabeskjed og avblåst-aksjon-telefonen kom til å komme når som helst, men før det eventuelt skjer så må vi alltid gå ut fra at det blir søk... Kjørte ombord på ferja, diskuterte casen litt under overfarten, og heiv oss i bilene og kjørte av ferja i retning oppmøtested og KO. Det skulle imidlertid vise seg at magefølelsen ikke slo feil, og vi hadde ikke kommet lenger enn 500 meter fra fergekaien før vi fikk beskjed om at den savnede hadde blitt funnet i god behold. Det ble ikke noe søk på oss, men vi fikk da en koselig tur i det fine været... For Odin's del så var det jo sånn sett det beste som kunne skje, og selvfølgelig også for den savnede, men det er jo alltid litt "bittert" når vi ikke engang kommer oss ut i søk, ihvertfall med tanke på hvor ekstremt mye tid vi har lagt ned i arbeidet med å komme oss så langt som vi har kommet... Uansett så ble det vendereis, ny fergetur og så rett hjem for å la Odin (og Snuppa, som var på besøk og selvfølgelig også var med på kjøreturen) få leke og kose seg i hagen. Om ikke annet så var det en veldig god "stikkprøve" for å sjekke responstiden fra alarm til alt var under kontroll og vi var klar for avreise... Faren med å ha så få aksjoner som vi har hatt til nå i år er jo at vi glemmer litt av aksjons-rutinene, noe som igjen kan gi økt responstid, og det er jo ikke ønskelig.

torsdag 3. juni 2010

Hat-trick!

Siden jeg flere ganger har stått igjen med følelsen av at det er omtrent 50/50 sjangs for bakspor når vi går oppsøk, så fikk jeg denne onsdagen Sylvelin til å legge ut 3 ganske korte spor for Odin og meg, slik at vi kunne få trent litt mer på retningsbestemmelse. Etter at de andre hadde fått sine økter, så tok jeg med meg en over-klar Odin og trasket avgårde for å finne oppsøks-sløyfene.

Kort fortalt så ble det full pott på alle de tre sporene. Odin gikk fint og kontrollert i oppsøket, uten å velge seg ut en egen oppsøkslinje og dra avgårde på den slik som han har gjort tidligere. Han slo veldig kontant på alle sporene og dro avgårde rett på slutten. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg bare skulle følge på og dersom vi plutselig stod ute på stien igjen uten noen slutt, så skulle vi ta neste spor og så gå tilbake til de som vi fikk bakspor-løsning på etterpå uten å gjøre noe nummer utav det. Det viste seg imidlertid at det ikke ble en aktuell problemstilling. Selv om jeg på spor nr 2 tenkte at "her hadde jeg nok dradd ham av sporet om jeg hadde gått spor slik jeg gjorde før", siden jeg syntes at det var litt vel langt mellom oppsøket og gjenstanden. Med den nye (og eneste riktige) tankegangen klart i hodet om at jeg ikke skal gjøre meg op noen formeninger men la Odin løse oppgaven selv, så lot jeg ham bare gå, og han fant slutten selv uten problem. De problemene som jeg hadde før, når Odin hele tiden stoppet og spurte meg om hjelp er nå helt forsvunnet, etter at han har forstått at det er han som må løse oppgaven og ikke jeg. Det har ført til en mye høyere motivasjon for spor for Odin sin del (og den var høy i utgangspunktet), og han har vokst ekstremt på det etter at jeg sluttet å gi noen form for hjelp eller støtte annet enn "søk spor" i starten og "takk" ved gjenstander og slutt.

tirsdag 1. juni 2010

utmarsj i Kristiansand, med noko attåt...

Fredag kveld satte Odin og meg oss på toget for en helgetur til Kristiansand. både sekk og kløv var pakket og vi skulle på utmarsj. Litt spennende å være "på den andre siden av bordet" og stille som veileder (evt. vill-leder) istedenfor deltaker, men slike utfordringer er jo veldig gøy, og det å måtte veilede kjentfolk gjennom områder jeg aldri før har satt fot i var jo bare ekstra morsomt.

