John og Odin's blogg

ny uke, nytt hasteinnlegg...

2011-03-09T10:55:00.000+01:00

Denne onsdagen var det rundering i vigreskogen. Vi kjørte ei kort og intensiv økt med rett i lek og bare funn med maksimal belønning for å få motivasjonen til Odin opp etpar hakk. Det ble totalt 6 funn, og god fart på alle "slagene". Tror jeg klarte å stoppe mens Odin var på maksimalt gira, for måtte dra ham tilbake til bilen etter siste funn.

Lørdagen var det nystekt eplekake fra Siv som oppvarming for hundeførerne, før det bar ut på lange overvær/teigsøk med 3 funn på Tjessheim. Odin jobben svært bra, god avstand og veldig selvstendig samtidig som han var akkurat passe selvstendig. God intensitet på hele økta, og på tross av vanskelige forhold med sterk vind som i tillegg ikke var helt stabil så slo Odin på lang avstand på alle figurantene og jobbet seg flott inn til alle 3. Fine meldinger og kjempebra belønning som helt tydelig fikk opp motivasjonen for å jobbe. Håper bare at den motivasjonen holdes oppe til og med i runderingene fremover. Når vi kom hjem oppdaget jeg at Odin haltet på den ene bakfoten, men med litt massasje og hvile så gikk det over av seg selv, så mest sannsynlig så var det bare en muskelstrekk eller noe sånn. Det viser uansett bare hvor viktig det er, spesielt med godt voksne hunder, å varme skikkelig opp før øktene og så strekke litt ut etterpå. Jeg kommer iallefall til å være mye mer konsekvent på det fremover.

Bloggvegring

2011-02-28T10:52:00.001+01:00

Når jeg må begynne med 2-ukers-sammendrag for å få med alt jeg har utsatt å skrive om, så begynner det kanskje å se ut som jeg lider av bloggvegring, men sannheten er at jeg rett og slett ikke har hatt mulighet til å ta meg tid til skriving her. Trening har det imidlertid blitt... Forrige onsdag kjørte vi ei super overværsøkt på Orrestranden. Odin jobbet i høyt tempo og ikke minst veldig selvstendig. Dekket områdene veldig bra og meldingene var helt topp.

Lørdagen var det rundering på Sviland. Jeg bad Paul og Sylvelin om å være dommere og fikk en ukjent oppgave. Vi endte opp med ca 600 meter og 3 funn. Det siste funnet var av 2 gående figuranter som i tillegg tok kontakt med Odin når han fant dem. På tross av slike momenter så var det veldig bra meldinger på alle funn. Litt lav fart til tider, men jobbet jevnt og var lett å styre. Tilbakemeldingene fra dommerne var omtrent det jeg selv hadde merket meg, men allikevel mente de at han jobbet veldig bra.

I og med at vi har hatt litt begrenset med tid og litt begrenset med form, så har det i det daglige blitt mye inne-trening, og for å gi Odin en liten utfordring så har vi trent inn dekkmarkering på gjenstander. Vi har kommet så langt at han nå dekker momentant ved gjenstander som ligger i nærheten av meg, men i og med at apporteringa ligger så sterkt hos Odin, så apporterer han når han finner gjenstander etter et søk, eller når de ligger langt fra meg. I og med at planen ikke er å flytte dekkmarkeringen ut i nrh-sammenheng på hverken felt eller spor, så gjør det ingenting om han apporterer dem etter et søk, for det viser bare at apporten sitter skikkelig godt. Vi bruker dette bare som et hobbyprosjekt der gjenstanden blir et signal om en rask dekk. Det var tydelig at det tok litt tid før Odin forstod øvelsen, så det ble ikke mange repetisjonene før han var sliten.

Istedetfor onsdagstrening, som ble forpurret på grunn av influensa-lignende tilstander, så ble det noen korte lufteturer og dekkmarkerings-trening, og på fredag når formen var fin igjen, så tok vi ut på det som skulle bli ei sinnsyk intervall-økt. Armert med masse godis, ei stoppeklokke og en frisbee, så tok vi oss en 20 minutters oppvarmingstur før vi satte igang med fullt galoppkjør med frisbeekasting. Vi holdt på i 10 minutter før vi tok pause omtrent like lenge, og etter det kjørte vi 3X6 minutters intervaller med 5 minutters pause mellom hver. Når vi var ferdige var Odin heltent og nærmest klatret opp og overfalt meg for å få tak i pipedyret jeg hadde i lommen, og når han omsider fikk det så lekte og koste vi oss en god stund før vi gikk tilbake til bilen, noe som ble en fin halvtimes tur i rolig tempo for å myke opp musklene hans igjen og få roet skikkelig ned. Vel nede ved bilen ble det masse stretching og massasje før vi reiste hjem. Det ble utover kvelden rimelig tydelig å se at det var lenge siden sist gang vi kjørte så heftige økter, for det var skikkelig gangsperr på stakkars Odin. Heldigvis for ham så var far raskt fremme og la ned teppe foran vedovnen, og varmen fra vedovnen sammen med iherdig massasje av ømme muskler hjalp godt på, for allerede neste morgen var han så klar for trening igjen at han hylte og grein verre så snart jeg kom i skade for å brune T-ordet (les: trening) når jeg fortalt Siv om dagens planer.

Sportreningen var en fortsettelse på spontanspor-prosjektet vårt, og Ola la ut 4 korte spor (ca 100 meter hver) som fikk ligge og bli ca 4 timer gamle. Jeg tok som vanlig Odin med meg opp til oppsøkslinja og satte på ham sporselen uten å si noenting. Jeg gav heller ikke sporkommando før jeg startet å gå sent bortover oppsøkslinja, og Odin fulgte på og fikk jobbe helt selvstendig i søket. Det er tydelig at han nå har forstått hva vi driver på med, for nå har han blitt mye mer selvstendig under fri-oppsøkene, så neste trinn nå er å koble på sporlina og la ham gå fritt med lina på. Tidligere er det jo klikket fra karabinkroken på sporlina som har satt ham i "løp-og-trekk-som-bare-f-raskest-mulig-for-å-finne-sporet" modus, men nå som han har blitt mer konsentrert på å søke der jeg går og ikke der han selv føler det for godt, så får vi se om vi ikke kan få bedre dreis på oppsøkene våre frem mot Re-prøvene.

Selve sporene gikk ganske så greit. Odin fikk lov til å sjekke ut baksporene og når han fant ut at han ikke fikk noen respons på dem så kom han raskt tilbake og tok sporene rett vei. Han gikk nøyaktig og i et fint tempo og løste alle de 4 oppgavene supert helt på egenhånd. På neste spor-økt så blir det en test av oppsøk med line og rett i et a-spor (minst), for å se hvordan spor-konsentrasjonen hans er etter en lang periode med korte og vanskelige spor, og så blir det nok masse figurantarbeid og system-økter på runderingen for å bygge opp under både motivasjon og førbarhet og kontroll.

spontanspor...

2011-02-06T19:20:00.000+01:00

Denne lørdagen var det neste trinn i spor-prosjektet, nemlig sporoppsøkene, som stod for døren. Jeg har lenge slitt med at Odin drar avgårde som om han var på spor så snart han får "søk spor"-kommandoen, og det har gjort det vanskelig for meg å styre oppsøket og det har også medført flere feil spor-meldinger. For å se om vi kan lære en gammel hund nye triks, eller i det minste modifisering av gamle triks, så var det idag duket for noe så spennende som spontanspor (i mangel av et bedre navn...) Jeg fikk Bjørn til å legge ut 3 spor på ca 100 meter hver og etter to-tre timer tok jeg med meg Odin og gikk avgårde for å teste ut teorien min. Vel framme tok jeg sporselen på Odin, men koblet ikke på sporlina, og gav heller ingen kommando. Jeg startet å gå langs sporoppsøkslinja uten å hverken gi signal eller kommando for å se hva Odin ville gjøre når vi krysset sporene.

Vanligvis så drar Odin på i vill fart for å finne sporet så raskt som mulig, med det resultat at han bare har slått på første og beste spor, enten det er menneske- eller dyrespor, gammelt eller blodferskt. Nå som han ikke fikk noen kommando eller hjelp annet enn det faktum at han hadde på seg sporselen, så var det imidlertid helt andre boller, Odin gikk ved siden av meg uten sin vanlige oppsøks-adferd, og idet vi krysset sporet så var plutselig nesen i bakken og han var igang med sporet på egenhånd, i et flott tempo og ikke minst ekstremt nøyaktig. De gangene han gikk litt for langt i vinklene så jobbet han seg fint tilbake igjen selv. Jeg hadde egentlig trodd at sporene skulle være veldig rotete med tanke på hvor ferske de var, men merkelig nok så var det utrolig ryddig og fint, og ikke minst så var det en skikkelig god oppgave i problemløsing på egenhånd for Odin.

De to første sporene var med leke i slutten, og på det siste så lå Bjørn i slutten armert med en oinke-gris. Når Odin fant ham så var det tydelig at han var både gira og stolt, for han overfalt Bjørn, stjal grisen og løp flere runder rundt oss mens han tygget forsiktig på den akkurat nok til at den laget masse nøffelyder. For min egen del så var det utrolig betryggende å se hvor bra Odin løste utfordringene helt uten meg, så fremover skal denne oppsøksmåten testes grundig ut på spor av forskjellig alder, lengde og underlag. Dersom Odin fortsetter å løse sporoppgavene like bra som denne lørdagen, så ser jeg ingen annen grunn til å frykte re-godkjenningssporet enn at jeg ødelegger for ham, men med nok sånn "hold-kjeft-gå-bak-heng-på-og-ikke-tenk"-trening for meg, så satser vi på at det også går fint.

Prosjekt asfalt

2011-02-01T10:19:00.000+01:00

Sined Odin har fått streng beskjed om å holde seg i ro en stund til kloen får grodd fint, så har denne uken blitt brukt til asfaltspor på parkeringsplassen til Kongeparken.

Torsdag startet vi forsiktig med et ca 150 meters spor med liggetid ca 20 minutter. Det var tørr asfalt med en del grus her og der etter vinterens strøing, så det var lett for meg å se fotsporene mine enkelte steder der jeg hadde sparket litt ekstra for å få meg selv noen referansepunkter. Odin startet ut i veldig høy fart og med nesen litt opp fra bakken, og gikk sekundært et stykke til han kom til første gjenstand. (gjenstandene er her fyrstikkeske-store biter av gamle svarte sokker som klippes opp og legges flatt ned på asfalten slik at han ikke skal lære seg å gå på syn.) Etter gjenstanden var det mye lavere fart, og nesen gikk fra fotavtrykk til fotavtrykk til neste gjenstand og videre til slutten. Det var allikevel antydninger til sekundærspor der vi fikk vinden fra siden, men hver gang vi krysset bedene som skiller de forskjellige parkeringsnivåene, så kom han seg raskt tilbake på primærsporet.

Spor nummer 2 var ca 300 meter, liggetid ca 30 minutter. Som på forrige spor så var det kryssing av bed/gress mellom parkeringsnivåene, men i tillegg så gikk vi opp og ned trapper mellom skillene for en ekstra liten utfordring. Dette sporet gikk enda bedre enn forrige, uten noe tegn til å ville løfte nesen eller gå sekundærspor.

Lørdags-sporet var på ca 500 meter, liggetid ca 50 minutter/1 time. I tillegg til alle de utfordringene vi sluttet med på torsdagen, så la jeg inn en ekstra liten morsom sak på slutten, der vi krysset lasteplanet på en trailer på langs og fannt slutten oppå det. Resultatet (foruten 2 sporgjenstander som ble spist opp) var lærdommen om at 1 time gammelt spor på våt asfalt var å strekke strikken litt vel langt med så lite grunntrening siden ifjor vår. Det var til tider veldig vanskelig for Odin, spesielt der det rannt smeltevann fra noen små brøytekanter som lå igjen etter vinteren. Vi kom oss likevel gjennom sporet relativt ok, og til min store overraskelse så var ikke avslutningen en utfordring i det hele tatt. Odin gikk med nesa i bakken helt intil trailerhengeren, løftet nesa og hoppet opp på planet og gikk spor fremover hengeren til han fant sluttgjenstanden som var stukket ned mellom stålbjelken i midten og tresvillene på siden av tilhengergulvet. Kjempebelønning og stormende jubel før vi avsluttet og gikk tilbake til bilen. Når vi kom hjem var det lett å se at sporet hadde slitt på en gammel rottishjerne, for selv om han ikke hadde fått sprunget og lekt seg slik han helt sikkert kunne ha ønsket, så ble det vanskelig nok mentalt sett til at han la seg til å snorke foran vedovnen kort tid etter at vi kom oss inn dørene hjemme.

Ryktene om vår død er sterkt overdrevet...

2011-01-25T10:11:00.000+01:00

Ok da, så har det kanskje ikke florert så masse rykter om det, men fraværet av blogging kunne like gjerne tydet på at vi hadde falt bort... Uansett - det har skjedd masse siden forrige innlegg, Odin har vist meg 3 ting under en spor-oppgave på Dale; 1 - Han er veldig dyktig på å følge ferske rådyrspor, 2 - han har evnen til å drepe meg ved hjelp av utmattelse ved å løpe spor opp bratte fjellsider når jeg er forkjølet og har dårlig pust, og ikke minst 3 - vi trenger litt oppfriskning av sporgåing før A-prøvene i april. Ikke så mye for Odins del, men mer for min del, siden jeg må friske opp kunnskapene om å lese sporadferd... Utenom et spor som ikke gikk så bra og nesten sendte meg på sykehus pga blodig oppkast, så har vi hatt ei kjekk lita kose-økt med overvær på Orrestranda, der Odin viste at han helt fint kan jobbe selvstendig på lang avstand og at han egentlig ikke trenger min "hjelp".

Parallelt med dette har Odin gått på en skikkelg hestekur bestående av trippel dose selolje og Omega 3, og masse biotin, siden klørne hans var blitt så tørre at de fliset seg opp og sprakk. Det viste seg at den ene klokapselen på høyre framfot faktisk ble så ille at den sprakk helt inn til roten og døde mens den fremdeles hang på. Den nye klokapselen begynte å vokse under den gamle, noe som ifølge vet-en så ut til å ha funket veldig bra, så vi fjernet den døde kloen og da hadde den nye allerede blitt nesten helt sort og hard, sånn at rekonvalensperioden blir minimal. Det blir allikevel ikke mye løping på gutten på etpar uker, men desto mer tid til å fokusere utelukkende på spor.

Så helt kort oppsummert så har det året som skal bli et veldig viktig og helt avgjørende år med tanke på Odins videre karriære startet opp med masse uhell og sykdom/skade både hun han og hund, men vi går videre med blikket festet på avslutningen av ukas atbeid i sommer, der vi forhåpentligvis får vår første regodkjenning. Alle disse startproblemene tar vi bare som ekstra utfordringer, og håper at vi har brukt opp kvoten vår allerede denne måneden slik at resten av året vil gå på skinner!

Rundering igjen

2011-01-07T10:15:00.000+01:00

Etter opphold fra søkstrening en stund var det endelig duket for rundering igjen. Stedet var vigreskogen, og jeg hadde egentlig en plan om å rundere ukjent oppgave på 500 meter med 4 funn. Når figurantene (Ketil, Ronny, Bjørn Erik og Steffen) var på vei ut for å finne seg noen gjemmeplasser, så fikk jeg imidlertid beskjed fra midtlinjegeneral Gro Elin om at det var en svær innsjø på midtlinja og langt ut i terrenget på begge sider etter ca 300 meter, så da kortet vi inn økta, siden det var tilnærmet umulig for både figuranter, hundefører og hund å forsere innsjøen. Jeg startet så tidlig i løypa som det var mulig, så det første slaget gikk rett inn i den tette skogen på venstresiden et stykke før der vi vanligvis starter. odin var litt uforberedt på det, for når vi gikk innover mot starten så dro han på som pokker og stilte seg selv opp der som vi vanligvis starter. Et mer tydelig tegn på at jeg har slurvet med variasjoner i treningen finnes vel ikke, men han ble allikevel med meg 10 meter bakover igjen. Jeg var litt skeptisk til om han bare kom til å løpe frem til der han vanligvis har første slaget, men det gjorde han ikke. Han løp inn i den tette skogen og kom ut ca 60 meter utenfor midtlinja og trakk fremover i høyt tempo. Jeg forsøkte å kalle ham inn for en passering, men han ignorerte meg totalt og trakk ca 60-70 meter frem i løypa der han fant Steffen. Fin melding og yndlingsgris-belønnning. Jeg må si at jeg er veldig fornøyd med måten Odin ignorerer innkallingene når han har ferten av figuranter, for det betyr jo at jeg ikke kan rope ham av et funn, men på den andre siden så betyr det jo at han er kanskje litt for selvstendig når han lett kan finne på å dra avgårde på flere hundre meters slag og ignorere innkallingene. I en prøvesituasjon vil det jo stjele en del tid og energi, samt at det vil bli vanskeligere for meg å ha full kontroll på hvilke områder som er skikkelig avsøkt...

Uansett... Etterbelønnning hos Steffen gikk vi tilbake til starten og sendte Odin avgårde på et slag på høyresiden. Her jobbet han lenge, og på et tidspunkt var han helt nede og snuste i gårdsrommet på huset som ligger i starten. Han kom tilbake til meg og var tydelig frustrert, så vi tok et nytt slag. Denne gangen jobbet han også veldig lenge før han endelig lokaliserte Ronny som satt oppe i et tre. Vi fortsatte fremover med et nytt slag på høyresiden siden han hadde hatt et så langt fremtrekk på venstresiden tidligere, og ved neste passering så gjentok Odin like godt det som han gjorde når han fannt Steffen - nemlig å dra avgårde helt ned til slutten av løypa der han fant Bjørn Erik. Fin melding og påvisning her også, før vi avsluttet med et funn av Ketil som satt langt ute på venstresiden. Ut fra oppførselen til Odin når vi gikk tilbake til bilene, så stoppet vi akkurat i rett tid, mens han fremdeles var på vei opp i motivasjon og intensitet. Alt for mange ganger har vi presset det bittelitt for langt og ikke stoppet før han var på vei nedover igjen, så det var sånn sett veldig bra at vi fikk ei kort og mrsom økt som stoppet nesten før Odin var kommet skikkelig i gang. Jeg krysser iallefall fingrene for at det minnebildet sitter til neste rene runderings-økt, for da skal det ifølge planen min runderes LANGT!

Borte bra....

2011-01-04T11:57:00.000+01:00

Jada, det er lenge siden forrige innlegg nå. Faktisk så ser jeg at jeg helt har glemt å blogge om siste spor-økt vi hadde i desember, og nå er det så lenge siden at hele økta har gått i glemmeboken. Flaut, men sånn er det å være akkurat litt for travel - da må noe vike, og helt ærlig så må jeg vel si at bloggen viker før treningen, så det at det ikke har blitt skrevet noe på lenge betyr ikke at vi ikke har trent. Faktisk så har vi ligget i hardtrening på ren fysisk og kondisjonsmessig trening, og latt søk få være søk hele juleferien. Jeg tok meg selv i å tenke på treningen som et ork i en periode, og det smittet over på Odin også. Det var ikke et ork fordi jeg ikke hadde lyst til å trene, men heller fordi jeg ikke hadde klart satt opp hva vi skulle trene på, og uten en plan så ble treningene nesten halvhjertede. Vi valgte derfor å te søks-fri og fokusere på lek og motivasjon samtidig som vi fikk trent en god del intervaller og langturer i tungt terreng, noe gamlefar (meg) og Odin sårt trengte. Det var en fantastisk følelse å "bare være på tur" igjen, uten å tenke på det vi skal gjennom dette året, og jeg tror at vi begge hadde utrolig godt av det. Odin fant tilbake til de valpete tilstandene sine, og løp, hoppet og lekte som om han var ungdom igjen, og ikke den 8-åringen han tross alt er. Nå begynner imidlertid hardkjøret frem mot de kommende A-prøvene igjen, så det blir spennende å se om denne friperioden har gitt både Odin og meg det nødvendige overskuddet. Er vel helt unødvendig å si at jeg virkelig håper at det har hjulpet! :-)

Travel helg!

2010-12-14T14:43:00.000+01:00

Som om det ikke var nok at hverdagene er trave, så ble denne helgene også litt travlere enn planlagt. Heldigvis så er hunderelatert travelhet mye mer positiv enn jobb-relatert stress, så det helt korrekte må vel heller være å kalle det en begivenhetsrik helg.

Lørdagstreningen var overvær på Dale. Jeg og Bjørn Erik fikk Hugo til å kjøre så langt inn mot den gamle kraftstasjonen som mulig og gjemme seg et sted der ute slik at hundene skulle få jobe litt før de fant figuranten sin. Mens Bjørn Erik og Balder var ute så gjorde jeg klar Odin. Når det var vår tur så trasket vi oss innover markene. I begynnelsen så var Odin veldig interessert i sporene etter Bjørn Erik og Balder, men det faktum at jeg når som helst kunne rope ham av de sporene viste klart at han visste at det var andre ting som var viktigere enn d sporene. (han hadde jo sett når Bjørn Erik og Balder kom in fra marka, så han hadde nok full kontroll der.)
Når v kom innover mot kraftstasjonen så gikk vi opp en skogsvei og et godt stykke opp skråningen. Plutselig forsvant Odin og etter en liten stund kom han tilbake med en hanske og et bringkobbel som var løst ut og hang som et svenskebitt. Han satte seg på plas og avleverte den, en var ikke særlig interessert i belønningen, han bare løp avgårde som om han var på påvisning. Etter en liten stund så kom det halsing som gav gjenklang i fjellene, og da var det bare å lpe mot lyen. Når jeg kom frem til Odin så satt han og halset på stakkars Hugo som lå innpakket i jervenduken, selvfølgelig med øret bare få centimeter fra hodet til Odin. Selv med all den decibelen klarte han å få belønnet Odin når jeg ankom. Det viste seg at Odin hadde heng seg fast og fått løst ut bringkobbelet slik at han ikke klarte å få tak i det, og dermed hadde han plukket opp en av hanskene til Hugo som han hadde mistet utenfor jervenduken, og brukte den til å melde med. Når han da ikke fikk belønning for påvisningen, så kom halsen ganske så raskt og intenst. Veldig betryggende å se hvordan slike oppgaver løses når bringkobbelet ikke funker, for det kan jo veldig lett skje på en aksjon at han henger seg opp og løser ut kobbelet.

Andre økta var ganske lik. Odin jobbet veldig bra g selvstendig, selv om jeg bet meg merke i at komfortsonen hans er vesentlig større i åpent terreng enn i tettere skog. Allikevel jobbet han fint på omtrent hundre meters avstand i granskogen. Det som faktisk hindret ham i å jobbe enda lenger fra meg var faktisk megselv, for når han kom så langt fra meg at jeg følte at jeg ikke hadde kontrollen på hvor Odin hadde dekket terrenget bra nok så ropte jeg ham nærmere med en gang. Hadde han fått lov til å jobbe helt fritt så hadde han nok gått enda lenger fra meg, men litt av poenget er jo å ha kontroll på hvor hunden har vært, noe som gjør at avstanden mellom hund og fører nødvendigvis må bli kortere i uoversiktlig terreng. Det som er veldig positivt er jo at Odin er veldig førbar uten at det går ut over selvstendigheten, samt at han ignorerer innkallingene mine totalt når han har ferten av folk.

Søndags morgen ble jeg vekket av det jeg først trodde var vekkerkokken. Etter å ha forbannet meg litt over at jeg glemte å slå den av kvelden i forveien, fikk jeg strukket meg langt nok til å ta tak i mobilen og da så jeg at det ikke var alarmklokken, men alarmtelefonen som hadde vekket meg. En padler var savnet i Tanangerområdet, så da var det bare å koke vann til thermosen. hive Odin og sekken i bilen og kjøre avgårde. Siden vi var en av ekvipasjene som hadde trent en del på søk fra båt så ble vi satt i en båt sammen med rovergruppa. Vi kjørte langs land fra kvernevik til Møllebukta, og tilsvarende på Tanangersiden. Etter noen timer i søk fikk vi indikasjoner mot et telt som stod i sjøkanten ved Madlasandnes. Vi stoppet inntil og sjekket det ut, men det var tomt. Når vi var på vei tilbake igjen så fik vi beskjed om å møte Sylvelin og Rødekors-båten i inngangen til ei småbåthavn der Sibbe (og senere fikk vi vite at Krimp også hadd indikert på samme sted) hadde hatt kraftige indikasjoner ned i vannet. Vi tok noen runder på samme sted, og i et lte område fikk Odin veldig lyst til å hope uti. Han snuste masse ned i vannet, så vi ble nødt til å melde inn at begge båt-hundene hadde indikert i samme område. Like etter at dette var meldt inn fikk vi vite at den savnede var funnet et stykke utenfor søkeområet. Det var noen dykkere som var på vei ut til noen holmer sør for Tananger som helt tilfeldig hadde funnet den savnede. Allikevel ønsket politiet å sjekke ut småbåthavnen der 3 av hundene hadde indikert, for å se om det kunne være annet av interesse der.
Etter å ha vært i søk fra kl halv 9 til 2, så var det tid for en liten debrief før vi reiste hjem, der Odin raskt installerte seg foran ovnen, og jeg i godstolen ved siden av ham. Det ble riktignok ikke en tradisjonell aksjon for Odin's del, siden det ikke ble noe løping, men det var tydelig å se at denne typen søk også sliter litt på hundene, for det var tydelig at Odin var mentalt sliten etter å ha vært i høykonsentrasjon i flere timer i strekk.

nytt ukessammendrag.

2010-12-06T09:44:00.000+01:00

Hadde det enda vært sånn at jeg ikke hadde tid til å blogge fordi all fritiden gikk med på å trene, så hadde alt vært supert, men sannheten er at det er dårlig med fritid både til blogging og trening for tiden. Vi forsøker allikevel å få med oss de faste ukentlige treningene, og denne uken var det rundering i nytt terreng på onsdagen, og spor på lørdagen.

Onsdag kveld møttes en gjeng av oss for å sjekke ut et nytt terreng på Bogafjell. Odin var første hund ut, og vi kjørte en enkel rundering med 4 funn på hver side, og ingen tomslag. I og med at det var et ukjent terreng så hadde jeg ikke forventningene på topp, for det kunne jo godt ha hendt at Odin fant masse annet å snuse på og dermed ikke jobbet som han skulle, men det viste seg at de tankene var uberettiget. Odin gikk jevnt og fint, søkte veldig bra og hadde fine meldinger. På første funn startet han med hals, men tok bittet etter en liten stund. På tredje funn så løste bringkobbelet seg ut, men da ble det "svenskebitt"-melding, noe som gjorde meg enda tryggere på at Odin melder uansett hva som skjer. Kort og greit så fikk vi ei økt der vi fikk testet ut både hals, fastbitt og (ufrivillig) svenskebitt, og alt fungerte fint. Farten på runderingen var ikke akkurat det beste Odin har prestert, men det gikk jevnt og med veldig bra flyt, så sånn sett var jeg fornøyd. I og med at dette var i mørket, i til dels vanskelig/tungt terreng og ei helt ny løype, så var farten sånn sett veldig bra. Det var også tydelig at all påvirknings-treninga vi har hatt i det siste har funket veldig bra, for Odin gikk rett ut, og langt ut, i den retningen jeg sendte ham. Veldig gøy å se at all generaliseringen på runderings-kommandoen opp gjennom årene har gjort at han vet akkurat hva han skal gjøre.

Lørdagstreninga ble et A-spor i området rundt arboréet. Morten la ut sporet for meg med instruksjoner om å legge en gjenstand etter ca 10 meter slik at jeg fikk en rask bekreftelse på om Odin var på riktig spor. Det viste seg å være en smart ting å gjøre, siden det like etter at Morten gikk avgårde kom en svær flokk med syklister kjennom sporoppsøket og slik som de pustet og peste så er jeg sikker på at de la igjen mengder av fert midt i oppsøket mitt. Vi søkte oss oppover parallelt med veien, og etter en stund koblet Odin inn lokomotiv-giret og dro avgårde med meg hendende etter så godt jeg kunne. Vi fant ingen gjenstand før etter at vi hadde krysset grusveien inn til Vassvik, så jeg antar at enten så hadde Odin det litt for travelt med å komme seg fremover eller så gikk han sekundært eller med overvær av sporet i starten. Vi fløy lavt videre gjennom granskogen, krysset veien en gang til, fortsatte et stykke innover granskogen før vi kom ut på ei åpen myr med masse høyt gress. Her ble det litt snusing i underlagsskiftet før Odin dro på nedover en gammel kjerrevei. Etter en liten stund fant vi siste gjenstand, fikk såvidt belønnet før det bar videre nedover stien. Plutselig bråstoppet Odin og virket nesten litt forvirret et lite sekund, før han sirklet seg bakover igjen og tok opp sporet der Morten hadde vinklet av stien. Det var tydelig at Odin hadde dradd på det han kunne nedover stien og gått forbi vinkelen med etpar meter før han oppdaget at han ikke var på sporet lenger. Ved å bare stå i ro og la ham løse oppgaven selv, så varte det ikke lenge før han dro avgårde igjen, og denne gangen rett på slutten. Vi hadde da misset 2 gjenstander, en umiddelbart etter start og en like ved parkeringsplassen til Arboréet. Begge plassene var der jeg hadde holdt litt ekstra igjen fordi jeg ble i tvil på om dette kunne være rett, så mest sannsynlig så var det en ren førerfeil at vi gikk over disse.

endelig spor igjen...

2010-12-01T10:47:00.000+01:00

Denne lørdagen var det spor som stod på programmet. Anders la ut 2 spor for meg i godt overtråkket område i arborèet. Liggetid ca 3 timer, lengde ca 500 meter, ingen gjenstander og sporoppsøk fra gjenstand.

Det var tydelig at Odin var litt vel overtennt på å få gå spor, for tempoet var sånn at jeg ble svett av å holde følge. I enkelte underlagsskifter ble det litt surring, men ved å bare stå i ro og vbvente ham ut så løste Odin oppgavene helt fint selv. På spor nr 2 så dro vi av og over på et annet spor like før slutten, og etter en stund så havnet vi inn på et virvarr av skogsstier som endte opp nesten tilbake ved starten. Andre gang gikk det mye bedre, farten gikk litt ned og konsentrasjonen gikk opp, og her holdt han seg på rett spor og sporet flott over skogs- og grusveier der det gikk masse folk. Veldig positivt å se at Odin ikke engang så opp fra sporet selv om det stod og gikk folk på veien bare noen meter fra oss, og han sjekket heller ikke ut kryssingene deres, men fortsatte videre og rett på slutten. Anders lå i slutten av begge sporene, så det ble max uttelling med figurant istedetfor "bare" en gjenstand. Det er tydelig at det er litt for lenge siden vi har gått spor nå, men allikevel lett å se at Odin ikke har glemt gamle kunster, så på spor-siden skal vi nok være rimelig klare for Re-godkjenningen. Iallefall så lenge hundeføreren klarer å holde nervene i sjakk og ikke ødelegge alt for den stakkars hunden sin allerede under sporoppsøket...

back to basics...

2010-11-27T08:36:00.000+01:00

Av og til kan det være greit å ta en pause fra treningen på alt det nye, spennende og utfordrende og ta noen steg tilbake, og denne onsdagen var en slik gang. Farget av hendelsene på sist runderings-økt, så var det virkelig på høy tid å gi Odin ei lett og motiverende basic-økt. Jeg armerte Trond og Helen med godbiter og gav Tone jobben som midtlinjegeneral. Her var det duket for påvirkninger og rett i lek for å minne Odin på runderingssystemet samtidig som han fikk max belønning for en enkel jobb.

For å gjøre ting litt annerledes enn de vanlige påvirknings-klappene (såvidt meg bekjent hat det blitt gjort ytterst få funn av savnede personer som går rundt og klapper...), så ble figurantene bedt om å lage andre typer lyder. Et lavt rop, et host og slike ting. Det var tydeliig å se at Odin reagerte litt på dette på første slag, for når han fikk påvirkningen så la han hodet litt på skakke og så lettere forvirret ut. Han var allikevel sikker på at han ville ut der som jeg hadde sendt ham, så etter en liten runde for å bryte fokuset hans litt, så stilte jeg ham opp og idet jeg sa "Rundér!" så så vi bare en snorrett strek av lys fra halsbåndet hans før vi hørte figuranten begynne å leke med ham. Bortsett fra forvirringen etter påvirkningen så gjentok de 3 neste slagene seg akkurat likt. Fullt fokus ut, desperat etter å få løpe, og ikke minst - det som var det viktigste målet med denne økta - han gikk rett beint ut helt til 50 meter uten å svinge av for tidlig og uten å søke etter spor.

De to siste slagene ble med melding, og her advarte jeg figurantene om at han muligens kunne gå over i hals når han kom ut og ikke fikk belønningen med en gang, men det ble raske og fine bringkobbel-meldinger på begge slagene og vi avsluttet ned en hund som nesten ikke hadde bakkekontakt fordi dette var så gøy. Nå gjenstår det bare å se hvorvidt det minnebildet gir en finere og ikke minst mer effektiv rundering fremover mot våren. En ting som uansett er sikker er at det kommer til å bli etpar slike økter innimellom alle de lange runderingene og all sportreninga som jeg har planlagt for vinteren...

sammendrag av uka

2010-11-22T10:20:00.000+01:00

Denne onsdagen ble det mer patruljegang med lydpåvirkninger for sitt-indikasjoner samt den vanlige trekk-fars-skulder-ut-av-ledd indikasjonen på overvær. Trond hadde lagt ut en sekk samt en utstoppet kjeledress-figurant ut på vindsiden i løypa, og var selv figurant på motsatt side der vi skulle trene inn sitt-markering uten overvær av fig. Kort fortalt så funket trekk-markeringen kjempebra, og det var ingen tvil når han dro avgårde. Rent bortsett fra at han forsøkte å apportere kjeledress-mannen inn til meg (noe som så rimelig vondt ut for den stakkars kjeledressen som etter første funn ble døpt til "tante") så gikk overværs-delen kjempebra, og den markeringen har gjort at jeg nå føler meg enda tryggere på at Odin har slått på nesa når vi går transportetapper under øvelser og aksjoner. Når det gjaldt sitt-indikasjon på lydpåvirkning, så var det noe anderledes. Vi har ikke trent på spontan-sitt tidligere, så odin var tydelig ikke helt inneforstått med hva som var ønsket og riktig adferd i en slik situasjon. På første lyd (rop om hjelp) så ble det en del stepping og piping og sutring før han nesten gav opp og heller forsøkte med kontakt med meg istedetfor fullt fokus utover. Akkurat idet baken traff bakken så slapp jeg ham med en pass-på-kommando, og borte var han. De to neste forsøkene gikk mye greiere, selv om Odin blir så gira av lydpåvirkningene (spesielt i mørket når han ikke kan retnings- eller avstandsbedømme lydene skikkelig) at han heller vil stå og trekke enn å sette seg. Allikevel hadde vi fin fremgang på denne økta, for steppe-og-pipe-perioden ble kortere og kortere for hver gang, så med etpar slike forsøk til, så vil vi nok få en fin sitt-markering på plass.

På lørdagen hadde jeg egentlig tenkt å gå spor på Sviland, men når Morten ringte meg tidlig på morgenen og lurte på om vi heller skulle ta turen til Vigreskogen siden iv var de eneste som var påmeldt på Sviland, så ble det lang rundering på oss istedetfor spor. Jeg bad Hugo og Krissi om å være dommere og legge opp en A-prøve for meg, og i tillegg så fikk jeg med etpar andre til å gå med oss på midtlinja. Når figurantene var ute så trasket vi oppover til starten der dommerne stod og ventet. Selv om dette ikke var en reell prøve, så kom nervøsiteten snikende når klokka startet, og det ble ikke bedre når Odin hadde sine helt egne formeninger om hvor han ville løpe, og spesielt ikke når disse formeningene gikk helt på tvers av min plan. Vi startet med andre ord ikke opp med en god tone, og den første halvdelen av runderinga var helt elendig rent samarbeidsmessig, for å si det mildt. Selvfølgelig så var mesteparten av det utelukkende på grunn av førerfeil, men det var også lett å se at Odin fant masse spennende spor ute på slagene sine, for etpar ganger så var han borte i flere minutter, og kom inn fra motsatt side av midtlinja fra der jeg sendte ham. I ettertid ser jeg jo at Odin plukket opp de stress-vibbene som jeg sendte ut og klokelig forsøkte å gjøre all jobben selv uten å stresse meg mer opp, men det fungerte jo mot sin hensikt. Heldigvis så kom han seg betraktelig når vi var forbi rådyrplassen, og ledover siste langstrekket mot 800-meters merket så gikk han ganske så bra. Når vi kom til 800-meters merket hadde vi brukt nesten full tid, og det bare med 2 funn, så det er jo en del mer finpuss som må til. Nå var farten ikke av den høyeste vi har hatt på ei rundering, men det som stjal mest tid var alt stresset inne på midtlinja, samt de gangene Odin dro avgårde på spor. Disse to tingene kombinert gjorde at det var noen området som ikke ble dekket skikkelig, så hadde dette vært en prøve så hadde det vært stryk med glans, men vi har heldigvis nok av tid til å finpusse på dette før prøvene tidlig neste vår.
Etter 800-meteren fortsatte vi med en del tomslag frem til ca 1200-meter. totalt så brukte vi rett i underkant av en time (inkludert en deprimerende debrief) på 1200 meter med 5 funn. Selv om tonen i debriefen var humoristisk og latteren satt løst, så var jo budskapet (som jeg også støttet opp 100%) helt klart - Problemene i runderingen skyldes ikke noe annet enn mitt stress, så det jeg er helt sikker på nå er at det blir mye trening med tidtaking og dommere fremover, slik at jeg (forhåpentligvis) får trent meg selv på å holde nervene under kontroll og stole på at Odin gjør jobben!

indikasjonstrening på patruljesøk

2010-11-16T13:29:00.000+01:00

Etter samtalen med Hugo på lørdag så ble det en liten økt med innlæring av indikasjoner under patruljegang idag tidlig. Etter å ha kjørt Siv til ksolen for eksamen, så tok jeg Odin med meg til Sviland og gikk avgårde inn i valpeskogen armert med jakker og sekker som for anledningen skulle få jobben som gjenstander. Jeg gikk innover stien/midtlinja i valpeskogen og kastet jakker og sekker innover i skogen slik at det ikke skulle bli noen mulighetter for Odin å få overvær av spor. Det viktigste i denne omgang var jo at gjenstandene ikke skulle ligge mer enn ca 10 meter eller så fra midtlinja, og at Odin skulle få gå rett ut (med meg på slep) og rett i belønning når han indikerte skikkelig. Etter at dette var gjort hentet jeg Odin og vi trasket avgårde. Jeg gikk med ham i relativt kort line, og hver gang han valgte å snuse på bakken eller markere over andre tisseflekker, så stoppet jeg helt opp, og han fikk ikke gå videre før han hadde nesa opp fra bakken. Når han fikk overvær av gjenstandene roste jeg forsiktig og når han da begynte å trekke i lina for å få komme ut til gjenstanden, så holdt jeg akkurat nok igjen i lina til at han måtte dra godt for å komme seg fremover, samtidig som jeg lt lina file ut gjennom fingrene med mer motstand jo nærmere han kom gjenstandene. På første forsøk var Odin litt nølende når han merket at jeg holdt igjen, men etter det så koblet han inn 4x4-en og dro på det han kunne så snart han fikk overvær. Jeg fulgte med helt ut og belønnet skikkelig ute ved gjenstandene på alle 5 forsøkene.

