Travel helg!

Som om det ikke var nok at hverdagene er trave, så ble denne helgene også litt travlere enn planlagt. Heldigvis så er hunderelatert travelhet mye mer positiv enn jobb-relatert stress, så det helt korrekte må vel heller være å kalle det en begivenhetsrik helg.

Lørdagstreningen var overvær på Dale. Jeg og Bjørn Erik fikk Hugo til å kjøre så langt inn mot den gamle kraftstasjonen som mulig og gjemme seg et sted der ute slik at hundene skulle få jobe litt før de fant figuranten sin. Mens Bjørn Erik og Balder var ute så gjorde jeg klar Odin. Når det var vår tur så trasket vi oss innover markene. I begynnelsen så var Odin veldig interessert i sporene etter Bjørn Erik og Balder, men det faktum at jeg når som helst kunne rope ham av de sporene viste klart at han visste at det var andre ting som var viktigere enn d sporene. (han hadde jo sett når Bjørn Erik og Balder kom in fra marka, så han hadde nok full kontroll der.)
Når v kom innover mot kraftstasjonen så gikk vi opp en skogsvei og et godt stykke opp skråningen. Plutselig forsvant Odin og etter en liten stund kom han tilbake med en hanske og et bringkobbel som var løst ut og hang som et svenskebitt. Han satte seg på plas og avleverte den, en var ikke særlig interessert i belønningen, han bare løp avgårde som om han var på påvisning. Etter en liten stund så kom det halsing som gav gjenklang i fjellene, og da var det bare å lpe mot lyen. Når jeg kom frem til Odin så satt han og halset på stakkars Hugo som lå innpakket i jervenduken, selvfølgelig med øret bare få centimeter fra hodet til Odin. Selv med all den decibelen klarte han å få belønnet Odin når jeg ankom. Det viste seg at Odin hadde heng seg fast og fått løst ut bringkobbelet slik at han ikke klarte å få tak i det, og dermed hadde han plukket opp en av hanskene til Hugo som han hadde mistet utenfor jervenduken, og brukte den til å melde med. Når han da ikke fikk belønning for påvisningen, så kom halsen ganske så raskt og intenst. Veldig betryggende å se hvordan slike oppgaver løses når bringkobbelet ikke funker, for det kan jo veldig lett skje på en aksjon at han henger seg opp og løser ut kobbelet.

Andre økta var ganske lik. Odin jobbet veldig bra g selvstendig, selv om jeg bet meg merke i at komfortsonen hans er vesentlig større i åpent terreng enn i tettere skog. Allikevel jobbet han fint på omtrent hundre meters avstand i granskogen. Det som faktisk hindret ham i å jobbe enda lenger fra meg var faktisk megselv, for når han kom så langt fra meg at jeg følte at jeg ikke hadde kontrollen på hvor Odin hadde dekket terrenget bra nok så ropte jeg ham nærmere med en gang. Hadde han fått lov til å jobbe helt fritt så hadde han nok gått enda lenger fra meg, men litt av poenget er jo å ha kontroll på hvor hunden har vært, noe som gjør at avstanden mellom hund og fører nødvendigvis må bli kortere i uoversiktlig terreng. Det som er veldig positivt er jo at Odin er veldig førbar uten at det går ut over selvstendigheten, samt at han ignorerer innkallingene mine totalt når han har ferten av folk.

Søndags morgen ble jeg vekket av det jeg først trodde var vekkerkokken. Etter å ha forbannet meg litt over at jeg glemte å slå den av kvelden i forveien, fikk jeg strukket meg langt nok til å ta tak i mobilen og da så jeg at det ikke var alarmklokken, men alarmtelefonen som hadde vekket meg. En padler var savnet i Tanangerområdet, så da var det bare å koke vann til thermosen. hive Odin og sekken i bilen og kjøre avgårde. Siden vi var en av ekvipasjene som hadde trent en del på søk fra båt så ble vi satt i en båt sammen med rovergruppa. Vi kjørte langs land fra kvernevik til Møllebukta, og tilsvarende på Tanangersiden. Etter noen timer i søk fikk vi indikasjoner mot et telt som stod i sjøkanten ved Madlasandnes. Vi stoppet inntil og sjekket det ut, men det var tomt. Når vi var på vei tilbake igjen så fik vi beskjed om å møte Sylvelin og Rødekors-båten i inngangen til ei småbåthavn der Sibbe (og senere fikk vi vite at Krimp også hadd indikert på samme sted) hadde hatt kraftige indikasjoner ned i vannet. Vi tok noen runder på samme sted, og i et lte område fikk Odin veldig lyst til å hope uti. Han snuste masse ned i vannet, så vi ble nødt til å melde inn at begge båt-hundene hadde indikert i samme område. Like etter at dette var meldt inn fikk vi vite at den savnede var funnet et stykke utenfor søkeområet. Det var noen dykkere som var på vei ut til noen holmer sør for Tananger som helt tilfeldig hadde funnet den savnede. Allikevel ønsket politiet å sjekke ut småbåthavnen der 3 av hundene hadde indikert, for å se om det kunne være annet av interesse der.
Etter å ha vært i søk fra kl halv 9 til 2, så var det tid for en liten debrief før vi reiste hjem, der Odin raskt installerte seg foran ovnen, og jeg i godstolen ved siden av ham. Det ble riktignok ikke en tradisjonell aksjon for Odin's del, siden det ikke ble noe  løping, men det var tydelig å se at denne typen søk også sliter litt på hundene, for det var tydelig at Odin var mentalt sliten etter å ha vært i høykonsentrasjon i flere timer i strekk.