Velkommen skal dere være!

Som en (en gang for lenge siden) håpefull journalist-spire, så er denne bloggen mitt fristed til å utfolde meg fritt omkring det som tar opp det meste av fritiden min, nemlig Odin og hans trening! Det jeg skriver er selvfølgelig mest for min egen del som treningsdagbok, men jeg håper allikevel at andre lesere vil kunne ha nytte av eller bare la seg underholde av alt det vi finner på ute i skog, mark og fjellheim. God lesing! ;-)

tirsdag 14. desember 2010

Travel helg!

Som om det ikke var nok at hverdagene er trave, så ble denne helgene også litt travlere enn planlagt. Heldigvis så er hunderelatert travelhet mye mer positiv enn jobb-relatert stress, så det helt korrekte må vel heller være å kalle det en begivenhetsrik helg.

Lørdagstreningen var overvær på Dale. Jeg og Bjørn Erik fikk Hugo til å kjøre så langt inn mot den gamle kraftstasjonen som mulig og gjemme seg et sted der ute slik at hundene skulle få jobe litt før de fant figuranten sin. Mens Bjørn Erik og Balder var ute så gjorde jeg klar Odin. Når det var vår tur så trasket vi oss innover markene. I begynnelsen så var Odin veldig interessert i sporene etter Bjørn Erik og Balder, men det faktum at jeg når som helst kunne rope ham av de sporene viste klart at han visste at det var andre ting som var viktigere enn d sporene. (han hadde jo sett når Bjørn Erik og Balder kom in fra marka, så han hadde nok full kontroll der.)
Når v kom innover mot kraftstasjonen så gikk vi opp en skogsvei og et godt stykke opp skråningen. Plutselig forsvant Odin og etter en liten stund kom han tilbake med en hanske og et bringkobbel som var løst ut og hang som et svenskebitt. Han satte seg på plas og avleverte den, en var ikke særlig interessert i belønningen, han bare løp avgårde som om han var på påvisning. Etter en liten stund så kom det halsing som gav gjenklang i fjellene, og da var det bare å lpe mot lyen. Når jeg kom frem til Odin så satt han og halset på stakkars Hugo som lå innpakket i jervenduken, selvfølgelig med øret bare få centimeter fra hodet til Odin. Selv med all den decibelen klarte han å få belønnet Odin når jeg ankom. Det viste seg at Odin hadde heng seg fast og fått løst ut bringkobbelet slik at han ikke klarte å få tak i det, og dermed hadde han plukket opp en av hanskene til Hugo som han hadde mistet utenfor jervenduken, og brukte den til å melde med. Når han da ikke fikk belønning for påvisningen, så kom halsen ganske så raskt og intenst. Veldig betryggende å se hvordan slike oppgaver løses når bringkobbelet ikke funker, for det kan jo veldig lett skje på en aksjon at han henger seg opp og løser ut kobbelet.

Andre økta var ganske lik. Odin jobbet veldig bra g selvstendig, selv om jeg bet meg merke i at komfortsonen hans er vesentlig større i åpent terreng enn i tettere skog. Allikevel jobbet han fint på omtrent hundre meters avstand i granskogen. Det som faktisk hindret ham i å jobbe enda lenger fra meg var faktisk megselv, for når han kom så langt fra meg at jeg følte at jeg ikke hadde kontrollen på hvor Odin hadde dekket terrenget bra nok så ropte jeg ham nærmere med en gang. Hadde han fått lov til å jobbe helt fritt så hadde han nok gått enda lenger fra meg, men litt av poenget er jo å ha kontroll på hvor hunden har vært, noe som gjør at avstanden mellom hund og fører nødvendigvis må bli kortere i uoversiktlig terreng. Det som er veldig positivt er jo at Odin er veldig førbar uten at det går ut over selvstendigheten, samt at han ignorerer innkallingene mine totalt når han har ferten av folk.

Søndags morgen ble jeg vekket av det jeg først trodde var vekkerkokken. Etter å ha forbannet meg litt over at jeg glemte å slå den av kvelden i forveien, fikk jeg strukket meg langt nok til å ta tak i mobilen og da så jeg at det ikke var alarmklokken, men alarmtelefonen som hadde vekket meg. En padler var savnet i Tanangerområdet, så da var det bare å koke vann til thermosen. hive Odin og sekken i bilen og kjøre avgårde. Siden vi var en av ekvipasjene som hadde trent en del på søk fra båt så ble vi satt i en båt sammen med rovergruppa. Vi kjørte langs land fra kvernevik til Møllebukta, og tilsvarende på Tanangersiden. Etter noen timer i søk fikk vi indikasjoner mot et telt som stod i sjøkanten ved Madlasandnes. Vi stoppet inntil og sjekket det ut, men det var tomt. Når vi var på vei tilbake igjen så fik vi beskjed om å møte Sylvelin og Rødekors-båten i inngangen til ei småbåthavn der Sibbe (og senere fikk vi vite at Krimp også hadd indikert på samme sted) hadde hatt kraftige indikasjoner ned i vannet. Vi tok noen runder på samme sted, og i et lte område fikk Odin veldig lyst til å hope uti. Han snuste masse ned i vannet, så vi ble nødt til å melde inn at begge båt-hundene hadde indikert i samme område. Like etter at dette var meldt inn fikk vi vite at den savnede var funnet et stykke utenfor søkeområet. Det var noen dykkere som var på vei ut til noen holmer sør for Tananger som helt tilfeldig hadde funnet den savnede. Allikevel ønsket politiet å sjekke ut småbåthavnen der 3 av hundene hadde indikert, for å se om det kunne være annet av interesse der.
Etter å ha vært i søk fra kl halv 9 til 2, så var det tid for en liten debrief før vi reiste hjem, der Odin raskt installerte seg foran ovnen, og jeg i godstolen ved siden av ham. Det ble riktignok ikke en tradisjonell aksjon for Odin's del, siden det ikke ble noe  løping, men det var tydelig å se at denne typen søk også sliter litt på hundene, for det var tydelig at Odin var mentalt sliten etter å ha vært i høykonsentrasjon i flere timer i strekk.

mandag 6. desember 2010

nytt ukessammendrag.

Hadde det enda vært sånn at jeg ikke hadde tid til å blogge fordi all fritiden gikk med på å trene, så hadde alt vært supert, men sannheten er at det er dårlig med fritid både til blogging og trening for tiden. Vi forsøker allikevel å få med oss de faste ukentlige treningene, og denne uken var det rundering i nytt terreng på onsdagen, og spor på lørdagen.

Onsdag kveld møttes en gjeng av oss for å sjekke ut et nytt terreng på Bogafjell. Odin var første hund ut, og vi kjørte en enkel rundering med 4 funn på hver side, og ingen tomslag. I og med at det var et ukjent terreng så hadde jeg ikke forventningene på topp, for det kunne jo godt ha hendt at Odin fant masse annet å snuse på og dermed ikke jobbet som han skulle, men det viste seg at de tankene var uberettiget. Odin gikk jevnt og fint, søkte veldig bra og hadde fine meldinger. På første funn startet han med hals, men tok bittet etter en liten stund. På tredje funn så løste bringkobbelet seg ut, men da ble det "svenskebitt"-melding, noe som gjorde meg enda tryggere på at Odin melder uansett hva som skjer. Kort og greit så fikk vi ei økt der vi fikk testet ut både hals, fastbitt og (ufrivillig) svenskebitt, og alt fungerte fint. Farten på runderingen var ikke akkurat det beste Odin har prestert, men det gikk jevnt og med veldig bra flyt, så sånn sett var jeg fornøyd. I og med at dette var i mørket, i til dels vanskelig/tungt terreng og ei helt ny løype, så var farten sånn sett veldig bra. Det var også tydelig at all påvirknings-treninga vi har hatt i det siste har funket veldig bra, for Odin gikk rett ut, og langt ut, i den retningen jeg sendte ham. Veldig gøy å se at all generaliseringen på runderings-kommandoen opp gjennom årene har gjort at han vet akkurat hva han skal gjøre.

Lørdagstreninga ble et A-spor i området rundt arboréet. Morten la ut sporet for meg med instruksjoner om å legge en gjenstand etter ca 10 meter slik at jeg fikk en rask bekreftelse på om Odin var på riktig spor. Det viste seg å være en smart ting å gjøre, siden det like etter at Morten gikk avgårde kom en svær flokk med syklister kjennom sporoppsøket og slik som de pustet og peste så er jeg sikker på at de la igjen mengder av fert midt i oppsøket mitt. Vi søkte oss oppover parallelt med veien, og etter en stund koblet Odin inn lokomotiv-giret og dro avgårde med meg hendende etter så godt jeg kunne. Vi fant ingen gjenstand før etter at vi hadde krysset grusveien inn til Vassvik, så jeg antar at enten så hadde Odin det litt for travelt med å komme seg fremover eller så gikk han sekundært eller med overvær av sporet i starten. Vi fløy lavt videre gjennom granskogen, krysset veien en gang til, fortsatte et stykke innover granskogen før vi kom ut på ei åpen myr med masse høyt gress. Her ble det litt snusing i underlagsskiftet før Odin dro på nedover en gammel kjerrevei. Etter en liten stund fant vi siste gjenstand, fikk såvidt belønnet før det bar videre nedover stien. Plutselig bråstoppet Odin og virket nesten litt forvirret et lite sekund, før han sirklet seg bakover igjen og tok opp sporet der Morten hadde vinklet av stien. Det var tydelig at Odin hadde dradd på det han kunne nedover stien og gått forbi vinkelen med etpar meter før han oppdaget at han ikke var på sporet lenger. Ved å bare stå i ro og la ham løse oppgaven selv, så varte det ikke lenge før han dro avgårde igjen, og denne gangen rett på slutten. Vi hadde da misset 2 gjenstander, en umiddelbart etter start og en like ved parkeringsplassen til Arboréet. Begge plassene var der jeg hadde holdt litt ekstra igjen fordi jeg ble i tvil på om dette kunne være rett, så mest sannsynlig så var det en ren førerfeil at vi gikk over disse.

onsdag 1. desember 2010

endelig spor igjen...