Videre i prosjektet er målet å hjernevaske inn denne indikasjonstypen slik at Odin blir lettere å lese når det gjelder overvær mens han er i bånd, samt å trene inn sitt-markering ved lydpåvirkning. Om alt går like bra som idag, så satser jeg på å få forsterket disse adferdene nesten til det ekstreme, slik at det ikke vil være noen tvil når han hører eller lukter noe mens vi går i bånd. Det er sikkert flere som synes det virker litt mye å jobbe med dette siden det tross alt er en relativt enkel sak å lese svakere indikasjoner når vi er ute og søker på treninger og øvelser, men ettersom de fleste aksjonene jeg har vært ute på til nå har inkludert søk i mørket, så vil det jo være en kjempe-fordel å ha indikasjoner som er så sterke at de merkes selv om det er så mørkt at man ikke ser alle de små indikatorene som man ser i dagslys, som f.eks. endret haleføring, endret ørestilling eller det lille stoppet for å snuse litt ekstra opp i luften... Det å forsterke indikasjonene så mye at hunden nesten drar føreren over ende ved overvær, eller setter seg og nekter å gå videre ved lydpåvirkning vil jo være til veldig stor hjelp i nattsøk, så jeg krysser fingre og tær for at progresjonen fortsetter like raskt som idag.

patruljegang og rundering

2010-11-15T10:12:00.001+01:00

Denne lørdagen var det trening på Dale, og jeg hadde planlagt å trene patruljesøk i line. Tanken bak dette opplegget som jeg kommer til å fortsette med en del fremover er jo for det første å lære Odin at vi ikke er på tur selv om han går i bånd. Det å vite at Odin faktisk er i søks-modus selv på transport-etapper langs veier og stier er jo en veldig stor trygghet ute på aksjoner. Det andre grunnen er jo å lære meg selv å lese de signalene som Odin gir når han får ferten av noe mens han er i bånd... Jeg fikk Ghita, Line og Frank til å legge seg ut i terrenget i runderingsløypa slik at Odin kunne få overvær av dem. Når dette var gjort så gik vi avgårde inn midtlinja. I begynnelsen var jeg sikker på at Odin var i tur-modus, for det var snusing og tissing langs løypa og det virket mer som om han ventet på å få komme igang med runderinga enn som om han var i søksmodus. Vi gikk nedover stien og plutselig var det slutt på sniffing og tissing, nesa gikk høyt, ørene rett ut og halen begynte å logre forsiktig. Jeg koblet ham fri og borte var han. Etter en liten stund kom han inn med melding og fikk påvise og drakamp med biteskinn. Når vi kom tilbake til midtlinja koblet jeg Odin igjen for å gå videre, og vi var raskt tilbake i det som lignet på tur-modus. Etter en liten stund fikk vi en ny indikasjon, og jeg slapp Odin igjen. Denne gangen jobbet han veldig, men klarte ikke å lokalisere figuranten. I ettertid så har jeg kommet frem til at han må ha hørt figuranten og ikke fått overvær, for vinden blåste skrått nedover midtlinja, så vi måtte et godt stykke forbi der han først indikerte på noe til der han kom inn i fertssonen. Når vi kom ned til stranda så hadde vinden snudd, så her fikk han en solid indikasjon ut på venstresida av løypa, men når jeg slapp ham så var det bare etpar meter ut før han tverrvendte og løp avgårde fremover parallelt med midtlinja. Mens Jeg og Ghita stod og undret oss over det, så vi at Odin jobbet veldig intenst inni løvskogen rett innenfor stranda. Etter en liten stund kom han inn med melding, og hadde da funnet Frank.

Etter økta hadde jeg en liten prat med Hugo om dette med å trene inn indikasjoner på forskjellige påvirkninger under patruljegang, og jeg fikk masse nye tips til hvordan dette skal bli forsøkt trent bedre inn utenfor vanlige treninger slik at jeg blir trygg nok på denne søksformen til å benytte den fullt ut på fremtidige aksjoner.

Andre økta ble en ukjent runderingsoppgave på ca 500 meter. Jeg hadde sagt ifra at jeg kom til å rundere helt til motsatt ende av stranda der vi vanligvis pleier å stoppe, så da fikk vi ca 100 meter ekstra løype. Figurantene hadde også fått beskjed om å være så utilgjengelige som det var mulig å få dem, dvs oppå svære steiner eller oppi trær, slik at Odin skulle få jobbe litt med lokaliseringen. På første funn ble det veldig mye jobbing for å finne Ghita, som satt oppå en svær steinblokk. Her ble det etter, masse sirkling rundt steinen, noen forsøk på å klatre oppå samt noen lengre runder for å se om han kunne se henne på litt større avstand (noe som var veldig morsomt å se på). Til slutt ble frustrasjonen så stor at han gikk over i halsmelding. Jeg startet å gå utover mot henne og gav beskjed om at Ghita bare skulle belønne når halsen var jevn og fin. Det blir tydeligere og tydeligere at jo mer Odin må jobbe for å lokalisere figurantene, jo større er sjangsen for halsmelding istedetfor bringkobbel. Det er selvfølgelig ikke bare det som spiller inn, siden han noen ganger velger hals når han begynner å bli sliten eller dersom terrenget er sånn at det blir ekstremt tungt å komme seg tilbake til meg med meldingen (han er tydeligvis smart nok til å velge letteste meldingsform for seg selv, men så lenge han behersker begge to, så gjør det meg ingenting, snarere tvert imot. Jeg tar det heller som en ekstra sikring). Etter belønning så sendte jeg Ghita tilbake til bilene siden hun måtte reise avgårde, mens Odin og jeg fortsatte nedover løypa. Etter en liten stund var det nytt funn, denne gangen av Runar, som jeg hadde fått låne fra sporgjengen mens Frank var med Hugo og trente halsmelding på Jim. Runar lå også oppå en stein, men her klarte Odin å se ham etter lokaliseringen, så da ble det en helt fin bringkobbelmelding. Vi fortsatte nedover, kom forbi stranda og når vi var nesten helt på slutten av løypa så lokaliserte Odin Line oppi et tre. Her jobbet han veldig, og jeg hadde egentlig håpet på halsmelding her, siden treet stod midt i ei ur med svære mosegrodde og glatte steiner (og jeg vet hvor dårlig Odin er til å tenke på egen sikkerhet), men han valgte bringkobbelet, kom inn og meldte, påviste og fikk pipedyrene sine som en perfekt avslutning på økta og treningsdagen.

overvær og bikinidresser

2010-11-14T09:45:00.001+01:00

Det er iallefall en ting som er gøy med senhøsten. På den ene siden er det surt, kaldt, vanskelige jaktforhold, masse regn og vind, tidlig mørkt... kunne sikkert fortsatt på lista lenge, men så kommer vi til den andre siden... Det blir igjen satt opp treninger på Orrestranda, slik at odin får storkose seg i frittsøk i sanddynene. En rask konklusjon blir da at vi er inne i ei gøy årstid! Denne onsdagen, eller iallefall treninga, hadde tidligere på dagen blitt omtalt og diskutert på diverse facebook-statuser og omtalt som en litt varmere og behageligere strandtur enn det vi skulle ut på. Det gikk til og med så langt at Tone uttalte at hun skulle troppe opp i bikini...

Når det var Odins tur til å søke, så oppdaget jeg at lysene på bringkobbelet ikke lenger funket. Tok dem av bare for å oppdage at jeg ikke hadde flere, så da ble det null lys på Odin, og en større utfordring for meg. Vi tuslet (dvs jeg tuslet mens Odin løp som en gal) inn i søkeområdet, der vi tråkket oss helt ned og opp på de ytterste sanddynene ned mot stranda. Etter en liten stund forsvant odin, og det varte og rakk uten at jeg hverken så eller hørte noe fra ham. Når han i tillegg ignorerte innkallingene mine så var det et klart signal om at "her e de nokka!!!" Etter litt venting så hørte jeg et klikk på radioen og like etterpå så jeg refleksen til Odin komme nærmere og nærmere. Jeg koblet på påvisningslina og gjorde mitt beste forsøk på å følge ham, men til slutt så måtte jeg bare slippe lina. Når jeg stoppet opp så jeg en person som beveget seg på toppen av ei sanddyne, men Odin løp bare rett forbi og påviste Gro Elin. Etter belønningen gikk vi et stykke tilbake og satte igang nyt søk etter Tone, som da hadde flyttet seg bort fra der jeg så henne. (det viste seg i etterkant at Odin hadde funnet henne på vei inn til meg etter å ha meldt på Gro Elin, som forklarte hvorfor han var litt nølende med påvisningen akkurat der som jeg stoppet og så Tone. Han var tydeligvis ikke helt sikker på hvem av de to han ville påvise, men valgte etter en bitteligen tenkepause å påvise figuranten som han hadde vært hos når han tok bittet.)

Vi søkte oss videre et lite stykke, før Odin plutselig forsvant igjen. Når han kom tilbake med melding så fikk jeg beskjed av Tone om at jeg måtte påvise i line, siden det var turgåere i nærheten av henne. (det var iallefall det hun sa...) Vi løp avgårde på påvisning og hva annet fant vi enn Tone sin varmedress liggende på bakken, ikledd bikini... Jeg tenkte at ja,ja... funn av "gjenstand" var jo verdt å belønne, og dro fram ei leke, men Odin så bare på meg med et rart blikk, akkurat som om han forventet å finne noe annet. Han vr ikke interessert i å leke med meg i det hele tatt, og plutselig så fant han ut at han ville opp på toppen av sanddyna vi stod ved siden av, og der oppe tittet Tone frem. Hun hadde ligget oppå bikinidressen når odin kom og meldte, og så hade hun krøpet bort når han returnerte til meg. Lekelysten til Odin kom ganske raskt tilbake når han fikk leke med figuranten han hadde funnet, og koste seg med pipedyret mens vi andre stod og lo av Tone sin ekstra-figurant...

Feelgood-rundering...

2010-11-06T18:10:00.001+01:00

Av og til tar det tid å bearbeide intrykkene fra ei trening eller en aksjon, slik at blogginnleggende lar vente på seg. Andre ganger er det ikke så veldig mye å bearbeide slik at alt kan legges rett på nett. Idag faller definitivt inn i sistnevnte kategori. I tråd med "tradisjonen" om nye og fancy navn på treningsmetoder, "speed-rundering", "clæp-recs" osv, så tillegger jeg dagens økt navnet "Feelgood-rundering".

Anders, Hugo, Frode S og jeg var på voksenlaget i Vigreskogen idag, og siden det har vært mye spor, overvær og momenttrening i det siste (les: dårlig med skikkelig lange runderinger), så var det idag duket for en test på å strekke runderingene litt. Når det var min og Odin sin tur så bad jeg derfor Hugo om å være figurant i starten og deretter ta over som midtlinjegeneral. Jeg fikk ca 400 meter med ukjent oppgave i begynnelsen. Startet med 6 tomslag i full galopp. Med en gang jeg så farten ut på slagene så slo det meg at dette aldri kom til å holde lenge, men etter første funn der Odin faktisk kom inn med meldingen i fullt firsprang, noe han vanligvis ikke gjør, så slo det meg at han kanskje faktisk var så gira og motivert at dette kunne holde, så da var det bare å kjøre på. Idet vi skulle sende ut på første slag etter funnet, så kom Hugo småløpende inn til midtlinja. Det viste seg at jeg stod og var klar til å sende Odin rett i sporet hans, og siden Hugo vet hvor mye jeg har jobbet med å få bort sporsøkene i runderingen, så var han heldigvis rask nok til å avverge det denne gangen. Jeg tok Odin etpar meter tilbake og sendte ut på et blindslag der Hugo hadde vært, og dermed var vi igang igjen. Forbi rådyrplassen og inn i høyskogen og der kom Odin inn med melding. Etter påvisningen her og funn av Frode så ble det flere tomslag og Hugo plasserte ut figuranter når Odin gikk som best, slik at han fikk belønning før han fikk en down-periode. Vi passerte 800meters-merket og det var ingen tegn til at Odin ville gi seg, så vi fortsatte likegodt enda lenger, inn i et terreng som var helt ukjent for Odin, siden vi aldri tidligere hadde rundert så langt i denne løypa. Når vi kom til den andre 90 graders svingen var vi rimelig nære veien en stund, så akkurat her var jeg ikke så nøye på å dekke terrenget i frykt for at Odin skulle havne ut på riksveien, men vi fikk allikevel en del slag her også. Når vi stoppet etter ca 1300 meter hadde vi hatt 6 funn, og vi brukte vel omtrent en time.

Jeg må helt ærlig si at jeg virkelig elsker den følelsen som jeg fikk når jeg så at Odin holdt fart og flyt så vanvittig bra og ikke minst så vanvittig lenge, og det merket garantert Odin også, for noe var det iallefall med samarbeidet idag som gav han et ekstra gir... Det ble etpar stopper underveis, av og til for å belønne flotte slag og super fremdrift, og av og til for å vente på at figurantene kom seg på plass, men på tross av dette så startet Odin opp igjen og gikk med en jevn og høy fart hele tiden. Med unntak av et lite parti mellom 2 og 400 meter der det ble en del slag med tilbaketrekk, så var det veldig dype og lange fine slag med fin fremdrift. Det som gjorde det ekstra gøy var vissheten om at vi ut fra Odins fart og motivasjon helt fint kunne ha fortsatt i flere hundre meter til bare på et funn til.

Nå er det veldig godt mulig at det er overmot som får meg til å skrive at det definitivt kommer til å bli en del flere slike økter, men jeg er sikker på at med Hugo som midtlinjegeneral så skal vi få til flere kilometersrunderinger fremover mot prøvene tidlig neste vår. Gøy var det iallefall, og det ble en oppvekker for meg å se hvor fin flyt Odin får i runderingen når jeg bare senker skuldrene og koser meg fremover på midtlinja.

leteaksjon i Agder

2010-11-05T09:25:00.000+01:00

Like før kl 10 denne søndagsmorgenen ringte alarmtelefonen med et forhåndsvarsel fra paul om en aksjon i Kristiansandsområdet. Jeg sendte avgårde rask beskjed om at jeg kunne stille dersom det ble aktuelt, og en halvtime etterpå fikk jeg en telefon fra paul med beskjed om å sale opp og sette avgårde. Det ble en lang kjøretur, men etter ca tre og en halv time trillet Paul, Ola og jeg inn i KO. Vi fikk tildelt teiger og ble raskt briefet om den savnede og hele situasjonen før det bar avgårde ut for å starte søket. Min teig var delvis skogkledd og delvis et svært sandtak med masse maskiner og utstyr stående rundt i en labyrint av svære sand og grus-hauger, samt en rally-bilbane med tilhørende bygninger og tribuner. Med andre ord masser av steder der en savnet kunne ha gjemt seg, og et miljø som Odin simpelthen ELSKER å trene i. Vi startet med å dekke et skogholt og et hogstfelt på grensen mellom min teig og teigen til Ola før vi gikk inn i grustaket. Odin hadde noen veldige markeringer ned i grustaket, nærmere bestemt mot et svært lagertelt med maskiner, så vi ble stående og speide litt fra toppen av skrenten ned mot sandtaket når en av maskinene plutselig begynte å kjøre. Det var altså folk på jobb der, så da var det bare å stoppe maskinføreren og spørre ham om de hadde sett noe. De hadde sjekket alle dører, vinduer, brakker og maskiner før de startet på skiftet sitt, så da var jo deler av jobben vår lettere. Vi tok allikevel et søk i sandhaugene og områdene rundt brakkene uten andre indikasjoner enn noen utsjekk av inngangen til arbeiderbrakka der det satt folk og hadde røykepauser.

Vi søkte oss videre gjennom barskog og myrområder og gjengrodde kulturbeiter, og før vi visste ordet av det så var det blitt mørkt. Jeg tok frem hodelykta fra sekken, og det var tydelig at den ikke var helt full-ladet etter å ha ligget i sekken i et halvt år, men heldigvis så hadde vi ikke så mye igjen av teigen, så batteriene holdt til greit mens vi krysset oss nedover langs elvebredden. Vi rapporterte om ferdigsøkt teig og tuslet tilbake til bilen for å kjøre tilbake til KO for å levere inn sporloggen og fylle på batterier på lykt og gps. Vel framme fikk jeg i meg litt å spise og en kopp kaffe før jeg fikk en ny teig, og denne gangen skulle jeg ha med meg 2 røde kors folk og 2 klarsynte som troppet opp og mente de hadde sett hvor den savnede var. Jeg hadde jo sett at Odin var nokså sliten, så jeg ba fint om å få den teigen der de klarsynte ville gå, siden den på kartet så relativt flat og fin ut. Vi tok det som en vanlig teig, og kjørte opp til området, parkerte og tuslet avgårde. Odin gikk og snuste litt her og der, men når vi kom ned til en hytte som lå like ved det vannet vi skulle sjekke ut, så ble han veldig interessert i noe på andre siden. Han stakk ut på myrområdene i vannkanten og ble stående og lytte litt før han fortsatte utover, hoppet over bekken og ble borte i et skogholt på baksiden av vannet. Etter en liten stund så kom han tilbake, uten melding riktignok, men han var allikevel veldig interessert i noe på andre siden av vannet. Vi rapporterte det inn til KO og de sendte inn både Aud og Kaare med hunder for å dobbelsjekke indikasjonene, men hverken Speedy eller Odin fikk noen særlige indikasjoner, og i og med at Tone dagen etterpå søkte av områdene på andre siden av vannet uten funn, så antar jeg at det må ha vært et dyr av ett eller annet slag som har laget en lyd eller en bevegelse som Odin fikk med seg.

Jeg tok med meg røde kors folkene og søkte av den ene siden av vannet og skogholtet langs det, også uten resultat, for vi gikk tilbake til bilene og returnerte til KO. Nå hadde klokken blitt godt over 9, og søket var i ferd med å trappes ned. Vi fikk en forespørsel fra politiet om vi kunne bli over natta for å søke av noen områder med patruljegang og evt. lytteposter, men siden jeg hadde et viktig jobbmøte mandag morgen der folk skulle fly inn fra oslo for å delta, så hadde jeg ingen muligheter til å bli igjen og måtte desverre reise hjem. Det er alltid bittert å måtte avbryte et søk uten at den savnede har blitt funnet, så hadde jeg hatt mulighet så hadde jeg blitt igjen "till the bitter end", men denne gangen ble det vanskelig. Aud og Kaare måtte også hjemover, så vi kjørte sammen. Med etpar stopp på bensinstasjoner for påfyll av kaffe, så endte jeg opp hjemme kl 2 på natta, etter å ha vært i søk i 6 timer og på reise siden kl 11 på søndag formiddag. Det ble rimelig tungt å stå opp klokken halv 7 mandag morgen, men heldigvis så fikk jeg tatt det igjen med søvn etter at møtet var ferdig.

nok en lørdag på sviland

2010-11-01T13:38:00.000+01:00

Før lunch var det rundering, ca 600 meter. Vi startet med funn på første, så tomslag med begge figurantene på midtlinja. Passet på å få satt ut figuranter idet fokus og motivasjon var skikkelig høyt (før han fikk sjangs til å dabbe av) slik at vi eliminerte sjangsene for down-perioder. Det ble tilsammen 5 funn med fint driv hele tiden.

Etter lunch - spor, ca 5/600 meter inne i arboréet. Terrengløp på alle turstiene og litt utenfor også, og selvfølgelig midt der sporet lå. Sleit med oppsøket pga mange ferske tråkk i oppsøkslina, men med hjelp av Ronny kom vi oss på rett spor. Vanskelig i terrengløps-løypa, men slutten vle veldig bra. Mye underlagsskifter og kryssinger men veldig spennende spor. Hadde nok ikke kommet gjennom det uten sporleggers assistanse, men allikevel et bra og krevende spor. Godt å se at Odin ike datt ut av spor-modus selv med alle distraksjonene.

Ufrivillig "lavinesamling"...

2010-10-28T10:04:00.000+02:00

Det var duket for den årlige høst-samlinga på Tjørn denne helgen, men noe som minnet om høst var det absolutt ikke. Hjemme lå det en liten cm med snø, men når jeg kjørte oppover fra Bjerkreim og så at snølaget bare vokste og vokste helt til knehøyde oppe i treningsområdene, så skal jeg ærlig inrømme at treningslysten min giret seg ned etpar hakk. Etter en del springing i dyp snø i Røldal så haltet jo Odin i etpar dager etter forrige vinter, så jeg så med skrekk på hvordan det skulle bli etter ei helg med masse intensiv trening i tilsvarende dyp snø. Når vi allikevel var på hytta, og godt innstallert i skistallen, så varte det ikke så lenge før treningslysten steg igjen når jeg så hvor supergøy Odin syntes det var å få leke i snøen. Vi tok en liten luftetur før det bar tilbake til hytta for middag.

Lørdags morgen delte vi oss inn i lag, og Krissi, Bjørn Erik, Kent og meg fikk området fra hytta og opp til Merstadvannet som treningsområde. for å spare leddene til Odin så ble det overvær/frittsøk istedetfor rundering, og det var tydelig både for han og for de andre hundene at det var tungt nok. Flere steder hadde det blåst opp fenner som var en meter dype, så det å ta seg fram gjennom disse bød på problemer for både hunder og førere (sistnevnte fikk størst problemer med å henge på på påvisningene, så etter et kort forsøk så fant vi alle det best å la hundene løpe ut på påvisning selv, og så kunne vi komme etter i vårt eget tempo.) På andre økta var det lett å se at hundene hadde funnet ut at det var enklere å løpe der det allerede var opptråkket stier i snøen, for når de jobbet seg inn mot figurantene så holdt samtlige hunder seg så langt det lot seg gjøre til tråkkene fra første økt.

Etter lunch så var det tid for "øvelde" for de godkjente. Jeg ble plukket opp utenfor hytta av en røde kors-bil og vi kjørte forbi hytta og stoppet for å vitse og le litt over hvordan de nye ekvipasjene skulle lures, unnskyldningen for dette var at røde kors-folkene skulle være eksterne figuranter og jeg skulle være med dem for å plassere dem ut i forkant av øvelsen. Etter dette tok Paul over som OL og tok ut teiger og sendte samtlige HF-er avgårde. Når vi fikk høre at Ola, Bjørn og Helen var igang med søket så kom de andre hf-ene inn til hytta igjen, og vi satte igang med å pynte hytta til fest. Paul lot dem søke i en god time før de fikk beskjed om å returnere til KO for å få nye teiger ut fra nye opplysninger, og når de kom tilbake til hytta ble det overraskelsesfest for dem. Det ble med andre ord ikke mer trening denne dagen.

Etter en kang og fuktig aften så våknet jeg tidlig søndags morgen og hørte rypene kakle oppe på trollarinda. Jeg tok med Odin og hagla og tuslet avgårde på litt jakt. Når vi kom opp mot toppene så var det tydelige spor etter hvor rypene hadde sittet og beitet og kaklet, men de var så sky at vi ikke så en eneste fugl. Vi stampet oss ned mot Merstadvannet igjen og tilbake til hytta. Var ikke ute i mer enn halvannen time på denne turen, men med tanke på hvor tungt terreng det var og det faktum at Odin skulle ut og løpe etter frokost også, så ble det en tomhendt retur ned til hytta for å spise litt før trening.

Det ble med ei økt denne søndagen, siden ting merkelig nok tok litt lenger tid enn vanlig for de fleste, og siden vi også måtte pakke ned, rydde og vaske, så hadde vi strengt tatt ikke tid til noe mer enn det heller. Odin fikk 3 funn, der det var lett å se ut fra farten inn med meldingene at han var sliten etter jaktturen. På det siste slaget lokaliserte han Kent utrolig fint og på lang avstand, jobbet seg helt inn til ham (prøvde også å jobbe seg inn i jervenduken), hvorpå han stoppet opp, så på meg, som for å si: "kommer du eller?!?" før han satte igang å halse (eller jeg burde kanskje bare si "lage lyder, for de første halsingene var vel mer likt ulve-ul enn halsmelding.). Nede ved hytta fikk alle de andre med seg at Odin hadde gjort funn av utilgjengelig figurant, så det er jo tydelig at halsingen hans bærer langt, også mot vindretningen. Sånn sett er jeg jo veldig glad at han kan benytte begge meldingsformer.

Etter denne økta var det tilbake til hytta for å pakke ut det siste som stod igjen, for det bar hjemover. Gleden var stor når jeg så snøen forsvinne mer og mer jo lavere (og jo nærmere hjemme) jeg kom. Vel hjemme lå det bare bittelitt snø igjen, noe som selvfølgelig betyr at sporsesongen heldigvis ikke er over enda!

siste snøfrie trening?!?

2010-10-21T10:54:00.000+02:00

Det var rundering i vigreskogen som stod på programmet idag. Jeg fikk Hugo til å være midtlinegeneral mens Frode D, Gro Elin og Kai Erik gikk ut og gjemte seg. Vi kjørte ukjent oppgave med 3 funn på ca 4-500 meter.

Odin var heltennt når jeg tok ham ut av bilen, og når vi kom opp til starten der hugo stod så var det fullt fokus ut og fremlabbene dirret der Odin satt og ventet på å få "Runder!"-kommandoen. Kommandoen kom, og borte var hunden... Langt borte... Lenge... VEEEELDIG lenge... De trofaste biltema-lyktene på bringkobbelet hans var selvfølgelig ute av funksjon, så vi kunne hverken se eller høre noe til hunden der vi stod. Etter noe som føltes som en halv evighet pluss litt, og en god porsjon plystring og lokking, så kom han omsider inn til midelinja med tunga hengende nesten i bakken. Det første som slo meg var at et tilsvarende slag, på akkurat samme sted, fant sted forrige gang vi runderte her. I og med at han blokket ut innkallingene mine totalt så betyr det jo 99% sikkert at han fant et spor av ett eller annet der ute, så det er tydelig at det er et tråkk av ett eller annet slag (da mest sannsynlig rådyr, som han jo synes er veldig spennende) der. Dagens første mentale post-it ble da: Tren mer akkurat her for å få ham til å gi opp slike sporløsninger!"

Selv om Odin virket noe sliten etter jobbingen der ute i mørket, så gikk han allikevel veldig greit videre. Vi hadde vinden nesten i ryggen, så vi måtte et lite stykke forbi samtlige figuranter før han slo på dem, men Odin jobbet veldig bra, og var veldig lett å både styre og sende ut. Selv om det ble veldig lenge å vente på første slaget, så klarte vi hele økta uten å gå over en eneste fig på ca 15 minutter. Det ble litt kluss når jeg forsøkte å sende ham rett inn i en tett vegg av grantrær, så vi måtte litt tilbake for å finne et sted å sende ham der det faktisk var mulig å få en rottweiler ut gjennom trærne uten å måtte bryte fysikkens lover, men det er jo sånn det blir når man kun har lyset fra en hodelykt med halvdøde batterier til hjelp...

Høstferie i Røldalsfjella

2010-10-19T10:29:00.000+02:00

Torsdag var det en veldig kort arbeidsdag før det bar hjem for å pakke kone, klær, våpen og hund i bilen og ta fatt på veien opp til Røldal for en aldri så liten høstferie hos svigers, med god mat, god vin og lange flotte dager i fjellheimen. Fredagen gikk Odin og jeg alene til fjells, mens svigerfar var på jobb. Vi parkerte bilen og startet på turen inn i terrenget ca halv 10, og tråklet oss oppover stordalen helt til jeg plutselig hørte en velkjent raping fra ei fjellrype. Litt overrasket over hvor lavt i terrenget fjellfuglene satt begynte jeg og Odin å speide etter dem, og etter litt så hadde Odin lokalisert rypekullet som satt oppe på ei fjellhylle noen hundre meter foran oss (og ca 30 meter over oss. Vi sneik oss inn mot dem og når vi var kanskje 50 meter fra dem så gav jeg Odin"sitt og bli" kommando mens jeg sneik meg nermere. På ca 30 meters hold lettet kullet og jeg fikk fyrt av 2 skudd. Selv om det var litt langt hold med tanke på høydeforskjellen og avstanden mellom meg og fjellhylla så datt ei av rypene i bakken, og med et raskt "jah!" så lettet Odin og nærmest fløy bort og fanget den for meg. Den var ikke helt død etter skuddet, så jeg fryktet en stund at den skulle klare å krype ned i ei sprekk eller ned i ura sånn at jeg ikke fikk tak i den, men Odin var raskt fremme og passet på den med en fot på vingen slik at den ikke kom seg noen vei.

Resten av kullet fløy langt ut av syne, så vi fortsatte oppover stordalen og inn i området rundt Smalatind, der jeg etterhvert har gått såpass mye at jeg hadde en viss formening om hvor det pleide å sitte ryper. Vi tråklet oss opp og ned helt inn til foten av Røldalssåta, men det eneste vi så var 2 ryper som fløy avgårde på flere hundre meters avstand. Forbi vannet og opp mot Smalatind, uten å se så mye som ei fjær, og når vi krysset oss nedover mot stordalen igjenføyk det opp ei lirype på kanskje 100 meters hold, men selvfølgelig så fløy den teite fuglen rett mot solen, så jeg ble helt blendet og fikk ikke sjangs til å se hvor den landet igjen. Ikke så vi noe mer til den resten av turen heller. Vi tråklet oss ned skaret mot det stedet der vi hadde skutt den førtse rypa, i håp om at det kanskje satt en igjen der, eller at de andre var kommet tilbake til der de følte seg trygge, men nok en gang ble vi skuffet. Vel nede ved bilen igjen etter turen så var klokken 4, vi hadde altså gått i seks og en halv time, uten andre stopper enn en "lunsjpause" akkurat lang nok til å få spist et eple.

Lørdagen bar svigerfar med oss, og vi skulle inn i Valldalen for å teste ut et annet terreng. Denne gangen var vi ute i 7 timer, opp og ned bratte fjell, forserte urer og gjenfrosne bekker. Jeg hadde skuddmulighet på 2 liryper helt i starten av jakta, men alikevel klarte vi ikke å få skutt noe denne gangen. Svigerfar var litt heldigere og fikk ei lirype, men når vi kom opp i høyden så var det bare store flokker av ryper som lettet på LAAAAANG avstand, så med unntak av at Odin fikk seg en sprint-tur når han forsøkte å fange en svær hare, så var det en lang og flott, men resultatløs tur.

Søndagen var hjemreisedag, men allikevel så hadde både svigerfar og jeg lyst til å få oss en tur til inn i Saudafjella, der jeg hadde vært på fredagen. Vi var ute og tråkka fra kl 9 til kl 2, og resulatet mitt ble som på fredagen, ei fjellrype. Vi så mye mer fugl i terrenget denne dagen enn det jeg hadde sett på fredagen, men allikevel så var resultatet ikke noe å skryte så veldig av. I og med at alle rypene var nesten helt hvite og det ikke var noe snø, så var de så sky at det var nesten umulig å komme på skuddhold. Uansett så fant vi ut at rypebestanden er såpass bra at det lover godt for vinterjakta, så selv om det da blir turer uten hund og med ski, så ser jeg veldig fram til de turene også.

teig og momenttrening på Alsvik

2010-10-19T09:58:00.000+02:00

Kai-Erik, Trond, Gro-Elin, Bjørn Erik og jeg møttes på Alsvik denne onsdagen (uten kake, som Gro Elin påpekte), og siden det ble mye jobbing og bare ett funn på Odin forrige økt på Tjørn, så skulle det i dag bli en liten teig med flust av funn. Jeg ville ha en ukjent oppgave med unntak av ett moment, som var at jeg ville ha en figurant inni et gammelt telt som stod ikke så langt fra bilene. Utenom det funnet så fikk Trond i oppgave å plassere ut seg selv og de to andre, før vi satte igang.

På det første funnet ble det MYE jobbing rundt og rundt teltet (som Odin aller helst ville inn i), men til slutt så tok han bittet og kom inn med melding. Fikk påvise helt inn i teltet, noe som tydeligvis var kjempegøy, før vi gikk videre for å finne de tre andre. Gro Elin og jeg gikk oppover veien mot gården, mens Odin løp fritt og søkte i skogen. Plutselig var både lyd og lys fra Odin borte vekk, og jeg antok da at han hadde funnet noen. Vi fortsatte å gå i håp om at Odin skulle komme inn med melding, men det både varte og rakk. Etter en stund hørte vi ham pipe litt inne fra grillhytta, og litt senere kom han inn med melding. Påvisningen gikk i tohundreognitti, med fullt drag i lina, så det var ikke noen tvil om at vi hadde funnet noen, men når vi kom frem til grillhytta så var den tom(?) Odin hoppet opp på benkene og startet å klore på veggen på 2 steder, og når jeg gikk ut av hytta så så jeg Kai Erik liggende på taket av hytta, helt skjult for Odin. Jeg nikket til ham når Odin stod og så opp i hans retning, og da kom pipedyret flyvende. Kanonbelønning og nok et funn som han måtte jobbe veldig på. Vi gikk videre nedover stien og Odin løp og søkte veldig bra. Når vi kom opp på toppen av stien som gikk tilbake til bilene, så trakk han raskt og bestemt ut til høyre, og etter en liten stund var han inne med melding igjen. Det var mørkt, bratt og tett med gran-kvister, så påvisninga ble mer eller mindre ekstremsport. heldigvis varte det ikke så lange før vi fant Bjørn Erik, som hadde sittet og sett på oss når vi gikk forbi på stien nedenfor. Når vi passerte ham så jobbet Odin ute på andre siden av stien, og fikk ikke noe fert fra Bjørn Erik på grunn av vindretningen, men det var ingen tvil når vi kom forbi ham og inn i fertssonen.

Etter dette funnet manglet bare en person, og sånn som jeg kjenner Trond (og slik som blikket hans lyste opp når han fikk frie tøyler til å planlegge case og sette ut figuranter) så antok jeg at han ikke lå så veldig lett tilgjengelig. Vi gikk opp til gården for å søke av området rundt bygningene (der vi alle trodde at han var) men etter mye om og men og søk rundt over alt uten en eneste markering, så bar det nedover mot bilene igjen. Siden batteriet på radioen til Trond var dødt etter vår oppvisning i sambandsetikette og hundebæsj-diskusjoner, så fikk vi ikke kontakt med ham før telefonen ringte og jeg fikk beskjed om å søke fra teltet der jeg fant Gro Elin og til det stedet vi fant Bjørn Erik, men fokusere på motsatt side av stien. Som sagt så gjort, og det varte ikke lenge før Odin kom inn med melding og etter en sprint-påvisning fikk han masse godis av Trond før det bar tilbake til bilen. Det ble altså ei kjempebra økt med frittsøk (som Odin elsker!) og masse funn, etter mange økter med få funn. Akkurat det doktoren beordret før ei god ukes høstferie for Odins del, med 3 lange dager i fjellet på rypejakt i Røldal.

overvær på Tjørn igjen.

2010-10-11T16:49:00.000+02:00

Det var vel så langt fra en mørk og stormfull aften som det var mulig å komme - Hele Tjørn var badet i sol som gjorde at høstfargene glitret! En ganske stabil og liten trekk gjorde at det var den perfekte dag for noen lange overvær.

Før Odin skulle ut å jobbe tok jeg meg en runde på haugen bak hytta for å legge ut et spor til Kristin og Clara, og klarte å skremme opp (les: nesten gå rett på) et lite rypekull, bare to minutters gange bak hytta. Jeg skal ærlig innrømme at jeg datt litt ut av treningsmodus og fikk et intenst ønske om å ha ei hagle lett tilgjengelig, men i og med at terrenget rundt hytta er umulig å få jakte i, så var det bare å gå videre på sporet.

Etter sporlegging og litt figurering for Tone og Isi, så gikk Kristin og gjemte seg et stykke oppi trollarinda, bak vannene, og jeg gikk for å hente Odin. Vi gikk inn i terrenget mellom de to første vannene og jobbet oss litt sikksakk opp og ned trollarinda mot hytta. Odin jobbet veldig selvstendig og veldig intenst - høy fart og lang avstand uten å stoppe for å spørre meg om hjelp - akkurat slik vi har trent på og som jeg ønsker å ha det på aksjoner og teigsøk, så det var jeg veldig fornøyd med. Etter noen minutters søk skremte vi opp et rypekull, noe Odin synes er veldig spennende (som jeg nok må innrømme at den innlæringen er min feil, for han har blitt veldig interessert i ryper etter at jeg begynte å ta ham med på jakt...), men vi kom oss fint videre helt til vi skremte opp neste kull. Etter dette tok jeg odin med ned mot vannet, og der gikk plutselig nesa opp, og han satte avgårde oppover rinda.Jeg gikk avgårde i den retningen han jobbet, og så til min store forundring at jeg plutselig var i ferd med å gå rett på Kristin. Odin jobbet skikkelig intenst med høy nese noen hundre meter høyere oppe, og jeg hadde tidligere sett Ola og leo i det området, samt at jeg visste at det var noen turgåere/fiskere som tidligere hadde gått opp til vannene på toppen. Jeg snudde og gikk nedover mot vannet igjen, og etter en liten stund (og aldri så lite roping og plystring) så kom odin gallopperende etter. Når vi kom helt ned til vannet igjen så slo han på nytt oppover, og satte igang emd å jobbe seg oppover, der han etter en stund fant Kristin. Rimelig utslitt av all løpingen oppover på det første slaget, så bestemte Odin seg for å bare ta bittet og vente på meg hos kristin, siden han så at jeg allikevel var på vei i hans retning. Med litt innkalling kombinert med å snu rygget til ham og gå motsatt vei så kom Odin allikevel inn med meldingen. Selv om farten på innkomsten var så som så, så gikk påvisningen så det suste, og propellhalen viste tydelig at det var en veldig fornøyd hund som "overfalt" Kristin for å få blodpølse-bitene som han hadde jobbet så hardt for å få.

oppsøk og andre vanskelige greier...

2010-10-04T11:20:00.000+02:00

På den store blåsebort-dagen var det duket for noen sporoppsøk og så et langspor etter lunsj.
Krissi, Sylvelin, Helen, Bjørn og jeg møttes i kringlelia på Kyllingstad og etter litt terrengfordeling så var det ut for å legge ut spor. Sylvelin la ut to korte spor for meg der sporene gikk bare en halvmeter fra veien, slik at Odin måtte konsentrere seg i oppsøket allerede fra første centimeter, istedetfor å starte med et byks og ikke sette nesen i bakken før 3 meter uti oppsøket.

Etter ca halvannen time satte vi avsted for å ta oppsøkene, som etter litt konsekvensanalyse fra Odin's side (les: hoppet over sporet på første forsøk og måtte tenke seg om når far ikke bare fulgte på...) så gikk begge disse veldig bra. Etter det første forsøket som startet på sedvanlig vis med et hopp inn i oppsøket, så ble det rolig og konsentrert og nesa i bakken idet jeg sa "søk spor". Valgte rett vei på begge oppsøkene, og fant belønningen etter ca 100 meter begge gangene.

