Odin og meg! (gjestebok)

Siden Blogger-siden ikke har noen god gjestebok-funksjon, så bruker jeg denne siden til det, så om noen vil legge igjen en hilsen eller komme med noen tips/råd/tilbakemeldinger til meg, så kan dere gjøre det ved å legge inn en kommentar under innlegget her.  :-)

Odin så dagens lys for første gang 16 november 2002 hos oppdretter Jone Thu på Pollestad. Han var den største gutten av et kull på 12 valper, så frem til fødselen så levde han og søsknene under svært så trange kår, noe som medførte at Odin ble født med en hale som var formet etter baksiden på låret, dvs med 2 knekk på halen. Siden han ikke skulle brukes til utstilling så gjorde ikke akkurat det meg noe, for så lenge han ikke ble hemmet av haleknekken så ville han jo allikevel kunne fungere som brukshund og turkamerat, som var det jeg var ute etter.

Utstillinger ble det allikevel, etter mye press fra oppdretteren, og de resulterte i flere Cert, hederspriser og til og med både best i rasen og best i motsatt kjønn, men mersmak gav det allikevel ikke - det var alltid brukshund-trening som fristet mest! Vi startet opp med spor og lydighetstrening sammen med Gert Pollestad og IPO-gjengen ved Rogaland Schäferhundklubb, men fant etterhvert ut at vi ville forsøke oss på noe litt mer givende og samfunnsnyttig, så etter tips fra Gert kontaktet jeg Norske Redningshunder i sør-Rogaland, og spurte meg forsiktig frem der. Det var trening og treningsmiljø som virkelig gav mersmak, og etter at vi kom oss inn her så har vi aldri angret eller sett oss tilbake! NRH har blitt en livsstil for både Odin og meg, og vi stortrives begge to.

Etter flere års trening så godkjente vi ettersøk sommeren 2009, og vi går selvfølgelig for re-godkjenning i 2011. Det er jo litt morsomt å tenke at den vesle valpen som oppdretteren hadde vurdert å avlive eller å kuppere pga utstillingsfeil nå er den valpen fra kullet som har gjort det størst og best, både på utstillinger (selv de dommerne som har kommentert haleknekk har gitt ham Cert!) og innen bruks/redning.

Odin og jeg har et veldig spesielt og nært forhold, noe som jeg tror kommer av at jeg ble ganske syk rett etter at jeg fikk ham og ble sengeliggende i noen måneder. På det tidspunktet bodde jeg alene, så der var vi altså - en helt ny liten pelsklump og meg, begge like hjelpeløse alene i et stort hus, og vi fant raskt trøst, støtte og trygghet hos hverandre. Denne kontakten som vi fikk da har bydd på både utfordringer og problemer, men når vi fant nøkkelen til samarbeid, så har det vært nesten utelukkende positivt. Vi kommuniserer veldig godt sammen, og jeg er helt sikker på at det har hjulpet oss veldig på veien mot å nå målet som godkjent ettersøkningsekvipasje. Jeg skal imidlertid ikke legge skjul på at vi har hatt våre utfordringer underveis, og de har faktisk vært så store at jeg ved flere anledninger seriøst har vurdert å avbryte utdannelsen til Odin og skaffe meg ny hund. Jeg har til og med vært så nær at jeg stod på venteliste for ny valp! (Heldigvis, slik som situasjonen mellom meg og Odin utviklet seg, så ble det ikke valper, så Odin fikk en ny sjangs, og den kastet han ikke bort!) Gleden over å komme i mål med A-godkjenningen ble jo desto større når jeg tenker på hvor mye vi sleit for å komme dit.