Denne lørdagen var det spor som stod på programmet. Anders la ut 2 spor for meg i godt overtråkket område i arborèet. Liggetid ca 3 timer, lengde ca 500 meter, ingen gjenstander og sporoppsøk fra gjenstand.

Det var tydelig at Odin var litt vel overtennt på å få gå spor, for tempoet var sånn at jeg ble svett av å holde følge. I enkelte underlagsskifter ble det litt surring, men ved å bare stå i ro og vbvente ham ut så løste Odin oppgavene helt fint selv. På spor nr 2 så dro vi av og over på et annet spor like før slutten, og etter en stund så havnet vi inn på et virvarr av skogsstier som endte opp nesten tilbake ved starten. Andre gang gikk det mye bedre, farten gikk litt ned og konsentrasjonen gikk opp, og her holdt han seg på rett spor og sporet flott over skogs- og grusveier der det gikk masse folk. Veldig positivt å se at Odin ikke engang så opp fra sporet selv om det stod og gikk folk på veien bare noen meter fra oss, og han sjekket heller ikke ut kryssingene deres, men fortsatte videre og rett på slutten. Anders lå i slutten av begge sporene, så det ble max uttelling med figurant istedetfor "bare" en gjenstand. Det er tydelig at det er litt for lenge siden vi har gått spor nå, men allikevel lett å se at Odin ikke har glemt gamle kunster, så på spor-siden skal vi nok være rimelig klare for Re-godkjenningen. Iallefall så lenge hundeføreren klarer å holde nervene i sjakk og ikke ødelegge alt for den stakkars hunden sin allerede under sporoppsøket...

lørdag 27. november 2010

back to basics...

Av og til kan det være greit å ta en pause fra treningen på alt det nye, spennende og utfordrende og ta noen steg tilbake, og denne onsdagen var en slik gang. Farget av hendelsene på sist runderings-økt, så var det virkelig på høy tid å gi Odin ei lett og motiverende basic-økt. Jeg armerte Trond og Helen med godbiter og gav Tone jobben som midtlinjegeneral. Her var det duket for påvirkninger og rett i lek for å minne Odin på runderingssystemet samtidig som han fikk max belønning for en enkel jobb.

For å gjøre ting litt annerledes enn de vanlige påvirknings-klappene (såvidt meg bekjent hat det blitt gjort ytterst få funn av savnede personer som går rundt og klapper...), så ble figurantene bedt om å lage andre typer lyder. Et lavt rop, et host og slike ting. Det var tydeliig å se at Odin reagerte litt på dette på første slag, for når han fikk påvirkningen så la han hodet litt på skakke og så lettere forvirret ut. Han var allikevel sikker på at han ville ut der som jeg hadde sendt ham, så etter en liten runde for å bryte fokuset hans litt, så stilte jeg ham opp og idet jeg sa "Rundér!" så så vi bare en snorrett strek av lys fra halsbåndet hans før vi hørte figuranten begynne å leke med ham. Bortsett fra forvirringen etter påvirkningen så gjentok de 3 neste slagene seg akkurat likt. Fullt fokus ut, desperat etter å få løpe, og ikke minst - det som var det viktigste målet med denne økta - han gikk rett beint ut helt til 50 meter uten å svinge av for tidlig og uten å søke etter spor.

De to siste slagene ble med melding, og her advarte jeg figurantene om at han muligens kunne gå over i hals når han kom ut og ikke fikk belønningen med en gang, men det ble raske og fine bringkobbel-meldinger på begge slagene og vi avsluttet ned en hund som nesten ikke hadde bakkekontakt fordi dette var så gøy. Nå gjenstår det bare å se hvorvidt det minnebildet gir en finere og ikke minst mer effektiv rundering fremover mot våren. En ting som uansett er sikker er at det kommer til å bli etpar slike økter innimellom alle de lange runderingene og all sportreninga som jeg har planlagt for vinteren...

mandag 22. november 2010

sammendrag av uka

Denne onsdagen ble det mer patruljegang med lydpåvirkninger for sitt-indikasjoner samt den vanlige trekk-fars-skulder-ut-av-ledd indikasjonen på overvær. Trond hadde lagt ut en sekk samt en utstoppet kjeledress-figurant ut på vindsiden i løypa, og var selv figurant på motsatt side der vi skulle trene inn sitt-markering uten overvær av fig. Kort fortalt så funket trekk-markeringen kjempebra, og det var ingen tvil når han dro avgårde. Rent bortsett fra at han forsøkte å apportere kjeledress-mannen inn til meg (noe som så rimelig vondt ut for den stakkars kjeledressen som etter første funn ble døpt til "tante") så gikk overværs-delen kjempebra, og den markeringen har gjort at jeg nå føler meg enda tryggere på at Odin har slått på nesa når vi går transportetapper under øvelser og aksjoner. Når det gjaldt sitt-indikasjon på lydpåvirkning, så var det noe anderledes. Vi har ikke trent på spontan-sitt tidligere, så odin var tydelig ikke helt inneforstått med hva som var ønsket og riktig adferd i en slik situasjon. På første lyd (rop om hjelp) så ble det en del stepping og piping og sutring før han nesten gav opp og heller forsøkte med kontakt med meg istedetfor fullt fokus utover. Akkurat idet baken traff bakken så slapp jeg ham med en pass-på-kommando, og borte var han. De to neste forsøkene gikk mye greiere, selv om Odin blir så gira av lydpåvirkningene (spesielt i mørket når han ikke kan retnings- eller avstandsbedømme lydene skikkelig) at han heller vil stå og trekke enn å sette seg. Allikevel hadde vi fin fremgang på denne økta, for steppe-og-pipe-perioden ble kortere og kortere for hver gang, så med etpar slike forsøk til, så vil vi nok få en fin sitt-markering på plass.

På lørdagen hadde jeg egentlig tenkt å gå spor på Sviland, men når Morten ringte meg tidlig på morgenen og lurte på om vi heller skulle ta turen til Vigreskogen siden iv var de eneste som var påmeldt på Sviland, så ble det lang rundering på oss istedetfor spor. Jeg bad Hugo og Krissi om å være dommere og legge opp en A-prøve for meg, og i tillegg så fikk jeg med etpar andre til å gå med oss på midtlinja. Når figurantene var ute så trasket vi oppover til starten der dommerne stod og ventet. Selv om dette ikke var en reell prøve, så kom nervøsiteten snikende når klokka startet, og det ble ikke bedre når Odin hadde sine helt egne formeninger om hvor han ville løpe, og spesielt ikke når disse formeningene gikk helt på tvers av min plan. Vi startet med andre ord ikke opp med en god tone, og den første halvdelen av runderinga var helt elendig rent samarbeidsmessig, for å si det mildt. Selvfølgelig så var mesteparten av det utelukkende på grunn av førerfeil, men det var også lett å se at Odin fant masse spennende spor ute på slagene sine, for etpar ganger så var han borte i flere minutter, og kom inn fra motsatt side av midtlinja fra der jeg sendte ham. I ettertid ser jeg jo at Odin plukket opp de stress-vibbene som jeg sendte ut og klokelig forsøkte å gjøre all jobben selv uten å stresse meg mer opp, men det fungerte jo mot sin hensikt. Heldigvis så kom han seg betraktelig når vi var forbi rådyrplassen, og ledover siste langstrekket mot 800-meters merket så gikk han ganske så bra. Når vi kom til 800-meters merket hadde vi brukt nesten full tid, og det bare med 2 funn, så det er jo en del mer finpuss som må til. Nå var farten ikke av den høyeste vi har hatt på ei rundering, men det som stjal mest tid var alt stresset inne på midtlinja, samt de gangene Odin dro avgårde på spor. Disse to tingene kombinert gjorde at det var noen området som ikke ble dekket skikkelig, så hadde dette vært en prøve så hadde det vært stryk med glans, men vi har heldigvis nok av tid til å finpusse på dette før prøvene tidlig neste vår.
Etter 800-meteren fortsatte vi med en del tomslag frem til ca 1200-meter. totalt så brukte vi rett i underkant av en time (inkludert en deprimerende debrief) på 1200 meter med 5 funn. Selv om tonen i debriefen var humoristisk og latteren satt løst, så var jo budskapet (som jeg også støttet opp 100%) helt klart - Problemene i runderingen skyldes ikke noe annet enn mitt stress, så det jeg er helt sikker på nå er at det blir mye trening med tidtaking og dommere fremover, slik at jeg (forhåpentligvis) får trent meg selv på å holde nervene under kontroll og stole på at Odin gjør jobben!

tirsdag 16. november 2010

indikasjonstrening på patruljesøk

Etter samtalen med Hugo på lørdag så ble det en liten økt med innlæring av indikasjoner under patruljegang idag tidlig. Etter å ha kjørt Siv til ksolen for eksamen, så tok jeg Odin med meg til Sviland og gikk avgårde inn i valpeskogen armert med jakker og sekker som for anledningen skulle få jobben som gjenstander. Jeg gikk innover stien/midtlinja i valpeskogen og kastet jakker og sekker innover i skogen slik at det ikke skulle bli noen mulighetter for Odin å få overvær av spor. Det viktigste i denne omgang var jo at gjenstandene ikke skulle ligge mer enn ca 10 meter eller så fra midtlinja, og at Odin skulle få gå rett ut (med meg på slep) og rett i belønning når han indikerte skikkelig. Etter at dette var gjort hentet jeg Odin og vi trasket avgårde. Jeg gikk med ham i relativt kort line, og hver gang han valgte å snuse på bakken eller markere over andre tisseflekker, så stoppet jeg helt opp, og han fikk ikke gå videre før han hadde nesa opp fra bakken. Når han fikk overvær av gjenstandene roste jeg forsiktig og når han da begynte å trekke i lina for å få komme ut til gjenstanden, så holdt jeg akkurat nok igjen i lina til at han måtte dra godt for å komme seg fremover, samtidig som jeg lt lina file ut gjennom fingrene med mer motstand jo nærmere han kom gjenstandene. På første forsøk var Odin litt nølende når han merket at jeg holdt igjen, men etter det så koblet han inn 4x4-en og dro på det han kunne så snart han fikk overvær. Jeg fulgte med helt ut og belønnet skikkelig ute ved gjenstandene på alle 5 forsøkene.