Etter dette gikk vi tilbake til bilen og ventet litt lenger før det var dags for langsporet. Sylvelin var med oss ned til oppsøket for å være dommer når jeg meldte spor. Vi tok oppsøk parallelt med grusveien, men etter noen meter så gikk Odin ut av oppsøkslinja og jobbet tydelig på et spor nedover grusveien. Jeg gav beskjed om at han har et spor, men siden det var på grusveien og jeg ikke var sikker på om det hadde gått andre der, så var jeg ikke sikker på om det var riktig spor. Fikk beskjed om å følge på, og da bar det nedover grusveien, 90 grader til venstre i et kryss og oppover en gammel traktorvei, for vi kom til ei grind inn til ei utmark der det gikk masse sauer. Odin var helt sikker på at vi skulle gjennom grinda, men av en eller annen merkelig grunn så ble det veldig vanskelig på andre siden. Han virket som om han datt helt ut av spor-modus og gikk med høy nese og været etter noe. Jeg ble stående ved grinda og vente, siden det tross alt var underlagsskifte og mye ekstra forstyrrelser av sauer, sauedritt og helt sikkert også andre lukter som ikke forstyrret ham på grusveien, men allikevel så var det tydelig noe som gjorde ham veldig nølende her. Vi hadde 2 utslag på noe som kunne være spor, men de var veldig forsiktige, og ingen av spor-indikatorene hans var på plass. Jeg valgte å la ham gå på den ene, men det var hele tiden med tanken om at "dette er spor-oppsøk, og ikke spor" kvernende i bakhodet. Når vi etter en liten stund endte opp på et sauetråkk og Odin bare stoppet og løftet nesen og ble stående og være for å se om han kunne få hjelp av vinden, så valgte jeg bare å avbryte. Jeg stoppet Odin, fikk ham til å sette seg og gikk intil ham og fikk tatt av sporline og sele mens han fikk beroligende ros slik at han ikke skulle begynne å dempe, Når vi etterpå gikk videre ned mot parkeringsplassen og bilene, så fikk han løpe fritt og lykkelig, så det er tydelig at han ikke tok det så tungt at vi ikke kom oss gjennom dette sporet. I mitt hode så underbygger det bare min teori om at vi ikke må være så redde for å mislykkes i sporene, og heller utfordre hundene våre så mye vi kan, for det er det de virkelig trives med og ikke de lette "nå-skal-jeg-være-snill-med-deg-og passe-på-at-du-finner-slutten" sporene. Nå er jo jeg og Odin i den situasjonen at vi ikke har gått av et spor siden en stund før vi ble godkjente, så sånn sett er det enkelt for meg å si dette, men allikevel... Når vi var nede ved bilene igjen så var det faktisk flere ting jeg var fornøyd med enn det jeg var mindre fornøyd med på dette sporet, som det at jeg så at Odin slo på spor og valgte å si det til "dommer" Sylvelin, selv når han gikk ut på grusveien. Det at han fulgte sporet nedover grusveien og videre det gjennom vinkelen opp på traktorveien uten problem. Det at jeg hele tiden så at han med 99% sikkerhet ikke var på spor etter porten (som jo viste seg å være riktig). At Odin fortsatte å søke selvstendig etter sporet konstant selv om vi gikk av, uten at han kom tilbake til meg for hjelp eller støtte. Alle disse punktene er jo også punkter som er mye viktigere enn å finne sporslutten, iallefall i treningssammenheng... Selvsagt er det jo alltid gøyest for oss hundeførere å komme til slutten av et spor med alle gjenstander og full konsentrasjon hele tiden, men det som er viktigere er jo å kunne både lese og samarbeide med hunden, og det lærer man ikke dersom alt alltid går på skinner...

Tanker i etterkant, og ting satt i perspektiv...

2010-09-30T09:53:00.000+02:00

Tenkte at jeg ville skrive litt nå som ting har blitt litt bearbeidet under topplokket...

Etter aksjon og funn natt til tirsdag, så var jeg jo selvfølgelig veldig fornøyd med Odin og veldig glad på jentenes vegne, men det som ikke sank inn før litt etterpå var HVA vi faktisk hadde vært med på! Det står jo i logoen vår - "hunden som redder liv", men hva er det egentlig som ligger i det annet enn noen ord på papir? Vi bruker veldig mye tid på å trene hundene våre, en del tid på å trene oss selv i de praktiske ferdighetene, men for vår egen motivasjons del - vet vi EGENTLIG hva vi holder på med? Det å kunne stille opp og faktisk spille en rolle i andre menneskers liv... Tenker vi noengang skikkelig over det? Under avisintervjuet jeg og Krissi hadde så poengterte vi at det vi driver med ikke er hundetrening, men søk og redning, og at hundene i så måte er det verktøyet vi bruker, og dette mener jeg at de som av og til sliter med motivasjonen for trening virkelig bør tenke på! Det å delta på en leteaksjon der den savnede blir funnet av søkemannskaper, uansett om det er NRH eller andre organisasjoner er virkelig noe som bør sette ting litt i perspektiv, spesielt når aksjonen får en lykkelig slutt! Når man er på aksjon er man del av et stort fellesskap av mennesker som alle har en ting til felles, nemlig ønsket om å gjøre en innsats. Det er derfor man sier at et funn ikke tilhører en person, det er alle involverte som gjorde funn! Til syvende og sist så er det jo bare et slumpetreff at akkurat DU eller akkurat DET laget ble satt inn i akkurat DEN teigen der den savnede var. Alle de andre har jo allikevel gjort en kjempejobb med å avdekke områder der de savnede IKKE er, slik at videre søk kan konsentreres i andre aktuelle områder.

Og selvfølgelig... Ja, nå vet jeg at den aksjonen vi var på sist på en måte kan kalles ganske "unødvendig", siden det ikke stod om liv og død, og vi hele tiden visste at sea-kingen kunne komme inn og pluke opp de savnede uten å måtte lete, så om situasjonen hadde endret seg til det værre for de to jentene så hadde de kommet flyvende med en gang. Det er rart å si det, men på grunn av denne vissheten så følges det ikke så reelt som noen av de andre aksjonene vi har vært med på. Vi var første løsningsforslag istedetfor siste utvei! På tross av denne vissheten så fikk det meg til å tenke litt over hva som egentlig lå bak min beslutning om å begynne å trene i NRH, og hva som gjorde at jeg nektet å gi meg når ting buttet imot på treningene. Det var tanken om å få muligheten til å gjøre en innsats som (forhåpentligvis) ville komme samfunnet, familier og enkeltpersoner til gode. Det som imidlertid ble en slags oppvåkning for meg var at denne tanken faktisk var blitt litt borte i alt stresset jeg laget for meg selv i trenings- og prøve-sammenhengene. Det var liksom godkjenningen som ble viktigst, og tanken om å få gjøre en samfunnsnyttig innsats ble redusert til noe som hørtes fint ut, men som egentlig bare var tomme ord. Det er derfor jeg skriver dette. Det er fordi jeg ønsker å minne alle, både godkjente ekvipasjer og ekvipasjer på alle tenkelige nivåer, om å hele tiden huske på HVORFOR vi gjør det vi gjør! Så kanskje det kan være med på å sette ting litt i perspektiv når vi føler at treningen ikke går så bra som vi hadde håpt, eller når vi føler at tiden ikke strekker til og andre ting blir viktigere... Det er iallefall mitt lille tankekors.

motivasjons-rundering (hva enn det betyr...)

2010-09-29T23:51:00.001+02:00

Etter en veldig krevende 4-timers økt på aksjonen natt til tirsdag, så var det i dag duket for ei kort økt med flere funn og masse superbelønning. Jeg har tenkt en del over det å kjøre "motivasjons-økter", og har nå utviklet en vegring mot å bruke den betegnelsen, for slik vi har trent i det siste, så har alle økter vært styrt og lagt opp til å være så motiverende som mulig, og det bør jo også alle treningsøkter alltid være, for uten motivasjon på hver eneste trening, så vil vi slite med å få hundene våre til å jobbe i flere timer i strekk uten funn. Jeg kom da til konklusjonen at enten bør samtlige treninger klassifiseres som motivasjons-økter, eller så kan jeg like godt droppe hele betegnelsen og kalle en spade en spade. Jeg har havnet på det siste alternativet, så dagens økt ble ei kort rundering, type ukjent oppgave på ca 300-350 meter med 3 figuranter utplassert. Jeg vet jo at selve søket er med på å trigge Odin veldig, og når figurantene i tillegg er armerte både med yndlings-pipedyrene OG supergod blodpølse, ja så kommer motivasjons-biten av seg selv!

Selvfølgelig så gikk ikke alt helt som planlagt, så det ble 2 funn istedetfor 3, siden den ene figuranten lå et stykke før der vi hadde avtalt å starte runderingen, og vinden blåste nedover midtlinja. Odin gikk utrolig bra, og med tanke på hvor stiv og støl han var så sent som igår, så var (og er) jeg veldig fornøyd og ikke så rent lite stolt over innsatsen hans. 2 funn med fine meldinger, god søksintensitet, god styrbarhet, flott feremdrift og veldig bra fart, så dette lover godt får de første A-prøvene som skl arrangeres til neste år! Motivasjonen er det iallefall ingenting å si på...

Halvparten av et funn, eller noe sånnt...

2010-09-28T10:35:00.001+02:00

Dene tirsdagen skulle være en rolig dag for både Odin og meg, så istedenfor trening på våre høyt elskede sporoppsøk, så ble det bare en tur i på edlandsfjellet for at Odin skulle få kjenne litt hvordan det er å bare være tur- og kosehund. Etter tur og middag så var det dags for litt avslapping med en god film frem mot leggetid, men selvfølgelig så går ikke ting alltid slik man har planlagt, og klokken ti på halv 8 ringte Paul med et forhåndsvarsel om aksjon, og lurte på om ikke jeg bare kunne hive meg i bilen og kjøre til Oltedal og parkeringsplassen til Bynuten. Ankom parkeringsplassen som første mann (utenom politiet) klokken kvart på 9, og etter litt planlegging og koordinering så var jeg i søk klokken ni, så jeg må si at jeg er veldig fornøyd med responstid og effektivitet, noe politiet også var imponert av, så det lover godt for videre bruk av NRH i fremtiden når vi presterer slike ting!

Odin og jeg søkte oss innover stien mot bynuten fra vestsiden, mens Ola tok ruta på østsiden. Min plan var å få Odin i hals med jevne mellomrom slik at de savnede jentene kunne høre oss og gi lyd fra seg når vi nærmet oss, og dette ble gjort uten resultat når vi beveget oss nede ved vannene. Det var mye vind, så lyden bar sikkert utmerket i vindrtningen, men når de satt høyt oppe på et fjell på feil side av vinden, så var det nok vanskelig for dem å høre oss der vi gikk og kauket og ropte begge to. Når jeg nærmet meg den siste stigningen før Dalsnuten så fikk jeg beskjed av Paul om å søke av sørøst-siden av Storatjørna, som viste seg å være av en karakter som jeg fint vi lbeskrive som ufremkommelig. Jeg måtte hele tiden gå med Odin i kort line, for det var så bratt der vi måtte gå at i tillegg til en del fjellklatring i lyng og einerbusker, så var det stor fare for at Odin hadde gått ut på de partiene med snaufjell, og hadde han mistet fotfestet der så hadde neste stopp vært steinura i vannkanten av Storatjørna, ca 100 meter lenger nede. Vi kom oss over det værste partiet og oppdaget at vi var for lavt i terrenget til å kunne se noe som helst, så eneste vei videre var opp den bratte fjellsia der vi hadde kommet fra og over haugen. Etter en times klatring opp og ned på andre siden, så stod vi tilbake på stien der vi hadde blitt bedt om å snu. Vi fortsatte opp stien, og når vi var ved det siste vannet før toppen av Bynuten og i ferd med å karre oss opp i høyden, så slo plutselig Odin på et eller annet og satte avgårde langs vannet. Jeg snudde meg for å se etter ham, og da så jeg et lys høyt oppi fjellsiden, etterfulgt av rop. Jeg ropte tilbake så høyt jeg kunne "jeg ser dere, vi kommer!" og la på sprang. Fikk meldt ifra at jeg hadde fått kontakt med jentene mens jeg sprang og ropte og samtidig forsøkte å finne igjen Odin, som hadde "gått i forveien". Når jentene begynte å rope tilbake til meg, så hørte også Ola dem. Han og Leo var helt oppunder fjellsiden der de satt, og plassert slik at de ikke hadde sett lyset hans eller hørt ham. Når han hørte dem så var beskjeden grei - Kjør på og se om du finner dem, jeg kommer så raskt jeg kan! Etter en liten stund meldte Ola fra om at han var fremme hos jentene og at de var kalde, men ellers i god behold. Jeg stoppet Odin, belønnet ham masse og bad Ola ta dem med seg og komme meg i møte. Vi fikk geleidet dem med oss nedover til vi møtte søkslaget fra Sandnes RK, som slo følge med oss ned til bilene som var kjørt langt innover en traktorvei for å hente alle sammen ut av terrenget igjen. Litt knuffing ble det i starten, mellom Odin og Leo, men så lenge vi bare holdt oss i bevegelse tilbake mot bilene, så gikk det hele uten problemer.

Vel tilbake ved politibilene så fikk vi kaffe (og Odin fikk kos, MASSE kos av alle politifolkene, som tydelig likte ham og ville ha ham med seg hjem) før Ola, Leo, Odin og jeg ble lastet inn i svartemaja og kjørt tilbake til bilene våre. Etter gode 4 timer i søk i tungt og dels ukjent terreng i mørket var det en trøtt ekvipasje som seig ut av bilen hjemme litt over kl 2. Odin sovnet til og med på stuegulvet under uttøyings- og massasje-sessionen hans, så han var tydelig veldig utkjørt av økten. Allikevel var det en lykkelig hundefører som krøp til køys denne natta, vel vitende om at jeg hadde fått vært med på det som vi alle trener frem mot, nemlig å redde liv... Som det tidligere har vært sagt, så er det ikke så viktig hvem som gjør funn, så lenge funnet blir gjort, så selv om vi hadde lokalisert de savnede og var på god vei dit, så unner jeg virkelig Ola dette funnet her, på første aksjon og alt! For Odin's del så var nok ikke selve funnet så viktig, han lokaliserte, jobbet seg inn mot dem og fikk belønning, så for hans del så ble det forhåpentligvis en strålende overværs-økt.

I ettertid så har jeg tenkt litt på hvor gøy det faktisk var å jobbe med Odin i denne settingen - et terreng der jeg var delvis kjent (hadde jo gått stien til bynuten noen ganger, men var ikke kjent i det hele tatt utenfor stiene) og midt i svarte natta, der jeg fullt og helt måtte stole på Odins nese og mine egne orienteringskunnskaper. Det som var veldig positivt var at selv når jeg bevegde meg utenfor stiene, så hadde jeg hele tiden full kontroll på hvor jeg var i forhold til stier, holdepunkter og himmelretninger. Det ble i så måte en utmerket kontroll av mitt innebygde kart og kompass.

Link til stavanger aftenblads dekning av saken.

Link til Gjesdalbuens artikkel i ettekant ligger her

sammendrag av små-økter...

2010-09-25T20:09:00.000+02:00

Det har blitt noen små-økter disse dagene, dels på grunn av lage dager på jobb og mye ekstraarbeid i heimen, men også på grunn av at de momentene vi har fokusert på har vært veldig greie å isolere slik at vi har kunnet trene mange konsentrerte små-økter. Vi har hatt fokus på konsentrasjon i sporoppsøkene og spor på hardt underlag, noe som har gått veldig bra. På fredag hadde vi 4 oppsøk der vi gikk et trinn videre på den treningsmetoden vi lærte av Aud på Evjesamlingen. Vi har nå strukket oppsøkene til 5-6 meter (som var omtrent den lengden som Odin tidligere tok et kaninbyks over når vi satte igang sporoppsøkene tidligere) der han går konsentrert og fint fra første centimeter. Forhåpentligvis får vi med litt mer terping på dette eliminert de unotene som Odin har tillagt seg i sporoppsøkene. Vi har også begynt å bruke mer verbal belønning og mer adferdsbelønning istedetfor belønning av funn slik som vi har gjort tidligere. Nå legger vi spor uten noen sluttgjenstand, slik at det ikke blir noen muligheter for at Odin får sporslutten på overvær eller syn. Det vi gjør nå er å belønne når Odin går konsentrert i sporet ved å velønne verbalt og samtidig kaste et pipedyr inn i sporet foran ham. I begynnelsen var dette litt nytt og merkelig for Odin, men nå ser det ut til å fungere veldig bra, og han blir stadig mer nøyaktig i sporene sine.

Vi la de 4 oppsøkene på forskjellig underlag, barnål/skogsbunn, grus og asfalt. Alle gangene valgte Odin rett retning og ble belønnet med et "BRA!" for veivalget før han fikk sitt høyt elskede pipedyr når han fortsatte på sporene etter verbal belønning. Det virker som om det har hjulpet på retningsbestemmelsen til Odin med å øke konsentrasjonen i oppsøket (noe som forsåvidt sier seg selv, men det er tydeligvis en typisk sånn ting som man ikke tenker på før noen andre sier det...), så jeg kommer garantert til å fortsette med denne typen trening.

Idag var det A-prøver i Dio-et, og siden jeg var prøveleder så ble det en lang dag der Odin måtte tilbringe mye tid i bilen, men vi fikk allikevel inn etpar økter med praktisk lydighet og lek/motivasjon, noe jeg også har fokusert mye på i det siste, og som har medført at Odin har blitt mye mer kontaktsøkende overfor meg og mye mer lydhør, noe som kommer veldig godt med med tanke på hvordan selvstendigheten hans har økt veldig i det siste... Den praktiske lydigheten var i hovedsak "bli" i både dekk, sitt og stå, apportering og innkalling. En av de tingene jeg har funnet ut at trigger Odin ekstremt er apportering der Odin blir kommandert "bli" i stående og hvor jeg så går et stykke, kaster apporten, går videre, og venter helt til han nesten står og dirrer før jeg gir "på plass" kommando etterfulgt av "apport" idet han er i ferd med å sette seg i utgangsstilling. Av og til får han direkte apport-kommando slik at han aldri helt skal vite hva han skal bli bedt om å gjøre. Denne "tergingen" har fungert utmerket på flere ting, de viktigste er jo selvfølgelig det at farten øker betraktelig i lydighets-øvelsene, samtidig som avstands-kontakt og kommandoer har blitt enda bedre.

Ei interessant lita spor-økt

2010-09-23T12:27:00.000+02:00

Denne onsdagen lå alt an til en skikkelig helvetesdag på jobb, så jeg hadde egentlig avskrevet treninga, noe som gav meg rimelig dårlig samvittighet på Odins vegne... Etter Evjesamlinga så hadde jeg en del tanker om et spor-opplegg for Anders og Bosco, og siden de skulle trene i Hålandsskogen, så stoppet jeg like godt der på vei til jobb og la ut et spor med flere vanskelige momenter til ham der, og så tenkte jeg bare å stoppe innom der på vei hjem fra jobb og gå sporet med ham. Jeg fikk imidlertid sjangs til å reise hjem og hente Odin, så jeg tenkte at jeg skulle ta en luftetur med ham etter at Anders hadde fått gått sporet sitt. Istedet så la Anders ut et spor til meg som takk for opplegget jeg hadde laget (og som forøvrig gikk kjempebra) slik at Odin fikk brynt seg litt allikevel.

Selv om jeg for noen år siden syntes at spor var dritkjedelig (noe som var et direkte resultat av at jeg hele tiden prøvde å styre Odin i sporet, som i praksis betød at jeg dro ham av sporene hele tiden.) Heldigvis så skjer læring kontinuerlig, og jeg har siden den gang lært meg så utrolig mye om å gå spor, og Odin har lært seg at det er han, og ikke jeg, som skal gå sporet, og at jeg stoler 100% på at han løser oppgaven og bare henger på slep i sporlina. Denne lærdommen har gjort at jeg nå synes spor er den gøyeste øvelsen som finnes, og det er det heller ikke vanskelig å se at Odin er enig i.

Anders hadde lagt ut et spor som gikk rimelig bratt oppover en skogkledd bakke, og ned igjen gjennom like tett skog, med vått gress og sleipt underlag (og skumring) som gjorde at jeg en gang bare måtte slippe lina og ganske maktesløst stå og se på når den forsvant inn i tett skog sammen med Odin, som ikke gjorde noe tegn til å ville vente på meg.Jeg lyttet lit etter ham, men hørte ingen lyd, så det var ikke annet å gjøre enn å kalle ham til meg igjen, og like etter at jeg plystret, så kom han ut fra skogen, logrende, og idet jeg tok sporlina så bråsnudde han og durte videre på sporet. Ikke snakk om at han vegret seg for å gå spor når han ble avbrutt nei! Vi kom ned fra den bratte skogen og ut i åpent lende, og her skal jeg inrømme at jeg ble litt i tvil, når Odin bare dro avgårde på en sti. I et stikryss så ble han stående litt før han valgte den ene veien ut fra krysset, fremdeles på en skogssti i et område der jeg vet at det går masse folk. Litt nølende valgte jeg å stole på ham og satse på at han ikke hadde slått over på et kryssende turgåer-spor, noe som (selvsagt) viste seg å være riktig avgjørelse. Vi småløp nedover stien og plutselig vinklet Odin 90 grader og et par meter utenfor stien fant han sporslutten, apporterte og kom overlykkelig og med en skikkelig propellhale inn og avleverte. Det ble altså en veldig gøy dag både for hund og fører denne onsdagen. Jeg fikk et spor selv om jeg egentlig ikke hadde planlagt trening, jeg fikk en skikkelig god erfaring når det gjelder å stole på hunden når jeg selv var usikker, og Odin fikk ei kjempegøy økt og masse belønning både i form av lek og ros, men ikke minst i form av bekreftelsen på hvor stolt jeg var over det han lærte meg om hans egne spor-ferdigheter. Jeg er ikke i tvil om at hundene merker på oss når vi er fornøyde med arbeidet deres, og den stoltheten jeg må ha utstrålt var garantert med på å gi Odin en ekstra bekreftelse på innsatsen hans, og dermed ble belønningen ekstra gøy, noe som var VELDIG lett å se!

Evjesamling med Agdergjengen

2010-09-20T14:37:00.003+02:00

Denne helgen var det duket for ei samling som jeg hadde gledet meg lenge til. Klokken 1 på fredag satte jeg både meg og Odin i bilen og startet på veien til Evjemoen. Den lange, smale,svingete, humpete veien til Evje.
Vi ankom i halv 4-tiden, og som den speidergutten jeg er, så var første pri å få tak i kart over området, så det ble en stopp innom downtown Evje for å kjøpe kart og noen nye pipedyr til Odin spesielt for anledningen. Når dette var gjort så var det på tide å la Odin, som etter den ikke akkurat avslappende kjøreturen måtte få luftet vettet, strukket litt på beina og ikke minst få ristet av seg de lange sikle-skolissene fra munnvikene. Vi gikk en god halvtime mens vi ventet på Kjetil, og vi fikk oss noen fine momenter på overvær av militanter og litt skyting ikke så langt fra oss. Veldig greit å se at selv om Odin ikke var helt happy over hverken fars kjøreferdigheter eller vegvesenets vegvedlikehold allikevel var veldig gira på å finne folk i skogen og vi fikk noen fine markeringer på de stakkars forsoppsoldatene som var ute og trasket. Når Kjetil meldte sin ankomst, så reiste vi inn i leiren og fikk installert oss der mens de andre ankom litt etter litt. Vi tok oss en tur ut for å innspisere prøveområdet der det skulle være B-prøver på lørdagen, og de som da hadde tenkt langt nok til å ta med seg dyrene fikk seg noen kjappe funn før vi reiste tilbake til leiren for middag.

På lørdagen ble det et lagmøte for oss på A-laget der vi gikk gjennom hva alle ville trene på og valgte område ut fra det. Vi ble da værende igjen i leiren hele dagen, og frem til lunsj, mens vi ventet på de som var ute og gikk opp til prøver, så stod momenttrening på sporoppsøk og retningsbestemmelse på agendaen for alle mann. Aud viste oss en veldig grei metode for innlæring av dette som hun hadde fra sommerens hundcampus, og vi gikk igang med å legge ut korte spor langs alle husvegger vi fant inne i leiren. Odin fikk da 10 korte oppsøk, et litt lenger (ca 70-100 meter) spor med 3 kryssinger av forskjellig alder, alt fra like gammelt som selve sporet og til helt ferskt, der den som krysset ble stående to-tre meter fra sporet som en ekstra forstyrrelse, og til slutt et spor på variert underlag av kortklippt gress, bark/jord, grus og beleggningsstein. Det nye på alle disse sporene var at det ikke lå noen slutter i sporet, men jeg belønnet når jeg så at han jobbet veldig bra, ved å kaste leken foran Odin og rose når han var konsentrert på sporet. På den måten elimineres jo muligheten for at han finner slutten på syn eller overvær eller sekundærspor. Alle disse elementene gikk overraskende bra egentlig, med tanke på at det var helt nye treningsmetoder og det dermed ble mye for rottisknotten å fordøye.

Etter lunsj kom de 3 som hadde vært oppe til prøver for å trene videre med oss, og vi la opp en øvelse for dem inne i leiren, som de løste veldig bra. Det var tydelig at de ble litt ekstra "på alerten" av hele øvelses-settingen, men både de og hundene jobbet veldig bra allikevel, så det lover veldig bra for kommende A-godkjenninger. Når denne øvelsen var over så fikk Aud, Helen, Frode og jeg lagt ut 2 figuranter hver i hver vår del av det samme søkeområdet som øvelsen hadde vært i, og vi gikk ut to og to slik at vi fikk dekket halve området hver. Nå var det veldig varmt, og Odin var nok litt mentalt andpusten etter all treningen før lunsj, men han jobbet superbra og intensivt hele økten. En liten taktisk bommert av meg gjorde at vi måtte gå litt lenger enn planlagt for å få søkt av hele teigen, men sånn går det av og til når hunden plutselig får super-indikasjoner og begynner å jobbe seg langt avgårde på det som viste seg å være en av forsvarets folk som holdt på å rigge seg til med grill og solstol utenfor en av kasernebygningene. Vi fikk uansett søkt lenge uten at det gikk ut over meldinger eller intensitet, noe som jeg er veldig fornøyd med. Når Kjetil i tillegg lå oppå et stillas i høyde med andre etasje av en av kassernene, og Odin lokaliserte raskt og meldte fint, så var det et veldig stilig moment å få inn i teigsøket. Etter at alle var ferdige med disse teigene, så avsluttet vi dagen med å få funn av figurant på taket av en bygning, der hundene ikke kunne se figuranten, men kun måtte lokalisere og melde på fert. Når Odin til og med her hadde intensiteten høyt oppe og var kanon-motivert både i søk, melding og lek, så var det et veldig bra tidspunkt å avslutte dagen på.

På søndagen hadde jeg lagt klar en plan for hva jeg skulle trene på, dette var dagen for et helvetesspor, iallefall forstyrrelsesmessig. Jeg, Kjetil og Anders ble værende i samme område som vi hadde brukt på Lørdagen, mens Frode, Aud, Helen og Kent reiste til et annet område. Sporet til Odin ble en kombinasjon av alt det vi hadde trent på tidligere med tanke på oppsøket. Sporet gikk så nær elvebredden som det var mulig å komme, slik at vi fikk en oppsøkslinje som var 3 meter og som stoppet i vannet. Odin tok oppsøket slik som dagen før, dvs konsentrert fra kommandoen ble gitt, istedetfor å starte med et kanin-byks og ikke få nesen i bakken før etter 5-6 meter, slik som han har gjort i det siste. Han slo fint på sporet, sjekket ut baksporet i en liten meter før han snudde og la avgårde på rett vei. Kjetil hadde veldig lyst til å sammenligne Odin og Joppe sin spor-adferd, så han fikk "gå" sporet sammen med oss. (jeg må selvfølgelig bruke hermetegn på det å GÅ spor med Odin, for de som har sett oss i sporet vet at det heller er lett springmarsj, siden Odin alltid skal være den som styrer tempoet i slakk line.) Jeg skal ikke skrive så mye om hvordan sporet ble lagt opp, men heller vise det i form av et bilde (hvis det skulle vise seg at mine tegne- og forklarings- evner ikke er fullt så bra som jeg skulle ønske, så håper jeg bare at jeg kan få beskjed om dette slik at jeg kan bytte ut tegningen med en skriftlig forklaring). Sporet ble vel ikke liggende mer enn mellom 2 og 3 timer, men det ble vanskelig nok allikevel med solsteiken og alle underlagsskiftene fra barnål,og skogsbunn, via kortklippt gressplen, kvisthauger og til slutt en gammel grusvei.

Odin løste sporet kjempebra. Han sjekket ut de stedene der Anders og Ketil hadde skilt lag, men falt hele tiden tilbake til Kjetils spor. Når vi kom til kryssingen der Anders stod og ventet på oss, så var han inne og sjekket ham ut raskt, siden han tross alt hadde hatt ferten av ham flere ganger tidligere i sporet, men etter en raskt utsjekk konstanterte han at dette var feil mann, og gikk tilbake på Kjetils spor igjen. Det ble litt sekundært ute på grusveien, mest sannsynlig på grunn av at sidevinden hadde ført til at mye av ferten ble sittende i vegetasjonen i veikanten, men han slo selv over på primætsporet og gikk rett på slutten uten noen problemer. Jeg hadde i forkant av sporet fortalt både Anders og Kjetil om hvordan hundene vokser på å få lov til å løse alle utfordringer selv istedetfor å bli vist sporet av oss dersom de går av, og jeg håper bare at de fikk se hvordan dette funket i praksis når de så hvor super-stolt og valpeaktig Odin oppførte seg etter å ha gått et såpass krevende spor. Han fikk nærmest en valpe-raptus og det var helt tydelig at han SKULLE leke og kose etter sporet, og hele tiden med et flott rottweiler-smil og kjempe-kontakt med meg.

Etter lunsj så hadde vi plukket ut 4 morsomme steder å gjemme figuranter, så da ble det til at vi kjørte momenter på vanskelige figuranter som siste økt. Vi startet med en figurant som lå på en gesims ca 4 meter over bakken, hadde en som lå godt gjemt og helt utilgjengelig oppi en kano som hang i et stativ, en person inni en helt tett (eller iallefall trodde vi det, helt til Odin viste oss at vi tok feil) lavo, og til slutt en som lå helt i vannkanten på en knaus ute i elven, der hundene måtte over ei smal og svært så gyngende bro for å finne.
På tross av at alle hundene hadde fått masse å bryne seg på i 2 dager, så var de veldig intense i søket på denne oppgaven alle sammen. For Odin's del så ble det så intenst at han etter å ha lokalisert Kjetil inne i lavoen faktisk brøt seg inn i den for å komme helt inntil figuranten. Etter å ha sneket seg inn under teltduken, så varte det ikke lenge før vi hørte en skikkelig kraftig hals der inne fra, for Odin hadde tydeligvis funnet ut at det ikke var like enkelt å skvise seg ut av teltet med fastbittet i munnen som det var å skvise seg inn uten det... Anders og jeg lo så vi nesten grei når vi så at Odin plutselig forsvant inn under teltduken, så det ble en svært så positiv og morsom avslutning på ei super treningssamling både for hund og fører i vårt tilfelle.

(tradisjonen tro så ble det ikke tatt særlig mange bilder, men noen få blider fra siste moment-økt ble det iallefall...)

mer kryssinger og forstyrrelser

2010-09-16T19:26:00.000+02:00

Denne onsdagen var det duket for enda flere spor med forstyrrelser, så Trond og kai Erik la ut hvert sitt spor til Odin og meg. For at vi skulle kunne fokusere maksimalt på forstyrrelses-momentet, så ble sporene helt basic superenkle 100 meter uten vinkler eller noen utfordringer i seg selv, mens utfordringene her ble en helt fersk kryssing (etter at sporene hadde fått ligget i ca halvannen time) der de to som krysset sporet ble stående og snakke sammen bare to-tre meter fra sporet.

Spor nr 1 ble ikke helt som jeg hadde planlagt, siden Odin var såpass overtennt at han dro avgårde i to-hundre-og-nitti når jeg klipset på sporlina. Han fikk ikke satt seg på sporet før han var borte hos de to "forstyrrende elementene" (les: forstyrrende, IKKE forstyrrede!). Det ble litt utsjekk av deres kryssende spor, før vi gikk tilbake og tok et sporoppsøk på ny. Denne gangen økte han konsentrasjonen og gikk helt fint og nøyaktig. Rett forbi duoen og durte i vei ret på Kai-Erik som lå i slutten av sporet og ventet med godbitposen.

Spor nr 2 startet også med kaninbyks i noe som virket som en vilkårlig retning. Jeg ble stående rolig og etter å ha fått ut litt overskudds-energi, så returnerte han til meg og satte igang et rolig og konsentrert oppsøk. Denne gangen var det et lenger stykke fra starten til kryssingen, så jeg hadde håpet at det skulle gå helt smertefritt, men med tanke på at Kai-Erik (som han på forrige spor hadde fått super-belønning av) var en av dem som stod like ved sporet og snakket, så var det kanskje ikke så rart at Odin ville opp for å se om det var mer å hente... Når han fant ut at snopeposen var tom, så returnerte han raskt til det opprinnelige sporet etter Trond. Han durte avgårde i et tempo som gav meg noen fine små brannsår i hendene, en meter forbi Trond, før han bråsnudde og løp rett oppi fanget til Trond, og tok med seg halve godbitposen i samme slengen. Helt tydelig at Odin synes det å finne figuranter i slutten av sporene er det kjekkeste i hele verden, for det er ikke måte på hvordan han fyrer seg opp etter et slikt funn. Vi må helt klart kjøre noen slike økter i tiden fremover for å gi ham noen skikkelige motivasjons-kick, det eneste aber-et er jo tanken som kverner i hodet mitt på at det kanskje ikke er så lurt å fyre ham så alt for mye på spor, med fare for at det går ut over overvær og rundering... Tiden vil vel vise...

Aksjon på Sviland/Alsvik

2010-09-13T14:54:00.001+02:00

Fikk et forhåndsvarsel av Paul om en savnet 15-åring denne søndagen, så da var det bare å pakke sekken og gjøre Odin klar til dyst. En liten lufting av Lara mens kaffen ble kokt, og så bar det ned til Sviland for å møte Kari Anne for en liten sosialiserings/leke-økt med Odin og Emil mens jeg ventet på nærmere beskjed ang aksjonen. Etter at de to firbeinte hadde fått løpt og lekt i et godt kvarter, så kom beskjeden fra Paul og jeg satte meg i bilen og kjørte til oppmøtested i Noredalen på Sviland. Det var noen ungdommer i 15-16 års alderen som hadde overnattet i en gapahuk, og i løpet av morgentimene hadde den ene bestemt seg for å forlate de andre og gå hjem (som var en liten halvtimes gange unna). Når han ikke var kommet seg hjem noen timer etterpå og heller ikke gav lyd fra seg eller svarte på telefonen når politiet forsøkte å ringe, så ble det aksjon på oss. Paul startet søket på Alsvik og søkte seg mot Sviland, mens Aud og jeg startet på hver vår gård på Sviland-siden og planen var at vi skulle jobbe oss nordover og møte Paul ved gapahuken der den savnede var sist sett.

Det var en del naboer og venner og kjente av den savnede ute og lette, så det var en del ferske tråkk i området, men (utrolig nok) så løp Odin og søkte ganske så intenst og selvstendig, og hele tiden med høy nese. Vi søkte oss ned til nordenden av vannet der gapahuken lå, og ble stående der og snakke med en av naboene til den savnede, som var godt kjent i området, og som også visste hvor gutten var best kjent. Etter en stund kom Paul bort og vi bestemte at jeg skulle søke meg nedover mot vannet ved Alsvik og så ta for oss en sti som gikk fra vannet og rundt Skrudsfjellet opp til huset der den savnede bodde. Vi søkte oss bortover, over gjerder og gjerdeklyvere, og kom oss inn på et område der det gikk sauer, MASSE sauer! Selvfølgelig så likte de slettes ikke en løs hund som kom løpende, så de samlet seg raskt og startet en rask marsj nedover stien der vi skulle søke. Jeg sendte Odin ut på et langt slag på nordsiden av stien, og satte igang med et forsøk på å gå i en bue rundt sauene slik at vi ikke hadde dem foran oss hele tiden. Det hadde jo ikke akkurat tatt seg ut om vi hadde gjetet de stakkars sauene helt tilbake til Sviland... Akkurat når jeg hadde kommet meg opp på siden av sauene og var klar til å sende Odin ut på et slag på andre siden av stien i forkant av saueflokken, så fikk jeg beskjed på radioen av Paul om at gutten var funnet hjemme hos besteforeldrene. Det ble altså helomvending (selvfølgelig når vi akkurat hadde kommet oss forbi sauene, så måtte vi forbi dem en gang til på vei tilbake...) For å unngå å stresse opp sauene enda mer, så tok vi en "snarvei" opp i fjellsiden på Skrudsfjellet slik at vi traff på anleggsveien og kunne returnere til bilen via den.

Etter at vi var tilbake på oppmøtestedet, så fik Paul og Dino sitte på tilbake til Alsvik der Paul hadde parkert, før vi returnerte hjem for tørke, varme, mat og hvile.

Forstyrrelser og kryssinger

2010-09-13T14:05:00.000+02:00

Onsdagstreningen idag var satt av til å trene på kryssinger av spor, der personen som krysset sporet skulle stå "midt i løypa" og fungere som en veldig sterk forstyrrelse. Trond la ut 2 korte spor (et på ca 50 og et på ca 100) og rett etter at han hadde lagt seg i enden av det første, så krysset Gro Elin sporet og ble stående ca 5 meter fra kryssingen. Odin slo på sporet og gikk veldig fint, og med tanke på at sporet var blodferskt, så forventet jeg ikke helt nesa-i-bakken-sporing. Når vi nærmet oss kryssingen så var han såvidt borte hos Gro Elin og snuste raskt på skoene hennes før han gikk tilbake på sporet etter Trond. Veldig fornøyd med at han selv løste oppgaven istedetfor å bli stående hos Gro Elin for å få belønning eller respons.

Spor nr 2 var litt lenger, fremdeles like ferskt, og denne gang så stod Gro Elin bare en meter fra sporet. Denne gangen så var det ikke noen tegn til utsjekking av hverken kryssingen eller av Gro Elin, han var bare veldig fokusert på sporet, så selv om det bare var 2 veldig korte økter, med så ferske spor, så er jeg svært fornøyd med hvordan Odin takler slike forstyrrelser i sporene. Det neste blir da spor forbi en gruppe mennesker som gjerne både sitter og spiser og snakker like ved sporet. (og selvfølgelig også vesentlig eldre spor med helt ferske kryssinger - vi må jo strekke denne forstyrrelses-treningen må vite...)

overvær på Tjørn

2010-09-07T12:42:00.000+02:00

Mens flertallet av de som skule trene idag samlet seg i store mengder i Vigreskogen, så fikk Sylvelin, Ronny, Bjørn og meg en aldeles strålende dag i nydelig høstvær på Tjørn. Jeg skulle ha 2 overværs-økter, og for å gjøre alt så effektivt som mulig, så armerte jeg meg med gjenstander og slutt og trasket avgårde nedover mot hytta og så opp mot Trollarinda og la ut et langspor for Bjørn samtidig som Odin fikk jobbe en god stund uten funn. Etter å ha klatret oss opp på trollarinda, gått en god runde oppå heia der og så returnert til skrenten nedover mot standplass, så fikk jeg gitt beskjed til de 3 andre som da gikk ut og gjemte seg. Vi tråklet oss nedover skrenten, og flere ganger var Odin oppe og været noe, men vi måtte gå et godt stykke før han fikk nok fert til at han begynte å jobbe skikkelig. Det ble MYE jobbing når vi var nesten nede ved vannene, så det var tydelig at det var noe(n) i området. Jeg stoppet opp på toppen av ei lita ur, der Odin først hadde fått ferten, og lot ham jobbe. Nede i et lite søkk mistet han ferten gang på gang, og etter en god dose problemløsing, så jobbet han seg opp på høyden på andre siden av søkket, og ikke lenge etter kom han inn med melding på Sylvelin. Etter påvisningen gikk vi tilbake mot dalsøkket og jeg lot Odin få jobbe seg gjennom det. Plutselig fikk jeg melding, ikke med bringkobbel, men den klareste og jevneste (og definitivt lengste) halsmeldinga han noengang har levert. Fra der jeg stod så var det lett å se at halen gikk i to-hundre-og-nitti mens han halset, og Bjørn sa etterpå at han hadde SÅÅÅÅ lyst til å belønne halsingen. Heldigvis så ventet vi ham ut litt, og når han ikke fikk respons på halsen så tok han bittet og kom inn med melding. Av erfaring så vet jeg jo at han kan slå over i hals ved utilgjengelige figurnter, så jeg antok at Bjørn lå inni jervenduken, men når jeg kom ned på påvisning så fikk jeg beskjed om at han hadde ligget helt tilgjengelig, og helt passiv, så hva det var som gjorde at Odin valgte hals denne gangen vet jeg ikke, og i tråd med filosofien min så skal jeg heller ikke spekulere noe særlig på det.