Overnattet hos Kjetil fra fredagen til lørdagen, etter å ha blitt kokt inne i dyre/toalettkupéen på toget i treogenhalv time, og lørdag morgen var det bare finpakking av sekken og handling av diverse mat før det bar avgårde. Jeg fikk et lag på 3 stykker, hvorav 2 var kjente treningskamerater (Anders og Gro), og oppgaven ble gitt - De fikk en kartreferanse, beskjed om å sette seg hver for seg og finne ut hvor vi skulle samt beste vei å komme seg dit, og så ble det rullering for hver ny kartreferanse på hvem som skulle lede oss frem til referansen. Etter ca 4 timers marsj så kom vi opp på det eneste høye snaufjellet i hele området, der vi trente krysspeiling, før det bar ned i skogen igjen. Når vi ankom leirplassen rett før kl 8 på kvelden så hadde vi vært ute siden kl 12 og tilbakelagt 2 mil. Gleden var dermed stor når jeg pakket opp sekken og delte ut en bitteliten boks rødvin til hver av deltakerne - litt belønning for blodslitet måtte de jo få...

Vi slo opp telt (de av oss som hadde det) og laget gapahuker og så var det tid for mat, bål og morsomme historier rundt leirbålet til det ble mørkt. Problemet (som de fleste skulle merke seg morgenen etterpå) var at det var sommer, og som somre flest, så ble det sent mørkt og tidlig lyst... Det ble med andre ord ikke så mye søvn denne natta, men barske som vi er tok vi det på strak arm og gikk trettheten av oss, eller... det kunne iallefall se sånn ut når vi kom til slutten av turen, for selv om alle så veldig slitne ut før debriefingen, så var det ikke et eneste trøtt ansikt å se når SeaKingen plutselig kom flyvende, tok en runde og landet på enga der vi satt. Den store overraskelsen som jeg hadde fått ordnet var helikoptertilvenning med flytur for alle kursdeltakerne. Responsen lot ikke vente på seg, og plutselig så var halve bygda stimlet sammen for å se på.

Fredrik gav alle en innføring i organiseringen av redningsvesenet i Norge og hvordan samarbeidet mellom NRH og 330 foregår samt en del om sikkerhet i og rundt helikopteret, og så var det igang med marsj gjennom maskinen med hunder og førere. Først etpar ganger uten hverken motorer eller rotorer igang, så en gang med en av motorene igang, før rotorene startet og det ble sendt inn grupper med hunder og førere gjennom rotorvind og motorbrøl for så å få seg en liten flytur. Vi sendte avgårde 2 grupper med ekvipasjer, og til slutt fikk til og med familien til grunneieren som eier utmarka vi hadde fått låne en kjapp flytur. Når alle var ferdige og fornøyde så ble Kjetil og Joppe tatt med opp og heist ned, før jeg og Odin ble heist opp og fikk haik med helikopteret til Sola. Utrolig gøy å få testet ut en litt lengre flytur med Odin, for der fikk jeg virkelig sett hvordan han taklet flyving, turbulens og krappe svinger... Han la seg ned og sov med hodet på foten min. Det ble jo en god del miljøtrening på ham med tre timer med helikopterbråk og lettinger/landinger, og det etter 3 mil med kløv og masse mennesker og hunder, så når vi landet på Sola så var han så sliten at han bare gikk helt rolig og bedagelig ut av SeaKingen og enset hverken lyder, vind eller noenting. Når vi endelig kom oss hjem, takket være Henning som skulle tilSviland for å trene og var snill nook til å plukke oss opp, så fant han seg raskt stolen sin og sov der helt til jeg vekket ham for å gi ham middag. Det ble en veldig rolig søndagskveld og en sen mandags morgen på ham, men det kunne virke som om det trengtes...