Videre i prosjektet er målet å hjernevaske inn denne indikasjonstypen slik at Odin blir lettere å lese når det gjelder overvær mens han er i bånd, samt å trene inn sitt-markering ved lydpåvirkning. Om alt går like bra som idag, så satser jeg på å få forsterket disse adferdene nesten til det ekstreme, slik at det ikke vil være noen tvil når han hører eller lukter noe mens vi går i bånd. Det er sikkert flere som synes det virker litt mye å jobbe med dette siden det tross alt er en relativt enkel sak å lese svakere indikasjoner når vi er ute og søker på treninger og øvelser, men ettersom de fleste aksjonene jeg har vært ute på til nå har inkludert søk i mørket, så vil det jo være en kjempe-fordel å ha indikasjoner som er så sterke at de merkes selv om det er så mørkt at man ikke ser alle de små indikatorene som man ser i dagslys, som f.eks. endret haleføring, endret ørestilling eller det lille stoppet for å snuse litt ekstra opp i luften... Det å forsterke indikasjonene så mye at hunden nesten drar føreren over ende ved overvær, eller setter seg og nekter å gå videre ved lydpåvirkning vil jo være til veldig stor hjelp i nattsøk, så jeg krysser fingre og tær for at progresjonen fortsetter like raskt som idag.

mandag 15. november 2010

patruljegang og rundering

Denne lørdagen var det trening på Dale, og jeg hadde planlagt å trene patruljesøk i line. Tanken bak dette opplegget som jeg kommer til å fortsette med en del fremover er jo for det første å lære Odin at vi ikke er på tur selv om han går i bånd. Det å vite at Odin faktisk er i søks-modus selv på transport-etapper langs veier og stier er jo en veldig stor trygghet ute på aksjoner. Det andre grunnen er jo å lære meg selv å lese de signalene som Odin gir når han får ferten av noe mens han er i bånd... Jeg fikk Ghita, Line og Frank til å legge seg ut i terrenget i runderingsløypa slik at Odin kunne få overvær av dem. Når dette var gjort så gik vi avgårde inn midtlinja. I begynnelsen var jeg sikker på at Odin var i tur-modus, for det var snusing og tissing langs løypa og det virket mer som om han ventet på å få komme igang med runderinga enn som om han var i søksmodus. Vi gikk nedover stien og plutselig var det slutt på sniffing og tissing, nesa gikk høyt, ørene rett ut og halen begynte å logre forsiktig. Jeg koblet ham fri og borte var han. Etter en liten stund kom han inn med melding og fikk påvise og drakamp med biteskinn. Når vi kom tilbake til midtlinja koblet jeg Odin igjen for å gå videre, og vi var raskt tilbake i det som lignet på tur-modus. Etter en liten stund fikk vi en ny indikasjon, og jeg slapp Odin igjen. Denne gangen jobbet han veldig, men klarte ikke å lokalisere figuranten. I ettertid så har jeg kommet frem til at han må ha hørt figuranten og ikke fått overvær, for vinden blåste skrått nedover midtlinja, så vi måtte et godt stykke forbi der han først indikerte på noe til der han kom inn i fertssonen. Når vi kom ned til stranda så hadde vinden snudd, så her fikk han en solid indikasjon ut på venstresida av løypa, men når jeg slapp ham så var det bare etpar meter ut før han tverrvendte og løp avgårde fremover parallelt med midtlinja. Mens Jeg og Ghita stod og undret oss over det, så vi at Odin jobbet veldig intenst inni løvskogen rett innenfor stranda. Etter en liten stund kom han inn med melding, og hadde da funnet Frank.

Etter økta hadde jeg en liten prat med Hugo om dette med å trene inn indikasjoner på forskjellige påvirkninger under patruljegang, og jeg fikk masse nye tips til hvordan dette skal bli forsøkt trent bedre inn utenfor vanlige treninger slik at jeg blir trygg nok på denne søksformen til å benytte den fullt ut på fremtidige aksjoner.

Andre økta ble en ukjent runderingsoppgave på ca 500 meter. Jeg hadde sagt ifra at jeg kom til å rundere helt til motsatt ende av stranda der vi vanligvis pleier å stoppe, så da fikk vi ca 100 meter ekstra løype. Figurantene hadde også fått beskjed om å være så utilgjengelige som det var mulig å få dem, dvs oppå svære steiner eller oppi trær, slik at Odin skulle få jobbe litt med lokaliseringen. På første funn ble det veldig mye jobbing for å finne Ghita, som satt oppå en svær steinblokk. Her ble det etter, masse sirkling rundt steinen, noen forsøk på å klatre oppå samt noen lengre runder for å se om han kunne se henne på litt større avstand (noe som var veldig morsomt å se på). Til slutt ble frustrasjonen så stor at han gikk over i halsmelding. Jeg startet å gå utover mot henne og gav beskjed om at Ghita bare skulle belønne når halsen var jevn og fin. Det blir tydeligere og tydeligere at jo mer Odin må jobbe for å lokalisere figurantene, jo større er sjangsen for halsmelding istedetfor bringkobbel. Det er selvfølgelig ikke bare det som spiller inn, siden han noen ganger velger hals når han begynner å bli sliten eller dersom terrenget er sånn at det blir ekstremt tungt å komme seg tilbake til meg med meldingen (han er tydeligvis smart nok til å velge letteste meldingsform for seg selv, men så lenge han behersker begge to, så gjør det meg ingenting, snarere tvert imot. Jeg tar det heller som en ekstra sikring). Etter belønning så sendte jeg Ghita tilbake til bilene siden hun måtte reise avgårde, mens Odin og jeg fortsatte nedover løypa. Etter en liten stund var det nytt funn, denne gangen av Runar, som jeg hadde fått låne fra sporgjengen mens Frank var med Hugo og trente halsmelding på Jim. Runar lå også oppå en stein, men her klarte Odin å se ham etter lokaliseringen, så da ble det en helt fin bringkobbelmelding. Vi fortsatte nedover, kom forbi stranda og når vi var nesten helt på slutten av løypa så lokaliserte Odin Line oppi et tre. Her jobbet han veldig, og jeg hadde egentlig håpet på halsmelding her, siden treet stod midt i ei ur med svære mosegrodde og glatte steiner (og jeg vet hvor dårlig Odin er til å tenke på egen sikkerhet), men han valgte bringkobbelet, kom inn og meldte, påviste og fikk pipedyrene sine som en perfekt avslutning på økta og treningsdagen.

søndag 14. november 2010

overvær og bikinidresser

Det er iallefall en ting som er gøy med senhøsten. På den ene siden er det surt, kaldt, vanskelige jaktforhold, masse regn og vind, tidlig mørkt... kunne sikkert fortsatt på lista lenge, men så kommer vi til den andre siden... Det blir igjen satt opp treninger på Orrestranda, slik at odin får storkose seg i frittsøk i sanddynene. En rask konklusjon blir da at vi er inne i ei gøy årstid! Denne onsdagen, eller iallefall treninga, hadde tidligere på dagen blitt omtalt og diskutert på diverse facebook-statuser og omtalt som en litt varmere og behageligere strandtur enn det vi skulle ut på. Det gikk til og med så langt at Tone uttalte at hun skulle troppe opp i bikini...

Når det var Odins tur til å søke, så oppdaget jeg at lysene på bringkobbelet ikke lenger funket. Tok dem av bare for å oppdage at jeg ikke hadde flere, så da ble det null lys på Odin, og en større utfordring for meg. Vi tuslet (dvs jeg tuslet mens Odin løp som en gal) inn i søkeområdet, der vi tråkket oss helt ned og opp på de ytterste sanddynene ned mot stranda. Etter en liten stund forsvant odin, og det varte og rakk uten at jeg hverken så eller hørte noe fra ham. Når han i tillegg ignorerte innkallingene mine så var det et klart signal om at "her e de nokka!!!" Etter litt venting så hørte jeg et klikk på radioen og like etterpå så jeg refleksen til Odin komme nærmere og nærmere. Jeg koblet på påvisningslina og gjorde mitt beste forsøk på å følge ham, men til slutt så måtte jeg bare slippe lina. Når jeg stoppet opp så jeg en person som beveget seg på toppen av ei sanddyne, men Odin løp bare rett forbi og påviste Gro Elin. Etter belønningen gikk vi et stykke tilbake og satte igang nyt søk etter Tone, som da hadde flyttet seg bort fra der jeg så henne. (det viste seg i etterkant at Odin hadde funnet henne på vei inn til meg etter å ha meldt på Gro Elin, som forklarte hvorfor han var litt nølende med påvisningen akkurat der som jeg stoppet og så Tone. Han var tydeligvis ikke helt sikker på hvem av de to han ville påvise, men valgte etter en bitteligen tenkepause å påvise figuranten som han hadde vært hos når han tok bittet.)