Etter dette funnet så endret jeg strategien min litt i tråd med endring av vindretningen, og gikk et godt stykke opp mot trollarinda igjen for å komme rundt en haug for så å jobbe oss nedover på rett side av vinden i forhold til søkeområdet. Etter en liten stund var det ny halsmelding, før Odin kom inn med melding. Okta var sånn sett veldig bra, 3 fine funn der Odin måtte jobbe og tenke helt på egenhånd, og han jobbet supert til tross for at han hadde vært i søk i et veldig krevende terreng (og med steikende sol og høy temperatur i tillegg) i en god time før første funn.

Etter lunsj så fikk jeg et kjapt overværs-funn på Bjørn, som denne gangen lå pakket godt inn i jerven-duken. Det var tydelig å se at Odin var litt sliten etter forrige økt, men allikevel så jobbet han med stor intensitet, og det gøyeste er jo å se at for hver overværs-økt, så øker han arbeids-området sitt og han går på lenger slag for hver gang.

overvær og heimevernsøvelse

2010-09-02T13:27:00.001+02:00

For å ta igjen "det tapte" på overværs-fronten siden vi ikke fikk med oss Dyranut-samlinga, så var det overvær på Sviland denne onsdagen. Nå er jo riktignok vindenpå Sviland kjent for å være ytterst lunefull, så for å gjøre oppgaven løselig (iallefall løselig på den måten jeg ønsket) så ble det overvær på de åpne flatene ned mot militærleiren. Det viste seg imidlertid å bli alt annet enn plankekjøring, for selvfølgelig så var det heimeverns-øvelse i og rundt leiren denne kvelden. Ikledd militærbukse og høye fjellstøvler ble jeg dermed fritt vilt for de stakkars fotsoldatene som skulle patruljere og beskytte leiren, og måtte mer enn en gang gi detaljerte forklaringer på hvem jeg var, hva jeg gjorde der og at jeg ikke var med på leken deres.

mens vi ventet på at sporet jeg hadde lagt ut for Bjørn skulle bli gammelt nok, så gikk han og Gro Elin ut for å gjemme seg i kanten på marka ovenfor leiren. Etter noen minutter gikk Odin og jeg nedover, for å sette igang søket. Ganske umiddelbart etter at jeg gav pass på-kommandoen, så var han oppe med nesen og snuste veldig, og like etter så jeg at det var de patruljerende soldatene som han tidligere hadde fått hilse på som stod midt i fertssonen. De hadde stoppet opp der for å ikke være i veien for Odin når han jobbet, men selvfølgelig så stod de slik til at Odin hadde ferten av dem hele tiden. I tillegg til dem så kom det noen bærplukkere gående langs grusveien, og siden de så rimelig skeptiske/engstelige ut når min lille rottweiler kom busende mot dem, så ropte jeg ham til meg rett før han nådde dem. Gikk litt videre og plutselig var Odin borte. kom tilbake med melding og det var rett på påvisning på Bjørn som lå godt gjemt helt oppi skogkanten.

Vi gikk tilbake for å søke videre etter Gro Elin, og plutselig dro Odin avgårde rett nedover mot veien og militærleiren. I frykt for at det skulle skape problemer for de grønnkledde (eller egentlig for hundene til de grønnkledde) så kalte jeg ham inn igjen, noe som viste seg å ikke akkurat være et sjakktrekk, for Gro Elin hadde lagt seg på nedsiden av veien som jeg hadde sett på som ytterbegrensningen. Han var altså på vei mot henne når jeg kalte ham inn. Litt merkelig at han lot seg rope av en figurant, men med tanke på at han tidligere hade blitt ropt av turgåere (synlige og gående/snakkende) og heller ikke hadde fått noen respons fra soldatene som gikk langs veien, så var det kanskje ikke så rart allikevel... Han hadde jo gjentatte ganger fått "beskjed" om at de som er på veien er ikke med på leken. Litt kjipt, for hadde jeg visst at de hadde utvidet søkeområdet så hadde jeg nok ikke ropt ham av før han evt stod opp langs gjerdet til militærleiren og peip, men sånn er livet av og til. Etter litt frem og tilbake så fant han Gro Elin etter et veldig bra selvstendig søk gjennom brakkene som stod ute på grusplassen. Selv om det ikke var akkurat sånn som jeg hadde tenkt meg, så ble resultatet iallefall bra, og det er jo det som er det viktigste. Lærdommen min er da tydeligvis at jeg må slutte å tenke alt for mye (samme lærdommen som jeg fikk på spor-treningen i Etne...), så vi får prøve litt på det og se hvordan det går...

søndagsrundering

2010-08-29T21:40:00.000+02:00

Siden jeg klarte å bli syk dagen før avreise til Dyranut, så ble det ei helg med svært lite trening for Odin, ei tennisball-"rundering" på Sviland på fredagen med ca 30 "slag" ut etter tennisball, fremdrift og passeringer og vaffel-benønning på midtlinja av og til. Siden det egentlig bare er tennisball-intervaller så kan det jo egentlig ikke kalles rundering, men tanken bak det hele er å bruke den samme innkallingen på denne treningen som i runderingen for å terpe på runderings-systemet i håp om at det hjelper Odin med fremdrift og farten på innkomsten. Denne gangen ble det bare brukt for å gi Odin så mye fysisk trening som mulig på en måte som gjorde at jeg ikke skulle trenge å bevege meg så mye. Det beste med denne treningen er at Odin kan holde full galopp på flere titalls slag, iallefall så lenge det vanker litt vaffel her og der.

Lørdagen ble det kun en liten luftetur på grunn av at fredagens tur gav feberen min et oppbluss, men med litt ibux-terapi, så var jeg klar for ei lita runderings-økt på Bue på søndagen.

Line møtte opp med den nye valpen, så mens vi ventet på Sylvelin så ble det tid til litt sosialisering med Joy og Odin, samt litt bading for Odin.

Selve runderinga var en helt straight sak - Ukjent oppgave, 2 figuranter, ca 400 meter. I starten gikk Odin ikke så langt ut som jeg kunne ha ønsket, men etter 2 slag så økte han både dybde på slagene og ikke minst tempoet. Tydelig at han bare måtte varme opp litt. Omtrent halvveis i løypa fikk vi funn av Line. På det slaget trakk han veldig langt frem, så det ble en lang påvisning og en lang tur tilbake for å få sendt på andre siden og dekket terrenget der også. Vi runderte oss videre helt til slutten av løypa, og akkurat idet jeg skulle sende Odin ut på siste slaget så kom Sylvelin gående nedover midtlinja. Hun lå rett ut på høyresiden fra der jeg hadde sendt Odin ut når han fant Line. Hun hadde ligget godt skjult i høyt gress i ei grøft, og Odin hadde passert på feil side av vinden, bare noen meter fra henne. Han hadde stoppet for å drikke og kommet inn uten å finne henne. Det er forsåvidt helt greit at det skjer av og til, men jeg liker det allikevel ikke i det hele tatt når vi går over en figurant. Heldigvis har det ikke skjedd så veldig mange ganger, men allikevel gir det meg en dårlig følelse.

Rent bortsett fra den feilen i søket, så gikk han veldig bra, fartsmessig. Det jeg nå sitter igjen og tenker er at det kan hende at kvaliteten på søket hans går ned når farten går opp, og om det dermed vil være uforsvarlig av meg å pushe ham på fart i runderinga, og heller la ham jobbe i det tempoet der han jobber best. Vi får uansett prøve på det litt fremover, så får vi heller bare se hva som skjer med tanke på tidsbegrensningen på A-prøvene neste vår. Det er jo veldig lett å finne på masse unnskyldninger når det skjer ting som man ikke liker, og varmen kunne helt sikkert ha blitt brukt som en unnskyldning her. Nå vet jeg jo for et faktum at hundenes luktesans blir veldig nedsatt når de blir veldig varme og begynner å pese masse, og han peste virkelig masse etter funnet av Line, men allikevel - det unnskylder ikke at vi ikke gjorde funn av Sylvelin denne gangen. Jeg skal imidlertid prøve å ikke over-analysere alt, og heller bare godta at "noen ganger bare skjer det...", så får jeg bare trene mer på å dekke terrenget mye bedre under alle tenkelige vær og vind-forhold, og da selvfølgelig på en måte som ikke sliter ut eller demotiverer Odin sånn at vi ikke ødelegger samarbeidet vårt.

Privataksjon på Kvitsøy

2010-08-24T09:33:00.000+02:00

Søndag var det duket for en forhåndsavtalt privat leteaksjon etter den savnede kajakkpadleren som vi var på aksjon og lette etter for noen måneder siden. Det var foreldrene til den savnede som kontaktet oss og selvfølgelig så ønsket vi å hjelpe til så godt vi kunne i håp om at de skulle få avsluttet søket og få en grav å besøke.

De hadde hatt kontakt med en synsk person som var veldig bestemt på et lite område på Kvitsøy der den savnede skulle ligge nede i sjøen . Vi var 4 stykker som deltok, Tone og Isi, Paul og Dino, Ola og Leo og meg og Odin. Etter en liten briefing om søkeområdet, så tok Tone og Ola med seg hundene sine ombord i en båt og reiste ut for å se om de fikk indikasjoner i vannet, mens Paul og jeg tok med oss våre hunder og gikk langs land på en holme for å avsøke strandlinja. Det var en utrolig vanskelig "strandlinje" å bevege seg på, både for oss og hundene, men Paul tok en runde først og så tok Odin og jeg en kontroll-runde etterpå. På et sted fikk Odin en indikasjon og ble stående og være ut over bukta, og når Paul kom for å dobbelsjekke gjorde Dino det samme. Når vi imidlertid kom oss over på neste holme var det ikke noen tegn til at det var noe, så mest sannsynlig var det bare fert fra land de kjente.

Tone og Isi hoppet over i ei lita jolle som faren til den savnede kjørte for å kontrollere en indikasjon hun hadde hatt fra den store båten. Når Isi fikk søke litt nærmere vannflaten så ble indikasjonen enda sterkere, så det ble besluttet at jeg og Odin skulle utpå for å dobbelsjekke. Mens vi kjørte utover så satt Odin og så seg rundt, snuste litt inn mot land og så på måkene, tilsynelatende ikke i søksmodus, men plutselig så var nesen nede i vannflaten, bare en liten stund, i samme område som Isi hadde markert tidligere. Vi tok en bue og kjørte tilbake mot det samme stedet, Odin satt med høy nese helt til vi var tilbake i samme område som han hadde snust ned i vannet tidligere, og det samme gjentok seg ikke bare en men to ganger til. Veldig kraftige indikasjoner med nesen rett ned mot vannflaten og forlabbene over rekka, alle innenfor et veldig lite område. Etter dette kjørte vi i land og markerte gps-referansene for indikasjonene. Det var ikke noe mer å gjøre søks-messig, så vi avsluttet og tuslet oss tilbake til fergekaien. Foreldrene til den savnede fikk gps-referansene slik at de kunne kontakte politiet for å se om de kunne sette inn dykkere i området på bakgrunn av indikasjonene til Isi og Odin, og om de ikke ville det så ønsket foreldrene å leie inn profesjonelle dykkere for å se hva det var hundene reagerte så kraftig på. Etter en såpass spesiell aksjon, med direktekontakt med den savnedes foreldre, satt jeg igjen med masse tanker i hodet, og jeg kan ikke annet enn å håpe at vi kan ha hjulpet dem et steg nærmere å finne sønnen sin slik at familien får en avslutning på hele situasjonen.

Vannsøk på Tjørn.

2010-08-24T09:07:00.000+02:00

Tone, Sylvelin og meg var så heldige at vi fikk Ola til å ta med seg dykkerutstyret sitt denne lørdagen slik at vi fikk trent på lokalisering av figurant under vann. Odin fikk 3 forsøk, og det var veldig lett å se fremgangen hans. På det første forsøket var han mest opptatt av å følge sporene til Tone og Isi som hadde søkt i området rett før oss, og var ike helt overbevist om at det var noe å hente uti vannet. Forsøk 2 - litt mindre sporsugen, litt mer overvær langs vannkanten for så å hoppe uti, og forsøk 3 - 100% overvær. Høy nese, slo på lang avstand og løp til vannet og kastet seg uti. Riktignok så meldte han ikke når han var i vannet, men han sirklet hele tiden rundt og rundt stedet der Ola lå og nektet å komme på land igjen, så det var helt tydelig at han visste hvor Ola var.

Av forskjellige årsaker valgte jeg å ikke trene mer på melding på gjenstand under vann. Med den læringskurven Odin hadde på de 3 første funnene, samt det faktum at han ble frustrert av ikke å få tatt bittet i vannet (var tydelig å se at selv om søket var gøy, så ble ikke funnet like spennende), så valgte jeg å slutte mens vi var på topp. Desverre så lå tanken på alt arbeidet jeg hadde liggende og vente hjemme også langt fremme i hodet, så treningen måtte nedprioriteres litt idag til fordel for byggeprosjektet hjemme. Nå gleder jeg meg bare til dette er kommet så langt at aldre tar over og jeg slipper å tenke mer på det, slik at jeg igjen kan rette alt fokus mot Odin og NRH-trening.

Onsdagsrundering

2010-08-19T11:19:00.001+02:00

Vi var 6 stykker som møtte opp for runderingstrening denne onsdagen, og etter en fordeling så ble det Tone, Ronny og meg som fikk langløypa. På grunn av diverse forsinkelser så var jeg sistemann som ankom, så da ble jeg figurant for de to andre før det ble Odin sin tur.

Det hadde regnet så det var veldig fuktig i vegetasjonen, og i tillegg var det veldig trykkende og varmt, noe som tydeligvis er favoitt-klimaet til flåtten, for jeg kan ikke huske å ha sett noe tilsvarende med tanke på antall på lang tid. Når jeg var på plass som figurant på første funn, så fant jeg 5 flått krypende på meg, og det var bare etter ca 60 meters gåtur gjennom gress. Etter trening så plukket jeg i tillegg ytterligere 2 av meg (børstet også av endel når jeg var figurant) og 4 av Odin. Heldigvis så fikk vi besøk på trening av en som på oppdrag fra telenor skulle rydde opp i all kratt-veksten i hele vigreskogen, så forhåpentligvis blir det ikke så mye flått der fremover. (de som har fulgt bloggen min har nok fått med seg at jeg fikk ekstrem flått-skrekk etter at Odin måtte på antibiotika-kur etter et skikkelig stygt og betent bitt, derfor denne innledningen.

Treningsmessig sett (som jo er det denne bliggen skal handle om) var det ei veldig bra økt. Jeg fikk Ronny og Tone til å legge seg ut på hver sin side av stien sånn at Odin fikk ca 100 meter med tomslag før han fikk 2 kjappe funn. På det ene slaget på venstresiden så løp han ut og trakk laaangt fremover, før han bråsnudde og satte avgårde utover mot jordene og ifølge Ronny, som hadde sett ham et stykke unna, så var han sikkert nede for å melde på noen i Nærbø sentrum. Etter en stund kom han imidlertid inn igjen og fikk et nytt slag og funn av Tone på høyresiden. Mens hun trakk fremover var det funn av Ronny, og så funn av Tone igjen mens Ronny trakk frem og klatret (høyt) opp i ei mast for å være siste funn. På dette slaget måtte han jobbe ganske lenge for å lokalisere Ronny, men etter en del jobbing og litt piping før melding når han omsider fant ham, så gikk det superbra. På tross av varmen virket Odin så pigg at vi helt sikkert kunne ha fortsatt lenger, men jeg ønsket å stoppe mens vi var på topp, så vi gav oss etter ca 300 meter (max) med 4 funn.

hetebølge-spor

2010-08-15T21:33:00.001+02:00

Det har vært masse jobbing i helgen, med alt som måtte være klart før gravemaskinene kommer på mandag, så det ble ikke mulighet til noen fellestrening denne lørdagen. Istedet la jeg ut et spor til Odin i hjemtraktene. Det ble ca 1,4 km, med masse kryssinger av en tursti, inkludert noen steder der jeg gikk ut på stien og fulgte den et stykke før jeg gikk ut i periferien igjen. 2 steder ble det også utilsiktede feller også, når jeg plutselig møtte en skrent og måtte snu og gå tilbake i mitt ege3t spor for å finne en alternativ vei. Sporet ble liggende i ca 4,5 timer, i steikende sol. Når jeg tok frem sporselen og sporlina så ble Odin helt propell og satte avgårde på oppsøket. Han slo fint på sporet og gikk veldig bra gjennom fellene mine. Det ble litt vanskelig på den ene av stikryssingene, sikkert dels på grunn av varmen, for etter en liten pause slik at Odin fikk sluttet å pese så veldig, så bar det videre. Etter andre stikryssing bar det nedover ei mosekledd ur, og jeg måtte slippe sporlina etpar ganger for å unngå å gå skikkelig på trynet, og når jeg tok igjen odin så sto han med sluttgjenstanden i munnen og en propellhale som nesten fikk bakenden hans til å løftes fra bakken.

Selvfølgelig glemte jeg gps-en både når jeg la ut sporet og når vi skulle gå det, så det ble ingen sporlogg for sammenligning. For min del var det veldig bra å se at Odin jobbet skikkelig intenst på tross av varmen, og også at jeg klarte å beholde roen og legge ham i dekk for noen pustepauser uten at det påvirket Odin på noen måte. Tidligere har Odin vært veldig var på om jeg stopper ham i sporet, men heldigvis ikke nå lenger.

rundering og overvær... motivasjons-lørdag

2010-08-08T09:07:00.000+02:00

Denne lørdagen var planen klar. Vi skulle kjøre litt rett-i-lek rundering, litt påvirkninger og harer for å gi Odin et skikkelig motivasjons-boost, og som planlagt, så gjort. Vi endte opp i valpeløypa i Vigreskogen og for å bruke vinden best mulig så gav jeg beskjed til Henning som lå på venstresiden av midtlinja at jeg kom til å slippe Odin så snart vi kom inn i skogen slik at han kunne ta avgårde med en gang han slo på Henning, allerede før vi kom til starten av runderingsløypa. Det varte ikke lenge før Odin kom tilbake med melding(!?) Når jeg kom ut på påvisning fikk jeg beskjed om at han hadde stått på andre siden av vedstabelen der Henning lå når han tok bittet (etter litt piping for at han ikke kom helt inntil Henning). Uansett melding eller ikke, et bra funn. Nytt funn på høyresiden med påvirkning ("Hei!-trikset") og her kom frustrasjonshalsen med en gang siden Odin mente at Trond Arve ikke var raskt nok fremme med blodpølse-bitene. (utålmodig hund altså.). Videre var det tomt, funn, funn og så en hare. Rett i lek på alle sammen, og farten og fokuset til Odin var helt supert.

Andre økta hadde jeg egentlig tenkt å stå over, men etter litt diskusjon med meg selv kom jeg frem til at vi skulle ha ei overværs-økt i valpeskogen. Denne gangen full øvelse med melding. Henning og Trond Arve gikk ut og gjemte seg, og jeg slapp Odin løs på frittsøk i skogen. Helt tydelig å se at dette er den søksformen han liker best, for intensiteten var upåklagelig, og jeg skal også inrømme at jeg fremdeles synes det er helt vanvittig tøft å se atferdsendringen som skjer når han kommer inn i fertssonen. Nesen opp, halen opp, dobling av farten og til slutt propellhalen når han har funnet figuranten. Kommer nok aldri til å bli lei av å se det. Fikk 2 fine funn med fine meldinger på begge, så kjempebelønning før vi hoppet i bilen og reiste hjem.

En mindre gøy ting var jo at jeg så bloddråper på bakken under Odin når vi kom hjem, og ved nærmere sjekk så hadde han blod blandet med forhudskatarren. Vi snudde i døra og kjørte rett opp til dyrlegen for en grundig sjekk. I og med at det har vært masse bading på Odin i det siste og i tillegg et halvt døgn i søk i myrområder, konstant våt, så antok jeg at han har fått seg urinveisinfeksjon. Forhudskatarren har også økt i mengde i det siste, og han tisset noen dråper i søvne dagen etter aksjonen (noe jeg trodde var bare fordi han var så utslitt), men det var ikke før jeg så blodet at det ble oppgradert til en alvorlig situasjon i mitt hode. Han fikk seg ei antibiotikasprøyte og går nå (igjen) på en antibiotikakur, så får vi bar håpe at det gjør susen. Dyrlegen tok en skikkelig grundig sjekk og var veldig fornøyd med almenntilstanden hans utenom urinveisinfeksjonen, så forhåpentligvis er han frisk som en fisk igjen veldig raskt.

Storaksjon i Fyrresdal

2010-08-04T10:11:00.000+02:00

Ok, så er det ikke fint å si "endelig aksjon igjen", siden enhver aksjon betyr store påkjenninger for familie og venner av den savnede, men når jeg sier "endelig aksjon igjen", så er det fordi vi får mulighet til å hjelpe den savnedes familie med å finne vedkommende igjen. Selv om det ikke ble funn(foreløpig) så var vi i det minste med på å sjekke ut store områder slik at de som skulle søke videre kunne fokusere på andre interesseområder.

Jeg fikk tildelt 2 teiger som lå et godt stykke fra veien der dama sist var sett, det var veldig kuppert men samtidig et veldig aktuelt område siden det lå masse multe-myrer der, og dama var jo tross alt ute på multe-plukking når hun ble savnet. Vi tråkla oss opp og ned fjellknauser i regn og sol om hverandre, i varme og lite vind. Heldigvis så lå min teig såpass høyt at jeg fikk en konstant liten trekk som gjorde at Odin fikk søkt litt mer effektivt enn om vi hadde måttet gå nede i skogene der lufta stod helt stille. Utenom et funn av ei annen eldre dame som var ute op plukket multer (men som desverre ikke passet til beskrivelsen av den savnede) så hadde Odin 3 kjempe-indikasjoner som han jobbet lenge på. Hver gang ville han dra ut av teigene mine og nedover mot et lite vann/myr-område der det var hørt rop tidligere. Jeg markerte disse stedene på GPS-en og når jeg kom ned i KO fikk jeg vite at også 3 andre hunder hadde hatt indikasjoner i det samme området. Om det var etter annet søkemannskap eller turgåere er jo umulig å si, men på bakgrunn av 4 hunder sine indikasjoner ble det iverksatt søk fra båt i det lille vannet.

Etter en kaffekopp og litt sjokolade fikk jeg en ny teig, denne var også veldig bratt og skogkledd, med noen flate områder øverst. Nå var det veldig lett å se at Odin var ganske sliten etter all løpinga i våtmyr og all fjellklatringa, men han søkte allikevel bra og var veldig greit styrbar når jeg sendte ham ut. Etter et resultatløst søk her også returnerte jeg til KO for litt middag både til meg og Odin, for det bar hjemover. Vi hadde da vært i søk i litt over 10 timer totalt, hvorav kanskje 2 var inne i KO. Det, sammen med den 4 timer lange kjøreturen hver vei, gjorde at det ble en rimelig lang og tung dag for både hund og fører. Sporloggene mine ble slettet mellom hvert besøk i KO, så jeg får ikke lagt inn noen teig-profiler enda, men triptelleren min stoppet på 30,8 km, så det ble nok gåing på meg for en dag.

rundering igjen

2010-08-04T09:50:00.000+02:00

Det har vært nrh-ferie for Odin en stund nå, men det betyr ikke treningsfri... Vi har trent mye intervaller både til lands og til vanns, og brukt mye tid på lek og gøy. Denne onsdagen ble det imidlertid trening igjen, og jeg fikk en 500 meters ukjent oppgave på Sviland. Første funn gikk veldig greit, andre funn var Bjørn oppi et tre 2 meter fra midtlinja. Her sleit Odin litt, for han måtte langt ut for å få ferten, og så jobbet han seg nærmere og nærmere, men når han var under treet så ble han tydelig forvirret over oss som stod 2 meter fra ham, og lokaliserte ikke Bjørn høyt over bakken. Sendte på motsatt side og fikk en påvirkning fra treet når han kom inn igjen, og da gikk han raskt i halsmelding, som han ofte gjør ved utilgjengelige figuranter. Siste fig var Ritva som var i området omkring haugen like etter krysset. Jeg sendte flere ganger uten funn, og når han endelig fikk gå lenge og lete der ute og til slutt kom inn med melding, så forstod jeg hvorfor. Ritva lå på ca 150 meter, og hadde planlagt at jeg skulle rundere oppover fra krysset og ikke rett frem langs runderingsløypa. Det ble med andre ord ikke helt plankekjøring, men med litt ekstrajobbing så kom vi oss i mål.

Enda et sammendrag

2010-07-19T10:35:00.000+02:00

Midt oppi rivings- og bygge-prosjekter i heimen, samt en travel avslutning før ferielukking av noen jobb-prosjekter, så har det blitt så lite fritid at bloggingen har måttet vike i tillegg til litt av treningen til Odin. Vi har allikevel klart å få oss 2 treningsdager denne uken også, "rundering og bare gøy motivasjonstrening på onsdagskvelden, og spor på lørdagen.

Onsdagstreninga ble for min del en veldig "laid back" trening. Jeg hadde bestemt meg for å gi Odin en kort motivasjonsøkt i valpeskogen i form av en ukjent oppgave med 2 figuranter. Det var dønn vindstille, ikke engang en liten trekk, så sånn kjempelett ble det ikke, og i tillegg så var ikke systemet på runderingen noe særlig (hele ene siden på et slag, passering på 10 meters avstand o.l.) men det brydde jeg meg ikke om denne gangen. Jeg har sett hvordan Odin stortrives når vi trener overvær på Orrestranden, og lot dette bare være ei tilsvarende økt.

Lørdagen var det altså sportrening igjen. Jeg fikk lagt ut 2 korte spor, et på ca 250 meter som gikk midt i runderingsløypa parallelt med midtlinja, og et på ca 6-700 meter med litt gjenstander. Dette ble liggende i ca 2-3 timer før vi satte igang. Siden jeg vet Odins kapasitet på spor, så var ikke dette noen utfordring for ham, men jeg tok det mer som egentrening i å lese hund og terping på å ikke gjøre meg opp noen formeninger for så å "hjelpe" ham i sporet, noe jeg uten å skryte for mye mener at jeg har blitt rimelig flink til. Heldigvis så er Odin veldig lett å lese når han er på spor, det var bare å finne "nøkkelen" og så løste mye av spor-gåten seg for oss. Spor nr 2 måtte ligge til alle de andre var ferdige å rundere, så det ble noe eldre (5 timer pluss, sånn ca) Her fikk vi masse kryssinger av både folk og hunder. Jeg satte odin nesten direkte på sporet for å være sikker på at han startet på riktig spor, og det gikk så det suste. 2 ganger sjekket han ut kryssende spor, men valgte selv å gå tilbake til sporet og fortsatte på det. Utenom litt trøbbel (fra sporleggers side) med å krysse bekken når vi nærmet oss slutten, så gikk også dette helt supert.

treningssammendrag.

2010-07-04T19:10:00.000+02:00

Det har blitt lite tid til blogging i det siste, noe som forsåvidt har passet greit med tanke på at det har vært lite trening også, dels på grunn av egen sykdom og dels på grunn av mye fokus på svømmetrening og kondis-bygging i varmen. Litt trening ahr det uansett blitt - Onsdagstreningen denne uken var i Vigreskogen. Startet med 2 blindslag, så 4 funn og avsluttet med et blindslag. Odin gikk veldig bra, holdt bra fart og kom inn igjen fra tomslagene relativt kjapt etter at jeg ropte på ham (noe som de som har sett oss rundere helt sikkert kan skrive under på at ikke alltid er tilfelle). Avsluttet før det ble sjangs for noen feil eller noen uønsket adferd, i håp om at minnebildet skulle være utelukkende positivt for Odins skyld.
Lørdagstreningen var en praktisk case som Helen la opp til meg. Jeg møtte opp på Alsvik kvart over 9 og klargjorde alt nødvendig før vi skulle ut i søk. Siden vi hadde et fast utgangspunkt valgte jeg å ta sporoppsøk fra bilen til Helen. Jeg merket meg stedet der jeg gikk inn mot bilen og sirklet rundt den. Ut fra førerdøra slo Odin på et spor og durte avgårde og etter bare 50-60 meter hadde han funnet et telt som stod tomt. Vi gikk videre men på sporet, men når vi plutselig nermet oss en hytte der det var en familie som var utenfor med motorsager og saget ved, så tok jeg Odin med meg bort fra dem og satte ham i frittsøk. Det var tydeliig at han hadde slått på feil spor, så da fikk vi gå over til plan B. Det gikk en sti ned langs hele vestsiden av teigen, så vi gikk og runderte nedover den. Når Odin kom inn til midtlinja for en passering, så stoppet han plutselig og plukket opp en caps som lå langs stien og kom inn ogavleverte den. Jeg vet jo at Odin ikke bare plukker opp hva som helst for å se om han får belønning, så dette måtte altså være noe som var mistet ganske nylig. Jeg belønnte ham og så fortsatte vi nedover veien. Denne gangen var det ikke rundering, men frittsøk, siden Odin hadde funnet en gjenstand langs stien, så satte jeg ham i søk fra der den hadde ligget, og han løp i vei nedover stien og alle indikasjoner viste at han var på et ferskt spor (nesen ned men ikke helt i bakken, høy hale og helt tydelig i søk). Han løp ned til vannet der han fant den "savnede" familien - Helen med både barn og hund, som satt nede på stranden og koste seg og lekte. Det var tydelig at Odin ikke koblet at disse skulle meldes på, for han returnerte uten melding og ville videre for å finne noen som oppførte seg mer "figurant-aktig" Jeg sendte ham på ny, og heller ikke nå ble det melding. Istedet begynte han å søke i steinene rundt dem for å se om noen hadde gjemt seg der. Til slutt fikk han en godbit fra Helen, og da tok han bittet og returnerte med fin melding. Jeg stusset litt over dette, for vi har jo trent på både figurant med hund og figuranter i gruppe tidligere, og det har ikke vært noe problem, men så har jeg jo også sett at Odin ikke melder på "vanlige" mennesker som turgåere o.l. når de er innenfor synsvidde både for odin og meg. Det som har funket tidligere (hvis jeg vil ha ham til å melde på dem)er om jeg later som om jeg ikke har sett dem og går en annen vei. Jeg kunne ha gjort det denne gangen også, men det ble med litt meldingshjelp istedet. Jeg vet heller ikke hvor mye jeg skal legge ned i melding på synlige figuranter, for da risikerer jeg jo å få en hund som sliter seg ut med å melde på alt av søkemannskap ute på aksjoner. Da er det i mitt hode bedre at han velger bort enkelte "figuranter" som turgåere o.l. og fokuserer på å finne de som jeg ikke ser selv.

lang rundering og narrespor

2010-06-23T11:09:00.000+02:00

Denne lørdagen var det nok en test av narrespor i runderingen, og for å gjøre det vanskeligere for Odin (dvs mer realistisk) så tok vi en ukjent oppgave med 2 figuranter før vi kom til området der narresporene var lagt ut. Startet veldig bra på oppgaven, og runderte fint frem til krysset/svingen i langløypa i Vigreskogen. Etter å ha funnet begge figurantene og hatt noen flotte blindslag og passeringer, så var det tydelgi at varmen begynte å sette sine spor, og da var det altså på tide å se hvordan Odin taklet spor i runderingsløypa når han var sliten, noe som merkelig nok gikk overraskende bra... En av fire ganger valgte han sporet inn til midtlinja, men når jeg sendte ham på ny på samme sted så gikk han rett over sporet. De tre andre slagene ignorerte han sporene totalt. Det var tydelig at noe av det vi trente på onsdagen i forveien hadde sunket inn i rottishodet.

En ting jeg reagerte litt på var at han slapp bittet på vei inn til meg på det som skulle ha blitt siste slaget, men jeg velger å ikke lage noe problem utav det, og skylder det på en kombinasjon av varmen og det faktum at jeg ikke hadde med vann til å gi ham underveis. (når han ble sendt ut på nytt så la han seg bare ned ute hos Ola og var tydelig veldig påvirket av varmen...) Avsluttet med et funn av Kristin som lå ute bak et narrespor, og denne gangen var meldingen helt fint (selv om farten var vesentlig nedsatt fra sånn den var i begynnelsen. Han ignorerte narresporet denne gangen også, så det ble en flott avslutning på økten, og jeg fikk bekreftet overfor megselv at spor-i-runderings problemet er noe vi kan og skal få under kontroll til Re-prøvene til neste vår.

Runderings-spor-avlæring, eller?!?

2010-06-17T11:56:00.000+02:00

I og med at jeg lenge har slitt med at Odin er veldig sporsugen, også når vi runderer (noe som fører til at han følger opp selv de lengste og eldste spor han finner når han er ute på runderingsslag, og det blir værre jo lenger han går tomslag, siden han fyrer seg sånn opp på at han MÅ finne noen snart) så har jeg tenkt (prøvespøkelset er jo bare et halvt år eller så unna...) at vi skulle ta en liten test denne onsdagen for å nærmest "tvinge" Odin til å ignorere spor for å få funn. Når det var Odin og min sin tur så bar det inn i valpeløypa i Vigreskogen, og der la Sylvelin ut noen "narrespor" som gikk ca 20 meter fra midtlinja, mens figurantene lå et godt stykke utenfor. På venstresiden, der det kun var barnåler, var det ikke noe problem. Her ignorerte Odin sporene glatt og løp rett til figurant. På høyresiden derimot, der sporet lå i høyt gress, var det en helt annen sak. Her valgte Odin sporet, fulgte det inn til midtlinja uten løsning, og når han begynte å sirkle utover på venstresiden igjen for å finne igjen sporet så ropte jeg ham av før han kom så langt ut at han kune finne Line, som lå figurant på den siden. Sendte på ny, og det samme skjedde igjen, denne gangen tok han sporet nesten helt ut til bilene før han snudde og kom tilbake. Siden alle gode ting er tre, så sendte jeg på ny, og denne gangen gikk han rett over sporet (nå var det sjekket ut opp og i mente, så nå var det ikke annet å gkjøre enn å gå lenger ut. Når han endelig fant Frode så var han så frustrert etter alt spor-rotet at han gikk rett i en halsmelding, som etter bittelitt oppstarts-ulyder viste deg å være en av de beste halsmeldingene han har hatt noengang - jevn, klar og vedvarende. Etter at jeg ropte på ham tok han imidlertid bittet og kom inn med en flott melding. Vi kjørte 2 slag til, og på disse var det ikke noe spor-kluss. Min forhåpning er bare at Odin har lært litt, og på lørdag så skal det testes ut iunder en lang rundering, for å se hvordan han funker når han begynner å bli sliten, og ikke minst for å se om denne testingen hadde noe å si for læringen hans når det gjelder å skille mellom spor og overvær/rundering.

spor i Bjørheimsbygd

2010-06-14T09:16:00.002+02:00

Tone, Krissi, Aud, Kaare og meg møttes på Tauferja for å reise inn å sjekke ut et nytt terreng i Bjørheimsbygd denne lørdagen. Med vær og temperatur som minnet mer om en trist høstdag enn midten av juni, så var det relativt trygt å anta at vi ikke kom til å treffe på så mange andre oppi tåkeheimen på fjellet, men det betydde også at vi måtte tenke litt praktisk orientering når vi gikk å la ut spor for hverandre i helt ukjente fjellområder med tåken hengende over oss.

I et lite "hull" i tåken så jeg et høyt fjell rett ved parkeringsplassen, og spøkte med at jeg ville ha et spor som gikk over fjellet. "Problemet var at Kaare tok det som en utfordring og armert med noen sporgjenstander og en caps til sporslutt, så la han avgårde. Sporloggen viser at sporet var 1,7 km men på grunn av været så ble det ikke liggende så lenge før vi gikk sporene våre, bare ca 3 timer. (heldigvis så hadde Siv bakt en ostekake som vi 5 fikk kose oss med der vi satt og ventet på at sporene skulle bli "klar", ellers hadde vi nok gått dem etter en liten time...) Dette betydde imidlertid at det ble for en risikosport å regne når jeg skulle henge på slep etter Odin opp og ned fjellsidene. Jeg tømte hodet for tanker og ideer om hvor Kaare kunne ha gått og lot Odin styre showet. Vi hadde 3 bråstopp i sporet når Odin plukket gjenstander, noe som ble brukt som svært nødvendige pustepauser for meg før det bar videre. på et sted hadde vi et sportap fordi Odin fikk overvær av de andre som stod nede på parkeringsplassen. I og med at vi var høyt over parkeringsplassen så antar jeg at ferten ble blåst langs bakken oppover fjellsiden, for Odin løp med nesen ned (riktignok ikke helt i bakken, men allikevel) helt til han stod på toppen av ei bratt skrent og så ned på parkeringsplassen ca 80 meter nedenfor oss. Når han så dette så tverrsnudde han og løp tilbake til der han hadde mistet sporet, så det var tydelig å se at han selv var klar over hvor han hadde gått over på overvær, noe som for meg var både veldig interessant og veldig nyttig å ha sett og lært. Vi løp videre nedover fjellet, plukket en av Kaare's gamle sokker og belønnet raskt før det bar rett mot slutten. Siden Odin hadde sett og luktet Kaare nede på parkeringsplassen, så slurvet han litt i vinkelen der capsen lå, og ville bare løpe rett inn på til bilene, men når jeg ikke fulgte på (jeg stod da en halvmeter fra capsen, akkurat der Odin hadde vinklet inn mot bilene) så kom han tilbake, tok opp sporet bak meg og gikk rett på slutten. Det er tydelig at dersom sporene blir så ferske og farten blir alt for høy, så trenger Odin av og til å bli minnet på at han må konsentrere seg. Nok en ting som skrives ned i boka over nyttige tips til sportrening.

Etter sporene så ble det tid til ei kort runderingsøkt på hver av hundene, der momentet var rundering midt i et hyttefelt med figuranter gjemt helt oppi hytteveggene. Odin var tredje hund ut, men med spormodusen fremdeles tilstede, så ble runderingen veldig preget av sporsjekking fra de andre hundene. Meldingene funket allikevel supert, så alt i alt så må jeg vel bare være fornøyd selv om det var noen småting (det er det jo alltid) som jeg gjerne kunne ønsket at var annerledes.

