Velkommen skal dere være!

Som en (en gang for lenge siden) håpefull journalist-spire, så er denne bloggen mitt fristed til å utfolde meg fritt omkring det som tar opp det meste av fritiden min, nemlig Odin og hans trening! Det jeg skriver er selvfølgelig mest for min egen del som treningsdagbok, men jeg håper allikevel at andre lesere vil kunne ha nytte av eller bare la seg underholde av alt det vi finner på ute i skog, mark og fjellheim. God lesing! ;-)

tirsdag 14. desember 2010

Travel helg!

Som om det ikke var nok at hverdagene er trave, så ble denne helgene også litt travlere enn planlagt. Heldigvis så er hunderelatert travelhet mye mer positiv enn jobb-relatert stress, så det helt korrekte må vel heller være å kalle det en begivenhetsrik helg.

Lørdagstreningen var overvær på Dale. Jeg og Bjørn Erik fikk Hugo til å kjøre så langt inn mot den gamle kraftstasjonen som mulig og gjemme seg et sted der ute slik at hundene skulle få jobe litt før de fant figuranten sin. Mens Bjørn Erik og Balder var ute så gjorde jeg klar Odin. Når det var vår tur så trasket vi oss innover markene. I begynnelsen så var Odin veldig interessert i sporene etter Bjørn Erik og Balder, men det faktum at jeg når som helst kunne rope ham av de sporene viste klart at han visste at det var andre ting som var viktigere enn d sporene. (han hadde jo sett når Bjørn Erik og Balder kom in fra marka, så han hadde nok full kontroll der.)
Når v kom innover mot kraftstasjonen så gikk vi opp en skogsvei og et godt stykke opp skråningen. Plutselig forsvant Odin og etter en liten stund kom han tilbake med en hanske og et bringkobbel som var løst ut og hang som et svenskebitt. Han satte seg på plas og avleverte den, en var ikke særlig interessert i belønningen, han bare løp avgårde som om han var på påvisning. Etter en liten stund så kom det halsing som gav gjenklang i fjellene, og da var det bare å lpe mot lyen. Når jeg kom frem til Odin så satt han og halset på stakkars Hugo som lå innpakket i jervenduken, selvfølgelig med øret bare få centimeter fra hodet til Odin. Selv med all den decibelen klarte han å få belønnet Odin når jeg ankom. Det viste seg at Odin hadde heng seg fast og fått løst ut bringkobbelet slik at han ikke klarte å få tak i det, og dermed hadde han plukket opp en av hanskene til Hugo som han hadde mistet utenfor jervenduken, og brukte den til å melde med. Når han da ikke fikk belønning for påvisningen, så kom halsen ganske så raskt og intenst. Veldig betryggende å se hvordan slike oppgaver løses når bringkobbelet ikke funker, for det kan jo veldig lett skje på en aksjon at han henger seg opp og løser ut kobbelet.

Andre økta var ganske lik. Odin jobbet veldig bra g selvstendig, selv om jeg bet meg merke i at komfortsonen hans er vesentlig større i åpent terreng enn i tettere skog. Allikevel jobbet han fint på omtrent hundre meters avstand i granskogen. Det som faktisk hindret ham i å jobbe enda lenger fra meg var faktisk megselv, for når han kom så langt fra meg at jeg følte at jeg ikke hadde kontrollen på hvor Odin hadde dekket terrenget bra nok så ropte jeg ham nærmere med en gang. Hadde han fått lov til å jobbe helt fritt så hadde han nok gått enda lenger fra meg, men litt av poenget er jo å ha kontroll på hvor hunden har vært, noe som gjør at avstanden mellom hund og fører nødvendigvis må bli kortere i uoversiktlig terreng. Det som er veldig positivt er jo at Odin er veldig førbar uten at det går ut over selvstendigheten, samt at han ignorerer innkallingene mine totalt når han har ferten av folk.