Vi søkte oss videre et lite stykke, før Odin plutselig forsvant igjen. Når han kom tilbake med melding så fikk jeg beskjed av Tone om at jeg måtte påvise i line, siden det var turgåere i nærheten av henne. (det var iallefall det hun sa...) Vi løp avgårde på påvisning og hva annet fant vi enn Tone sin varmedress liggende på bakken, ikledd bikini... Jeg tenkte at ja,ja... funn av "gjenstand" var jo verdt å belønne, og dro fram ei leke, men Odin så bare på meg med et rart blikk, akkurat som om han forventet å finne noe annet. Han vr ikke interessert i å leke med meg i det hele tatt, og plutselig så fant han ut at han ville opp på toppen av sanddyna vi stod ved siden av, og der oppe tittet Tone frem. Hun hadde ligget oppå bikinidressen når odin kom og meldte, og så hade hun krøpet bort når han returnerte til meg. Lekelysten til Odin kom ganske raskt tilbake når han fikk leke med figuranten han hadde funnet, og koste seg med pipedyret mens vi andre stod og lo av Tone sin ekstra-figurant...

lørdag 6. november 2010

Feelgood-rundering...

Av og til tar det tid å bearbeide intrykkene fra ei trening eller en aksjon, slik at blogginnleggende lar vente på seg. Andre ganger er det ikke så veldig mye å bearbeide slik at alt kan legges rett på nett. Idag faller definitivt inn i sistnevnte kategori. I tråd med "tradisjonen" om nye og fancy navn på treningsmetoder, "speed-rundering", "clæp-recs" osv, så tillegger jeg dagens økt navnet "Feelgood-rundering".

Anders, Hugo, Frode S og jeg var på voksenlaget i Vigreskogen  idag, og siden det har vært mye spor, overvær og momenttrening i det siste (les: dårlig med skikkelig lange runderinger), så var det idag duket for en test på å strekke runderingene litt. Når det var min og Odin sin tur så bad jeg derfor Hugo om å være figurant i starten og deretter ta over som midtlinjegeneral. Jeg fikk ca 400 meter med ukjent oppgave i begynnelsen. Startet med 6 tomslag i full galopp. Med en gang jeg så farten ut på slagene så slo det meg at dette aldri kom til å holde lenge, men etter første funn der Odin faktisk kom inn med meldingen i fullt firsprang, noe han vanligvis ikke gjør, så slo det meg at han kanskje faktisk var så gira og motivert at dette kunne holde, så da var det bare å kjøre på. Idet vi skulle sende ut på første slag etter funnet, så kom Hugo småløpende inn til midtlinja. Det viste seg at jeg stod og var klar til å sende Odin rett i sporet hans, og siden Hugo vet hvor mye jeg har jobbet med å få bort sporsøkene i runderingen, så var han heldigvis rask nok til å avverge det denne gangen. Jeg tok Odin etpar meter tilbake og sendte ut på et blindslag der Hugo hadde vært, og dermed var vi igang igjen. Forbi rådyrplassen og inn i høyskogen og der kom Odin inn med melding. Etter påvisningen her og funn av Frode så ble det flere tomslag og Hugo plasserte ut figuranter når Odin gikk som best, slik at han fikk belønning før han fikk en down-periode. Vi passerte 800meters-merket og det var ingen tegn til at Odin ville gi seg, så vi fortsatte likegodt enda lenger, inn i et terreng som var helt ukjent for Odin, siden vi aldri tidligere hadde rundert så langt i denne løypa. Når vi kom til den andre 90 graders svingen var vi rimelig nære veien en stund, så akkurat her var jeg ikke så nøye på å dekke terrenget i frykt for at Odin skulle havne ut på riksveien, men vi fikk allikevel en del slag her også. Når vi stoppet etter ca 1300 meter hadde vi hatt 6 funn, og vi brukte vel omtrent en time.

Jeg må helt ærlig si at jeg virkelig elsker den følelsen som jeg fikk når jeg så at Odin holdt fart og flyt så vanvittig bra og ikke minst så vanvittig lenge, og det merket garantert Odin også, for noe var det iallefall med samarbeidet idag som gav han et ekstra gir... Det ble etpar stopper underveis, av og til for å belønne flotte slag og super fremdrift, og av og til for å vente på at figurantene kom seg på plass, men på tross av dette så startet Odin opp igjen og gikk med en jevn og høy fart hele tiden. Med unntak av et lite parti mellom 2 og 400 meter der det ble en del slag med tilbaketrekk, så var det veldig dype og lange fine slag med fin fremdrift. Det som gjorde det ekstra gøy var vissheten om at vi ut fra Odins fart og motivasjon helt fint kunne ha fortsatt i flere hundre meter til bare på et funn til.

Nå er det veldig godt mulig at det er overmot som får meg til å skrive at det definitivt kommer til å bli en del flere slike økter, men jeg er sikker på at med Hugo som midtlinjegeneral så skal vi få til flere kilometersrunderinger fremover mot prøvene tidlig neste vår. Gøy var det iallefall, og det ble en oppvekker for meg å se hvor fin flyt Odin får i runderingen når jeg bare senker skuldrene og koser meg fremover på midtlinja.

fredag 5. november 2010

leteaksjon i Agder

Like før kl 10 denne søndagsmorgenen ringte alarmtelefonen med et forhåndsvarsel fra paul om en aksjon i Kristiansandsområdet. Jeg sendte avgårde rask beskjed om at jeg kunne stille dersom det ble aktuelt, og en halvtime etterpå fikk jeg en telefon fra paul med beskjed om å sale opp og sette avgårde. Det ble en lang kjøretur, men etter ca tre og en halv time trillet Paul, Ola og jeg inn i KO. Vi fikk tildelt teiger og ble raskt briefet om den savnede og hele situasjonen før det bar avgårde ut for å starte søket. Min teig var delvis skogkledd og delvis et svært sandtak med masse maskiner og utstyr stående rundt i en labyrint av svære sand og grus-hauger, samt en rally-bilbane med tilhørende bygninger og tribuner. Med andre ord masser av steder der en savnet kunne ha gjemt seg, og et miljø som Odin simpelthen ELSKER å trene i. Vi startet med å dekke et skogholt og et hogstfelt på grensen mellom min teig og teigen til Ola før vi gikk inn i grustaket. Odin hadde noen veldige markeringer ned i grustaket, nærmere bestemt mot et svært lagertelt med maskiner, så vi ble stående og speide litt fra toppen av skrenten ned mot sandtaket når en av maskinene plutselig begynte å kjøre. Det var altså folk på jobb der, så da var det bare å stoppe maskinføreren og spørre ham om de hadde sett noe. De hadde sjekket alle dører, vinduer, brakker og maskiner før de startet på skiftet sitt, så da var jo deler av jobben vår lettere. Vi tok allikevel et søk i sandhaugene og områdene rundt brakkene uten andre indikasjoner enn noen utsjekk av inngangen til arbeiderbrakka der det satt folk og hadde røykepauser.

Vi søkte oss videre gjennom barskog og myrområder og gjengrodde kulturbeiter, og før vi visste ordet av det så var det blitt mørkt. Jeg tok frem hodelykta fra sekken, og det var tydelig at den ikke var helt full-ladet etter å ha ligget i sekken i et halvt år, men heldigvis så hadde vi ikke så mye igjen av teigen, så batteriene holdt til greit mens vi krysset oss nedover langs elvebredden. Vi rapporterte om ferdigsøkt teig og tuslet tilbake til bilen for å kjøre tilbake til KO for å levere inn sporloggen og fylle på batterier på lykt og gps. Vel framme fikk jeg i meg litt å spise og en kopp kaffe før jeg fikk en ny teig, og denne gangen skulle jeg ha med meg 2 røde kors folk og 2 klarsynte som troppet opp og mente de hadde sett hvor den savnede var. Jeg hadde jo sett at Odin var nokså sliten, så jeg ba fint om å få den teigen der de klarsynte ville gå, siden den på kartet så relativt flat og fin ut. Vi tok det som en vanlig teig, og kjørte opp til området, parkerte og tuslet avgårde. Odin gikk og snuste litt her og der, men når vi kom ned til en hytte som lå like ved det vannet vi skulle sjekke ut, så ble han veldig interessert i noe på andre siden. Han stakk ut på myrområdene i vannkanten og ble stående og lytte litt før han fortsatte utover, hoppet over bekken og ble borte i et skogholt på baksiden av vannet. Etter en liten stund så kom han tilbake, uten melding riktignok, men han var allikevel veldig interessert i noe på andre siden av vannet. Vi rapporterte det inn til KO og de sendte inn både Aud og Kaare med hunder for å dobbelsjekke indikasjonene, men hverken Speedy eller Odin fikk noen særlige indikasjoner, og i og med at Tone dagen etterpå søkte av områdene på andre siden av vannet uten funn, så antar jeg at det må ha vært et dyr av ett eller annet slag som har laget en lyd eller en bevegelse som Odin fikk med seg.

Jeg tok med meg røde kors folkene og søkte av den ene siden av vannet og skogholtet langs det, også uten resultat, for vi gikk tilbake til bilene og returnerte til KO. Nå hadde klokken blitt godt over 9, og søket var i ferd med å trappes ned. Vi fikk en forespørsel fra politiet om vi kunne bli over natta for å søke av noen områder med patruljegang og evt. lytteposter, men siden jeg hadde et viktig jobbmøte mandag morgen der folk skulle fly inn fra oslo for å delta, så hadde jeg ingen muligheter til å bli igjen og måtte desverre reise hjem. Det er alltid bittert å måtte avbryte et søk uten at den savnede har blitt funnet, så hadde jeg hatt mulighet så hadde jeg blitt igjen "till the bitter end", men denne gangen ble det vanskelig. Aud og Kaare måtte også hjemover, så vi kjørte sammen. Med etpar stopp på bensinstasjoner for påfyll av kaffe, så endte jeg opp hjemme kl 2 på natta, etter å ha vært i søk i 6 timer og på reise siden kl 11 på søndag formiddag. Det ble rimelig tungt å stå opp klokken halv 7 mandag morgen, men heldigvis så fikk jeg tatt det igjen med søvn etter at møtet var ferdig.

mandag 1. november 2010

nok en lørdag på sviland

Før lunch var det rundering, ca 600 meter. Vi startet med funn på første, så tomslag med begge figurantene på midtlinja. Passet på å få satt ut figuranter idet fokus og motivasjon var skikkelig høyt (før han fikk sjangs til å dabbe av) slik at vi eliminerte sjangsene for down-perioder. Det ble tilsammen 5 funn med fint driv hele tiden.