Kjedsomhet, nervøsitet og alternative treningsformer...

2010-06-08T10:29:00.001+02:00

Etter at jeg fant et skikkelig stygt (og helt tydelig veldig smertefullt) flåttbitt i "armhulen" til Odin forrige fredag, så har jeg gått litt som på nåler og med hodet fullt av worst-case-scenario-tanker... Flåtten som satt fast var ikke større enn en liten lillefingernegl, så den hadde ikke sittet på lenge, men på grunn av plasseringen (jeg håper iallefall at det kun er derfor) hadde bittstedet blitt betent og svært - halvannen cm i diameter, skikkelig hissig og lilla, og iallefall 4 mm hevelse. Jeg plukket ut flåtten, klemte ut litt puss og satte meg i bilen. Ringte dyrlegen og sa at vi var 2 minutter unna, og hun (fantastisk hjelpsom som hun er) ryddet plass på timeplanen sin til en akutt-time for å sjekke bittstedet. (og det uten å ta noe ekstra for det - helt supert med sånne veterinærer altså!)

For å gjøre en lang historie kort, så går Odin nå på en skikkelig sterk antibiotikakur for å hindre enventuelle sykdommer eller infeksjoner i bittet. Jeg har ho borrelia-spøkelset hengende over meg og hele tiden så ligger tankene om at Odin vil måtte pensjoneres for godt dersom han nå går glipp av 2 år på lista på grunn av borrelia - Ikke akkurat oppskriften på å få meg til å slappe av. Heldigvis så virker han helt frisk, spiser tablettene sine uten problemer, og både matlyst og energinivå er som normalt, bortsett fra den slappheten som kommer på grunn av varmen selvfølgelig, men den regner jeg som normal siden den kommer hver sommer.

For å få tiden til å gå og for å gi Odin noe å finne på, så har det blitt finlesing av aktiviseringsbøker, lydighets og targettrening for å slippe å ha en hund som kjeder seg så alt for mye, men det merkes godt at det ikke er det han har lyst på - han vil ut og finne folk! Vi har hatt besøk av Olaug og Eireen for sosialisering av en herlig (og bitteliten) puddelvalp, og utenom det så har det vært mye ro-trening (les: legg deg ned og kjed deg) på dagtid og litt småturer og lek på kveldstid når den verste varmen har gitt seg. Forhåpentligvis (jeg krysser alle fingre og tær konstand for det iallefall) så blir det ingen sykdommer eller annet dritt på grunn av flåttbittet, og isåfall blir det tilbake i trening igjen så snart hevelsen på bittstedet har gitt seg. Tror at det er ganske trygt å si at vi gleder oss masse til det, både Odin og jeg.

Leteaksjon... eller iallefall nesten...

2010-06-05T21:08:00.001+02:00

Når alarmtelefonen ringer så har jeg automatisk begynt å tenke "action i Bergen ja...", men denne gangen var det altså på hjemmebane det var leteaksjon. Jeg var litt i tvil på om jeg skulle delta siden Odin egentlig har fått beskjed om å holde seg i ro pga flåttbittet, betennelsen og antibiotikaen, men så lenge det dreide seg om søk i eller nær begyggelse, så valgte jeg å taste 1 og bli med på søket. plukket med meg beredskapssekken, selv om varmen tilsa at det ikke ble nødvendig med storsekk, så er jo alltid førstehjelpsutstyr o.l. litt greit å ha med. Etter kun kort tid var han og hund i bilen og det bar avgårde til ferjekaien på Lauvik, der Sylvelin, Aud, Kaare og Gro-Elin etterhvert også møtte opp. De var på trening på Tjørn når alarmen gikk, så de hadde en lang og kronglete vei å kjøre, men heldigvis så nådde vi alle den samme ferja.

Jeg og Sylvelin diskuterte litt, og fant raskt ut at vi begge hadde den samme magefølelsen om at kontrabeskjed og avblåst-aksjon-telefonen kom til å komme når som helst, men før det eventuelt skjer så må vi alltid gå ut fra at det blir søk... Kjørte ombord på ferja, diskuterte casen litt under overfarten, og heiv oss i bilene og kjørte av ferja i retning oppmøtested og KO. Det skulle imidlertid vise seg at magefølelsen ikke slo feil, og vi hadde ikke kommet lenger enn 500 meter fra fergekaien før vi fikk beskjed om at den savnede hadde blitt funnet i god behold. Det ble ikke noe søk på oss, men vi fikk da en koselig tur i det fine været... For Odin's del så var det jo sånn sett det beste som kunne skje, og selvfølgelig også for den savnede, men det er jo alltid litt "bittert" når vi ikke engang kommer oss ut i søk, ihvertfall med tanke på hvor ekstremt mye tid vi har lagt ned i arbeidet med å komme oss så langt som vi har kommet... Uansett så ble det vendereis, ny fergetur og så rett hjem for å la Odin (og Snuppa, som var på besøk og selvfølgelig også var med på kjøreturen) få leke og kose seg i hagen. Om ikke annet så var det en veldig god "stikkprøve" for å sjekke responstiden fra alarm til alt var under kontroll og vi var klar for avreise... Faren med å ha så få aksjoner som vi har hatt til nå i år er jo at vi glemmer litt av aksjons-rutinene, noe som igjen kan gi økt responstid, og det er jo ikke ønskelig.

Hat-trick!

2010-06-03T10:21:00.000+02:00

Siden jeg flere ganger har stått igjen med følelsen av at det er omtrent 50/50 sjangs for bakspor når vi går oppsøk, så fikk jeg denne onsdagen Sylvelin til å legge ut 3 ganske korte spor for Odin og meg, slik at vi kunne få trent litt mer på retningsbestemmelse. Etter at de andre hadde fått sine økter, så tok jeg med meg en over-klar Odin og trasket avgårde for å finne oppsøks-sløyfene.

Kort fortalt så ble det full pott på alle de tre sporene. Odin gikk fint og kontrollert i oppsøket, uten å velge seg ut en egen oppsøkslinje og dra avgårde på den slik som han har gjort tidligere. Han slo veldig kontant på alle sporene og dro avgårde rett på slutten. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg bare skulle følge på og dersom vi plutselig stod ute på stien igjen uten noen slutt, så skulle vi ta neste spor og så gå tilbake til de som vi fikk bakspor-løsning på etterpå uten å gjøre noe nummer utav det. Det viste seg imidlertid at det ikke ble en aktuell problemstilling. Selv om jeg på spor nr 2 tenkte at "her hadde jeg nok dradd ham av sporet om jeg hadde gått spor slik jeg gjorde før", siden jeg syntes at det var litt vel langt mellom oppsøket og gjenstanden. Med den nye (og eneste riktige) tankegangen klart i hodet om at jeg ikke skal gjøre meg op noen formeninger men la Odin løse oppgaven selv, så lot jeg ham bare gå, og han fant slutten selv uten problem. De problemene som jeg hadde før, når Odin hele tiden stoppet og spurte meg om hjelp er nå helt forsvunnet, etter at han har forstått at det er han som må løse oppgaven og ikke jeg. Det har ført til en mye høyere motivasjon for spor for Odin sin del (og den var høy i utgangspunktet), og han har vokst ekstremt på det etter at jeg sluttet å gi noen form for hjelp eller støtte annet enn "søk spor" i starten og "takk" ved gjenstander og slutt.

utmarsj i Kristiansand, med noko attåt...

2010-06-01T12:57:00.001+02:00

Fredag kveld satte Odin og meg oss på toget for en helgetur til Kristiansand. både sekk og kløv var pakket og vi skulle på utmarsj. Litt spennende å være "på den andre siden av bordet" og stille som veileder (evt. vill-leder) istedenfor deltaker, men slike utfordringer er jo veldig gøy, og det å måtte veilede kjentfolk gjennom områder jeg aldri før har satt fot i var jo bare ekstra morsomt.

Overnattet hos Kjetil fra fredagen til lørdagen, etter å ha blitt kokt inne i dyre/toalettkupéen på toget i treogenhalv time, og lørdag morgen var det bare finpakking av sekken og handling av diverse mat før det bar avgårde. Jeg fikk et lag på 3 stykker, hvorav 2 var kjente treningskamerater (Anders og Gro), og oppgaven ble gitt - De fikk en kartreferanse, beskjed om å sette seg hver for seg og finne ut hvor vi skulle samt beste vei å komme seg dit, og så ble det rullering for hver ny kartreferanse på hvem som skulle lede oss frem til referansen. Etter ca 4 timers marsj så kom vi opp på det eneste høye snaufjellet i hele området, der vi trente krysspeiling, før det bar ned i skogen igjen. Når vi ankom leirplassen rett før kl 8 på kvelden så hadde vi vært ute siden kl 12 og tilbakelagt 2 mil. Gleden var dermed stor når jeg pakket opp sekken og delte ut en bitteliten boks rødvin til hver av deltakerne - litt belønning for blodslitet måtte de jo få...

Vi slo opp telt (de av oss som hadde det) og laget gapahuker og så var det tid for mat, bål og morsomme historier rundt leirbålet til det ble mørkt. Problemet (som de fleste skulle merke seg morgenen etterpå) var at det var sommer, og som somre flest, så ble det sent mørkt og tidlig lyst... Det ble med andre ord ikke så mye søvn denne natta, men barske som vi er tok vi det på strak arm og gikk trettheten av oss, eller... det kunne iallefall se sånn ut når vi kom til slutten av turen, for selv om alle så veldig slitne ut før debriefingen, så var det ikke et eneste trøtt ansikt å se når SeaKingen plutselig kom flyvende, tok en runde og landet på enga der vi satt. Den store overraskelsen som jeg hadde fått ordnet var helikoptertilvenning med flytur for alle kursdeltakerne. Responsen lot ikke vente på seg, og plutselig så var halve bygda stimlet sammen for å se på.

Fredrik gav alle en innføring i organiseringen av redningsvesenet i Norge og hvordan samarbeidet mellom NRH og 330 foregår samt en del om sikkerhet i og rundt helikopteret, og så var det igang med marsj gjennom maskinen med hunder og førere. Først etpar ganger uten hverken motorer eller rotorer igang, så en gang med en av motorene igang, før rotorene startet og det ble sendt inn grupper med hunder og førere gjennom rotorvind og motorbrøl for så å få seg en liten flytur. Vi sendte avgårde 2 grupper med ekvipasjer, og til slutt fikk til og med familien til grunneieren som eier utmarka vi hadde fått låne en kjapp flytur. Når alle var ferdige og fornøyde så ble Kjetil og Joppe tatt med opp og heist ned, før jeg og Odin ble heist opp og fikk haik med helikopteret til Sola. Utrolig gøy å få testet ut en litt lengre flytur med Odin, for der fikk jeg virkelig sett hvordan han taklet flyving, turbulens og krappe svinger... Han la seg ned og sov med hodet på foten min. Det ble jo en god del miljøtrening på ham med tre timer med helikopterbråk og lettinger/landinger, og det etter 3 mil med kløv og masse mennesker og hunder, så når vi landet på Sola så var han så sliten at han bare gikk helt rolig og bedagelig ut av SeaKingen og enset hverken lyder, vind eller noenting. Når vi endelig kom oss hjem, takket være Henning som skulle tilSviland for å trene og var snill nook til å plukke oss opp, så fant han seg raskt stolen sin og sov der helt til jeg vekket ham for å gi ham middag. Det ble en veldig rolig søndagskveld og en sen mandags morgen på ham, men det kunne virke som om det trengtes...

Dino-spor ved Dalsnuten

2010-05-27T10:17:00.000+02:00

Møtte Paul på parkeringsplassen ved Gramstad idag for å hjelpe ham med en demo han skulle ha for tur-gruppa på jobben sin. Etter at jeg gikk avgårde for å legge ut sekk, spor og meg selv, så tok han med seg Dino og la ut et spor for Odin og meg. Sporet ble lagt ut rett før kl 6 og ble rett over 2 timer gammelt før vi gikk det. Veldig ferskt, men det ble en liten utfordring allikevel.

Oppsøket gikk forsåvidt ok, hadde en feil spormelding helt i starten, men det er noe jeg har sett at skjer ofte - det virker som om Odin velger seg ut ei litt annen linje til å søke etter spor på enn den jeg har valgt ut. En enkel kontroll er å bli stående og gi en rolig "hit"-kommando. Dersom han returnerer til meg og søker videre fra meg, så var det ikke spor, men om han bare peiser på, så er det et spor.

Han slo fint på sporet, valgte rett vei, og etter en liten stund fant vi første gjenstand. Ser at jeg har fyrt opp gjenstandsinteressen litt vel mye, for når han finner gjenstandene nå så vil han bare vise meg at han har dem, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. Sporgjenstandene betyr litt for mye for ham nå. Heldigvis så er han selektiv og plukker kun de gjenstandene som har fert av sporlegger og ignorerer eventuelt boss o.a. som ligger i/ved sporet.

En ting jeg la merke til var at sporadferden når det har vært hund sammen med sporleggeren er en helt annen enn om sporleggeren har gått alene. Det er mye mer virring og det kan se ut som om han går veldig ukonsentrert, men selv om det blir litt utsjekk av hundekryssinger her og der, så har han hele tiden kontroll på hvor sporet går. Denne gangen gikk det gjennom einerkratt, over jorder, over en gruslagt tursti og diverse steingjerder. Vi hadde 2 sportap, men siden Odin etterhvert har blitt så enkel å lese i sporet, så var det enkelt å stoppe opp når jeg så at han hadde mistet sporet og bare la ham jobbe seg inn igjen. En annen ting som var veldig tydelig var at varmen tar på for luktesansens del, og det nærmer seg igjen den tiden på året der vi må ta pustepauser i sporet. Blir det for varmt så blir hundene veldig kortpustede og da synker effektiviteten betraktelig. Det å kunne legge hunden i dekk i etpar minutter i sporet uten at hunden kobler ut og ikke vil gå videre (når man er sikker på at hunden ligger i sporgata er jo best, så aller helst bør dette gjøres ved gjenstander) er etter min mening helt nødvendig for å lykkes med spor på varme dager.

En ting som jeg imidlertid sitter igjen med er en tanke som slo meg når jeg studerte sporatferden til Odin - Hadde jeg ikke på forhånd visst at sporlegger hadde med seg hund, så hadde jeg nok trukket Odin av sporet fordi atferden i sporet lett kunne ha blitt forvekslet med den atferden han har når han har mistet sporet og bare går og leter. Helt klart at dette momentet kan trenes mer på, og da mest for min egen del, slik at jeg lærer meg å stole enda mer på Odin's spor-egenskaper.

Overvær på Ålgård

2010-05-26T12:57:00.000+02:00

Møtte Anders og Krissi i Neseskogen på Ålgård for litt ekstra pinsetrening. Vinden var stabil og fin, og for å gi Odin et lite ekstra motivasjonskick så ble det ei overværs-økt med 2 funn og rett i lek hos begge figurantene. Tråklet oss gjennom et veldig tett gjengrodd hogstfelt før vi kom oss opp på stien der vi skulle søke fra, og der fikk jeg jammen sett at Mick's påstand stemte... Jo tettere vegetasjonen er, jo tettere jobber hunden til føreren. Mens vi tråklet oss gjennom helt tett krattskog, så jobbet Odin max 20 meter fra meg (siden jeg ikke hadde gitt noen runderings-kommando, men bare sagt "pass på!"), men straks vi kom oss ut i åpen barskog, så økte komfortsonen til 60-70 meter fra meg. Det gikk ikke lang tid før Odin slo på første figurant, og på tross av spor fra Anders og Bosco, som hadde gått der før oss, så jobbet han fint med høy nese helt inn til fig.

Etter funnet av Krissi gikk vi tilbake til søkelinja og etter kun kort tid (et minutt eller så), så hadde han fått ferten av Anders og jobbet seg raskt og fint inn til ham. For å forsøke å holde Odin supermotivert, så avsluttet vi etter to raske funn, så får vi bare se hvordan den taktikken funket når vi skal ut på neste trening.

Drømmerundering i Vigreskogen.

2010-05-24T08:52:00.001+02:00

Ok, så har vi hatt sol og fint en periode nå, men denne lørdagen var den første dagen med skikkelig trykkende varme. Siden Odin Vanligvis blir veldig påvirket av temperaturomslag og varme, så hadde jeg ikke store forventninger til økta, men fikk allikevel plassert ut 3 figuranter som ukjent oppgave i langløypa. Det eneste jeg sa til dem var at planen vaar å rundere ca 500 meter.

Når figurantene var på plass så tok jeg med meg Odin og satte igang, og her var det ikke snakk om en gutt som var plaget av varmen nei... Faktisk så er det skjelden jeg har sett ham rundere så bra som idag. Riktignok så avpasset han farten litt etter forholdene, men selv om det ikke var hans raskeste rundering, så vekslet han mellom galopp og raskt trav hele tiden. Det som imidlertid var det mest oppløftende for min del var å se at han for det første ignorerte sporene i løypa, pg løp hele tiden med høy nese, og for det andre at det var et prakteksempel på runderings-system. ca 60-70 meter ut og han trakk konsekvent veldig langt frem. Vi dekket de første 100 metrene med 3 slag, og slik fortsatte det hele løypa. Med vinden i ryggen når jeg gikk nedover midtlinja var jeg sikker på at dette skulle bli ei av de øktene der han rotet og trakk bakover hele tiden, men der tok jeg altså feil.

Det eneste jeg angrer på nå er at jeg ikke hadde Astro-en på ham slik at jeg kunne fått den sporloggen, forden tror jeg at jeg kunne ha rammet inn og hengt på veggen!
Som alltid i hundetrening så er dt både opp- og ned-turer, og dette var virkelig den oppturen jeg trengte for å fylle på min egen motivasjon.

SARDA-samling på Tjørn

2010-05-20T14:56:00.001+02:00

For andre gang hadde Dio-et vårt hentet inn instruktører fra engelske Lake District for å drille oss i overværssøk. Med faren for askeskyer og flyforbud så det en liten stund litt skummelt ut for samlingen, men heldigvis så trosset instruktørene Mick og Kaz, sammen med hundefører Ollie farene og ankom Norge og hytta onsdag ettermiddag.

For dem som ikke kjenner til SARDA, så har jeg fått lov til å klippe og lime litt fra bloggen til vår barmarksansvarlige, Tone Larsen:
Det er tre store forskjeller på hvordan SARDA og vi i NRH driver/trener i organisasjonen.

1. De er, i tillegg til å være hundeførere, også medlemmer av et større redningsteam ( mountain rescue team recognised by the Lake District Search and Mountain Rescue Association (LDSMRA)). Det betyr at de er med på alle slags redningsoperasjoner (også uten at hunden søker) som feks å frakte folk ut av fjellet, å klatre etter folk som sitter fast på fjellhyller, osv - som en blanding av det arbeidet røde kors og NRH gjør. De er også derfor gode førstehjelpere og har kurs/kompetanse til feks å sette medisin via sprøyter ol, samt det å holde seg "i live" i fjellområder i all slags vær/årstider. Hundene trenes på både barmark og i snøskred.

2. De har egne figuranter som ikke trener hund. Alle som vil starte å trene opp hunden sin til redningshund, må først være figurant over en tid. Tiden kan variere fra ca 3 måneder til opp mot to år. Noen er figuranter hele tiden, for de liker å være ute og har ikke planer om å starte med hund selv. Dette sparer hundeførerne for mye tid og det er enklere å planlegge. Dette er spesielt effektivt fordi de ofte sender figurantene sine opp langt til fjells. Da blir figurantene der oppe hele dagen og en etter en av hundene kommer for å finne dem. Uten disse frivillige figurantene, ville mye tid gått vekk hvis de i tillegg skulle gått opp/ned fjellsidene for å hente/føre egen hund/figurere for de andre.

3. Leteaksjonene foregår mest i store fjellområder der det er mange som går seg vill eller setter seg "fast" pga mørke og/eller terrenget. Den søkemetoden de bruker er likt vårt "Fritt søk". Store og bratte teiger dekkes av raske border collier som er trent til kun å løpe langt fra føreren.
Ca 90% av hundene er bordercollier. De hundene er raske og er avlet for å løpe langt vekk (på leting etter sau).
De trener verken rundering eller spor. Men i teigsøket styrer de hundene med kroppen og andre tegn (armer/stemme). De bruker kun halsmelding, der hunden pendler mellom figurant/funn og fører og halser hos begge.

Torsdag morgen ble vi delt inn i 2 lag, et med godkjente hunder og et med ekvipasjene under utdanning, og så bar det ut i terrenget. For å gjøre treningen så effektiv som mulig tok alle med seg hundene og opprettet en "basecamp". Det var tydelig at dette er noe vi ikke trener nok på, for det var flere av hundene som ble nokså stressa av dette nye treningsmiljøet. Allikevel så fikk alle veldig godt utbytte av treninga, og der vi første kvelden kun hørte ord som "forsåvidt ok", "greit nok" eller "helt greit" i summingen rundt bordet etter middagen, så var de erstattet med ord som "Really good!", "Great!" og "excellent!" på slutten av samlinga, så det var tydelig at fremgangen var bra for alle, selv om det av og til gikk litt opp og ned etterhvert som hundene (og førerne) ble slitne.

Vi trente fra tidlig morgen til godt utpå ettermiddagen hver dag, og når instruktørene våre brukte "the skyline" som begrensningen på teigene, så sier det seg selv at det ble tilbakelagt en god del både lengde- og høydemeter på en helg. I treningsområdet vårt har vi en lang og bratt fjellrygg som vi nesten aldri bruker til vanlig, men denne gangen fikk vi virkelig brynt oss på søk her. Det var tydelig at hundene satte pris på å få gjøre noe annet enn "bare" rundering på flatene slik som de er vant med når vi trener her oppe til vanlig, men det var også tydelig at det var litt uvant for dem, noe vi fikk tilbakemeldinger på etter hver treningsdag i form av et evalueringsskjema som SARDA benytter på alle treninger.

På "A-laget" ble det fokusert mye på dekking av store områder med ukjente figuranter, og vi fikk masse tips om hvordan vi skulle jobbe for å øke "the invisible lead", som er den avstanden hunden jobber vekk fra føreren uten å returnere for å søke hjelp eller støtte. I forhold til deres treningsmetoder så var det tydelig at vår rundering lærer hundene til å holde seg relativt nær føreren, mens deres hunder gjerne kunne finne på å jobbe, selv uten fert, på mange hundre meters avstand fra hundeføreren. Det som allikevel var veldig gøy å se var at hundene lærte seg til denne arbeidsformen veldig raskt, og samtlige hunder økte denne "komfortsonen" for selvstendig arbeid ganske betraktelig over disse fire dagene. Det ble også på begge lag jobbet mye med figurantarbeid, noe som også er veldig viktig for hundene, men minst like viktig for oss hundeførere/figuranter.

Som seg hør og bør på en treningssamling i vårt dio, så ble det lagt stor vekt på det sosiale også, så det ble lange kvelder der treningstips og treningshistorier florerte. Vi fikk til og med et overraskelsesbesøk fra Politiet sent på lørdagskvelden, etter at Kaz hadde snakket så varmt om hennes forkjærlighet for politimenn. Det er jo veldig gøy å ha et så godt forhold til politiet at vi kan ringe og "bestille" en overraskelse sent på kvelden, selv om Kaz kanskje ikke var like fornøyd når hun fikk se bildene vi tok. For alle de "nye" i dio-et vårt, og kanskje spesielt for alle vi hadde med oss fra Kristiansand, hvor de ikke har hatt et aktivt miljø før nå og heller ikke har noen godkjente hunder eller instruktører i umiddelbar nærhet, så var nok dette sosiale vel så viktig som selve treningen, og forhåpentligvis fikk de med seg masse verdifull info og masse nytt pågangsmot hjem til sørlandet.

Vi hadde jo selvfølgelig både opp- og nedturer på samlingen, slik som det som regel alltid er, men med et godt og støttende miljø så kom alle seg gjennom helgen forhåpentligvis med mer positive enn negative erfaringer. Vi fikk alle noen spesifikke punkter å jobbe med, takket være evalueringsskjemaene, og de fleste av oss fikk også noen skikkelige aha-opplvevelser som jeg er helt sikker på at vil gjøre oss alle til bedre hundeførere, så det kan vel ikke sies annet enn at samlingen levde opp til alle forventninger og vel så det. Litt vanskelig var det jo å gå tilbake til å snakke norsk etter ei helg som foregikk nesten utelukkende på engelsk (flere av oss ble til og med overhørt når vi snakket engelsk til hundene våre), men etterhvert som hundeførerhjernene våre fikk oversatt og bearbeidet alle inntrykkene fra samlinga så tror jeg at språk-utfordringen ble totalt overskygget av all den kunnskapen vi fikk tilegnet oss. For min egen del så er det allerede avgjort at jeg MÅ være med neste gang også, og jeg tror ikke at jeg er alene om det...

Runderings generalprøve-prøve

2010-05-12T19:22:00.001+02:00

Siden lørdagen gikk med på å være prøvelederaspirant, så ble det kun litt lufting og ikke noe trening. Jeg allierte meg istedet med Morten og møtte ham på Bue kl 10 på søndagen for en statussjekk på runderingsformen. Siden vi bare var 2 så ble mr. ryggsekk med og hjalp til som figurant, og i tillegg ble Morten instruert om å ta på løpeskoene for å være figurant 2 ganger slik at vi fikk en 800-meter med 3 funn. Det ble ukjent oppgave til ca 5-600 meter og så ble det noen blindslag før jeg fikk Morten til å gå og legge seg ut for siste funn.

De forrige siste runderings-forsøkene har jo ikke akkurat vært prakteksempler på hverken runderingssystem eller samarbeid, men jeg var allikevel bestemt på at vi skulle prøve oss på en prøve-rundering, så jeg armerte meg med masse godbiter i lommen og gikk avgårde for å sette igang. Startet stoppeklokka og sendte Odin ut på første slag, og idet han kom seg ut på 40-50-meter så satte jeg igang innkalling og lokket det jeg var god for, og når Odin kom inn til passering så ble det en rask belønning (les: mating og kos) før det ble nytt slag. Etter 3 tomslag fant vi mr. ryggsekk, som ble påvist i vill fart etter en flott melding. Etter dette ble det 6 bindslag, litt kluss når han trakk bakover og måtte sendes på ny for å dekke terrenget skikkelig i et område, men ellers var det flotte og dype slag med god fremdrift. Vi fikk fin melding på funnet av Morten, og etter funnet av ham så ble det 4 tomslag til før nytt funn av Morten, som løp ut mens Odin var ute på motsatt side. Også her fikk vi fin melding, uten noen av de slipp-tendensene som vi har hatt litt av på ukjente oppgaver tidligere, så det er tydelig at terpingen på null belønning uten å holde fast har hjulpet litt.

Avsluttet med 5 tomslag til før vi var ved slutten av prøveløypa. En rask sjekk av klokka viste at vi hadde brukt 27 minutter på ca 750/800 meter, med 3 funn. Nå var det jo allikevel etpar steder der jeg følte at vi ikke fikk dekket langt nok ut, så om vi hadde bestått en 1. re- med det vi leverte der tviler jeg vel på, men det var iallefall ei helt super økt når det gjaldt å berolige meg litt, for jeg har vært veldig i tvil på om motivasjon og kondis er bra nok for neste års søksprøver, men om vi klarer å holde motivasjonen oppe og passe på å legge inn nok hvile i forhold til treningene, så skal det nok gå veien! Jeg ser iallefall mye lysere på fremtiden og 1. re nå enn det jeg gjorde etter den selvstyrings-"runderings"-tragedieoppvisningen vi hadde på Sviland for litt siden.

sporoppsøk i Hålandsskogen

2010-05-09T08:49:00.000+02:00

Denne onsdagen var det duket for sporoppsøk med retningsbestemmelse, så jeg møtte opp i Hålandsskogen og fikk Gro-Elin og Frode D til å legge ut 3 korte spor for meg. Instruksjonen var at det skulle ligge en gjenstand kort tid etter oppsøkslinja slik at jeg fikk en rask bekreftelse på rett vei, men utenom det så kunne de gjøre hva de ville med restan av sporet, bare det ikke ble for langt - det var jo tross alt oppsøket som var det viktigste på denne treningsøkta.

Kort fortalt, så gikk det første oppsøket kjempebra - rett vei, rett på gjenstand og så bar det videre over stokk og stein og rett på slutten. Ingen problem med underlagsoverganger, kryssinger av turstier m.m., men med tanke på at sporene bare var 2 timer gamle, så skulle jo det bare mangle. Det var ingenting å utsette på konsentrasjon og neseføring, selv om han til tider virket som om han holdt på å koke over fordi sporene var så ferske. (lenge siden vi har trent på ferske spor nå, så må nok variere sporene litt bedre både mtp liggetid, lengde og andre utfordringer...)

Spor nr 2 valgte han først feil vei på, og når jeg tok ham tilbake til oppsøket igjen, så skjedde det noe merkelig... Han slo på et spor, men det gikk utrolig seint, og det var tydelig at han sleit med ferten, for han formelig støvsuget bakken. Fant en gjenstand og fortsatte, men plutselig så var vi tilbake ved veien uten noen slutt... Gikk tilbake til oppsøket igjen og lurte på om det var rett gjenstand, og fikk da forklart av Gro Elin at det var en av Ninas gjenstander fra et spor her forrige onsdag. Det gav meg jo en forklaring på hvorfor det gikk sent... Tok et nytt oppsøk og denne gangen gikk det mye bedre. Rett vei, rett på gjenstand, en liten utsjekk av en krysning som gikk opp til en turorienterings-post før han dro videre på riktig spor og durte rett på slutten.

Oppsøk nr 3 var også rett vei med kun en liten meters utsjekk av baksporet. Her lå gjenstanden i et område der det lå masse boss, men han ignorerte alt bosset og plukket riktig gjenstand uten problem.

Alt i alt så er jeg fornøyd med øktene, selv om jeg helt sikkert aldri vil bli helt trygg på om Odin velger rett vei eller bkspor. Det er bare å trene mer på dette, men tror nok at jeg vil fokusere på spor som er vesentlig eldre enn 2-3 timer for å få farten litt lenger ned og konsentrasjonen litt høyere.

Orienteringsprøve og litt sportrening.

2010-05-02T07:49:00.000+02:00

Idag var det duket for orienteringsprøve for dioets fremadstormende og håpefulle, så kl halv 9 var jeg ute for å henge opp de 2 postene som manglet - jeg valgte å ikke henge opp de postene som lå langs en godt traffikert tursti slik at sjangsen for at noen tok dem ned var minimal. Rett før kl 2 var jeg på plass i start/målområdet og vi fikk sendt avgårde førstemann ut. En halvtime mellom hver startende gjorde at det ble mye venting for Sylvelin og meg, men heldigvis så fikk vi etterhvert Nina og Ritva til å legge ut noen spor for oss.

Kort fortalt så bestod både Ola, Bjørn og Helen prøven, og er da et steg nermere målet - Gratulerer så masse til dem alle!Nina og Ritva fikk seg en god treningsøkt i orientering, og forhåpentligvis så fikk de seg noen skikkelige aha-opplevelser når det gjelder orientering og det å stole på seg selv!

Når det var tid for spor (de var da ca 3 timer gamle), så gikk jeg først avgårde. På med sporsele og sporline, og da var det som en bryter ble slått på i hodet (eller nesen) til Odin. Han gikk utrolig konsentrert og i høy fart rett over underlagsskifter uten å ense dem, plukket gjenstander uten problem og ville bare toge avgårde umiddelbart etter avlevering. Nå er jo det ikke så unormalt på så ferske spor, men det som var unormalt var at han gik og støvsugde bakken gjennom hele sporet, og ikke med nesen et stykke over bakken og sikksakk i sporet slik som han tidligere har gjort i ferske spor. Denne gangen var atferden akkurat som om sporet var veldig gammelt, mens farten var som om sporet var helt ferskt. Utrolig gøy å se denne kombinasjonen av adferd/fart i sporet, og håper virkelig at det kan bli en vane!

O-trening med Ronny og prøve-klargjøring

2010-05-02T07:35:00.000+02:00

Møtte Ronny ved Melsvannet rett over 4 for å ha litt O-trening samtidig med at jeg fikk lagt ut postene til Dioets O-prøve. For å få dobbelsjekket at alle kartreferanser stemmet på postene, så gikk vi løypa baklengs. Jeg gav Ronny siste kartreferanse og han ledet meg dit slik at jeg fikk hengt ut posten. Mens jeg forseglet plastlommer og knyttet fast postene, så var Ronnys oppgave å orientere seg frem til, og finne et bra veivalg til neste post - noe han gjorde kjempebra! Vi var ute i 4 timer, riktignok litt lenger enn jeg hadde brukt om jeg gikk alene, men det var en kjempefin tur for både hunder og oss. Jeg fikk plassert ut og kontrollert poster, og Ronny oppdaget at han faktisk kunne orientering, så kan vel ikke kalle dagens økt for annet enn en vinn-vinn-vinn situasjon.

Kan man kalle det rundering?!?

2010-04-30T08:25:00.000+02:00

Det tok meg litt tid å bearbeide inntrykkene fra onsdagens trening, som egentlig skulle være et slags forsøk på rundering... For å gjøre en lang historie kort, så ble vel sluttproduktet for treningsdagen et godt stykke unna det som går for å være rundering! Ordene anarki, kaos og selvstyr føles for meg mer nærliggende... Vi skulle ha en ukjent oppgave på Sviland 2 - ca 400 meter og 3 fig. Startet flott - Odin for ut fra midtlinja med eksplosiv kraft, og mosen føyk bak ham - søkte fint og raskt og hadde en passering i to-hundre-og-nitti.... Og... vel, det var det... Han forsvant og var borte LEEEEENGE, og når han endelig kom unn så ble det masse rot. Han hadde tydeligvis en formening om at det var noen der ute som han akkurat hadde vært, for når jeg sendte ham ut på motsatt side, så forsvant han, var borte om mulig enda lenger, og kom etter mye om og men inn med melding - FRA DEN SIDEN HAN HADDE VÆRT UTE PÅ PÅ FORRIGE SLAG!?! Påvisningen ble lang og kronglete, men han fant og påviste altså Sylvelin og Gro Elin, som satt sammen under et tre helt i slutten av løypa. Her var det ikke mye rundering å spore nei, snarere et ekstremt uorganisert teigsøk...

Vi gikk tilbake og fortsatte runderingen for å finne Frode, og det viste seg at han lå midt inni en tett skog som Odin hadde løpt rundt på utsiden når han hadde funnet Gro Elin og Sylvelin - uten at Frode hadde sett noe til ham. Tydeligvis så har rottishjernen misset det som vi har terpet så mye på tidligere; 50 meter ut, 50 meter fram og så inn til far igjen... Når han kom inn med melding etter å ha funnet Frode, så skjedde igjen det som har hatt en tendens til å skje når Odin har fyrt seg opp på å gå mye tomt (eller å ha søkt lenge og intensivt) - han kom inn med meldingen, satte seg, spyttet bittet og var på vei ut til fig. igjen før jeg fikk sagt vise. Hold fast var ikke engang et tema - her var det om å gjore å komme raskt ut til Frode! Jeg fikk ham inn til meg igjen og sendte ham ut for å melde på nytt. Denne gangen gikk han rett i halsmelding, siden bringkobbelet ikke gav ham resultater... Utrolig hvor masse problemstillinger man kan møte på når det gjelder hundetrening altså!

Alt i alt så kom jeg opp med ei smørbrødliste for videre fremdrift som ser mildt sagt skummel ut... Det vi må gjennom er masse ny terping på runderingssystemet, med påvirkninger, rett på fig, tomslag med påfølgende funn etter passering, 2 funn på rappen osv, og alt dette i tillegg til masse ukjente oppgaver for å terpe mer på hold fast, siden han kun gjør det når vi trener ukjent (jeg sender tydeligvis ut noen signaler da som gjør ham ekstra tennt på å få påvise raskt...). Heldigvis så føler jeg at vi er der vimå være og litt lenger når det kommer til spor, noe han har gjort veldig bra i det siste, så vi får fokusere litt på rundering fremover og ikke fullt så mye praktisk slik at den selvstendigheten han har på teigsøk ikke visker ut alle håp om å klare re-godkjenningen til neste år...

gamle spor og valpelek

2010-04-26T14:17:00.001+02:00

Hadde så masse som måtte gjøres i heimen denne lørdsgen, så det ble ikke fellestrening på oss, istedet ble det ei praktisk søks-økt etter Nina og Ritva på fredagskvelden etterfulgt av sporlegging til lørdagen. Fredags-økten ble et overværssøk der vi søkte oss oppover mot rossåsen på Figgjo. Etter en liten stund fikk Odin en kraftig markering og forsvant. Vel vitende om at vi var i et mye brukt turområde og at ikke alle turgåere nødvendigvis setter pris på en løs, svær rottweiler så fulgte jeg opp i den retningen Odin hadde løpt. Etter en liten stund kom han imidlertid tilbake med melding, og påviste fint en jakke som lå langs turstien. Etter en kort belønning gav jeg spor-kommandoen og lot ham gå fri-spor over snaufjellet. Etter en liten stund hørte jeg bjeffing et stykke foran meg, og så en velkjent propell-hale bak en stein. Gikk nermere, og riktignok - nedenfor en skrent satt Nina og Ritva, og bjeffingen jeg hadde hørt kom fra Bizzo, som gav beskjed om at han hadde sett Odin.

Etter denne økten reiste vi avgårde for å legge ut spor til lørdagen. Jeg fikk et spor på ca 250 meter med 4 gjenstander pluss slutt. Når lørdagen kom tok jeg et kort sporoppsøk slik at jeg fikk se om Odin slo på sporet og valgte rett vei, noe han gjorde uten problem. Han plukket 2 av 4 gjenstander, og gikk rett på slutten. Hva som gjorde at han ikke plukket de to andre vet jeg ikke, men skal ikke lage noe problem utav det, siden han tross alt gikk veldig konsentrert og fint hele sporet.

Etter dette sporet så bar det ut til kari Anne på Randaberg for å gå et spor der. Dagen i forveien hadde jeg gitt henne helt frie tøyler når det gjaldt sporleggingen, noe som resulterte i et 12 timer gammelt, 700 meter langt spor over marker fulle av møkk, over og oppå steingjerder, langs innhegninger med både kalkuner og sauer, over grusveier og ellers gjennom gjengrodd skogsterreng. Med andre ord en skikkelig utfordring! Etter starten (sporoppsøk fra gjenstand) så bar det over jordet og inn langs steingjerdet. Når vi kom til der kari Anne hadde klatret oppå muren så fikk jeg en liten indikasjon opp på steinene, men Odin fortsatte allikevel på spor rett frem langs gjerdet. I ettertid viste det seg at Kari Anne hadde gått opp på muren der Odin gav indikasjon på det, gått litt frem og tilbake oppå muren for så å gå ned igjen samme sted og fortsette langs muren. Etter en iten stund kom vi inn langs et stort bur med kalkuner. Odin enset dem bare såvidt før han gikk på videre. Her hadde vi imidlertid et sportap, som gjorde at vi gikk over en sløyfe i sporet der Kari Anne hadde gått over steinmuren og gjennom et gårdstun. Odin tok opp igjen sporet etter henne der hun hadde kommet ut fra gårdstunet, så vi misset alle de utfordringene som hun var der (hønsegård, underlagsskifter og helt sikkert også annet gøy.). Etter dette gikk imidlertid sporet veldig bra. Langs saue-innhegningen uten engang å ense sauene som nyskjerrig fulgte med oss (på trygg avstand), over grusveien og kun et lite stopp i sporet for å fortære et halvt pølsebrød som noen hadde lagt igjen.