Søndags morgen ble jeg vekket av det jeg først trodde var vekkerkokken. Etter å ha forbannet meg litt over at jeg glemte å slå den av kvelden i forveien, fikk jeg strukket meg langt nok til å ta tak i mobilen og da så jeg at det ikke var alarmklokken, men alarmtelefonen som hadde vekket meg. En padler var savnet i Tanangerområdet, så da var det bare å koke vann til thermosen. hive Odin og sekken i bilen og kjøre avgårde. Siden vi var en av ekvipasjene som hadde trent en del på søk fra båt så ble vi satt i en båt sammen med rovergruppa. Vi kjørte langs land fra kvernevik til Møllebukta, og tilsvarende på Tanangersiden. Etter noen timer i søk fikk vi indikasjoner mot et telt som stod i sjøkanten ved Madlasandnes. Vi stoppet inntil og sjekket det ut, men det var tomt. Når vi var på vei tilbake igjen så fik vi beskjed om å møte Sylvelin og Rødekors-båten i inngangen til ei småbåthavn der Sibbe (og senere fikk vi vite at Krimp også hadd indikert på samme sted) hadde hatt kraftige indikasjoner ned i vannet. Vi tok noen runder på samme sted, og i et lte område fikk Odin veldig lyst til å hope uti. Han snuste masse ned i vannet, så vi ble nødt til å melde inn at begge båt-hundene hadde indikert i samme område. Like etter at dette var meldt inn fikk vi vite at den savnede var funnet et stykke utenfor søkeområet. Det var noen dykkere som var på vei ut til noen holmer sør for Tananger som helt tilfeldig hadde funnet den savnede. Allikevel ønsket politiet å sjekke ut småbåthavnen der 3 av hundene hadde indikert, for å se om det kunne være annet av interesse der.
Etter å ha vært i søk fra kl halv 9 til 2, så var det tid for en liten debrief før vi reiste hjem, der Odin raskt installerte seg foran ovnen, og jeg i godstolen ved siden av ham. Det ble riktignok ikke en tradisjonell aksjon for Odin's del, siden det ikke ble noe  løping, men det var tydelig å se at denne typen søk også sliter litt på hundene, for det var tydelig at Odin var mentalt sliten etter å ha vært i høykonsentrasjon i flere timer i strekk.

mandag 6. desember 2010

nytt ukessammendrag.

Hadde det enda vært sånn at jeg ikke hadde tid til å blogge fordi all fritiden gikk med på å trene, så hadde alt vært supert, men sannheten er at det er dårlig med fritid både til blogging og trening for tiden. Vi forsøker allikevel å få med oss de faste ukentlige treningene, og denne uken var det rundering i nytt terreng på onsdagen, og spor på lørdagen.

Onsdag kveld møttes en gjeng av oss for å sjekke ut et nytt terreng på Bogafjell. Odin var første hund ut, og vi kjørte en enkel rundering med 4 funn på hver side, og ingen tomslag. I og med at det var et ukjent terreng så hadde jeg ikke forventningene på topp, for det kunne jo godt ha hendt at Odin fant masse annet å snuse på og dermed ikke jobbet som han skulle, men det viste seg at de tankene var uberettiget. Odin gikk jevnt og fint, søkte veldig bra og hadde fine meldinger. På første funn startet han med hals, men tok bittet etter en liten stund. På tredje funn så løste bringkobbelet seg ut, men da ble det "svenskebitt"-melding, noe som gjorde meg enda tryggere på at Odin melder uansett hva som skjer. Kort og greit så fikk vi ei økt der vi fikk testet ut både hals, fastbitt og (ufrivillig) svenskebitt, og alt fungerte fint. Farten på runderingen var ikke akkurat det beste Odin har prestert, men det gikk jevnt og med veldig bra flyt, så sånn sett var jeg fornøyd. I og med at dette var i mørket, i til dels vanskelig/tungt terreng og ei helt ny løype, så var farten sånn sett veldig bra. Det var også tydelig at all påvirknings-treninga vi har hatt i det siste har funket veldig bra, for Odin gikk rett ut, og langt ut, i den retningen jeg sendte ham. Veldig gøy å se at all generaliseringen på runderings-kommandoen opp gjennom årene har gjort at han vet akkurat hva han skal gjøre.