Etter lunch - spor, ca 5/600 meter inne i arboréet. Terrengløp på alle turstiene og litt utenfor også, og selvfølgelig midt der sporet lå. Sleit med oppsøket pga mange ferske tråkk i oppsøkslina, men med hjelp av Ronny kom vi oss på rett spor. Vanskelig i terrengløps-løypa, men slutten vle veldig bra. Mye underlagsskifter og kryssinger men veldig spennende spor. Hadde nok ikke kommet gjennom det uten sporleggers assistanse, men allikevel et bra og krevende spor. Godt å se at Odin ike datt ut av spor-modus selv med alle distraksjonene.

torsdag 28. oktober 2010

Ufrivillig "lavinesamling"...

Det var duket for den årlige høst-samlinga på Tjørn denne helgen, men noe som minnet om høst var det absolutt ikke. Hjemme lå det en liten cm med snø, men når jeg kjørte oppover fra Bjerkreim og så at snølaget bare vokste og vokste helt til knehøyde oppe i treningsområdene, så skal jeg ærlig inrømme at treningslysten min giret seg ned etpar hakk. Etter en del springing i dyp snø i Røldal så haltet jo Odin i etpar dager etter forrige vinter, så jeg så med skrekk på hvordan det skulle bli etter ei helg med masse intensiv trening i tilsvarende dyp snø. Når vi allikevel var på hytta, og godt innstallert i skistallen, så varte det ikke så lenge før treningslysten steg igjen når jeg så hvor supergøy Odin syntes det var å få leke i snøen. Vi tok en liten luftetur før det bar tilbake til hytta for middag.

Lørdags morgen delte vi oss inn i lag, og Krissi, Bjørn Erik, Kent og meg fikk området fra hytta og opp til Merstadvannet som treningsområde. for å spare leddene til Odin så ble det overvær/frittsøk istedetfor rundering, og det var tydelig både for han og for de andre hundene at det var tungt nok. Flere steder hadde det blåst opp fenner som var en meter dype, så det å ta seg fram gjennom disse bød på problemer for både hunder og førere (sistnevnte fikk størst problemer med å henge på på påvisningene, så etter et kort forsøk så fant vi alle det best å la hundene løpe ut på påvisning selv, og så kunne vi komme etter i vårt eget tempo.) På andre økta var det lett å se at hundene hadde funnet ut at det var enklere å løpe der det allerede var opptråkket stier i snøen, for når de jobbet seg inn mot figurantene så holdt samtlige hunder seg så langt det lot seg gjøre til tråkkene fra første økt.

Etter lunch så var det tid for "øvelde" for de godkjente. Jeg ble plukket opp utenfor hytta av en røde kors-bil og vi kjørte forbi hytta og stoppet for å vitse og le litt over hvordan de nye ekvipasjene skulle lures, unnskyldningen for dette var at røde kors-folkene skulle være eksterne figuranter og jeg skulle være med dem for å plassere dem ut i forkant av øvelsen. Etter dette tok Paul over som OL og tok ut teiger og sendte samtlige HF-er avgårde. Når vi fikk høre at Ola, Bjørn og Helen var igang med søket så kom de andre hf-ene inn til hytta igjen, og vi satte igang med å pynte hytta til fest. Paul lot dem søke i en god time før de fikk beskjed om å returnere til KO for å få nye teiger ut fra nye opplysninger, og når de kom tilbake til hytta ble det overraskelsesfest for dem. Det ble med andre ord ikke mer trening denne dagen.

Etter en kang og fuktig aften så våknet jeg tidlig søndags morgen og hørte rypene kakle oppe på trollarinda. Jeg tok med Odin og hagla og tuslet avgårde på litt jakt. Når vi kom opp mot toppene så var det tydelige spor etter hvor rypene hadde sittet og beitet og kaklet, men de var så sky at vi ikke så en eneste fugl. Vi stampet oss ned mot Merstadvannet igjen og tilbake til hytta. Var ikke ute i mer enn halvannen time på denne turen, men med tanke på hvor tungt terreng det var og det faktum at Odin skulle ut og løpe etter frokost også, så ble det en tomhendt retur ned til hytta for å spise litt før trening.

Det ble med ei økt denne søndagen, siden ting merkelig nok tok litt lenger tid enn vanlig for de fleste, og siden vi også måtte pakke ned, rydde og vaske, så hadde vi strengt tatt ikke tid til noe mer enn det heller. Odin fikk 3 funn, der det var lett å se ut fra farten inn med meldingene at han var sliten etter jaktturen. På det siste slaget lokaliserte han Kent utrolig fint og på lang avstand, jobbet seg helt inn til ham (prøvde også å jobbe seg inn i jervenduken), hvorpå han stoppet opp, så på meg, som for å si: "kommer du eller?!?" før han satte igang å halse (eller jeg burde kanskje bare si "lage lyder, for de første halsingene var vel mer likt ulve-ul enn halsmelding.). Nede ved hytta fikk alle de andre med seg at Odin hadde gjort funn av utilgjengelig figurant, så det er jo tydelig at halsingen hans bærer langt, også mot vindretningen. Sånn sett er jeg jo veldig glad at han kan benytte begge meldingsformer.

Etter denne økta var det tilbake til hytta for å pakke ut det siste som stod igjen, for det bar hjemover. Gleden var stor når jeg så snøen forsvinne mer og mer jo lavere (og jo nærmere hjemme) jeg kom. Vel hjemme lå det bare bittelitt snø igjen, noe som selvfølgelig betyr at sporsesongen heldigvis ikke er over enda!

torsdag 21. oktober 2010

siste snøfrie trening?!?

Det var rundering i vigreskogen som stod på programmet idag. Jeg fikk Hugo til å være midtlinegeneral mens Frode D, Gro Elin og Kai Erik gikk ut og gjemte seg. Vi kjørte ukjent oppgave med 3 funn på ca 4-500 meter.

Odin var heltennt når jeg tok ham ut av bilen, og når vi kom opp til starten der hugo stod så var det fullt fokus ut og fremlabbene dirret der Odin satt og ventet på å få "Runder!"-kommandoen. Kommandoen kom, og borte var hunden... Langt borte... Lenge... VEEEELDIG lenge... De trofaste biltema-lyktene på bringkobbelet hans var selvfølgelig ute av funksjon, så vi kunne hverken se eller høre noe til hunden der vi stod. Etter noe som føltes som en halv evighet pluss litt, og en god porsjon plystring og lokking, så kom han omsider inn til midelinja med tunga hengende nesten i bakken. Det første som slo meg var at et tilsvarende slag, på akkurat samme sted, fant sted forrige gang vi runderte her. I og med at han blokket ut innkallingene mine totalt så betyr det jo 99% sikkert at han fant et spor av ett eller annet der ute, så det er tydelig at det er et tråkk av ett eller annet slag (da mest sannsynlig rådyr, som han jo synes er veldig spennende) der. Dagens første mentale post-it ble da: Tren mer akkurat her for å få ham til å gi opp slike sporløsninger!"

Selv om Odin virket noe sliten etter jobbingen der ute i mørket, så gikk han allikevel veldig greit videre. Vi hadde vinden nesten i ryggen, så vi måtte et lite stykke forbi samtlige figuranter før han slo på dem, men Odin jobbet veldig bra, og var veldig lett å både styre og sende ut. Selv om det ble veldig lenge å vente på første slaget, så klarte vi hele økta uten å gå over en eneste fig på ca 15 minutter. Det ble litt kluss når jeg forsøkte å sende ham rett inn i en tett vegg av grantrær, så vi måtte litt tilbake for å finne et sted å sende ham der det faktisk var mulig å få en rottweiler ut gjennom trærne uten å måtte bryte fysikkens lover, men det er jo sånn det blir når man kun har lyset fra en hodelykt med halvdøde batterier til hjelp...

tirsdag 19. oktober 2010

Høstferie i Røldalsfjella

Torsdag var det en veldig kort arbeidsdag før det bar hjem for å pakke kone, klær, våpen og hund i bilen og ta fatt på veien opp til Røldal for en aldri så liten høstferie hos svigers, med god mat, god vin og lange flotte dager i fjellheimen. Fredagen gikk Odin og jeg alene til fjells, mens svigerfar var på jobb. Vi parkerte bilen og startet på turen inn i terrenget ca halv 10, og tråklet oss oppover stordalen helt til jeg plutselig hørte en velkjent raping fra ei fjellrype. Litt overrasket over hvor lavt i terrenget fjellfuglene satt begynte jeg og Odin å speide etter dem, og etter litt så hadde Odin lokalisert rypekullet som satt oppe på ei fjellhylle noen hundre meter foran oss (og ca 30 meter over oss. Vi sneik oss inn mot dem og når vi var kanskje 50 meter fra dem så gav jeg Odin"sitt og bli" kommando mens jeg sneik meg nermere. På ca 30 meters hold lettet kullet og jeg fikk fyrt av 2 skudd. Selv om det var litt langt hold med tanke på høydeforskjellen og avstanden mellom meg og fjellhylla så datt ei av rypene i bakken, og med et raskt "jah!" så lettet Odin og nærmest fløy bort og fanget den for meg. Den var ikke helt død etter skuddet, så jeg fryktet en stund at den skulle klare å krype ned i ei sprekk eller ned i ura sånn at jeg ikke fikk tak i den, men Odin var raskt fremme og passet på den med en fot på vingen slik at den ikke kom seg noen vei.