Vinden hadde snudd litt siden sporet ble lagt ut, så de siste 20-30 metrene ble overvær, men jeg er allikevel veldig fornøyd med hvordan Odin klarte å løse oppgaven. Dette var også første dagen der jeg kjente at det var skikkelig varmt i solsteiken, så når vi nærmet oss slutten så måtte jeg legge Odin i dekk i skyggen for å få kjølt ham ned litt før vi gikk videre. Heldigvis taklet han det fint, og det var også tydelig å se hvordan det hjalp på konsentrasjonen. Det med nedkjøling og vanning er jo noe vi ikke akkurat har behøvd å tenke på det siste halve året, men nå er det altså på tide å tenke på det også når vi trener. Målet mitt nå (ikke bare for denne sesongen, men som et kontinuerlig mål) er jo å bli enda flinkere til å passe på å sette inn alle nødvendige hjelpe-tiltak (vanning, kjøling, korrekt forhold mellom trening/hvile og korte/lange økter osv) slik at Odin skal få så god sjangs som mulig til ikke bare å lykkes, men å lykkes ved å få muligheten til å finne utav ting (f.eks. sportap) på egenhånd.

Etter sporet så ble det tid for litt sosialisering for Kari Anne's lille drømmevalp, Emil. Skal ikke skrive så mye om det og heller la bildene fra Kari Anne sitt blogginnlegg få tale for seg. Kan imidlertid si at jeg var veldig fornøyd med hvordan Odin taklet møtet med Emil. Veldig rolig og forsiktig når han så at Emil trengte litt tid til å bli "husvarm", og etterpå inviterte han til lek (noe som tydelig var litt uvant for Emil å se voksne hunder gjøre, for det var litt skummelt i starten før han fikk varmet opp) og lot Emil herje på så mye han ville. Flinke gutten til far! Det ble litt stress oppi hodet hans etter at de hadde fått leke en stund, så det ble noen ri-forsøk, men ikke noe værre enn at en time-out i dekk gjorde susen. Alt i alt en kjempefin dag med 2 vanskelige og vellykkede spor (selv om vi ikke gikk helt 100% nøyaktig på det siste, så plukket vi da noen gjenstander og fant figuranten i slutten) og en gøy play-date med et herlig lite nurk, og det sammen med den praktiske økten på fredagskvelden utgjorde en riktig så fin helg treningsmessig.

Endelig trening igjen!

2010-04-22T09:34:00.001+02:00

Jeg har gått med en følelse av at det har gått årevis siden forrige trening nå, og ut fra reaksjonen til Odin når jeg fortalte ham at vi skule "finne mannen" (reaksjonen var av typen "høyde uten tilløp med samtlige labber godt plantet i far's mage/brystregion før nedslag etterfulgt av masse piping!") så gikk nok han med samme oppfatning som meg av treningssituasjonen siden forrige aksjon. Riktignok har vi gått noen små spor og hatt flere lange fine fjellturer, både i Røldal og i nyoppdagede områder hjemme, men det er ikke det same som ei skikkelig treningsøkt...

Vi møtte Line, Sylvelin og Hugo på Sviland, og litt etter kom også Frode D. Jeg fikk Sylvelin til å legge ut et spor til meg der vi skulle rundere oss frem til en gjenstand og ta sporoppsøk derfra. Min eneste styring på sporet var at det skulle krysse grusveien eller parkeringsplassen og ha sluttgjenstanden kort tid etter kryssingen. Sørget for at grusen ble skikkelig overtråkket, og takket være Hugo og en gjeng med syklister så ble sporet i tillegg overkjørt før vi skulle avgårde på det. Mens vi ventet på sporet så var jeg figurant for de andre som skulle rundere, og rett før vi skulle avgårde så fikk jeg Frode og Line til å fyre Odin opp med biteskinn og ball for så å forsvinne ut i skogen, og så fikk vi 2 "runderingsslag" for å terpe litt på "hold-fast"-delen av meldingen, som det av og til blir noe slurv med. Typisk nok så viste Odin meg igjen at den ideen som jeg har hatt ang rask slipp av bittet v/innkomst er veldig situasjonsbetinget... Han kan virkelig sitte og tviholde på bittet så lenge jeg vil når vi trener melding eller runderer med masse funn og fremtrekk, men når det er ukjent oppgave og masse tomslag, så stiller saken seg ganske annerledes. Det har nok utvilsomt en del å gjøre med de signalene jeg sender ut når vi trener ukjent oppgave, i kombinasjon med at han blir ekstremt innbitt på å komme seg raskt tilbake til figurantene når han har jobbet lenge for å finne dem som resulterer i at han ikke vil vente på "vis"-kommandoen før han slipper bittet og stikker ut til figuranten igjen. Jeg må tydeligvis finne ut en god slagplan for hvordan jeg skal få testet ut teorien min, og ikke minst hvordan jeg skal få trent den unoten av ham, for det fungerer jo helt tydelig ikke å ta meldingstreningen ut av runderingen, for ikke bare er det kjedelig for dyret, men det er heller ikke da problemene oppstår...

Etter disse to slagene så gikk vi inn fra valpeskogen og nedover veien (krysset sporet vi skulle gå) og satte igang runderingen innover stien. På slaget ved den lille "broa" over bekken kom Odin inn med et tøystykke, som var en del av den gjenstanden som Sylvelin hadde lagt ut i starten. Han avleverte den som om det var melding, og når jeg gav "vis"-kommandoen så løp han ut og påviste luen (andre del av gjenstanden) helt fint. Vi tok et sporoppsøk fra gjenstanden, og det var tydelig å se at Odin var veldig heit og ikke hadde den konsentrasjonen som han vanligvis har når han er på spor, noe som resulterte i at han gikk av sporet der Sylvelin hadde hoppet over bekken. Vi sirklet oss opp mot parkeringsplassen, men når intensiteten begynte å dabbelitt av, så gikk han straks mer konsentrert. Vi hadde en avstikker opp på parkeringsplassen, men her var det tydelig at det ikke var spor etter annet enn Odin og meg, siden vi kom ut like ved bilen min, så jeg snudde for å gå tilbake tilder jeg mente at Odin hadde gått av. Med en gang vi var inne i skogen igjen så begynte Odin å søke, og det varte ikke lenge før han fant igjen sporet og denne gangen gikk det i litt mer kjente takter. Riktignok i høyt tempo, men veldig konsentrert og nøyaktig. Kryssingen av den overtråkkede og overkjørte grusveien merket jeg ikke noe til - det var som om Odin ikke enset underlagsskiftet eller andre forstyrrelser, han gikk nøyaktig og fint rett over veien og rett på slutten. En veldig bra avslutning på en i mine øyne svært vellykket treningsdag.

Det jeg sitter igjen med av intrykk etter dagens økter er for det første at jeg må finne måter og metoder for å få terpet mer på hold-fast under vanskelige forhold, dvs etter masse blindslag og ukjente oppgaver, uten at Odin skal føle seg straffet med å måtte melde på nytt etter gode runderingsslag og fine søk, og ikke minst, jeg må passe på at selv om han er overtent så skal vi ha full konsentrasjon i sporene helt fra start, så det blir nok noen gamle spor igjen fremover, i tillegg til masse spor på asfalt og vanskelige underlag.

"Fri-uke" og fjelltur i snøen.

2010-04-16T12:55:00.001+02:00

I uken etter aksjonen på Rennesøy har det blitt mye hvile på Odin, og utenom 2 asfaltspor på lørdagen istedetfor fellestrening, så har det ikke vært annet enn lek og små restitusjonsturer for å bygge opp igjen både motivasjon og reserver for Odin. Asfaltsporene gikk veldig bra, med sporoppsøk fra gjenstand er på begge to, og Odin valgte rett vei og gikk utrolig konsentrert hele veien. Sporene var ca 80 og 150 meter lange og hhv 15 og 30 minutter gamle.

Torsdag formiddag reiste vi til Røldal for ei langhelg, og fredag morgen tok jeg med meg Odin opp på vidda for en fjelltur i snøen. Det blåste friskt, og snøen drev og gjorde at slalombriller og tett hette på Goretex-jakken var et must. Jeg satte på meg trugene og så bar vi avgårde innover og oppover fjellet. Kart og kompass lå i lommen sånn for sikkerhets skyld, siden vi var i for meg helt nytt terreng. GPS-en var med for å måle distansen, men typisk nok - når vi hadde gått i en god time innover i fjellheimen og jeg skulle sjekke sporloggen, så var batteriet flatt og GPS-en død... Vi fortsatte å gå en god stund innover før vi tok en leke-pause, og når vi skulle gå tilbaken igjen så fant jeg ut at kart og kompass skulle få forbli i lommen, slik at jeg måtte orientere meg tilbake til bilen kun ved hjelp av terrengformasjonene og minnebildet av det jeg hadde sett når vi gikk oppover. I sånne tilfeller så er det veldig greit å ha en mild form for selektiv fotografisk hukommelse som kun gjelder terreng og ting jeg ser mens jeg er ute og går, for hele turen tilbake gikk jeg etter fjellformasjonene jeg hadde sett på vei innover fjellet, og ut fra det jeg så og det jeg husket av retninger fra bilen/veien, så var det veldig enkelt å finne himmelretningene og dermed justere kartblidet jeg hadde oppi hodet kontinuerlig.

En måling inne på mapsource viste at vi hadde gått ca 1,2 mil med en snittfart på 4 km/t og det opp og ned fjellsider på truger. Veldig fornøyd med det som for min del ble en kjempefin treningsøkt, og ikke minst fornøyd med at Odin var i lett galopp størstedelen av turen, og han kom i full fart på hver innkalling. Hadde med blodpølse og gav full belønning for hver innkalling, så får vi bare håpe at det funker like fint når han er ute på blindslag i runderingene fremover!

Lang søksøkt i fjæresteinene

2010-04-10T12:30:00.002+02:00

klokken 07.45 fredag morgen. Jeg satt i bilen på vei til verksted for service, og da ringte selvfølgelig alarmtelefonen. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å melde fra om at jeg kom til annet tidspunkt, og fikk heldigvis bilen gjennom nødvendige skiftinger av dieselfilter og annet veldig raskt. 2 timer etter utkallingen var jeg på vei hjem for å plukke opp hund og kaffethermos, før det bar avgårde i retning Rennesøy. Fikk kontakt med Trond, som var vår kontaktperson in mot KO, og avtlte å møte opp ved Fjøløy fyr utenfor Utstein kloster for å søke av hele sørvest-siden av øya. Vi fikk beskjed om at vi skulle prioritere strandsøk, noe som hadde vært mye enklere enn det det faktisk var, dersom "strand"linja hadde hatt større innslag av strand, og mindre innslag av svær kampestein-ur og fjell. Uansett - Odin var kjempeklar for å komme seg i arbeid, og jeg har aldri vært vond å be når det gjelder å gå i fjell eller hoppe i ur, så avgårde bar det.

Kom meg inn på en gammel militærleir som lå inne i mitt område, og det varte ikke lenge før Odin fikk en kjempe-indikasjon ut mot en holme utenfor fyret. Han nektet å følge meg videre, bare løp ut til tuppen av svabergene og stod og været og pep i retning holmene, så jeg kallte opp KO og fikk dem til å sende en båt ut for å søke skikkelig der ute. Båtsøket ble resultatløst, men med tanke på at det kun var åpen sjø utenfor holmene, så kunne det jo være fert fra en båt som lå langt utpå som Odin reagerte på. Vi gikk videre langs sjøkanten, kun med en avstikker opp i masse bunkere og brakker som stod åpne og tomme. Odin tok seg en runde i alle disse på egenhånd, så når vi forlot den bebygde delen av militærleiren, så var jeg rimelig trygg på at det faktisk ikke lå noen der.

Vi søkte oss gjennom et relativt lett parti, kun med noe apportering av driv-gjenstander som hadde blitt vasket opp i fjæresteinene, før terrenget endret seg litt og det ble litt mer klatring på både han og hund. Heldigvis så var Odin fremdeles frisk og opplagt, så det var jo forsåvidt greit å bli ferdig med det vanskeligste terrenget først. Nå viste det seg at hele resten av teigen min var rimelig tung, så når vi omsider møtte Trond (som hadde startet på samme sted som meg og søkt av motsatt side av øya) så hadde han blitt ferdig med sin side og fortsatte mot meg og odin. Jeg var litt skeptisk når jeg så at de nermet seg, siden Odin har hatt aversjoner mot Riesenschnausere etter en smertefull kollisjon med Storm for en tid siden (og ja, kollisjon som i faktisk kollisjon i høy fart, ikke som krangel), men gogutten min viste virkelig til far at han vet å oppføre seg. Det var litt hanekam og småbrumming på de to mens Trond og jeg stod og diskuterte fremdriftsplanen, men når vi satte oss i bevegelse så var det null problem. For min del så var det en stor seier i se hvor trygg Odin er på seg selv sammen med andre hannhunder, for jeg har jo ofte sett tendenser til utfall når vi møter andre i bånd, men i frittsøk så var det (som jeg jo vet fra før) ingen problem. Vi gikk tilbake til bilene og kjørte inn til Utstein kloster for å møte Aud slik at vi fikk lagt en slagplan for hvordan vi skulle ta fatt på neste søkeområde, som var kystlinjen rundt hele Mosterøy. Når vi kom til parkeringsplassen ved Utstein så traff vi Aud, som for anledningen hadde fått seg førerhund.

(Spedy har påtatt seg rollen som førerhund mens han ventet på matfar. Aud så ut som om hun var veldig fornøyd med ansvarsfordelingen.)

Vi delte mosterøy inn i 4 deler, der den ene delen ble stående klar til Kaare, som var på vei. Jeg tok med meg Odin og kjørte til en båthavn ved Hodnefjell. La igjen bilnøkkel på avtalt plass og startet søket op igjen mot Utstein. Også her var det svært tungt fremkommelig terreng til tider, og i tillegg var det masse sauer som gikk og beitet her, og de syntes at Odin og jeg var veldig spennendes, for de kom mot oss i store flokker og fulgte etter oss på litt avstand. Jeg valgte dette terrenget siden jeg hadde sett at det var masse sauer ute når jeg kom kjørende inn til Utstein tidligere, og jeg vet at Odin ikke bryr seg om sauer, så det var egentlig ikke noen utfordring i det for vår del. Søket tok etpar timer og hadde ingen tegn til at det var noe hverken til lands eller til vanns, iallefall ikke såvidt Odin kunne registrere. Når vi kom oss til Utstein så fikk Odin seg en velfortjent pause mens vi ventet på at Trond skulle komme og hente meg med min bil, som stod strategisk plassert helt i slutten av hans søkeområde. Når Trond kom så fikk vi oss en rask tur innom nærbutikken for litt lunsj før det bar videre til Mosterøy skole for å møte de andre for å fordele resten av søkeområdene.

Når Paul kom så ble det meg og ham som ble igjen for å søke videre, og søkeområdet vi fikk tildelt var sørvestsiden av Finnøy. Jeg kjørte til Vignes og søkte meg nedover mot Lastein, mens paul søkte seg oppover fra Lastein mot meg. Ganske raskt etter start på dette søket fikk gjorde Odin "funn" av 5 ungdommer som spillte golf ute på et jorde, og vi hadde indikasjoner inn i ei sjøbod der det ifølge ungdommene akkurat hadde vært folk, men ellers ingenting. Gikk tilbake til bilen og kjørte og hentet Paul og kjørte ham tilbake til bilen. Når vi kom dit var klokken nesten 7, og Odin og jeg hadde da vært i søk i nesten 8 timer, og med tanke på at letingen skulle trappes ned når det ble mørkt (om kun kort tid), så tok jeg med meg Odin og kjørte hjem. Vi kunne sikkert ha fortsaatt søket noen timer til, men for å unngå at enkelte områder ble dårlig avsøkt pga utslitt hund, så valgte jeg å kaste inn håndkleet og returnere hjem for gi både Odin og meg nødvendig påfyll av næring og hvile.

Overvær i Tananger

2010-04-08T11:53:00.000+02:00

Idag var det et helt nytt terreng (iallefall i treningsøyemed) som skulle testes ut. Kjørte til Storevarden i Tananger for å få noen funn i det området der vi var på forrige aksjon. Kristin M, Trond og jeg ble et overværslag, og når det ble min tur (jeg ville vente til det var litt tråkk i terrenget for å se om Odin valgte spor eller om han tok overvær) så fikk jeg plassert ut Kristin som en vanlig figurant, og Trond ble stappet ned i en betong-kumme som lå langs grusveien/stien som jeg brukte som ytterbegrensning.

Gikk langs stien med Odin i bånd for å se når jeg fikk indikasjoner, og når han plutselig stoppet opp og været skikkelig, så slapp jeg ham fri. Istedenfor å følge på der han løp, så tok jeg beina fatt og løp tilbake langs stien der jeg hadde kommet fra, slik at Odin ikke skulle finne meg på samme sted som han hadde løpt ut. (helt i begynnelsen av overvært-treningene våre for mange år siden, så hadde Odin tendensen til å slippe bittet for å lete etter meg dersom han ikke fant meg der han hadde sett meg sist, og det ville jeg bare ta en liten stikkprøve på nå...)

Når jeg gikk oppover veien så jeg at han var innom og sjekket ut to turgåere som kom gående mot meg på stien, men plutselig var det opp med nesen og et markant temposkifte, så det var ingen tvil om at han fikk ferten av Krisin . Sånn som vnidretningen var så hadde han nok slått på turgåerne da jeg slapp ham i søk, og når han kom opp til dem (og så at de tydleigvis ikke var "savnet") så slo han på Kristin. Vi har jo trent masse på gående figuranter, men når de er gående i et åpent område der Odin kan se både dem og meg, (dvs at jeg også kan se figurantene) så melder han ikke på dem med mindre jeg snur meg og går bort fra dem. Først tenkte jeg at dette måtte det terpes masse på, men etter litt mer tenking på det området så har jeg vel innsett (gjorde det på FORF-øvelsen ifjor) at det bare er en fordel at Odin ikke kaster bort både tid og krefter på å løpe bort og melde på alle. Så lenge jeg vet at han melder på alle typer figuranter når jeg ikke er i nærheten, så er det godt nok for meg.

Etter funn av Kristin og fin-fin melding (med to veldig årvåkne og imponerte turgåere som tilskuere) så gikk vi nedover mot veien igjen for å bare passere kummen der Trond lå og se hva Odin ville gjøre. Tidligere har vi jo brukt halsmelding på utilgjengelige figuranter under bakken o.l. i miljø- og ruintreningen, men nå som han gikk med bringkobbelet på og allerede hadde hatt en fin melding med det så var jeg ikke sikker på hvilken meldingsform han ville velge. Odin slo fint og jobbet veldig bra for å lokalisere Trond, og med en gang han hadde lokalisert ham, så kom bringkobbelmeldingen raskt og uten noe tegn til å ville halse. Hadde bringkobbelet vært av så hadde det nook vært en annen sak, men greit å vite at han kan gjøre begge deler helt fint. Veldig betryggende i forhold til reelle søk. Det ble påvisning og kjempebelønning hos Trond (som sikkert ikke følte seg så høy i hatten der han lå på ryggen nedi kummen med Odin hengende over ansiktet hans lettere krakilsk for å få tak i godisposen), før det bar inn i bilen og hjemover. Veldig gøy å kunne kombinere litt både overvær og miljøtrening på den måten, så det blir ikke siste gang vi trener der!

Hugo-spor i Gravdal

2010-04-06T09:41:00.001+02:00

Det ble en lang kjøretur for oss idag, med tur til Gravdal via Stavanger, så Odin (som hadde funnet seg et stykke aluminiumsfolie med grillet lammefett på tidligere på morgenen) var rimelig sprekkeferdig når vi ankom. Det var Hugo, Gro, meg, one og Aud og Kaare som skulle trene spor, og etter at områder var fordelt og sporlegger-opplegg var avklart, så satte jeg ut for å gå et langspor for Tone, mens Hugo gjorde det samme for meg.

Mens vi ventet på at sporene skulle bli gamle nok (ca 4 timer) så tok jeg og Gro oss hver vår økt med overvær der fig. lå på motsatt side av et vann. Riktignok elsker Odin å bade, men han har lært seg at "er man på jobb, så er man på jobb", og når det i tillegg går raskere å løpe rundt et lite vann enn å svømme over det, ja så ble det ikke bading på gutten denne gang. Tidligere var slike oppgaver veldig vanskelige, siden han måtte løpe ut av fertssonen for å komme seg rundt vannet, men nåer det bare morsomt å se hvordan han jobber. Jeg ble stående ca tvers over vannet for der Gro lå og sendte ham ut på et langt slag langs vannkanten, og det varte ikke lenge før han fikk overvær og satte avgårde.Det ble full fart rett på Gro, som lå gjemt under en jervenduk, og rett i belønning mens jeg kom løpende etter. Zach fikk seg også en tilsvarende økt, og så var det tilbake til bilene for litt kaffe før vi gikk sporene.

Jeg ville ha sporoppsøk fra gjenstand, og riktignok slo odin raskt på gjenstanden og lokaliserte den fint, men når vi startet på sporet så var det noe merkelig som skjedde - 2 ganger slo Odin rett over på det sporet som jeg hadde lagt ut for Tone (Tone startet litt før meg, så der fikk han jo et blodferskt spor etter Isi), og det endte med at jeg gikk tilbake til Hugo for å høre hvor han hadde gått i starten og om han kunne sette meg på rett spor etter der som sporet hans hadde krysset det jeg la ut for Tone. Det viste seg jo raskt ut fra forklaringen hans at vi ikke hadde krysset hverandre, men gått i samme spor noen meter før jeg hadde gått mot venstre og Hugo mot høyre. Dermed var det ikke sikkert at Odin var på feil spor i det hele tatt, det var bare jeg som antok det, siden jeg hadde lagt ut spor akkurat der han ville gå... Etter denne informasjonen gikk vi tilbake og jeg bestemte meg bare for å følge på når Odin viste spor-indikasjoner, og stoppe opp, holde kjeft og la ham jobbe dersom han mistet sporet. (noe som forøvrig viste seg, kanskje naturlig nok, å være oppskriften på suksess) Odin jobbet seg relativt sent (iallefall til ham å være når vi går spor) fremover, og etpar ganger fikk vi sirkling for å ta opp igjen sporet. En veldig klar indikasjon på at han var på spor selv om han tiul tider så ganske nølende ut, var imidlertid det at han ikke stoppet for å drikke vann, noe han gjør så ofte som mulig når han ikke er på spor. Når vi kom ut på en traktorvei så ble det litt rot, men Odin valgte en retning og jobbet seg sirklende fremover. Et liten stund trodde jeg at han var ute av spormodus og bare gikk og luktet på sauedritt, siden han sirklet så masse og hadde flere stopper for å snuse spesielt godt på noen små områder. Plutselig tverrvendte han og da bar det ut i et plantefelt med masse små grantrær. Nå var alle spor-indikatorer igjen på plass, så da var det bare å henge på. Krysset plantefeltet, over en haug med små bekker, og rett på slutten, som lå godt gjemt like ved et traktorvei-kryss.

Sporloggen hadde jeg selvfølgelig glemt å sette på, men triptelleren var nullstilt før start og viste 2,2 km når vi fant slutten (og 4,6 km når vi endelig var tilbake ved bilene - takk for den Hugo! ;) ) Selv om vi har gått mye eldre spor med mye mer menneske-kryssinger (ikke bare sau, hjort og rådyr-kryssinger som det sikkert florerte av her) så må jeg nok si at dette sporet var det jeg var mest fornøyd med på lenge, om ikke for Odins del, så iallefall for min, siden jeg faktisk klarte å gjennomføre det jeg alltid setter meg som mål, menlig å la være å ta styringen og heller bare la Odin jobbe og løse oppgaven selv. Det at jeg fikk til det nå viser jo bare at det kan være håp for meg også, så får jeg bare håpe at jeg klarer å fortsette den trenden og at dette ikke var en engangshendelse!

ny spor-rekord og rundering

2010-04-04T10:41:00.001+02:00

Etter treninga på torsdag lå det igjen et "ubrukt" spor i runderingsløypa, og hv passet vel bedre enn å sjekke ut Odins evne til å gå gamle spor på lørdagstreninga? Jeg gikk opp langs midtlinja og la yndlingsgrisen under slutt-sløyfa og returnerte for å se om og hvordan Odin ville takle et 48 timer gammelt spor med masse kryssinger både av figuranter og runderende hunder. Lot ham få snuse litt på luen min som en smeller når vi stod ved start-sløyfa, og så satte vi avgårde i noe som må være det roligste sportempoet jeg har sett på lenge. Litt varring og usikkerhet i starten, men når Odin merket at jeg fulgte opp så ble han tryggere på at han gjorde noe riktig, og støvsuger-moduset slo inn skikkelig. Veldig stilig (og veldig lett) å se når han kom til en hunde-kryssing og sjekket ut den en liten meter, før han selv jobbet seg tilbake på det gamle sporet og gikk videre. Det var tydelig at det var vanskelig, og spesielt når jeg hadde gått over et veldig vått myrområde, men med tiden til hjelp så løste Odin oppgaven fint, og jeg har skjelden sett ham så stolt som når han fant grisen sin i slutten av sporet - brystkassen fram, halen ret i været og gikk rundt og småtygget på grisen for å få masse lyd fra den, og nektet å la meg få "låne" den for å leke med ham. Den var helt tydelig bare hans, og han br den med seg helt inn i bilen, og ville ikke gi den fra seg der engang. Litt forhandling resulterte imidlertid i at jeg fikk kjøpe grisen av ham for en neve blodpølse, og så var det hvile før neste økt.

Økt 2 var en ukjent runderingsoppgave med 3 figuranter. Begrensningene figurantene fikk var svingen ved gårdene, og med start helt nede ved bilene så ble det altså ca 700 meter. I starten hadde vi vinden rett ned langs midtlinja, så jeg antok at Odin ville dekke helt opp til svingen med et slag på hver side, men pga litt tilbaketrekk så ble det 2 slag på hver side, og vi fant Tone på tredje slag. Fin melding, selv om Odin er litt for kjapp med å spytte ut bittet. (må finne en måte å fikse det på i runderingen, for når vi trener momenttrening på hold-fast, så holder han helt til jeg tar bittet fra ham, men etter et søk så slipper han raskt for å få komme seg tilbake til figuranten så raskt som mulig. Heldigvis tar han det opp igjen selv når han ikke får lov til å påvise med en gang.)

Siden det er rimelig lenge siden vi har rundert langt, så var trenden med laaaaange blindslag tilbake - Odin fyrer seg sånn opp når han ikke finner noen, at han blir ute lenger og lenger for hvert blindslag, så vi har helt klart noe å ta tak i før neste års prøver. Det viser meg jo bare at det kan være greit å ta ei lang ukjent rundering med jevne mellomrom slik at det ikke blir verdens største skippertak før prøvene. På nest siste slag var Odin ute i noe som føltes som 10 minutter, og jeg er sikker på at han hadde funnet et spor der ute som han løp avgårde på, for det var helt umulig å få ropt ham inn igjen. Heldigvis lå Bjørn omtrent rett ut på motsatt side av der Odin hadde vært så lenge ute, slik at vi fikk avsluttet med et funn. Får bare håpe at Odin lærte (og at han vil huske) at det kan være verd å komme inn til passering når jeg roper.

Runderings- og ID-spor

2010-04-02T08:46:00.001+02:00

Idag var det (igjen) spor som stod på programmet, ID-sporene skulle opp en vanskelighetsgrad og i tillegg var det tilbake til de gamle runderingsløype-sporene for å få litt ekstremforstyrrelser. Jeg og Nina gikk og la ut hvert vårt spor parallellt med runderings-midtlinja før rungeringsgruppa satte igang. For å unngå å ødelegge for hundene som skulle ut og rundere, så ble det ingen gjenstander i sporene, og slutten ble markert med sløyfe sånn at vi som hadde lagt ut sporene kunne finne tilbake til slutten og ligge der når hundene skulle ut og gå.

Når disse sporene var lagt, så var det avgårde for å legge ut ID-sporene til Aud, Kaare og meg. Jeg fikk 3 sporleggere til å gå sammen i ca 50 meter før de skilte lag og gikk i buer vekk fra hverandre og møttes igjen litt lenger framme for så å gå samlet et stykke til før et siste veiskille. Sporet ble vel ca 2-300 meter langt og ca 2 timer gammelt.

Vi startet med runderingsløype-sporet, og her fikk jeg en smeller fra Nina som jeg presenterte til Odin før vi satte igang et sporoppsøk fra parkeringsplassen og ned til starten på valpeløypa. Odin gikk over en del andre tråkk uten problem, og slo veldig fint på riktig spor, men etter ca 10 meter så ble det litt virring før han fant tilbake til rett spor. Vi hadde et sted til der vi sleit litt, og det var der vi krysset sporet som jeg hadde lagt ut når jeg var med og hjalp til som runderings-figurant. Her ville Odin sjekke ut mitt spor, men etter å ha fått snuse litt i den retningen jeg hadde gått, så valgte Odin selv å komme tilbake til kryssingen og valgte rett spor. Etter dette så bar det uten videre problemer rett på figurant Nina, som lå klar og ventet i slutten av sporet, armert med pipe-tennisball. Det ble masse belønning før Odin fik seg en tenkepause i bilen før ID-sporet.

Når det var klart for å gå ID-spor så fikk jeg en smeller fra Kaare og instruksjoner om hvor han hadde gått før han gikk avgårde for å legge seg i slutten av sitt spor. Vi ventet i noen minutter på at kaare skulle få nå frem til slutten av sporet, og hele ventetiden lå Odin i dekk med nesa midt i sporgata. Når han til slutt fikk smelleren så bar det avgårde i høy fart. Når vi kom til første veiskille enset han ikke de to andre sporene, og fulgte kaare sitt spor som om det var det eneste som lå der. Når vi kom til siste veiskille så ble det litt verre - her valgte han førtst kaare sitt spor, men så ble det litt virring, før han slo over på nina's spor og fulgte det frem til sløyfen som hun hadde hengt ut. (antar at årsaken var at han var litt kokt under topplokket og hadde fått både ball og godbit av Nina litt tidligere på dagen, for selv om han gikk av sporet ette Kaare, så sjekket han ikke ut sporet etter Aud i det hele tatt.) Det ble altså litt feil der, men når odin ikke fikk noen løsning ved å velge feil spor ved siste veiskille, så jobbet han seg tilbake til veiskillet selv og valgte så rett spor og fant kaare uten større problemer. Ved veiskillet lot jeg ham få snuse litt på luen til kaare igjen som en "påminnelse", men slik som han jobbet så vet jeg ikke om det hadde vært nødvendig. Valgte allikevel å gjøre det for å bedre sjangsen for suksess. I innlæringsfasen så er det jo spesielt viktig å legge opp til at hundene skal lykkes, men samtidig så er jeg veldig redd for å gjøre ting for lett for odin også, fordi jeg vet at han har lett for å miste interessen hvis ting blir for enkelt.

Langtur med Sylvelin og Alva...

2010-03-28T15:02:00.001+02:00

Sendte ut tekstmelding til Sylvelin igår for å passe på at vi hadde rett møtetidspunkt siden klokken skulle stilles i løpet av natten. Når Odin vekket meg oppdaget jeg raskt at mobilen min hadde stilt seg selv, men at klokken på videospilleren måtte stilles manuelt. Jeg satte meg til for å jobbe litt på pc-en, siden klokken tross alt bare var 7 og vi ikke skulle møtes før kl 9. Når klokken var 5 på 8 ringte telefonen, og det var Sylvelin som lurte på hvor jeg ble av. Etter et sekunds betenkningstid oppdaget jeg at det var klokken på videospilleren som var 8, noe som altså betydde at klokken egentlig var 5 på 9... Typisk at det ble jeg som tok feil av tiden etter at jeg hadde gitt beskjed til både Sylvelin og Ronny om å passe på tiden... Ronny meldte avbud, så det ble Alva, Odin, sylvelin og meg som fikk oss en langtur i et nytt og spennende område.

Etter 10 minutter var jeg imidlertid på plass ved Melsvannet, og vi tok en gjennomgang av området på kartet før vi satte avgårde. Planen var jo å sjekke ut en mulig løype for orienteringsprøven senere i vår, så før vi gikk ble GPS-en nullstilt og sporloggen satt på. Vi gikk først 5 km langs en grusvei, før vi tråkket oss avgårde i terrenget. Det ble et par toppturer opp på fjellene i området for å få overblikk over området, og når vi hadde lagt en ok plan for postplassering så tuslet vi oss gjennom området for å sjekke distansene, før vi gikk tilbake til bilene. Når vi kom ned igjen og lagret sporet så hadde vi tilbakelagt 15 km og brukt ca 3 timer effektiv gangtid og en halvtimes kaffepause. Odin og Alma gikk forsåvidt godt sammen, selv om Odin til tider måtte ha seg noen time-outs i bånd når han ble litt for "amorøs" og påtrengende. De løp og lekte masse sammen, og det gikk ikke lange tiden etter at Odin kom hjem før han fant seg godstolen sin og la seg til for å sove, og jeg mistenker sterkt at han blir liggende der resten av dagen etter å ha stresset seg sånn opp rundt Alva i 3 og en halv time.

Nye triks til gamle hunder!

2010-03-27T18:43:00.001+01:00

I tråd med de målene jeg hadde satt meg tidligere, så ble det ID-spor på oss idag også. Møtte Sylvelin, Ritva, Johannes, Ronny og Trond Arve på Sviland og fikk lagt ut 2 spor med 3 sporleggere i hvert, så alt i alt hdde vi 6 spor vi kunne gå. Etter tilbakemeldingene fra Aud fra hennes ID-spor, så valgte jeg å kun gå 2 fra hvert spor, og lot Sylvelin få det tredje (eller egntlig det andre, siden jeg først gikk et, lot Sylvelin og Sibbe gå som nr. 2 og så tok det siste sporet selv.

Lot ikke det første sporet ligge mer enn ca en halvtime før jeg fikk smeller fra sporleggeren med meg og gikk avgårde for å teste ut om Odin satt igjen med noe lærdom etter onsdagens forsøk... Til min overraskelse så forsøkte ikke Odin å spise smelleren denne gangen, så allerede der var det en fremgang fra forrige gang. Når vi kom til "veiskillet" så sjekket Odin først ut sporet som gikk rett fram, men stoppet av seg selv etter 2-3 meter. Kom tilbake og sirklet en runde før han gikk videre på rett spor, og fant Ronny uten problem. Vel vitende om at dette kunne være ren flaks satte jeg Odin i bilen for å la ham få en pause før neste forsøk. Etter å ha ligget figurant for Ronny og Trond sine hunder, så bar det igang med det andre sporet, her gikk det veldig fint, selv om Odin gikk sekundært etter veiskillet. Han valgte allikevel rett spor ut fra veiskillet relativt greit, kun med en liten sirkel. Sylvelin tok sine 2 spor, et fra hvert 3-er-spor. Etter at hun var ferdig tok jeg sporet etter siste sporlegger fra det ene sporet, og her ble det først et utsjekk av sporet etter første sporlegger siden han hadde fått belønning for å følge det sporet tidligere (noe som viste meg at Odin ikke har forstått oppgaven helt 100% enda), men etter noen meter så snudde han og sirklet seg tilbake til veiskillet, der han valgte rett vei rett på figuranten. Her ble jeg veldig fornøyd med hvordan Odin jobbet og løste oppgaven, siden det i tillegg til de 3 sporleggerne og Odin og meg fra sporet etter forrige sporlegger også hadde vært en annen ekvipasje i samme sporet.

Egentlig var jeg veldig fornøyd med de 3 sporene vi hadde, og tenkte å gi meg med dem, men etter at Johannes hadde hatt sin innstillings-rundering (som gikk "oppå" det siste gjenværende sporet som jeg kunne gå), så tenkte jeg at vi kunne prøve oss på det siste ID-sporet etter Johannes, som da hadde ligget i et sted mellom 3 og 4 timer. Det hadde da altså gått 3 sporleggere, 2 hunder (Odin og Sibbe), Sylvelin og meg, og en runderende lucky i og over sporet. Siden Johannes var på vei avgårde for å gå innstillings-sporet sitt, så fikk jeg med meg smelleren hans i en pose og gikk og la ut yndlingsgrisen til Odin under sløyfen der Johannes skulle ligge, før jeg tok Odin ut av bilen og gikk for å teste ut hvordan Odin taklet alt dette. Utrolig nok så viste dette seg å være det beste av de forsøkene vi hadde idag, han enset ikke kryssingene til Lucky eller sporet etter Sibbe, og valgte rett vei i veiskillet uten engang å sjekke ut de to andre sporene. Jeg vil jo anta at den økte liggetiden hjalp en del, siden Odin blir mer konsentrert jo eldre sporene er, så fremover blir det flere ID-spor på oss og liggetiden kommer til å bli strukket vesentlig lengre enn det vi har gjort til nå. Målet er jo å hjernevaske Odin på å følge det sporet han setter seg på i oppsøket eller ved en eventuell gjenstand, slik at vi ninsker risikoen for å gå av sporet i krysninger, og med den læringskurven som det nå ser ut som om Odin har hatt (selv med 4 vellykkede forsøk idag så har jeg ikke avskrevet nybegynnerflaks helt...) så håper jeg virkelig at denne treningen kan gjøre meg tryggere på Odin når vi er på spor, og det er jo det (i tillegg til å motbevise gamle ordtak) er målet med ID-spor-prosjektet vårt.

ID-spor?

2010-03-25T10:00:00.001+01:00

Man kan ikke lære en gammel hund nye triks, sier et gammelt ordtak, og med det som en utfordring satte jeg og Odin igår igang et forsøksprosjekt for å vise at ny kunnskap slår gammel visdom... Vi startet like godt med å trene ID-spor, og det (iallefall for Odin's del) i godt voksen alder.

Aud hadde allerede startet med det samme tidligere, så jeg lot henne ta styringen over treninga vår denne onsdagen. Hun tok med seg Sven Magnus og gikk avgårde for å legge et spor der de to gikk sammen i samme spor ca 50 meter for så å skille lag. Sven Magnus gikk videre rett fremover og Aud svingte ut til høyre. Når vi skulle gå sporet, etter en god halvtime bare, siden det var noe helt nytt for Odin, så fikk jeg luen til Aud i en pose for å bruke den som smeller før sporet. Det som imidlertid ganske raskt ble et problem, var Odins brennende ønske om å rive sundt posen og lete gjennom innholdet for å se om han kunne finne noe spiselig! (der fikk jeg igjen for å ha brukt poser til godbitene hans ja...) Han var ikke interessert i å snuse på luen, og når vi satte igang på sporet, (noe han slet litt med i begynnelsen siden han bare ville leke med det som jeg hadde i posen) så var det tydelig at han festet seg på sporet etter Sven Magnus, for når vi kom til krysningen ville han fortsette rett fram. Jeg ble stående og holde igjen, og etter en god stund tok han rett spor og fant Aud.

Selv om dette absolutt ikke kunne regnes for suksess i noen som helst grad, så er jeg sikker på at bare Odin får tid til å knekke den nøtta som er ID-spor, så vil han også forstå at smelleren ikke er hverken leke eller mat, og når det skjer så er vi nok et godt stykke på vei. Har allerede meldt meg på et ID-sporkurs nå, så det tyder vel på at litt motgang ikke ødelegger den klokketroen jeg har på at til og med gamle hunder KAN lære nye triks. Og de som kjenner meg vet at jeg ikke gir meg før jeg har nådd målet jeg har satt meg!