Lørdagstreninga ble et A-spor i området rundt arboréet. Morten la ut sporet for meg med instruksjoner om å legge en gjenstand etter ca 10 meter slik at jeg fikk en rask bekreftelse på om Odin var på riktig spor. Det viste seg å være en smart ting å gjøre, siden det like etter at Morten gikk avgårde kom en svær flokk med syklister kjennom sporoppsøket og slik som de pustet og peste så er jeg sikker på at de la igjen mengder av fert midt i oppsøket mitt. Vi søkte oss oppover parallelt med veien, og etter en stund koblet Odin inn lokomotiv-giret og dro avgårde med meg hendende etter så godt jeg kunne. Vi fant ingen gjenstand før etter at vi hadde krysset grusveien inn til Vassvik, så jeg antar at enten så hadde Odin det litt for travelt med å komme seg fremover eller så gikk han sekundært eller med overvær av sporet i starten. Vi fløy lavt videre gjennom granskogen, krysset veien en gang til, fortsatte et stykke innover granskogen før vi kom ut på ei åpen myr med masse høyt gress. Her ble det litt snusing i underlagsskiftet før Odin dro på nedover en gammel kjerrevei. Etter en liten stund fant vi siste gjenstand, fikk såvidt belønnet før det bar videre nedover stien. Plutselig bråstoppet Odin og virket nesten litt forvirret et lite sekund, før han sirklet seg bakover igjen og tok opp sporet der Morten hadde vinklet av stien. Det var tydelig at Odin hadde dradd på det han kunne nedover stien og gått forbi vinkelen med etpar meter før han oppdaget at han ikke var på sporet lenger. Ved å bare stå i ro og la ham løse oppgaven selv, så varte det ikke lenge før han dro avgårde igjen, og denne gangen rett på slutten. Vi hadde da misset 2 gjenstander, en umiddelbart etter start og en like ved parkeringsplassen til Arboréet. Begge plassene var der jeg hadde holdt litt ekstra igjen fordi jeg ble i tvil på om dette kunne være rett, så mest sannsynlig så var det en ren førerfeil at vi gikk over disse.

onsdag 1. desember 2010

endelig spor igjen...

Denne lørdagen var det spor som stod på programmet. Anders la ut 2 spor for meg i godt overtråkket område i arborèet. Liggetid ca 3 timer, lengde ca 500 meter, ingen gjenstander og sporoppsøk fra gjenstand.

Det var tydelig at Odin var litt vel overtennt på å få gå spor, for tempoet var sånn at jeg ble svett av å holde følge. I enkelte underlagsskifter ble det litt surring, men ved å bare stå i ro og vbvente ham ut så løste Odin oppgavene helt fint selv. På spor nr 2 så dro vi av og over på et annet spor like før slutten, og etter en stund så havnet vi inn på et virvarr av skogsstier som endte opp nesten tilbake ved starten. Andre gang gikk det mye bedre, farten gikk litt ned og konsentrasjonen gikk opp, og her holdt han seg på rett spor og sporet flott over skogs- og grusveier der det gikk masse folk. Veldig positivt å se at Odin ikke engang så opp fra sporet selv om det stod og gikk folk på veien bare noen meter fra oss, og han sjekket heller ikke ut kryssingene deres, men fortsatte videre og rett på slutten. Anders lå i slutten av begge sporene, så det ble max uttelling med figurant istedetfor "bare" en gjenstand. Det er tydelig at det er litt for lenge siden vi har gått spor nå, men allikevel lett å se at Odin ikke har glemt gamle kunster, så på spor-siden skal vi nok være rimelig klare for Re-godkjenningen. Iallefall så lenge hundeføreren klarer å holde nervene i sjakk og ikke ødelegge alt for den stakkars hunden sin allerede under sporoppsøket...