Resten av kullet fløy langt ut av syne, så vi fortsatte oppover stordalen og inn i området rundt Smalatind, der jeg etterhvert har gått såpass mye at jeg hadde en viss formening om hvor det pleide å sitte ryper. Vi tråklet oss opp og ned helt inn til foten av Røldalssåta, men det eneste vi så var 2 ryper som fløy avgårde på flere hundre meters avstand. Forbi vannet og opp mot Smalatind, uten å se så mye som ei fjær, og når vi krysset oss nedover mot stordalen igjenføyk det opp ei lirype på kanskje 100 meters hold, men selvfølgelig så fløy den teite fuglen rett mot solen, så jeg ble helt blendet og fikk ikke sjangs til å se hvor den landet igjen. Ikke så vi noe mer til den resten av turen heller. Vi tråklet oss ned skaret mot det stedet der vi hadde skutt den førtse rypa, i håp om at det kanskje satt en igjen der, eller at de andre var kommet tilbake til der de følte seg trygge, men nok en gang ble vi skuffet. Vel nede ved bilen igjen etter turen så var klokken 4, vi hadde altså gått i seks og en halv time, uten andre stopper enn en "lunsjpause" akkurat lang nok til å få spist et eple.

Lørdagen bar svigerfar med oss, og vi skulle inn i Valldalen for å teste ut et annet terreng. Denne gangen var vi ute i 7 timer, opp og ned bratte fjell, forserte urer og gjenfrosne bekker. Jeg hadde skuddmulighet på 2 liryper helt i starten av jakta, men alikevel klarte vi ikke å få skutt noe denne gangen. Svigerfar var litt heldigere og fikk ei lirype, men når vi kom opp i høyden så var det bare store flokker av ryper som lettet på LAAAAANG avstand, så med unntak av at Odin fikk seg en sprint-tur når han forsøkte å fange en svær hare, så var det en lang og flott, men resultatløs tur.

Søndagen var hjemreisedag, men allikevel så hadde både svigerfar og jeg lyst til å få oss en tur til inn i  Saudafjella, der jeg hadde vært på fredagen. Vi var ute og tråkka fra kl 9 til kl 2, og resulatet mitt ble som på fredagen, ei fjellrype. Vi så mye mer fugl i terrenget denne dagen enn det jeg hadde sett på fredagen, men allikevel så var resultatet ikke noe å skryte så veldig av. I og med at alle rypene var nesten helt hvite og det ikke var noe snø, så var de så sky at det var nesten umulig å komme på skuddhold. Uansett så fant vi ut at rypebestanden er såpass bra at det lover godt for vinterjakta, så selv om det da blir turer uten hund og med ski, så ser jeg veldig fram til de turene også.

teig og momenttrening på Alsvik

Kai-Erik, Trond, Gro-Elin, Bjørn Erik og jeg møttes på Alsvik denne onsdagen (uten kake, som Gro Elin påpekte), og siden det ble mye jobbing og bare ett funn på Odin forrige økt på Tjørn, så skulle det i dag bli en liten teig med flust av funn. Jeg ville ha en ukjent oppgave med unntak av ett moment, som var at jeg ville ha en figurant inni et gammelt telt som stod ikke så langt fra bilene. Utenom det funnet så fikk Trond i oppgave å plassere ut seg selv og de to andre, før vi satte igang.

På det første funnet ble det MYE jobbing rundt og rundt teltet (som Odin aller helst ville inn i), men til slutt så tok han bittet og kom inn med melding. Fikk påvise helt inn i teltet, noe som tydeligvis var kjempegøy, før vi gikk videre for å finne de tre andre. Gro Elin og jeg gikk oppover veien mot gården, mens Odin løp fritt og søkte i skogen. Plutselig var både lyd og lys fra Odin borte vekk, og jeg antok da at han hadde funnet noen. Vi fortsatte å gå i håp om at Odin skulle komme inn med melding, men det både varte og rakk. Etter en stund hørte vi ham pipe litt inne fra grillhytta, og litt senere kom han inn med melding. Påvisningen gikk i tohundreognitti, med fullt drag i lina, så det var ikke noen tvil om at vi hadde funnet noen, men når vi kom frem til grillhytta så var den tom(?) Odin hoppet opp på benkene og startet å klore på veggen på 2 steder, og når jeg gikk ut av hytta så så jeg Kai Erik liggende på taket av hytta, helt skjult for Odin. Jeg nikket til ham når Odin stod og så opp i hans retning, og da kom pipedyret flyvende. Kanonbelønning og nok et funn som han måtte jobbe veldig på. Vi gikk videre nedover stien og Odin løp og søkte veldig bra. Når vi kom opp på toppen av stien som gikk tilbake til bilene, så trakk han raskt og bestemt ut til høyre, og etter en liten stund var han inne med melding igjen. Det var mørkt, bratt og tett med gran-kvister, så påvisninga ble mer eller mindre ekstremsport. heldigvis varte det ikke så lange før vi fant Bjørn Erik, som hadde sittet og sett på oss når vi gikk forbi på stien nedenfor. Når vi passerte ham så jobbet Odin ute på andre siden av stien, og fikk ikke noe fert fra Bjørn Erik på grunn av vindretningen, men det var ingen tvil når vi kom forbi ham og inn i fertssonen.

Etter dette funnet manglet bare en person, og sånn som jeg kjenner Trond (og slik som blikket hans lyste opp når han fikk frie tøyler til å planlegge case og sette ut figuranter) så antok jeg at han ikke lå så veldig lett tilgjengelig. Vi gikk opp til gården for å søke av området rundt bygningene (der vi alle trodde at han var) men etter mye om og men og søk rundt over alt uten en eneste markering, så bar det nedover mot bilene igjen. Siden batteriet på radioen til Trond var dødt etter vår oppvisning i sambandsetikette og hundebæsj-diskusjoner, så fikk vi ikke kontakt med ham før telefonen ringte og jeg fikk beskjed om å søke fra teltet der jeg fant Gro Elin og til det stedet vi fant Bjørn Erik, men fokusere på motsatt side av stien. Som sagt så gjort, og det varte ikke lenge før Odin kom inn med melding og etter en sprint-påvisning fikk han masse godis av Trond før det bar tilbake til bilen. Det ble altså ei kjempebra økt med frittsøk (som Odin elsker!) og masse funn, etter mange økter med få funn. Akkurat det doktoren beordret før ei god ukes høstferie for Odins del, med 3 lange dager i fjellet på rypejakt i Røldal.

mandag 11. oktober 2010

overvær på Tjørn igjen.

Det var vel så langt fra en mørk og stormfull aften som det var mulig å komme - Hele Tjørn var badet i sol som gjorde at høstfargene glitret! En ganske stabil og liten trekk gjorde at det var den perfekte dag for noen lange overvær.

Før Odin skulle ut å jobbe tok jeg meg en runde på haugen bak hytta for å legge ut et spor til Kristin og Clara, og klarte å skremme opp (les: nesten gå rett på) et lite rypekull, bare to minutters gange bak hytta. Jeg skal ærlig innrømme at jeg datt litt ut av treningsmodus og fikk et intenst ønske om å ha ei hagle lett tilgjengelig, men i og med at terrenget rundt hytta er umulig å få jakte i, så var det bare å gå videre på sporet.

Etter sporlegging og litt figurering for Tone og Isi, så gikk Kristin og gjemte seg et stykke oppi trollarinda, bak vannene, og jeg gikk for å hente Odin. Vi gikk inn i terrenget mellom de to første vannene og jobbet oss litt sikksakk opp og ned trollarinda mot hytta. Odin jobbet veldig selvstendig og veldig intenst - høy fart og lang avstand uten å stoppe for å spørre meg om hjelp - akkurat slik vi har trent på og som jeg ønsker å ha det på aksjoner og teigsøk, så det var jeg veldig fornøyd med. Etter noen minutters søk skremte vi opp et rypekull, noe Odin synes er veldig spennende (som jeg nok må innrømme at den innlæringen er min feil, for han har blitt veldig interessert i ryper etter at jeg begynte å ta ham med på jakt...), men vi kom oss fint videre helt til vi skremte opp neste kull. Etter dette tok jeg odin med ned mot vannet, og der gikk plutselig nesa opp, og han satte avgårde oppover rinda.Jeg gikk avgårde i den retningen han jobbet, og så til min store forundring at jeg plutselig var i ferd med å gå rett på Kristin. Odin jobbet skikkelig intenst med høy nese noen hundre meter høyere oppe, og jeg hadde tidligere sett Ola og leo i det området, samt at jeg visste at det var noen turgåere/fiskere som tidligere hadde gått opp til vannene på toppen. Jeg snudde og gikk nedover mot vannet igjen, og etter en liten stund (og aldri så lite roping og plystring) så kom odin gallopperende etter. Når vi kom helt ned til vannet igjen så slo han på nytt oppover, og satte igang emd å jobbe seg oppover, der han etter en stund fant Kristin. Rimelig utslitt av all løpingen oppover på det første slaget, så bestemte Odin seg for å bare ta bittet og vente på meg hos kristin, siden han så at jeg allikevel var på vei i hans retning. Med litt innkalling kombinert med å snu rygget til ham og gå motsatt vei så kom Odin allikevel inn med meldingen. Selv om farten på innkomsten var så som så, så gikk påvisningen så det suste, og propellhalen viste tydelig at det var en veldig fornøyd hund som "overfalt" Kristin for å få blodpølse-bitene som han hadde jobbet så hardt for å få.

mandag 4. oktober 2010

oppsøk og andre vanskelige greier...

På den store blåsebort-dagen var det duket for noen sporoppsøk og så et langspor etter lunsj.
Krissi, Sylvelin, Helen, Bjørn og jeg møttes i kringlelia på Kyllingstad og etter litt terrengfordeling så var det ut for å legge ut spor. Sylvelin la ut to korte spor for meg der sporene gikk bare en halvmeter fra veien, slik at Odin måtte konsentrere seg i oppsøket allerede fra første centimeter, istedetfor å starte med et byks og ikke sette nesen i bakken før 3 meter uti oppsøket.