Ettermiddagstur på Eikeland

2010-03-24T12:27:00.000+01:00

Kom hjem fra jobb og heiv innpå en bitteliten lunch før jeg tok med meg Odin og kjørte opp til Eikelandsmyrene utenfor Ålgård. Egentlig var planen å gå opp og teste et terreng som jeg har jaktet mye i tidligere for å se om det kunne brukes til prøveterreng, men når jeg så alle gjerdene (og piggtråden) som var satt opp på begge sider av grusveien, så ble tankene om prøveterreng raskt veldig fjerne...

Det gikk masse grusveier og stier på kryss og tvers i terrenget, så vi endte opp med å gå litt på måfå og bare fulge de stiene som så interessante ut, og etter en liten stund var vi ute av skog- og myrområdene og over i et nyelig åpent jær-landskap. Vi fulgte noen traktorveier opp på en fjelltopp for å få et lite overblikk over området, og det ble raskt avgjort at her skal alle stier og veier og skogholt utforskes, for det var virkelig et nydelig terreng å gå i, og på toppene hadde jeg utsikt utover hele jæren.

Jeg hadde tracker-GPS-en festet rundt foten for å ha kontroll på distansen jeg hadde gått, og når vi var tilbake til bilen så viste den rett i overkant av 6 km på 56 minutter, så vi hadde tydeligvis holdt god fart, selv om det var mye opp og ned i terrenget. Allerede i bilen på vei hjem ble det avtalt ny tur i området sammen med Sylvelin og Sibbe på søndag, for å vurdere terrenget litt med tanke på både treninger og andre kjekke ting. Satser på å få etpar mil ekstra på skoene i løpet av den turen, for da blir det virkelig å ta for seg alle de veiene vi kan finne for å se hvilke muligheter terrenget har både for tur og trening. Det eneste negative med området må vel sies å være at det, i likhet med omtrent alt av områder i Gjesdal, kryr av brekende ulldotter på sommeren, så her må jeg bare benytte meg av terrenget før ulldottene inntar utmarka og bøndene begynner å klø i avtrekkerfingrene...

Spor og oppsøk

2010-03-21T10:27:00.000+01:00

Nå som snøen er nesten helt borte her, så merket jeg at forholdet til sportrening var lett sammenlignbart med tine melk-slagordet (må ha det, bare MÅ ha det...), så jeg reiste til Sviland og møtte Sylvelin, Aud, Kaare, Ronny, Kristin M, Henning og Trond Arve med en fastsatt plan som jeg faktisk fulgte denne gangen. Som de sier om "the best laid plans", så går ikke alltid ting helt som planlagt, og det var også regelen i dette tilfellet. Kaare og jeg la ut spor for hverandre i Arborèet, på kryss og tvers av turstier, gressplener og skog. Mitt spor ble på ca 1 km og ble liggende og tine og godgjøre seg i ca 3-4 timer. Mens vi ventet så fikk jeg 2 helt korte sporoppsøk der målet var retningsbestemmelsen samt å sette Odin i spormodus før utfordringene som ventet.Det første var ca 50 meters oppsøk og ca 50 meter spor med en leke i slutten. Her ble det litt surr siden en anne hund hadde vært nede og "hentet" sluttgjenstanden vår rett etter at den var lagt ut, så når vi kom oss til slutten ble det litt utsjekk av luktene av alle som hadde besøkt slutten vår. Ventet med det andre til rett før vi skulle med i Arborèet. lengdene på både oppsøk og spor var ganske like det forrige oppsøket, men her lå Kaare klar med yndlingsgrisen i slutten for å gi Odin et skikkelig bra minnebilde, noe som så ut til å funke veldig bra.

Langsporet gikk allikevel (som tidligere nevnt) ikke helt som planlagt... Det var tydelig at det var lite fert å jobbe med (mye hadde nok runnet vekk med snøsmeltinga), og i tillegg så tok Odin nesten helt sikkert feil spor helt fra starten, og endte opp med nesa i matpakken til en som drev og ringmerket fugler (og som dermed hadde tråkket frem og tilbake over slutten av vårt spor flere ganger. Vi slo inn på baksporet til Kaare og vips så var bakspor-generalen i sitt ess, og durte - vel å merke i feil retning - rett på en gjenstand. Etter en liten stund så mistet han sporet, og når han hadde virret en del rundt så tok han opp det som viste seg å være et annet og mye ferskere spor etter 2 damer med barnevogn og unger og "fant" dem. Vi gikk tilbake til starten og fikk Kaare til å hjelpe oss med å komme på rett spor, og da gikk det, om enn noe sent, fremover. Siden det var såpass vanskelig idag, og dermed også så vanskelig for meg å lese når Odin var på spor eller på let etter spor så avsluttet vi ved tredje gjenstand som lå ca halvveis i sporet. Her ble det full belønning når han omsider fant gjenstanden, som noen turgåere hadde vært så "snille" og flyttet noen meter (Kaare hadde lagt den like ved noen benker, og mellom når sporet ble lagt ut og når vi kom oss dit, så hadde benkene blitt brukt av noen turgåere som hadde tatt lunchpausen sin der, og de hadde tydeligvis "ryddet" vekk snusboksen som Kaare hadde lagt ut, fra rett ved en benk til litt uti lyngen...)

Selv om vi ikke lykktes helt (iallefall med å komme oss til slutten) med sporet denne gangen, så er jeg veldig fornøyd med hvordan Odin jobbet, og i og med at han fikk kjempebelønning med både gris og blodpølse for funnet av snusboksen, så er jeg sikker på at minnebildet for hans del også var positivt. Det var iallefall tydelig at sporet var veldig krevende, for det varte ikke lenge etter at vi kom hjem og Odin fikk middagen sin, før rottis-snorkelyder kunne høres i hele nabolaget...

Overvær på Orrestranda

2010-03-17T22:32:00.000+01:00

Det var en mørk og stormfull aften... Eller, riktignok ble det mørkt etterhvert, men særlig stormfullt kan vi vel ikke skrøyte på oss, selv om det var en jevn og fin trekk. Noen få plussgrader og tett yr i luften var det jo, men all snøen var borte så det var lett for hundene å jobbe i høyt tempo, noe som var utrolig gøy å se på, både mens jeg lå figurant og når jeg var ute i søk med Odin.

Det var bare Frode og meg som møtte opp ved friluftshuset denne onsdagen, så da ble det 2 økter på hver hund. Først en økt med 1 fig. og en gjenstand, og så en økt med bare figurant. Odin jobbet utrolig intenst og med høy fart på begge øktene, veldig selvstendig og fin melding på både jervenduk og Frode. (var ikke så bekymret for Frode, men skal inrømme at jeg fryktet apportering av jervenduken...) Imidlertid gikk ikke første økta helt som på skinner, men det kan jeg på ingen måte gi Odin skylden for - det var ene og alene en "brukerfeil" fra min side. Etter funnet av jervenduken omtrent midt mellom kanalen og stranda, så antok jeg at Frode lå mellom funnet og stranda, så vi (les: jeg) fokuserte utelukkende på området ut mot stranda. Odin jobbet veldig fint der ute, gikk langt ut og søkte med dype og vide"slag", og flere ganger fant han noen spor som han jobbet lenge på, men siden hverken meg eller Frode haddegått der han jobbet, så antar jeg at det var spor etter noen av de mange turgåerne, så han fikk heldigvis ingen løsning på disse. Etter å ha jobbet oss nesten helt inn til stien fra parkeringsplassen, så måtte vi gå tilbake til der vi krysset kanalen og søke av nedre del av teigen skikkelig. Det tok ikke lang tid før Odin fikk ferten av Frode, og han jobbet supert på et veldig langt og fint slag. Fin melding og belønning før det bar tilbake til bilen.

Andre økta gikk også veldig bra. Høy nese hele tiden og ingen antydning til å lete etter spor, og han slo på lang avstand og fulgte opp uten problemer. Denne gangen slapp Odin bittet litt vel tidlig når han kom inn med meldingen, men når han ikke fikk gå på påvisning med en gang så plukket han det raskt opp igjen og satt og holdt fint helt til han fikk "VIS"-kommandoen. Det ble altså 2 veldig gode økter med nesten uvanlig selvstendig søk og gode resultater, så jeg må nok en gang bare si meg veldig fornøyd med treningsdagen! Må nok gå tilbake litt og bli mer konsekvent igjen når det kommer til hold-fast, og kanskje heller sende ham på nytt dersom han slipper for tidlig, men i og med at han plukker bittet opp igjen uten hjelp når jeg venter ham ut litt, så er jeg allikevel trygg på at han fungerer mer enn godt nok i reelle praktiske søk, men så har vi jo prøver å tenke på også da, så det er vel like greit å ta problemet ved roten og gjøre noe med det så raskt som mulig....

"trening" i bergen

2010-03-15T22:46:00.001+01:00

Etter ei helg med litt over normalt aktivitetsnivå, med 3 gode økter på lørdagen og både skikkelig langspor og skikkelig langtur med masse lek på søndagen, så var egentlig planen å la Odin få hvile hele denne Bergensturen, en avgjørelse som jeg følte at ble bekreftet av at jeg måtte "vekke" Odin og tilby ham frokosten før jeg gikk på jobb, mens det normalt sett er han som blir rastløs og vekker meg i halv 7-tia (senest) for å tigge etter frokost. Han fikk seg en tissetur etter måltidet, og så reiste jeg på jobb og han gjorde det som godt oppvarmede og hårete sofaputer flere ganger tidligere har vært tydelige vitner på, nemlig gå og legge seg til å sove.

Når jeg kom hjem hadde imidlertid pipedyret fått en annen lyd - han var rastløs og VELDIG klar for en tur, så jeg reiste avgårde på trening med bergensgjengen i Kaland lag, og lot Odin få tidenes korteste (og helt tydelig også kjedeligste) treningsøkt, nemlig helt åpne meldinger der målet bare var å strekke hold-fast-avleveringen tilbake til det nvået vi hadde før jeg begynte å bli litt slepphendt og ukonsekvent. Imidlertid fikk jeg med disse få repetisjonene bekreftet det jeg lange har antatt, nemlig at Odin vet hva han skal gjøre og at det sitter like godt befestet i hodet hans som gammel hundebæsj under skosålen, men at figurantdriften simpelthen blir litt for sterk til at han klarer å holde fast og vente lenge nok når vi runderer eller han er i skikkelig søks-modus. Vi kjørte 4 helt åpne meldinger (som gikk veldig bra, med hold-fast perioder som varte så lenge jeg gadd å strekke dem uten noen antydning til å ville slippe bittet) før det ble veldig synlig hvor kjedelig Odin syntes det var, og med en gang intensiteten gikk ned og jeg så at interessen hans snart ville gå over på andre og mer interessante ting som å snuse etter tispene som satt i bilene, så avbrøt vi og satte kursen hjemover igjen, hvor han fikk en god lufte- og leke-tur før middag. Veldig morsomt å se hvordan motivasjonen påvirker intensiteten hans, for når vi terpet melding så virket Odin daff og sliten, men med en gang vi var ferdige med det og det bare var tur og lek uten plikter eller forventninger, så høp og hoppet han rundt i snøen som en våryr liten valp! Det ble imidlertid ikke lange turen, siden han tross alt, samme hvor godt han forsøkte å skjule det, fremdeles var småsliten etter helgens strabaser, så nå blir det hvile resten av Bergens-oppholdet og helt fram til onsdagens planlagte overvær...

Langtur, forfølgelsesspor og lek

2010-03-14T17:54:00.000+01:00

Idag hadde jeg lagt opp kartoppgaver til Ghita og Nina, og møtte dem på Sviland kl 10 for å sende dem avgårde på tur. En halvtimes tid etter at de hadde gått avgårde så parkerte jeg bak Ghita's bil og tok et sporoppsøk. De første par hundre metrene hadde Ghita gått på en asfaltert vei, men med tidvis et tynt snødekke slik at jeg så sporene hennes noen steder. Inne på en bondegård sleit vi litt med sporet når vi fikk besøk av to gårdshunder som ville hilse på, men etter at vi kom oss ut av gårdstunet og over på en snødekkt grusvei, så gikk det bare bedre og bedre, og når vi kom oss ut i terrenget så var alle normale sporindikasjoner på plass. Siden jeg så sporene til Ghita i snøen flere steder, så var det lett å se at Odin gikk sekundært på alle de stedene der vi hadde sidevind, men ved hver vinkel der vi fikk mot- eller medvind, så var han raskt tilbake i primærsporet. Sleit litt på enkelte snaufjellspartier med kraftig vind og snøføyk, men ved å gi Odin line nok til å sirkle litt, så fant han fint utav ting selv, og løp avgårde på spor så raskt at jeg enkelte ganger måtte slippe lina fordi jeg ikke klarte å holde tempoet hans gjennom snøfenner og myrer. Heldigvis stoppet han og ventet på meg når jeg kom alt for langt bak slik at jeg fikk sjangs til å være med ham på sporet videre.

Etter 3-4 km fant vi Ghita, og etter en rask belønning så ble vi med henne videre på orienteringsløypa. Det ble en fin tur, selv om været ikke var det aller beste hele tiden, med snøbyger og av-og-på tåke og sol. Vi fikk oss en tur fra midten av Søredalen på Sviland, via Tjessheim og nesten helt inn til Flassavannet, der vi møtte Nina og Bina, som hadde fått seg en annen løype enn Ghita, slik at de begge skulle få kjenne litt på det å finne fram alene og stole på seg selv. Etter at vi møttes, så ble det tid for bortlæring av noen "tjuvtriks" i orientering mens vi gikk sammen tilbake til bilene. Odin og Bina løp og lekte hele tiden, så de fikk seg en kjempetur, og når vi omsider kom oss ned til bilene så var de tydelig utslitt begge to. Alt i alt en kjempegøy dag, og jeg håper bare at utbyttet for de to andre var like bra som for Odin og meg.

bråvåkning og lang NRH-dag

2010-03-13T18:01:00.000+01:00

Først og fremst fikk jeg selv erfare det som Kristin allerede advarte meg mot umiddelbart etter godkjenninga - legger man telefonen på lading over natta i et annet rom, så ringer alarmtelefonen! Det skjedde altså i natt, eller egentlig idag tidlig. 10 på 6 hørte jeg at Odin ble litt urolig nede i stua, men siden jeg anså det for å være alt for tidlig å stå opp så ble det raskt avgjort at det skulle soves litt til - det var jo tross alt helg!
Når jeg omsider stod opp, litt over halv 7, så oppdaget jeg grunnen til Odins rastløshet - han hadde blitt vekket og holdt våken av alarmtelefonen. Det var aksjon på gang, så da var det bare å hive seg i bilen så raskt som fysikkens lover tillot! Ringte Paul umiddelbart og bekreftet at jeg var på vei, og under 10 minutter senere var Odin matet og vi var underveis. (det hjalp jo veldig på responstiden at jeg hadde brukt kvelden i forveien på rydding og organisering av bilen.)

Litt før halv 8 var jeg på plass og klar til å starte søket, kalte opp Paul og fikk beskjed om hvor jeg skulle gå hen, og gikk avgårde for å møte ham og Kristin M. Etter en halvtime i søk så kom imidlertid beskjeden om at den savnede hadde kommet til rette av seg selv etter å ha tilbragt natten med å sove ut rusen i en bil. Det ble ikke lange søket, men det ble jo iallefall en fin test for å se hvordan Odin taklet å søke sammen med Athena (hun hater innpåslitne hannhunder og Odin elsker tisper, så jeg var litt usikker på hvordan det ville gå, men de visste tydeligvis at de var på jobb, og gav hverandre derfor svært liten oppmerksomhet. Greit å ha testet det ut en gang til, selv om jeg vet at Odin vanligvis kobler ut alt annet når han er på jobb, så er det jo noe vi aldri trener på, så fint å få sjekket det ut på aksjoner.

Etter aksjonen ble avblåst så bar det hjemover for å få i meg litt frokost og kaffe, før det bar avgårde på trening på Dale. Her skulle det idag være litt av hvert, både overvær/teig, spor, og C-prøver. Vi ble 2 stykker som ville trene overvær, Trond Arve og meg. Siden Trond er relativt ny, så ble det litt venting på oss før vi kom oss igang, slik at han kunne få med seg en erfaren hundefører mens jeg var figurant. Etter hans økt fikk jeg en teig med 3 personer, og det gikk forsåvidt fint, bortsett fra at vindforholdene var veldig ujevne, så det var vanskelig å kunne holde seg til en søksplan (sånn som jeg gjerne ville siden jeg hadde en "nybegynner" med meg som ville se og lære litt om praktisk søk. Fine indikasjoner, bra søk (selv om jeg kunne ønsket at Odin jobbet litt mer selvstendig) og flotte meldinger. Vi fant alle 3 relativt kjapt, så det ble en stor del av teigen som forble uavsøkt, men det betydde bare at det ble bestemt at vi skulle ha ei økt til etter lunch (noe jeg hadde tenkt å hoppe over dersom vi fikk gått lenge i teigen).

Lunchen gikk med til kaffedrikking for å holde meg våken, samt gps-trening med Nina, som på tross av litt mulig orienteringsfobi gang på gang viser at hun har full kontroll. Etter litt venting på flere figuranter mens sporgjengen gikk spor og runderingsgjengen, vel... runderte, så tok Trond Arne og jeg en felles luftetur med hundene våre, før vi tok ei ny økt med Trond Arve og hunden hans. Når alle de andre var ferdige så ble det en ukjent oppgave med utilgjengelige figuranter på Odin og meg. Sleit litt med at han trakk bakover på vindsiden, så jeg hang meg litt mye opp i det og gikk over første figurant. (100% førerfeil), men fint funn av Ronny, som hadde lurt meg litt og lå gjemt under et nedfallstre bare 10 meter fra midtlinja. Runderte et stykke videre før vi snudde og runderte oss oppover igjen for å dekke de områdene jeg følte jeg ikke hadde kontroll på, og etter en stund så kom det en skikkelig halsmelding bare få meter fra der Ronny hadde ligget. Ritva lå oppå en svær stein og var dermed helt utilgjengelig for Odin, når som ofte resulterer i at han slår over til halsmelding i ren frustrasjon. En innkalling var imidlertid det som skulle til for at han tok bittet og kom inn og meldte fint. Ser jo imidlertid at jeg har vært litt ukonsekvent på hold fast-delen av meldingsavleveringen i det siste, så Odin er veldig kjapp til å spytte ut bittet etter å ha satt seg på plass. Det som allikevel var betryggende var å se at han plukket det opp igjen og holdt fast når han ikke fikk gå ut på påvisning. Notat til meg selv etter dagens økter er altså: pass på å strekk "hold-fast-tiden" litt lenger på treningene framover og pass på å være kosekvent!

Endelig litt spor igjen!

2010-03-12T08:58:00.000+01:00

Siden jeg har vært utrolig travel på jobbfronten denne uken, så ble det ikke tid til trening denne onsdagen, men for å bøte på såret (for både meg og Odin) så stoppet jeg i et skogholt på Ålgård på vei hjem fra jobb på torsdagen og la ut 3 spor. De var ikke særlig lange, men utfordringen her skulle heller ikke være lengden eller liggetiden, men varierende underlag og kryssinger/overtråkk. De to første sporene gikk vel ca 150 meter ute i terrenget, over noen hauger med treflis og noen små snøpartier, før de gikk ut på asfaltert og ganske godt traffikert gangvei og sluttene lå etter ca 100-150 meter med spor på våt asfalt. Det siste startet direkte på en grusvei, som var helt frosset med et tykt islag over hele. I begge veikantene så jeg masse spor etter både hunder og folk, og det var helt sikkert masse tråkk (i tillegg til bilsporene) midt i veien også, men der var snøen/isen så hardpakket at det var umulig å se. Dette sporet gikk ca 150 meter totalt, inn grusveien der det var hus og hager helt ut til veien. Slutten lå også her midt i veien. (for at sluttene skal få ligge i fred på så beferdede områder, så var det sokkeskuffen min som fikk gjennomgå... Klippet opp noen sorte og grå sokker (som det selvfølgelig allerede var slitt hull i) i stykker på ca 3x5 cm, og de fikk være sluttgjenstander. Når de blir vætet og tråkket ned i asfalten, så blir det utrolig vanskelig for hundene å finne slutten på syn, så når vi har brukt slike gjenstander tidligere så har det fungert veldig bra. Til tross for at det nå var minst halvannen evighet siden vi hadde gått spor sist, så funket de denne gangen også.

Når vi reiste ned for å gå sporene, etter mellom 2 og 3 timer, så var det (selvfølgelig) regn i lufta, og vi fikk ikke så mange forstyrrende turgåere som jeg hadde håpet, men spor skulle det gåes allikevel - Odin ble helt vill når jeg sa "spor" til ham og tok på meg treningsklær, så det var ikke tvil om at gutten har savnet sportrening like mye som matfar! Det første sporet ble da selvfølgelig veldig unøyaktig, for Odin var så overtennt at han ikke fikk konsentrert seg skikkelig, men etter diverse utsjekk og intense og høylytte brennende ønsker om å få løpe bort og hilse på 2 turgående damer, så fikk han både nese og tempo ned og sporet på bortover asfalten og rett på slutten - uten tegn til å ville skjene ut i grøftene for å se etter spor der, sånn som han ofte har gjort tidligere. Spor nr 2 gikk bedre fra starten, men der jeg hadde gått over et stort område med treflis ble det litt vanskelig og jeg måtte stoppe litt og la Odin få jobbe seg gjennom det. Det lå etpar hundedritter i samme området, så det var tudelig at treflis er å anse som et flott toalett for de lokale hundene, og det kan jo ha litt å si for at vi fikk litt trøbbel akkurat her. Etter litt virring og sirkling så tok han allikevel opp sporet uten å spørre meg om hjelp, og ut på veien og rett på slutten gikk uten problem.

Vi tok en liten lekepause for å la Odin få ut litt overskuddsenergi før vi gikk igang med siste spor. Denne gangen fikk han ta sporoppsøk tvers over veien, etter først å ha fått snust på hansken min (vi har jo aldri trent ID-spor, så jeg ante ikke om det ville virke, men det var jo en grei test allikevel - og det så ut til å fungere) Midt ute på veien vinklet han raskt 90 grader og startet på spor i rett retning nedover mot husene. Denne gangen gikk han med lav nese og snudde såvidt på hodet når en guttunge gikk forbi oss i veikanten, og enset ikke noe av det jeg hadde tenkt skulle være forstyrrelser. Igjen rett på slutten og full belønning. Hadde det siste sporet her vært hovedregelen for hvordan Odin går spor, så hadde det ikke vært noe problem, men jeg ser jo at han fremdeles har tendensen til å bli for "høy" på ferske og "vanlige" spor, så når snøen forsvinner helt og sportreningen kommer igang for fullt, så blir det nok grundige instruksjoner til sporleggerne mine om å lage til utfordrende spor, både for min og Odins del, slik at han får opp konsentrasjonen og ned farten igjen, og for at jeg skal "tvinges" til å stole på ham når vi går spor.

Teig og lurerundering på Dale

2010-03-07T10:41:00.001+01:00

Idag var planen egentlig "bare" å kjøre et teigsøk, så jeg gav Gro Elin helt frie tøyler til å lage en case til meg. Etter å ha lagt ut et langt og krevende spor til Nina og Bina som de skulle få etter sin krevende (langt mer krevende enn antatt viste det seg etterhvert) oppgave, der Nina skulle testes i orientering og GPS-bruk, siden hun ikke fikk med seg B-øvelsen forrige helg. Odin var selvfølgelig med meg når jeg la ut sporet, så han fikk en gid halvtime/3 kvarters luftetur før treninga. (som jeg i tillegg var en time for tidlig ute til... Merkelig hva som skjer med døgnrytmen når det begynner å bli lyst så tidlig...)

Min case var at noen fiskere var savnet mellom Breidvika og kaien på Dale, så vi gikk inn stien til dalevika og fortsatte frem til Breidvik. Vinnen stod ganske fint rett inn fra fjorden, så vi gikk et godt stykke fra vannet for å få dekket så mye terreng som mulig, selv om det enkelte plasser var ganske ufremkommelig, med bratt stup rett ned i sjøen på den ene siden og tett gran-og-einerbusk-helvete på den andre. Odin jobbet veldig bra, og var både selvstendig og styrbar, og det var veldig lett å se når han jobbet på noe.

På toppen av haugen mellom Dalevika og Breidvika, helt utpå kanten av det bratte stupet ned i sjøen inne ved stranden, så viste Odin igjen kompassnål-modusen sin, når han hørte (og senere så) en familie som gikk i sjøkanten på andre siden av Dalevika. En liten stund så var jeg faktisk litt redd for at han skulle finne på å ta et svalestup for å komme eg raskt bort til dem, men når jeg startet å gå nedover mot stien igjen så fulgte han fint etter og med en gang vi kom ned på stranden så løp han bort til der han hadde sett familien, tok opp sporet, fant og meldte fint. De så litt overraskede ut der de satt og spiste nistemat og plutselig fikk besøk av Odin, men det gikk helt fint. Jeg belønnet selv og så bar det videre for å finnne de"savnede fiskerne".

Omtrent halvveis mellom stranden og gapahuken forsvant Odin og ble borte leeenge. Jeg så at han jobbet seg fremover, så da valgte jeg bare å fortsette på den nedre merkede stien (som jeg oppdaget for første gang på denne økta.) oppover mot gapahuken og bygningene. Når jeg nærmet meg sistnevnte så jeg Odin sammen med 2 turister som gikk og tok bilder - han var innom og sjekket dem før han løp inn i gapahuken. Min første tanke var "IKKE finn mat der!!!" men etter en liten stud kom han tilbake med melding. Som vanlig når det er melding på gruppe så skal han hilse på alle i gruppen før han melder. På påvisningen løp han via de to turistene og inn i gapahuken, der Trond Arve satt og ventet. Rask belønning før det bar videre på spor etter Bjørn Erik, som også hadde vært med i gruppen men som stakk av når Odin kom (siden den ene fiskeren i casen var livredd hunder). Etter et lite forfølgelsesspor så fant vi ham sittende bak en busk, og etter litt belønning så var det tilbake til bilene for lunch før andre økt.

Andre økt ble en kort rundering med 4 figuranter. Jeg gav beskjed om at jeg ville ha en ukjent oppgave, men gjerne med utilgjengelige figuranter der det var mulig. Akkurat idet jeg skulle starte så kom det en turgåer med en stor labrador-hann gående opp fra stranden, så jeg ventet med å sende Odin til de var passert. Idet de gikk forbi, så hørte jeg litt brumming fra labben, og det var den eneste gangen Odin reagerte på at den var der, og det bare med å snu litt på hodet og pipe en gang. Etter et lite pip så var det tilbake til kompassnål-stilling med fullt fokus ut i terrenget, så selv om jeg sendte ham ut mens turgåeren og labben fremdeles var på stien, så gikk han ut på et skikkelig fint slag. Trakk langt fram og fant Bjørm Erik på første slag. Etter melding og belønning så var det tilbake igjen for å sende ut på motsatt side, og her ble det litt kluss. Odin løp ut på marka og trakk tilbake til skogholtet mellom marka og fotballbanen 2 ganger, så lit slutt så måtte jeg få ham ut på fjord-siden igjen på et kort slag og så få ham ut igjen på siden opp mot Dalevann med en passering. I ettertid så har jeg jo kommet fram til at han garantert har hatt ferten fra bygningene og bilene i nesen når han kom ut på markene, og at det mest sannsynlig var derfor han trakk den veien, men sånne ting er desverre litt lette å glemme i "kampens hete"...
Passeringen gikk supert og han løp fint ut,trakk langt frem og fant Nina og Gro-Elin sittende sammen inne i ei liita hule mellom 2 svære kampesteiner. Som vanlig så ville han hilse på begge to før melding, noe som ikke viste seg å være helt problemfritt, for det var såvidt plass til de to figurantene inni hulen, og det å forsøke å presse inn en gal rottis også.... Vel - kamel og nåløye er en nærliggende sammenligning... Uansett så ble det melding og belønning (også med hund oppå figuranter og svært begrenset bevegelsesrom) før det bar videre for å lete etter sistemann. Vi runderte oss nedover stien og Odin gikk egentlig veldig bra - langt ut, god fremdrift og relativt lett å styre (selv om jeg hadde litt problemer med å få ham inn til midtlinja etpar ganger). Når vi kom ned til steinura og den tette skogen rett før stranda, så ble vi imidlertid stoppet og fikk beskjed om at vi hadde gått over siste figurant, og at det var utelukkende MIN feil. (da forstod jeg hvorfor Odin hadde vært så motvillig med å komme inn til passering lenger oppe. For at han skulle få jobbet liitt mer så snudde vi og jeg sendte ham ut på et slag ned mot sjøen mens vi gikk tilbake mot bilene. Han jobbet utrolig godt og lenge, men når han nærmet seg midtlinja så kalte jeg ham inn igjen og sendte på mytt. Det jeg ikke visste var at de andre stod bak meg og holdt på å knekke sammen av latter, for jeg gikk i fører-fella hver gang Odin nærmet seg figuranten. Gro Elin hadde virkelig gått innfor å lure meg, og jeg lot meg lure. Trond lå nemlig oppå et veltet tre bare 2 meter fra midtlinja, så Odin måtte faktisk helt inn på midtlinja for å få ferten av ham, og hver gang han nærmet seg, så avbrøt jeg søket. Etter litt om og men så lokaliserte Odin allikevel Trond, og satte igang med en flott halsmelding. Jeg ba ham om å belønne halsen (siden den var jevn og fin og siden han hadde jobbet så lenge og blitt snytt for funnet av meg tidligere.)

Veldig gøy å få noen slike oppgaver og utfordringer av og til, for de viser meg jo klart og tydelig at selv om jeg selv mener at jeg stoler på Odin, så er jeg ofte låst på en idè om hvor jeg tror figurantene skal være og jobber ut fra det istedenfor å la Odin ta seg av leting og lokalisering. Man sier jo at man ikke kan lære en gammel hund nye triks - noe jeg vel har klart å motbevise med Odin, men om det er mulig å lære en ny hundefører elementære ting er det vel mer tvil om etter slike opvisninger som jeg hadde denne økta. Men som kjent så må man inrømme at man har et problem forå kunne løse problemet, og inrømmelsen er tydelig fra min side, så nå må det jobbes mer med slike oppgaver - noe som betyr teig og praktisk helt til snøen forsvinner og vi kan gjenoppta sportreningen.

Overvær på Orrestranda

2010-03-04T08:28:00.001+01:00

For første gang siden ifjor vinter (den "normale" og snøfrie vinteren vi hadde ifjor, i motsetning til det snøhelvetet vi har nå) var det lagt opp til overvær i "sanddynene" (les: snøfennene) på Orrestranda. De treningene som har vært satt opp her ute tidligere har jo selvfølgelig alltid klaffet med Bergensturene mine, og med tanke på at Odin simpelthen elsker å få løpe bajas og finne folk på stranda, så var det ifølge pipingen å dømme når vi parkerte på høy tid at han fikk lov til å gjøre dette nå.

Vi var siste ekvipasje ut, så det var en del tråkk i terrenget, men det så det (merkelig nok) ikke ut til at Odin var særlig interessert i eller forstyrret av. Han løp avgårde med høy nese hele tiden, og jobbet selvstendig og fint. Det som er gøy med å trene i så åpent og kuppert terreng er jo at vi ser så godt hvordan hundene jobber fra de kommer inn i fertssonen og slår på figuranten til de har lokalisert. Det var veldig tydelig å se at forholdene ikke var av de aller letteste i kveld, for to ganger virket det som om Odin hadde ferten av noe, men så måtte vi gjerne komme oss over på andre siden av ei nedsnødd sanddyne før han fikk nok fert til å følge opp. Første funnet gikk utrolig bra. Han jobbet selvstendig og intenst, og til tross for de vanskelige forholdene å løpe i så holdt han overraskende god fart når han jobbet. Flott melding (type hurtig uten å nøle med å forlate figuranten) og høy fart tilbake med meldingen. Etter masse godbitbelønning ute hos Bjørn Erik, så gikk vi i sporene våre tilbake dit vi kom fra for å la Odin få litt avstand til det som skulle bli funn nr 2. Jeg sendte ham opp på de ytterste sanddynene, og plutselig slo han skikkelig og raste avgårde fremover. Etter en liten stund så var det tydelig at han mistet ferten nede mellom noen sanddyner, så da trakk han tilbake til der han hadde hatt den sist, og av en eller annen merkelig grunn (fant ut grunnen bittelitt senere) så tverrvendte han og løp i full fart innover mot der forrge funn var, og etter en liten stund så vi noen lys som bevegde seg der ute. Syntes imidlertid det gikk litt for raskt til at det kunne være Tone som hadde lagt på sprang, og når vi gikk nærmere så så jeg at jeg hadde rett - det var ikke Tone han hadde funnet, men 2 personer og 2 løse settere som han tok seg en liten leke-og-løpe pause sammen med. Etter en liten stund (når han hadde innsett at han ikke klarte å holde følge med de lette og raske setterne) returnerte han og vi fortsatte søket etter Tone. Nærmet oss der han hadde hatt ferten sist, og denne gangen slo han fint og jobbet seg gjennom fertssonen helt til han lokaliserte og fant Tone, som lå varmt og godt inni jervenduken sin (det var en skikkelig kald og sur vind på stranden, og allikevel var Tone den eneste som tenkte langt nok til å ta med seg jervenduken ut for å ligge figurant...) Denne gangen var det litt mer snusing og nøling for å ta bittet, noe som jeg har lurt litt på om kan skyldes jervenduken, siden Odin liker veldig godt å komme helt opp i ansiktet på figurantene før han melder. Hvem vet? Det viktigste var uansett at han fikk ferten, jobbet og meldte funn, så får jeg heller godta at det noen ganger går bittelitt lenger ute hos figurantene enn det som hadde vært ønskelig.

B-øvelse og KO-arbeid.

2010-02-28T16:32:00.004+01:00

Trakk fra gardinene idag og fikk en skikkelig nedtur - Tykk tåke og utrolig dårlig sikt! Den andre tanken min var at hundeførerne ville få en skikkelig utfordring med orienteringen i tåkehavet, noe som var en liten opptur, men den foregående tanken var litt værre - Ville sea-kingen kunne fly og assistere oss i dette været? Desverre viste det seg, når jeg ankom oppmøtestedet, at de hadde fått flyforbud pga fare for ising. Heldigvis så visste ikke ekvipasjene om helikopteret, så for dem ble det ikke noen nedtur, men etter å ha brukt masse tid og bearbeidelse av 330-folka, så var det jo litt synd at det var været som skulle sette en stopper for samarbeidet og spenningsmomentet, men sånn er det jo bare av og til, og været er det jo svært lite å gjøre med.

Utkallingen ble sendt ut kl 8 idag tidlig, og det gikk ikke mer enn 3 sekunder før det begynte å tikke inn "mottatt"-meldinger, så det virket som om alle hadde sittet og stirret på telefonen hele helgen (som også var det jeg håpte på, og som jeg la opp til...). Etter frokost så kjørte jeg ned og møtte figurantene, og fikk instruert dem om oppgavene deres, og så bar det ned til Mega, der Georg Grødem fra politeiet ventet, klar til å instruere den "heldige" som ble utpekt til hundefaglig ansvarlig om casen. Vi ble enige om å dele opp casen, og kun fortelle hundeførerne om den første savnede og holde igjen inforen om de andre to til de var nesten ferdige med å legge opp søksplanen. Planen viste seg å være god, for etter at de var nesten ferdige så måtte de revurdere hele planen sin, så da fikk de et ekstra stressmoment der. Når en endelig plan var klar, så var alle ekvipasjene veldig klar til å bare komme seg i bilene og avgårde, men som på en ekte aksjon så sender man ikke ut folk i felten uten å ha gjennomgått søksplanen med KO, så jeg holdt dem igjen og fikk en gjennomgang av hele opplegget sammen med Georg. Når alt det var gjort (og siden jeg litt tidligere hadde fått den endelige beskjeden fra 330 om flyforbudet) så sendte jeg ekvipasjene avgårde for å starte søket.

Jeg ankom og opprettet et fremskutt KO, og etter en liten stund så ankom 2 av ekvipasjene og startet søket, mens de 2 andre parkerte og startet på en parkeringsplass noen hundre meter lenger borti veien. Etter noen minutter hadde jeg fått alle til å melde seg på nett, og søket var igang. Det varte ikke lenge før jeg satte igang første forstyrrelse/treningsmoment - kartreferanser og situasjonsrapport fra samtlige, noe som gikk veldig greit for alle sammen. Det eneste "problemet" med øvelsen viste seg jo å være at funnene kom litt vel raskt. Søket ble startet kl 10 over 10, og allerede kl 10 over halv 12 var alle funnet. Kan vel egentlig ikke kalles et problem, heller bare et godt nivå på de kommende ettersøkningsekvipasjene våre. Nå var de jo så heldige at de fikk hjelp av god sporsnø, men allikevel så fortjener de virkelig ros i massevis alle sammen, siden de virkelig løste oppgaven både raskt og utmerket, selv med alle de utfordringene jeg forsøkte å stresse dem med.

Etter at alle var funnet og alle hadde fått funn, så bar det hjem til meg der det var debriefing med grundig gjennomgang av sporlogger, søksplan, funn og alt det folk lurte på, akkompagnert av kaffe og nybakt sjokoladekake (tusen takk til Siv). Håper og tror at alle hadde godt utbytte av øvelsen, og at case og setting gav dem et lite innblikk i hvordan en reell leteaksjon fungerer. I ettertid har jeg tenkt at fremtidige øvelser for ekvipasjer under opplæring (og oss mindre erfarne A-ekvipasjer) vil være en fordel å ha med en av instruktørene våre, eller iallefall en mer erfaren HF med masse aksjonserfaring) i KO, som kan være med å observere alt fra søksplan til praktisk søk, og som i tillegg kan komme med masse innspill på debriefingen. Nå var jeg jo så heldig å få med meg Trond denne gang, som kunne komme med en del nyttige innspill til dem som hadde vært ute i søk, for jeg skal være ærlig å si at jeg ikke føler meg helt vel med å sitte å komme med råd til de som har vært ute i søk. Føler jo at jeg bare gjentar ting jeg har hørt eller opplevd selv bare et fåtall av ganger på aksjoner, istedenfor å kunne komme med råd som jeg selv har masse erfaring med. Det skrives iallefall ned på min øvelses-huskeliste, så fra og med idag så har instruktørene (og instruktørkandidatene) våre fått en ny oppgave av meg.

Målet mitt var iallefall å gjøre øvelsen så realistisk som mulig, og jeg håper at jeg i det minste fikk det sånn noenlunde til. For Odins del så ble dette en dag med masse gøy lek og intervalltrening med tennisball i snøen etter at ekvipasjene hadde fått søkt av området ved KO, og for min del så var det (i tillegg til gøy) ei veldig god trening i sambandsbruk, søksplanlegging og koordinering av søkemannskaper, noe jeg ikke akkurat tror er en ulempe å få trent på.