Etter ca halvannen time satte vi avsted for å ta oppsøkene, som etter litt konsekvensanalyse fra Odin's side (les: hoppet over sporet på første forsøk og måtte tenke seg om når far ikke bare fulgte på...) så gikk begge disse veldig bra. Etter det første forsøket som startet på sedvanlig vis med et hopp inn i oppsøket, så ble det rolig og konsentrert og nesa i bakken idet jeg sa "søk spor". Valgte rett vei på begge oppsøkene, og fant belønningen etter ca 100 meter begge gangene.

Etter dette gikk vi tilbake til bilen og ventet litt lenger før det var dags for langsporet. Sylvelin var med oss ned til oppsøket for å være dommer når jeg meldte spor. Vi tok oppsøk parallelt med grusveien, men etter noen meter så gikk Odin ut av oppsøkslinja og jobbet tydelig på et spor nedover grusveien. Jeg gav beskjed om at han har et spor, men siden det var på grusveien og jeg ikke var sikker på om det hadde gått andre der, så var jeg ikke sikker på om det var riktig spor. Fikk beskjed om å følge på, og da bar det nedover grusveien, 90 grader til venstre i et kryss og oppover en gammel traktorvei, for vi kom til ei grind inn til ei utmark der det gikk masse sauer. Odin var helt sikker på at vi skulle gjennom grinda, men av en eller annen merkelig grunn så ble det veldig vanskelig på andre siden. Han virket som om han datt helt ut av spor-modus og gikk med høy nese og været etter noe. Jeg ble stående ved grinda og vente, siden det tross alt var underlagsskifte og mye ekstra forstyrrelser av sauer, sauedritt og helt sikkert også andre lukter som ikke forstyrret ham på grusveien, men allikevel så var det tydelig noe som gjorde ham veldig nølende her. Vi hadde 2 utslag på noe som kunne være spor, men de var veldig forsiktige, og ingen av spor-indikatorene hans var på plass. Jeg valgte å la ham gå på den ene, men det var hele tiden med tanken om at "dette er spor-oppsøk, og ikke spor" kvernende i bakhodet. Når vi etter en liten stund endte opp på et sauetråkk og Odin bare stoppet og løftet nesen og ble stående og være for å se om han kunne få hjelp av vinden, så valgte jeg bare å avbryte. Jeg stoppet Odin, fikk ham til å sette seg og gikk intil ham og fikk tatt av sporline og sele mens han fikk beroligende ros slik at han ikke skulle begynne å dempe, Når vi etterpå gikk videre ned mot parkeringsplassen og bilene, så fikk han løpe fritt og lykkelig, så det er tydelig at han ikke tok det så tungt at vi ikke kom oss gjennom dette sporet. I mitt hode så underbygger det bare min teori om at vi ikke må være så redde for å mislykkes i sporene, og heller utfordre hundene våre så mye vi kan, for det er det de virkelig trives med og ikke de lette "nå-skal-jeg-være-snill-med-deg-og passe-på-at-du-finner-slutten" sporene. Nå er jo jeg og Odin i den situasjonen at vi ikke har gått av et spor siden en stund før vi ble godkjente, så sånn sett er det enkelt for meg å si dette, men allikevel... Når vi var nede ved bilene igjen så var det faktisk flere ting jeg var fornøyd med enn det jeg var mindre fornøyd med på dette sporet, som det at jeg så at Odin slo på spor og valgte å si det til "dommer" Sylvelin, selv når han gikk ut på grusveien. Det at han fulgte sporet nedover grusveien og videre det gjennom vinkelen opp på traktorveien uten problem. Det at jeg hele tiden så at han med 99% sikkerhet ikke var på spor etter porten (som jo viste seg å være riktig). At Odin fortsatte å søke selvstendig etter sporet konstant selv om vi gikk av, uten at han kom tilbake til meg for hjelp eller støtte. Alle disse punktene er jo også punkter som er mye viktigere enn å finne sporslutten,  iallefall i treningssammenheng... Selvsagt er det jo alltid gøyest for oss hundeførere å komme til slutten av et spor med alle gjenstander og full konsentrasjon hele tiden, men det som er viktigere er jo å kunne både lese og samarbeide med hunden, og det lærer man ikke dersom alt alltid går på skinner...

torsdag 30. september 2010

Tanker i etterkant, og ting satt i perspektiv...

Tenkte at jeg ville skrive litt nå som ting har blitt litt bearbeidet under topplokket...

Etter aksjon og funn natt til tirsdag, så var jeg jo selvfølgelig veldig fornøyd med Odin og veldig glad på jentenes vegne, men det som ikke sank inn før litt etterpå var HVA vi faktisk hadde vært med på! Det står jo i logoen vår - "hunden som redder liv", men hva er det egentlig som ligger i det annet enn noen ord på papir? Vi bruker veldig mye tid på å trene hundene våre, en del tid på å trene oss selv i de praktiske ferdighetene, men for vår egen motivasjons del - vet vi EGENTLIG hva vi holder på med? Det å kunne stille opp og faktisk spille en rolle  i andre menneskers liv... Tenker vi noengang skikkelig over det? Under avisintervjuet jeg og Krissi hadde så poengterte vi at det vi driver med ikke er hundetrening, men søk og redning, og at hundene i så måte er det verktøyet vi bruker, og dette mener jeg at de som av og til sliter med motivasjonen for trening virkelig bør tenke på! Det å delta på en leteaksjon der den savnede blir funnet av søkemannskaper, uansett om det er NRH eller andre organisasjoner er virkelig noe som bør sette ting litt i perspektiv, spesielt når aksjonen får en lykkelig slutt! Når man er på aksjon er man del av et stort fellesskap av mennesker som alle har en ting til felles, nemlig ønsket om å gjøre en innsats. Det er derfor man sier at et funn ikke tilhører en person, det er alle involverte som gjorde funn! Til syvende og sist så er det jo bare et slumpetreff at akkurat DU eller akkurat DET laget ble satt inn i akkurat DEN teigen der den savnede var. Alle de andre har jo allikevel gjort en kjempejobb med å avdekke områder der de savnede IKKE er, slik at videre søk kan konsentreres i andre aktuelle områder.

Og selvfølgelig... Ja, nå vet jeg at den aksjonen vi var på sist på en måte kan kalles ganske "unødvendig", siden det ikke stod om liv og død, og vi hele tiden visste at sea-kingen kunne komme inn og pluke opp de savnede uten å måtte lete, så om situasjonen hadde endret seg til det værre for de to jentene så hadde de kommet flyvende med en gang. Det er rart å si det, men på grunn av denne vissheten så følges det ikke så reelt som noen av de andre aksjonene vi har vært med på. Vi var første løsningsforslag istedetfor siste utvei! På tross av denne vissheten så fikk det meg til å tenke litt over hva som egentlig lå bak min beslutning om å begynne å trene i NRH, og hva som gjorde at jeg nektet å gi meg når ting buttet imot på treningene. Det var tanken om å få muligheten til å gjøre en innsats som (forhåpentligvis) ville komme samfunnet, familier og enkeltpersoner til gode. Det som imidlertid ble en slags oppvåkning for meg var at denne tanken faktisk var blitt litt borte i alt stresset jeg laget for meg selv i trenings- og prøve-sammenhengene. Det var liksom godkjenningen som ble viktigst, og tanken om å få gjøre en samfunnsnyttig innsats ble redusert til noe som hørtes fint ut, men som egentlig bare var tomme ord. Det er derfor jeg skriver dette. Det er fordi jeg ønsker å minne alle, både godkjente ekvipasjer og ekvipasjer på alle tenkelige nivåer, om å hele tiden huske på HVORFOR vi gjør det vi gjør! Så kanskje det kan være med på å sette ting litt i perspektiv når vi føler at treningen ikke går så bra som vi hadde håpt, eller når vi føler at tiden ikke strekker til og andre ting blir viktigere... Det er iallefall mitt lille tankekors.

onsdag 29. september 2010

motivasjons-rundering (hva enn det betyr...)

Etter en veldig krevende 4-timers økt på aksjonen natt til tirsdag, så var det i dag duket for ei kort økt med flere funn og masse superbelønning. Jeg har tenkt en del over det å kjøre "motivasjons-økter", og har nå utviklet en vegring mot å bruke den betegnelsen, for slik vi har trent i det siste, så har alle økter vært styrt og lagt opp til å være så motiverende som mulig, og det bør jo også alle treningsøkter alltid være, for uten motivasjon på hver eneste trening, så vil vi slite med å få hundene våre til å jobbe i flere timer i strekk uten funn. Jeg kom da til konklusjonen at enten bør samtlige treninger klassifiseres som motivasjons-økter, eller så kan jeg like godt droppe hele betegnelsen og kalle en spade en spade. Jeg har havnet på det siste alternativet, så dagens økt ble ei kort rundering, type ukjent oppgave på ca 300-350 meter med 3 figuranter utplassert. Jeg vet jo at selve søket er med på å trigge Odin veldig, og når figurantene i tillegg er armerte både med yndlings-pipedyrene OG supergod blodpølse, ja så kommer motivasjons-biten av seg selv!

Selvfølgelig så gikk ikke alt helt som planlagt, så det ble 2 funn istedetfor 3, siden den ene figuranten lå et stykke før der vi hadde avtalt å starte runderingen, og vinden blåste nedover midtlinja. Odin gikk utrolig bra, og med tanke på hvor stiv og støl han var så sent som igår, så var (og er) jeg veldig fornøyd og ikke så rent lite stolt over innsatsen hans. 2 funn med fine meldinger, god søksintensitet, god styrbarhet, flott feremdrift og veldig bra fart, så dette lover godt får de første A-prøvene som skl arrangeres til neste år! Motivasjonen er det iallefall ingenting å si på...

tirsdag 28. september 2010

Halvparten av et funn, eller noe sånnt...