Nok et overvær på Dale

2010-02-28T15:22:00.003+01:00

Har hatt besøk av Kjetil og Kristin i helgen, som var snøflyktninger for anledningen. Siden Odin har en tendens til å være litt "konge på haugen" i eget hus, så betød det i praksis at huset ble delt i 2 soner, en Joppe-sone og en Odin-og-pus-sone. Inndelingen medførte jo litt ekstra stress for begge hundene, men de taklet det egentlig veldig fint. På lørdagen var det praktisk trening og overvær på Dale for Odin og meg, og planen var å kjøre samme opplegget som forrige onsdags-økt. Desverre var ikke vinden (eller den lille trekken som såvidt klarte å bevege "vindmåleren", men som her blir kalt vind) sånn som jeg hadde håpet, noe som medførte litt lenger gåtur enn jeg hadde planlagt. Det var jo ikke noe stort problem å gå litt ekstra da, men vindretningen gjorde at det ble vanskeligere å få lengde på overværsslagene uten å måtte gå inn i sporterrenget til de andre. Vi fikk allikevelei veldig bra økt med to fine funn der Odin fikk jobbet veldig selvstendig, samtidig som han var veldig lett å styre ut på lange slag bare med et minimum av plystring og håndsignaler. Veldig gøy å se at samarbeidet mellom oss nå fungerer nesten helt perfekt, det vil si at jeg delegerer og peker/forklarer og Odin gjør alt det tunge fotarbeidet. Når Odin i tillegg så tydelig viser at han trives med arbeidsfordelingen vår, så kan det jo nesten ikke bli bedre. Det er tydelig for meg at vi nå har funnet et aktivitets- og treningsnivå hvor Odin akkurat får nok aktivisering til at han er fornøyd, men ikke så mye at han går lei og mister motivasjonen. Kommer nok til å holde på denne oppskriften selv når det nærmer seg re-godkjenning til neste år, for det er tydelig at (iallefall for Odin's del) så gir ikke større mengder trening nødvendigvis bedre resultat.

Radiokjendis

2010-02-26T09:59:00.003+01:00

For å skape litt blest om både årets B-øvelse og om NRH, så sendte jeg ut en mail til flere lokalaviser, samt nrk rogaland og tv vest med informasjon om hva vi driver medog hva som venter våre B-godkjente til helgen. Responsen lot ikke vente så lenge på seg, og idag ble jeg "tvunget" til å stå opp så ukristelig tidlig som kvart på 6 for å kunne være utenfor hos nrk rogalands studio halv 8. Hørte selvfølgelig på radioen når jeg kjørte utover, og allerede da reklamerte de med at de skulle få besøk av en redningshund senere i sendingen. Når jeg ankom så gikk jeg og gjemte beredskapssekken min inne i et skoghold, og gavde ned 2 votter som Odin skulle finne. Etterpå var det intervju, der jeg forsøkte å gi så mye info om utdanningen og treningen av en redningshund som mulig, samt forklare litt om øvelsen (uten å si for mye, siden jeg var redd at noen fra B-gjengen hørte på...), før det var tid for en liten "oppvisning"

Fikk vist litt av lydighetstreninga vår (enkeltdekk med masse forstyrrelser mens jeg gikk inn til studioet for å hente vesten min med belønningen til Odin), samt et flott søk og melding på gjenstand i tillegg tilapportering av 2 nedgravde votter. Intervju-dama var veldig imponert, og det tror jeg hun fikk gitt skikkelig godt intrykk av under sendingen, og for min og Odin sin del - vel så var det mye venting (spesielt for en gutt som var kjempeklar for å komme seg ut i søk), men vi fikk jo uansett masse gratis (og forhåpentligvis god) pr for Dio-et vårt da, så da var det liksom helt greit å måtte gi avkall på morgensøvnen. Det eneste litt dumme var jo at selv om vi hadde gått gjennom presentasjonen av Odin og meg flere ganger, så presterte intervjueren å presentere meg som lederen for norske redningshunder - noe jeg ikke var helt fornøyd med, men man må vel kanskje bare regne med litt sånne små-glipper under en live-sending? Jeg håper bare at innslaget kan ha blitt hørt av noen grunneiere som nå har blitt gjort oppmerksomme på oss og at vi på den måten kan få tilgang på mer terreng, eller at oppmerksomheten på andre måter kan komme Dio-et til gode!

Selvstendighetstest...

2010-02-25T09:00:00.003+01:00

Denne onsdagen var for min og Odin's del satt av til å teste ut lange overvær på markene på Dale, siden han i det siste har drevet med noe som kan minne litt om pendling når han får ferten av noen på lang avstand. Jeg ønsker jo at han skal tilbake på det nivået han var på tidligere med tanke på selvstendighet sånn at han selv følger opp ferten uten å hele tiden returnere for å passe på at jeg følger opp. Fikk derfor plassert ut Bjørn Erik og Aud utpå marka slik at vi (les: Odin) kunne få ferten av dem fra veien. Idet vi kom opp forbi bygningene og nærmet oss marka, så gikk Odin inn i kompasspil-modus, og da var det bare å slippe ham. Det ble et flott overvær på etpar hundre meter, men når han returnerte så jeg at han ikke hadde tatt bittet. Det betydde ikke at han ikke hadde plukket med seg noenting, neida - i munnen, som et alternativt bitt, var den rosa grisen hans som han hadde klart å snappe fra Bjørn Erik når han var inne for å melde. Han kom fint inn og satte seg på plass, uten å slippe grisen, og tok den med seg tilbake på påvisning der det ble lek og gøy og godbit. Han har jo tidligere tatt feil i farten, og meldt med pinne og kongle etpar ganger, men dette kan vel ikke kategoriseres som annet enn ei skikkelig grisemelding, samme hvor teknisk bra den var.

Etter første funn sendte jeg Odin på et runderingsslag tvers over jordet, i håp om at han skulle få ferten av Aud på veien ut. Problemet her var jo at han ikke stoppet når han hadde krysset jordet, men fortsatte videre oppover mot runderingsløypa, der Aud hadde gått ut. Engstelig for at han skulle finne sporet hennes så kallte jeg ham inn igjen og sendte ham avgårde med en "pass på"-kommando. Fart og søksintensitet var det ikke noe å si på denne gangen heller, og det viste seg at Aud hadde gått omtrent dobbelt så langt som jeg hadde trodd, så på dette slaget fikk Odin jobbet utrolig selvstendig og lenge med å lokalisere henne. Slaget, fra han første gang slo på ferten og til han klarte å lokalisere Aud, ble vel på 450-500 meter, og han jobbet skikkelig intenst og selvstendig og enset ikke når jeg bevegde meg rundt i teigen, noe han i det siste har vært veldig observant på. Når han omsider klarte å lokalisere Aud, så var han havnet på feil side av kanalen som deler jordet på langs, og han jobbet ekstremt med å finne en plass å komme seg over. På et tidspunkt ble frustrasjonen så stor at han gikk over i hals, men når det ikke gav noen resultater, så måtte han bite i det sure eplet og ta en omvei ca 50 meter tilbake for å krysse broen over kanalen for å kunne komme seg helt inntil Aud. Når det var gjort så meldte han flott, og når han i tillegg fikk "stjele" et av Odin (Aud sin) sine pipedyr etter litt drakamp med biteskinnet, så var det helt tydelig at alt var helt perfekt for Odins vedkommende. Kjempegøy og kjempebra økt - ei sånn som virkelig gir mersmak og motivasjon for en sliten hundefører (og tydeligvis også for en ikke fullt så sliten hund)!

Miljøtrening og ekstremforstyrrelser i Bergen.

2010-02-24T10:05:00.005+01:00

Første gang i et helt nytt miljøtreningsområde, og første miljøtrening på LENGE, så alt lå til rette for ei kjempebra søks- og motivasjonsøkt for Odin denne mandagen. Vi ble første ekvipasje ut siden vi ikkje kjente området fra før (sånn at jeg ikke fikk sjangs til å se området og gjøre meg opp noen tanker/formeninger før vi skulle ut i søk) og jeg armerte Thomas med biteskinn og godbiter og han gikk for å plassere ut 2 figuranter.

Området var et sandtak med svære grushauger, og et utelager for masse containere. Odin fikk på seg merketrekanten sin (kjører vanligvis slike miljø/ruin-økter med umarkert hund, men på grunn av mørket og muligheten for anleggstraffikk, så ble det slik) og så bar det igang. Han var helt i fyr og flamme over å få lov til å løpe rundt i snø og samdhauger, og det varte ikke lenge før han tydelig slo på første fig, som lå på toppen av et aldri så lite grus-fjell. Etpar forsøk på å komme seg opp på mindre egnede steder, og så fant han til slutt et sted der han kunne klatre seg oppover. Ikke lenge etter hørte vi halsen, og da var det bare for meg å legge på sprang opp for å hente ham.

Neste funn var inne på lagringsplassen for containerne, og det varte ikke lenge før Odin hadde peilet seg inn på en container. Først kom det etpar litt nølende bjeff, men etter litt sirkling, piping og graving på den, så var han sikker - her er det noen! Satte igang halsingen, men på "feil" side av containeren. Hanne lå helt intil åpningen i fronten av containeren, mens Odin stod bak og halset. Etter en stund tok han en ny runde, og denne gangen hoppet han opp med framlabbene opp på containeren og strkk seg slik at han fikk se figuranten, og da var det rett i belønning etter etpar hals. I ettertid har jeg tenkt at jeg absolutt burde ha fått belønnet ham når han stod og halset jevnt og fint uten å ha sett figuranten, men der og da var det ikke bare langt fra mine tanker, men også nesten umulig å få gjennomført i praksis. Uansett veldig bra å se at han ikke gir seg når han har bestemt seg for hvor figuranten er, og det at han gjerne vil helt "up-close" til figurantene er jo bare positivt - for det minsker jo sjangsen for avstandsmelding på ettersøk.

Etter at alle hundene var ferdige (Kira var siste hund ut siden hun hadde løpetid) så fikk jeg lagt ut en figurant til slik at Odin ville få overvær nesten med en gang han kom ut av bilen. Utfordringen her var at Kira stod og ventet på ham utenfor bilen, og de fikk snuse litt på hverandre før hun ble satt i buret. Utrolig nok, medtanke på hvor ekstrem Odin vanligvis er når det er løpske tisper i nærheten, og med tanke på at han og Kira leker så godt sammen til vanlig, så var han faktisk mer opptatt av å få komme seg i søk enn å få snuse på løpetids-lukter. Kjempefornøyd over å få testet ut hvor mye han faktisk stenger ute når han er på jobb.

Første trening etter ferien

2010-02-22T09:07:00.004+01:00

Stedet var Vigreskogen, og med store forhåpninger om lite snø (for det kan vel ikke være noe særlig mye snø inni tett skog så nær kysten - trodde jeg iallefall) plasserte jeg Odin, som var overtent etter en uke uten hverken trening eller far, i bilen og satte avgårde. Skuffelsen var stor for min del når jeg så at snøen lavet ned i Vigreskogen også, men heldigvis så det ikke ut til å legge noen demper på Odins humør, noe jeg i ettertid har tenkt meg til at må skyldes det faktum at han får sitte tørt og varmt i bilen når han ikke er ute og har det gøy, mens vi to-beinte må slite med snøværet hele dagen - urettferdig kanskje, men det verste er jo at etter at vi hadde fått klaget fra oss litt om vær og temperaturer, så var det egentlig helt ok å være ute.

Siden det var så lenge siden forrige trening, så valgte jeg å være med meldingstrenings-laget i lille-løypa der det er veldig oversiktelig og lett å se hva Odin kunne finne på av krumspring, og jeg kjørte 2 korte økter med rundering. Første økt ble en ukjent oppgave på 250/300 meter med 2 funn, og den gikk egentlig over all forventning med tanke på at Odin har hatt en tendens til å gå 100% på selvstyring når det er lenge siden han har fått trent sist. Denne gangen var han lett å styre og søksiveren og farten var det ikke noe å si på heller. Andreøkta skulle være etpar blindslag før første funn, og så noen blindslag til før funn og forhåpentligvis melding på en sekk med påfølgende spor til figuranten. Det var iallefall sånn jeg hadde tenkt meg at det skulle bli, men som alltid, og som jeg dermed virkelig burde ha lært meg til nå, så går ikke ting helt som planlagt når jeg forsøker å detaljstyre Odin... Han tok et langt slag og fant Morten på første slaget, så fikk vi 2 blindslag før han var borte leeeeenge og kom inn med melding. Helt sikker på at "der var det ingen - han må ha meldt på et sete/spor fra ei tidligere økt, så tok jeg ut bittet og sendte ham på nytt slag. Fikk ikke noen melding på sekken denne gangen heller, siden han fant sporet før sekken og meldte på det, men etter litt "overbevising" så meldte han på sekken til slutt. Når vi skulle gå sporet så var jeg litt forundret over hvor ukonsentrert og labert han gikk et så ferskt spor, men når vi kom frem til Gro så fikk jeg forklaringen - Odin hadde vært ute hos henne og meldt tidligere, så han hadde allerede gått det sporet... Ikke rart at han var litt nølende da, etter at jeg, uvitende vel å merke, hadde forsøkt å nekte ham å gå sporet ved å rope ham av 2 ganger når vi lette etter sekken...

Uansett så var det en veldig gøy treningsdag, både for Odin og meg, og selv om det ikke gikk slik som jeg hadde planlagt, så var det ei oppløftende trening når jeg så hvor motivert og intensivt Odin jobbet og ikke minst når jeg så hvor lett det gikk å styre ham selv med den overtente intensiteten han hadde, som av og til kan ødelegge samarbeidet mellom meg og Odin litt... (Ikke lett å samarbeide når man er 100% avhengig av sansene til samarbeidspartneren, og den samme partneren er 100% klar over at han vet og kan best, og dermed også velger å gjøre ting på egenhånd....)

lavine-markering i Vatneleiren

2010-02-07T17:55:00.003+01:00

Bare for å gjøre noe annet treningsmessig, så ble jeg med Gro Elin, Hugo og Frank på litt lavine-markeringstrening i snøhulene som Hugo har fått laget til i Vatneleiren. Nå har jeg jo ingen planer om å godkjenne vinter med Odin, men er jo alltid gøy å kjøre litt annerledes momenter av og til, og her var det altså en variant av utilgjengelige figuranter som skulle testes.

Vi startet med å fyre Odin litt med biteskinnet før han ble sluppet den i en åpen grav til Frank der det var masse belønning før jeg fikk halt ham ut av hulen igjen. Etterpå ble inngangen dekket med snø før vi slapp Odin til igjen og lot ham grave seg inn. Første gang gikk det helt fint, og full belønning, mens andre gang slo frustrasjonshalsen inn og han halset mens han gravde seg innover. Ideelt sett så burde han kanalisert all frustrasjonen i gravingen, men med tanke på at han i ruinsøk har blitt trent til å halse på utilgjengelige figuranter, så var det jo ikke så rart at han startet halsingen også her. Det positive var jo at han ikke sluttet å grave når han gikk over i hals, men at han startet multitasking istedet. Etter funnet så ble han fyrt litt med biteskinnet igjen før han ble satt tilbake i bilen.

Til andre økta hadde vi fått inn eksterne figuranter, i form av noen sjøspeider-ungdommer, og disse ble armert med pølsebiter og sendt ned i hulene. Odin tok seg helt fint inn til første fig, men i grav nr 2 fikk han litt problemer med å komme seg inn gjennom det bittelille hullet (som var tilpasset Fox og ikke Odin), og når han fikk belønning i inngangen til graven uten å ha kommet seg helt inni, så mistet han litt interessen for videre graving. Vi hjalp ham litt med å fjerne de største isklumpene og den mest hardpakka snøen, og etter en stund så krøp han inn og fikk kos og godbit. Som ei intensitetsbyggende økt så var denne andre økta kanskje ikke det helt store, menuansett - vi fikk kost oss litt i snøen og Odin fikk flere "funn" og masse belønning, så som en ren kose- og leke-økt så kan vi vel ikke annet enn å si oss fornøyde...

Lang gåtur og masse dyp snø

2010-02-06T17:36:00.004+01:00

Idag var det duket for praktisk oppgave, og jeg ville nok en gang sjekke ut hvordan Odin jobbet når han var sliten. Har jo testet det ut tidligere, men ikke i snø, og så gøy han synes det er å leke i og med (og ikke minst spise) snø, så tenkte jeg at det idag var duket for en sjekk. Paul laget et opplegg for meg og kjørte meg fra Dale og til Gramstad, med beskjed om at vi skulle søke oss tilbake til parkeringsplassen på Dale.

Vi startet med å søke oss på kryss og tvers over hele sørvestsiden av dalsnuten mot resasteinen, og to ganger fikk jeg noen skikkelige markeringer der Odin ble stående og være lenge, og begge gangene når jeg gikk bort til ham for å se, så varte det ikke lenge før det kom turgåere inn i synsfeltet på turstien til Dale. De var langt borte, med et vann mellom oss, men synes allikevel det er litt merkelig at Odin ikke tar avgårde på de avstandene slik som han gjorde før - tydelig at vi må trene mer på laaaaange overvær igjen.

Når vi kom oss videre forbi stikrysset dalsnuten/dale, så dro Odin avgårde på første funn av en turgåer. Her var ikke meldingen helt som ønskelig, siden jeg bare stod 20 meter fra og var fullt synlig for Odin, og i tillegg så var turgåeren raskt framme med både kos og god-ord til Odin, noe som gjorde at Odin ble mer interessert i å få kos enn å melde, men når jeg snudde ryggen til, så plukket han meldingen og returnerte fint. Det skjedde en gang til når vi møtte turgåeren for andre gang, men denne gangen gikk meldingen mye bedre. Uansett så avdekket dette nok et moment som må trenes på - nemlig "annerledes" figuranter (- dvs vanlige folk som oppfører seg vanlig, og ikke lukter pølsebiter og oppfører seg som figuranter...)

Etter en stund så fant vi en campingstol stående sammenpakket i snøen (som jeg husket å ha sett at Trond hentet ut fra bilen sin tidligere). jeg tok av meg sekken og fant fram sporsele og sporline og lot Odin få surre rundt i snøen og søke litt spor mens jeg gjorde det. Det gikk masse spor i ring rundt stolen, og det var veldig greit å la Odin bruke litt tid i frittsøk mens jeg klargjorde for sporoppsøk. I og med at jeg hadde forestilt meg en overværsløsning, så lot jeg sekk og stol stå mens jeg satte avgårde på sporet, noe jeg raskt startet å forbanne meg selv for når sporet bare gikk nedover og nedover nærmere bygningene på Dale. Så hardt som Odin trakk og så raskt som det gikk, så var det hverken tid eller mulighet til å stoppe eller snu for å hente noen av delene. Etter funnet av Trond, som gikk utrolig greit selv med alle fellene og faenskapet som Trond hadde lagt inn i sporet, men så var jo sporet veldig ferskt da, noe som gjorde det til et helvete å prøve å holde følge der til stadighet jeg gikk til både knes og til rævs i snø...

Etter funn og belønning så var det altså duket for en tur opp stien igjen for å hente sekk og stol, og på veien opp så fannt og pporterte odin en av vottene til Trond, som han hadde mistet mens han løp opp for å legge ut startgjenstanden. Videre opp over stien så fikk vi en kanonmarkering, og plutselig så kom turgåeren fra tidligere frem fra bak en stein, på vei nedover til bebyggelsen der vi kom fra. Denne gangen ble det ingen melding, sikkert dels fordi vi bare var 5 meter fra hverandre, men også fordi det virket som om Odin hadde forstått at denne personen ikke var med på treninga, og med tanke på at vi egentlig var ferdige for dagen så gjorde jeg ikke noe mer nummer utav det enn å slå av en liten prat før vi plukket med oss sekk, stok og vott og tuslet oss tilbake til bilene.

Veldig fornøyd med at dagens trening avdekket noen viktige momenter som må trenes mer på, så forhåpentligvis så blir det masse lange overvær med"vanlige" figuranter når vi er tilbake fra ferie.

Påfyll og motivasjon

2010-02-04T08:47:00.003+01:00

Idag var planen å gi Odin litt påfyll av funn etter et langt og resultatløst søk i Bergen, så jeg troppet opp på Dale for å rundere med masse funn og gøy. Det ble Steffen, meg, Helen og Bjørn som skulle trene sammen, og når det var Odin's tur så armerte jeg Steffen og Helen med biteskinn og gris og sendte dem avgårde med Bjørn som midtlinjegeneral.

Skule ikke ha noen tomslag denne gangen, kun masse funn, og i tillegg så skulle Odin på etpar av slagene få gå rett i lek for å gi ham litt ekstra motivasjon. Startet med 2 meldinger før det ble rett i lek på tredje slaget, to nye meldinger, rett i lek og avsluttet med melding der Helen var "hare".

Veldig gøy å se at Odin er så gira på å leke at han faktisk satte igang med kose-knurring ute hos Steffen, noe han vanligvis kun gjør når det er jeg som holder i biteskinnet. Tydelig at en periode med lite aktivitet (iallefall mindre enn vanlig), kombinert med en del godbitbelønning har gitt ham leke-abstinenser. Det kunne jeg også se på farten og søksintensiteten, som også var veldig bra idag. Skal allikevel ikke hevde at han er like superheit på lekene som enkelte andre hunder da, for han slipper jo uansett alt for en godbit, som det matvraket han er, men sånn som jeg så det så tok han selv initiativet til å fortsette leken selv etter godbitene, noe han ikke har pleid å gjøre tidligere. Selv tar jeg det som et veldig godt tegn, for før har det vært sånn at lekene er ok, men etter at figurantene har gitt godbit, så er det kun godbit som gjelder... Kanskje det er sånn at han har gått i barndommen igjen og trukket fram noen valpe-fakter? Eller kanskje er det bare det t han har fått lov til å være"bare hund" en periode, og at vi ikke har stresset med treningen sånn som vi måtte når vi hadde prøve-spøkelset hengende over skuldrene (og sånn som vi må gjøre igjen til neste år...)?

Vinterlige treningsbilder (Noen ganger og andre ganger...)

2010-02-03T12:45:00.005+01:00

Noen ganger er det bare litt "sånn"....

"Ser deg altså........"

"så var det å plukke bringkobbelet ja..."

"har ikke helt lyst til å forlate deg her ute i snøen, men..."

Andre ganger er det litt annerledes....

"Heidervarduja! Stikkerinnmeddennemeldinganåjeg! Snarttilbake!!!"

(Tusen takk for flotte bilder Kaare!)

Første bergensaksjon

2010-02-02T09:23:00.003+01:00

Som beskrevet i forrige innlegg, så varte ikke husfreden lenge etter endt treningsøkt igår. Var hjemme rett før 9, matet Odin og inntok vertikalen på sofaen for en liten power-nap. Hadde såvidt nådd et høyere bevissthetsnivå når telefonen ringte og jeg ble bedt om å pakke hund og klær og komme meg ut på aksjon. Etter å ha forklart at beredskapsutstyret lå igjen hjemme siden dette kun skulle være en rask tur opp og hjem igjen uten tid til noenting annet enn jobbing, så gikk det nøyaktig 5 minutter før telefonen ringte igjen med beskjeden: "kom allikevel, vi fikser utstyr!" Kastet på meg klær og spurte Odin fint om han ville bli med og finne mannen, noe han var veldig interessert i. 10 minutter etter siste telefon var vi avgårde (veldig lett med rask responstid når man slipper å tenke på utstyr...) og en liten halvtime senere trillet vi inn i KO. Vi var 5 hundeekvipasjer som umiddelbart ble sendt ut for å søke av nærområdene rundt Sandviken sykehus, og når vi hadde sjekket alle bygninger og boder og barnehager, så ble vi kjørt til fjells av sivilforsvaret for å søke i turområdene mellom Sandviken og Fløyen.

Kort fortalt så ble det patruljegang i nesten 4 timer, og når vi kom ned til KO igjen så hadde politiet akkurat fått inn en observasjon av savnede nede i Sandviken, så de hadde biler og røde kors-mannskap som gikk gatelangs der nede. Vi pakket sammen tingene våre og reiste hjem, (siden det var nok mannskap på den andre aksjonen på Ulriken så ble det mulighet for litt søvn i natt allikevel - ellers hadde vi blitt send rett dit for videre søk.)

Trillet inn i gårdsrommet ti på tre om natta, og var i dyp søvn 10 minutter etter, med Odin snorkende i fotenden av senga. klokka 6 mente imidlertid både Odin og en uforskammet våken og lystig vekkerklokke at det var på tide å iverksette de nødvendige tiltak for å komme meg på jobb, noe jeg svært så motvillig måtte se meg nødt til å godta. En kald dusj, resten av en pose boller fra "beredskapsposen" fra statoilstasjonen igår og etpar kafffekopper etterpå var jeg i bilen på vei til jobb, til noe som sikkert blir en lang og tung dag - ikke så mye med tanke på selve arbeidsdagen, men heller på bilturen hjem til Ålgård etter jobb...

nysnø, overflatesøk og figurant i en grunn grav

2010-02-01T20:32:00.005+01:00

Overskriften sier vel det meste om dagens Bergens-økt...

Vi var 3 stykker som trosset snøværet og møtte opp på vannverket idag. Thomas og jeg var litt tidlig ute, så Odin og Kira fikk seg et kvarter med intens leking og lov til å "bare være hund" før Jan Inge kom. Siden snøen lå over en meter dyp ute i terrenget, så fant vi ut at vi ville trene momenter, og hva var vel mer nærliggende enn å trene på figuranter dekket av snø. Med det snøværet vi har nå så kunne det raskt ha blitt veldig reelt å finne en savnet person helt nedsnødd.

Jeg har jo trent en del gravmarkering tidligere, både sammen med lavinegjengen her hjemme og i Røldal, så jeg vet jo at Odin vet hva han skal gjøre når han er ute i et lavinefelt, men nå var det jo overflatesøk vi skulle trene på, og jeg var veldig spent på om Odin ville melde etter å ha gravd frem figurantene. Vi pakket figuranten vår inn i en jervenduk og dekket både duk og figurant med et lite snølag, før jeg tok Odin ut og gikk en runde med ham i frittsøk. Når vi kom inn i fertssonen så var det ingen nøling - han løp rett på figuranten og gravde han fram. Siden figuranten vi hadde gravd ned ikke var helt trygg på å bli hoppet og gravd på av en liten rottis, så måtte jeg ile til og belønne gravingen (figuranten var en gutt som Jan Inge hadde med, og han ropte at han ble tråkket på og at et gjorde litt vondt), så denne gangen fikk jeg ikke ventet ham ut for å se om han ville melde. Belønnet masse før Odin ble satt i bilen og det var min tur til å graves ned.

Andre økta gikk ganske likt, god intensitet i søket og flott gravmarkering, men selv om jeg ventet litt så fikk vi ikke melding uten å gi hjelp. Odin var så overlykkelig over å ha funnet noen nede i snøen at han vippet figuranten rundt på ryggen for å kunne gi et skikkelig "jeg-fant-deg"-kyss, og siden jeg ikke ønsker at han skal være så intens med figurantene han finnner i snøen, så gikk jeg inn, presenterte fastbittet og belønnte masse når han tok det. Ideelt sett så burde jeg nok armert figurantene med løsbitt og gitt odin etpar slike erfaringer, så om jeg klarer å få noen med meg på tilsvarende treninger på hjemmebane, så blir nok det oppskriften da.

Alt i alt så var jo ikke resultatet helt optimalt, siden jeg ikke fikk de meldingene jeg hadde håpet på, men det betyr bare at vi må generalisere meldingen enda mer. Om spådommene om flere slike vintre som denne i årene som kommer stemmer, så må nok overflatesøk i snø virkelig prioriteres! Det som jeg imidlertid var kjempefornøyd med var at Odin og Kira fikk leke skikkelig sammen og fikk lov til å bare kose seg uten stresset med trening. Og som miljøtrening så var det jo helt tydelig veldig gøy, både for hunder og førere.

Edit: Etter en times avslapping etter en ekstremsportlignende kjøretur hjem fra trening, så ringer telefonen, og Thomas kan opplyse om at det er ikke mindre enn 2(!) aksjoner på gang, og at det bare er å stille opp om jeg kan. Typisk nok så har jeg hatt 2 turer oppover uten beredskapsutstyret (denne gang fordi jeg ikke skulle være så lenge), og begge de gangene har det blitt utkallinger... Kan det være at det blir aksjoner FORDI jeg ikke har utstyret med meg?!? Iallefall, det legger en solid demper på humør og mulighetene til å få skikkelig ro når jeg vet at det blir utkalling med lånt utstyr og rødekors-mannskap med sekk diltende i hælene mine dersom det blir akutt nok... Sparker meg selv seiøst på leggen nå og kommer for fremtiden ALDRI til å la sekken og radioen stå igjen hjemme. Ikke engang om jeg skal på dagstur oppover!

Overvær og pølsegrilling

2010-01-30T18:37:00.003+01:00

Vi var mange som møttes på Sviland idag, og jeg som trodde jeg var seint ute fikk meg litt av en overraskelse når jeg nærmet meg avkjørselen inn på grusveien. Der stod det nemlig tettpakka med biler, og flere av dem som hadde vært tidlig ute stod og hakket og grov for å få jevnet ned is-svullene og de dype hjulsporene som hadde frosset til, slik at de med vanlige biler skulle kunne komme seg opp på parkeringsplassen. Jeg henta fram spaden fra nød-settet og startet å hakke løs på de verste isklumpene, men etter en stund så ble vi enige om at de med høye firhjulstrekkere skulle kjøre først og sikte seg inn på de verste hjulsporene slik at vi flatet ut veien for de andre, og så sagt så gjort. Henning, Krissi, Aud og Kaare og meg kjørte opp, og jeg gikk nedover for å se om jeg kunne få fjernet litt hjulspor helt oppe ved parkeringsplassen, da jeg fikk høre at de andre bare lot bilene sine stå nede ved veien. Ola hadde også kommet seg opp på plassen til oss andre, og mens jeg stod nede i veien og grov, så var jo selvfølgelig Odin med for å få luftet seg litt før treninga. Når vi kom opp på plassen igjen så var også Leo ute, og han og Odin ble stående og måle hverandre en stund, stivbeinte og bustete begge to. Det var tydelig at Odin absolutt ikke likte at en ungfole som Leo kom og la hodet over ryggen hans, men så lenge ingen blandet seg inn og jeg bare gikk videre og kalte ham inn, så ble det ikke noe mer styr utav det. Jeg vet jo at Odin ikke er av typen som starter bråk, men er det noen som ypper så er han ikke redd for å svare. Allikevel - selv om ansiktene på etpar av dem som stod og drakk kaffe på parkeringsplassen så litt vel skeptiske ut til hvordan dette skulle gå, så var jeg veldig trygg på at det ville gå helt fint om de bare fikk være i fred, noe det også gjorde. Flinke gutten til far!

Etter inndeling og områdefordeling og en hilserunde med Goya, så ble Henning sendt ut for å være figurant for Odin, Snuppa og Bina. Odin og jeg var først ute og vi startet å tråkke oss oppover uti runderingsløypa for å komme inn i fertssonen til Henning, som lå oppe i høgskogen. Problemet, som jeg BURDE ha visst til nå, etter så mange år med trening på Sviland, var og er at vindenALDRI er stabil der, noe som gjorde at vi måtte et godt stykke opp i høgskogen (og dermed også inn i områdene som Aud og Kaare gikk og søkte i) for å kunne få overvær av Henning. På vei opp dit så slo Odin 2 ganger når det kom noen små vindpust i "riktig" retning, men når vinden snudde igjen så var det nix mer fert å følge opp. Den ene gangen forserte han et tett kratt og klarte å miste redningshund-trekanten sin. (Om noen skulle finne den så er jeg takknemmelig for å få den returnert) Når vi kom oss på oversiden av der Hennig lå, så sendte jeg Odin ut på 2 slag for å dekke hele siden av skogen, og på det andre så slo han på Henning. Fin melding og en utrolig tung påvisning (hardt å løpe med truger) så plasserte Henning seg litt mer strategisk til i forhold til vind og vær, og jeg gikk nedover til bilene igjen og sendte Krissi og Snuppa avgårde. Stallet opp Odin i bilen før jeg gikk ut og la meg som figurant for Kaare og Speedy.

Når alle var ferdige med første økt, så tok Kaare på seg rollen som lagets egen Lars Monsen (jeg ble observatør og øksemedhjelper) og tennte bål slik at vi kunne grille pølser i lunsjen. Runderingslaget kom opp og ble med oss på grillingen, og Krissi og jeg fikk hver vår A-fest-gave av Ghita - En vindstopper fleecevest med nydelige broderte bilder av hhv Odin og Snuppa, ikledd redningshund-trekant og bringkobbel. Fikk litt klump i halsen når jeg så den, og tro meg Ghita, den kommer jeg til å være både ekstremt stolt av og ekstremt forsiktig med. Tusen, tusen takk!!!

Etter en kjempekoselig lunsj så tok vi ei lita overværsøkt med Goya (som gikk kjempebra) før Odin fikk seg ei kjapp økt med 3 overværsfunn. Vi har trent mye teig og lange overvær i det siste, der Odin har måttet jobbe både hardt og lenge for å få et funn, så nå var det nødvendig å fylle på funn-kvoten hans litt - og et var tydelig at han syntes et var kjempegøy, for fart og intensitet var det ingenting å si på!

Alt i alt så var det en kjemekjekk treningsdag, både sosialt og treningsmessig sett. Utrolig glad for å kunne være en del av det gode miljøet vi har i vårt dio, et miljø jeg er sikker på at mange misunner oss for. Det at Odin i tillegg fungerte kjempebra på begge øktene idag gjorde jo heller ikke noe for humørets skyld, men helt ærlig så kan jeg garantere at selv om Odin jevnt over jobber bra, så ville vi aldri ha godkjent (ikke engang fremdeles vært aktive medlemmer) hadde det ikke vær for gode treningsvenner - for det er jo ikke å stikke under en stol at vi har hatt nok motgang på veien mot godkjenninga. Håper inderlig at alle dio6-ere tar det med seg videre, for jeg anser dere som årsaken til min og Odins "suksess" Tusen takk alle sammen!!!

Overvær på Dale

2010-01-28T14:07:00.003+01:00

Onsdag kveld, og jeg hadde planlagt en liten praktisk oppgave for Nina. Møtte opp på Dale, tok en kaffekopp mens vi ventet på at alle skulle komme, før jeg gav Nina casen hennes. Var med på planleggingen og fikk høre hvordan hun ville legge opp søket og løse oppgaven før jeg kjørte avgårde og løp til skogs. Jeg hadde såvidt rukket å begynne å fryse før Bina kom løpende til meg og meldte, så oppgaven ble løst veldig raskt og bra. Veldig godt å se at nivået på årets "gonnabe's" er så bra!

Etter at jeg var funnet så satte vi Bina i Odins bur, og Nina ble armert med badeanda til Odin og stakk til skogs, og vi fikk et flott overværssøk. 3 ganger så jeg at Odin slo, men de to første gangene søkte han litt støtte hos meg ved å bli stående å se/vente på meg. Nå har han fått litt vel lite trening i det siste, noe som har gjort at han er veldig obs på hvor jeg befinner meg. For å endre på det så ignorerte jeg ham totalt når han bare stod og så på meg, og etter en liten stund forstod han hva han skulle gjøre og løp rett påNina og tok bittet. Han var litt motvillig til å forlate Nina (han så jo at hun fikk badeanda nede ved bilen og ville nok helst hat den med en gang), men litt plystring fra meg fikk ham til å komme fint og raskt inn med meldingen. Fin påvisning og etterpå fikk han leke med ball mens Nina og jeg tok en evaluering av hennes opplegg.

2 kjappe teigsøk, et godt stykke lureri og A-fest

2010-01-25T09:44:00.004+01:00

Møtte opp på Sviland idag og skulle trene praktisk teigsøk, siden snøen har lagt en effektiv stopper for sportreningen som vi skulle ha hatt så mye av disse vintermånedene. Etter en kaffekopp, litt diskusjoner om hvem gjør hva, så delte vi oss i grupper, og til slutt så ble det Kaare og jeg som skulle trene sammen. Vi fant oss et område, og Kaare gikk ut for å gjemme seg mens jeg gjorde klar Odin.

Det ble litt startvansker, siden Odin etpar ganger ville krysse veien og heller søke etter Kaare nede på SBK-området, men etter etpar utsendinger inn i teigen, så forstod han hvor vi skule søke, og vips, så var han borte... Jeg ble stående en stund og se etter ham, og etter noen minutter så jeg ham LANGT inni teigen i fullt firsprang. Han forsvant bak en haug og ble borte igjen. Jeg gikk opp mot der jeg så at han forsvant, og der var det ingenting... Ikke en lyd og ikke et tegn til noen hund. Litt plystring og hujing senere så kom han løpende imot meg fra en helt annen kant, så det var tydelig at han hadde vært på kryss og tvers i hele teigen på egenhånd. Han hadde ingen melding, men det var tydelig at han viste at det var noen der ute, for intensiteten var høy som bare det, og når jeg sendte ham avgårde igjen så virket han veldig målrettet og gjorde raskt funn av Kare som hadde gjemt seg under et tre omtrent midt i teigen. Fin melding og livsfarlig påvisning i line, og så var det i bilen med ham før jeg gikk og gjemte meg i samme teigen for Kaare og Speedy.

Neste økt gikk også veldig kjapt. Mens jeg gikk nedover grusveien mot hovedveien så sendte jeg Odin på noen slag innover i teigen, og når vi var nede ved myra så forsvant han over haugen og kom raskt tilbake med melding. Nok en ekstremsport-lignende påvisning og belønning, for Speedy's andre økt.

Når vi var ferdige med de to øktene så satte jeg meg i bilen for å reise tilbake til Ålgård for å møte Georg Grødem, som skulle være med på en befaring i søkeområdet der vi skal ha årets B-øvelse. Jeg hadde snakket en del med ham ang øvelsen tidligere, siden han skal være med som observatør, så selv om jeg ikke helt forstod hvorfor vi måtte ut og gå i søkeområdet, så hadde vi allikevel blitt enige om å møtes for å gå gjennom casen og slike ting. Etter litt startvansker på Sviland (sier ikke mer om det) så ankom jeg den avtalte parkeringsplassen og tok med meg Odin for å tusle litt rundt mens vi ventet. Rett over 3 så kom det en bli inn på parkeringsplassen, og jeg tente at det var ham. Sekundet etter så jeg at det kom flere biler, og alle virket kjente. Når jeg så Trond sitt glis gjennom frontruta så skal jeg ærlig inrømme at jeg først ikke forstod bæret, men med noen sekunders betenkningstid så gikk det opp for meg - jeg var blitt lurt. Rundlurt faktisk! Der fikk jeg igjen for å stole på en politi! :-)

Tradisjonen tro så hadde Tone satt igang en skikkelig utspekulert plan for å overraske de nye godkjente, som i dette tilfellet var meg og Krissi, med en A-fest. Omtrent halve dio-et troppet opp med festhatter og fløyter, og jeg fikk akkurat tid til å reise hjem, dusje og spise, før jeg ble hentet og kjørt videre ut til Krissi hvor hun skulle lures på like grundig som meg før det ble fest hos henne. A-festene i vårt dio er en utrolig gøy tradisjon, men selv om alle vet at man skal rundlures skikkelig som ny hundefører, og dermed går og er naturlig mistenksom til alt og alle den første stunden etter godkjenning, så klarer de utrolig nok å narre alle sammen. Selv var jeg sikker på at jeg hadde avslørt planen deres, men den gang ei. Vi ble sittende hos Krissi til i 1-tia, med super stemning, allsang(!), den obligatoriske gave-drikkeleken for Krissi og meg, og selv om jeg var litt sur på meg selv for at jeg hadde latt meg lure på den måten, så storkoste jeg meg hele kvelden!