Dene tirsdagen skulle være en rolig dag for både Odin og meg, så istedenfor trening på våre høyt elskede sporoppsøk, så ble det bare en tur i på edlandsfjellet for at Odin skulle få kjenne litt hvordan det er å bare være tur- og kosehund. Etter tur og middag så var det dags for litt avslapping med en god film frem mot leggetid, men selvfølgelig så går ikke ting alltid slik man har planlagt, og klokken ti på halv 8 ringte Paul med et forhåndsvarsel om aksjon, og lurte på om ikke jeg bare kunne hive meg i bilen og kjøre til Oltedal og parkeringsplassen til Bynuten. Ankom parkeringsplassen som første mann (utenom politiet) klokken kvart på 9, og etter litt planlegging og koordinering så var jeg i søk klokken ni, så jeg må si at jeg er veldig fornøyd med responstid og effektivitet, noe politiet også var imponert av, så det lover godt for videre bruk av NRH i fremtiden når vi presterer slike ting!

Odin og jeg søkte oss innover stien mot bynuten fra vestsiden, mens Ola tok ruta på østsiden. Min plan var å få Odin i hals med jevne mellomrom slik at de savnede jentene kunne høre oss og gi lyd fra seg når vi nærmet oss, og dette ble gjort uten resultat når vi beveget oss nede ved vannene. Det var mye vind, så lyden bar sikkert utmerket i vindrtningen, men når de satt høyt oppe på et fjell på feil side av vinden, så var det nok vanskelig for dem å høre oss der vi gikk og kauket og ropte begge to. Når jeg nærmet meg den siste stigningen før Dalsnuten så fikk jeg beskjed av Paul om å søke av sørøst-siden av Storatjørna, som viste seg å være av en karakter som jeg fint vi lbeskrive som ufremkommelig. Jeg måtte hele tiden gå med Odin i kort line, for det var så bratt der vi måtte gå at i tillegg til en del fjellklatring i lyng og einerbusker, så var det stor fare for at Odin hadde gått ut på de partiene med snaufjell, og hadde han mistet fotfestet der så hadde neste stopp vært steinura i vannkanten av Storatjørna, ca 100 meter lenger nede. Vi kom oss over det værste partiet og oppdaget at vi var for lavt i terrenget til å kunne se noe som helst, så eneste vei videre var opp den bratte fjellsia der vi hadde kommet fra og over haugen. Etter en times klatring opp og ned på andre siden, så stod vi tilbake på stien der vi hadde blitt bedt om å snu. Vi fortsatte opp stien, og når vi var ved det siste vannet før toppen av Bynuten og i ferd med å karre oss opp i høyden, så slo plutselig Odin på et eller annet og satte avgårde langs vannet. Jeg snudde meg for å se etter ham, og da så jeg et lys høyt oppi fjellsiden, etterfulgt av rop. Jeg ropte tilbake så høyt jeg kunne "jeg ser dere, vi kommer!" og la på sprang. Fikk meldt ifra at jeg hadde fått kontakt med jentene mens jeg sprang og ropte og samtidig forsøkte å finne igjen Odin, som hadde "gått i forveien". Når jentene begynte å rope tilbake til meg, så hørte også Ola dem. Han og Leo var helt oppunder fjellsiden der de satt, og plassert slik at de ikke hadde sett lyset hans eller hørt ham. Når han hørte dem så var beskjeden grei - Kjør på og se om du finner dem, jeg kommer så raskt jeg kan! Etter en liten stund meldte Ola fra om at han var fremme hos jentene og at de var kalde, men ellers i god behold. Jeg stoppet Odin, belønnet ham masse og bad Ola ta dem med seg og komme meg i møte. Vi fikk geleidet dem med oss nedover til vi møtte søkslaget fra Sandnes RK, som slo følge med oss ned til bilene som var kjørt langt innover en traktorvei for å hente alle sammen ut av terrenget igjen. Litt knuffing ble det i starten, mellom Odin og Leo, men så lenge vi bare holdt oss i bevegelse tilbake mot bilene, så gikk det hele uten problemer.

Vel tilbake ved politibilene så fikk vi kaffe (og Odin fikk kos, MASSE kos av alle politifolkene, som tydelig likte ham og ville ha ham med seg hjem) før Ola, Leo, Odin og jeg ble lastet inn i svartemaja og kjørt tilbake til bilene våre. Etter gode 4 timer i søk i tungt og dels ukjent terreng i mørket var det en trøtt ekvipasje som seig ut av bilen hjemme litt over kl 2. Odin sovnet til og med på stuegulvet under uttøyings- og massasje-sessionen hans, så han var tydelig veldig utkjørt av økten. Allikevel var det en lykkelig hundefører som krøp til køys denne natta, vel vitende om at jeg hadde fått vært med på det som vi alle trener frem mot, nemlig å redde liv... Som det tidligere har vært sagt, så er det ikke så viktig hvem som gjør funn, så lenge funnet blir gjort, så selv om vi hadde lokalisert de savnede og var på god vei dit, så unner jeg virkelig Ola dette funnet her, på første aksjon og alt! For Odin's del så var nok ikke selve funnet så viktig, han lokaliserte, jobbet seg inn mot dem og fikk belønning, så for hans del så ble det forhåpentligvis en strålende overværs-økt.

I ettertid så har jeg tenkt litt på hvor gøy det faktisk var å jobbe med Odin i denne settingen - et terreng der jeg var delvis kjent (hadde jo gått stien til bynuten noen ganger, men var ikke kjent i det hele tatt utenfor stiene) og midt i svarte natta, der jeg fullt og helt måtte stole på Odins nese og mine egne orienteringskunnskaper. Det som var veldig positivt var at selv når jeg bevegde meg utenfor stiene, så hadde jeg hele tiden full kontroll på hvor jeg var i forhold til stier, holdepunkter og himmelretninger. Det ble i så måte en utmerket kontroll av mitt innebygde kart og kompass.



Link til stavanger aftenblads dekning av saken.

Link til Gjesdalbuens artikkel i ettekant ligger her

lørdag 25. september 2010

sammendrag av små-økter...

Det har blitt noen små-økter disse dagene, dels på grunn av lage dager på jobb og mye ekstraarbeid i heimen, men også på grunn av at de momentene vi har fokusert på har vært veldig greie å isolere slik at vi har kunnet trene mange konsentrerte små-økter. Vi har hatt fokus på konsentrasjon i sporoppsøkene og spor på hardt underlag, noe som har gått veldig bra. På fredag hadde vi 4 oppsøk der vi gikk et trinn videre på den treningsmetoden vi lærte av Aud på Evjesamlingen. Vi har nå strukket oppsøkene til 5-6 meter (som var omtrent den lengden som Odin tidligere tok et kaninbyks over når vi satte igang sporoppsøkene tidligere) der han går konsentrert og fint fra første centimeter. Forhåpentligvis får vi med litt mer terping på dette eliminert de unotene som Odin har tillagt seg i sporoppsøkene. Vi har også begynt å bruke mer verbal belønning og mer adferdsbelønning istedetfor belønning av funn slik som vi har gjort tidligere. Nå legger vi spor uten noen sluttgjenstand, slik at det ikke blir noen muligheter for at Odin får sporslutten på overvær eller syn. Det vi gjør nå er å belønne når Odin går konsentrert i sporet ved å velønne verbalt og samtidig kaste et pipedyr inn i sporet foran ham. I begynnelsen var dette litt nytt og merkelig for Odin, men nå ser det ut til å fungere veldig bra, og han blir stadig mer nøyaktig i sporene sine.

Vi la de 4 oppsøkene på forskjellig underlag, barnål/skogsbunn, grus og asfalt. Alle gangene valgte Odin rett retning og ble belønnet med et "BRA!" for veivalget før han fikk sitt høyt elskede pipedyr når han fortsatte på sporene etter verbal belønning. Det virker som om det har hjulpet på retningsbestemmelsen til Odin med å øke konsentrasjonen i oppsøket (noe som forsåvidt sier seg selv, men det er tydeligvis en typisk sånn ting som man ikke tenker på før noen andre sier det...), så jeg kommer garantert til å fortsette med denne typen trening.

Idag var det A-prøver i Dio-et, og siden jeg var prøveleder så ble det en lang dag der Odin måtte tilbringe mye tid i bilen, men vi fikk allikevel inn etpar økter med praktisk lydighet og lek/motivasjon, noe jeg også har fokusert mye på i det siste, og som har medført at Odin har blitt mye mer kontaktsøkende overfor meg og mye mer lydhør, noe som kommer veldig godt med med tanke på hvordan selvstendigheten hans har økt veldig i det siste... Den praktiske lydigheten var i hovedsak "bli" i både dekk, sitt og stå, apportering og innkalling. En av de tingene jeg har funnet ut at trigger Odin ekstremt er apportering der Odin blir kommandert "bli" i stående og hvor jeg så går et stykke, kaster apporten, går videre, og venter helt til han nesten står og dirrer før jeg gir "på plass" kommando etterfulgt av "apport" idet han er i ferd med å sette seg i utgangsstilling. Av og til får han direkte apport-kommando slik at han aldri helt skal vite hva han skal bli bedt om å gjøre. Denne "tergingen" har fungert utmerket på flere ting, de viktigste er jo selvfølgelig det at farten øker betraktelig i lydighets-øvelsene, samtidig som avstands-kontakt og kommandoer har blitt enda bedre.

torsdag 23. september 2010

Ei interessant lita spor-økt

Denne onsdagen lå alt an til en skikkelig helvetesdag på jobb, så jeg hadde egentlig avskrevet treninga, noe som gav meg rimelig dårlig samvittighet på Odins vegne... Etter Evjesamlinga så hadde jeg en del tanker om  et spor-opplegg for Anders og Bosco, og siden de skulle trene i Hålandsskogen, så stoppet jeg like godt der på vei til jobb og la ut et spor med flere vanskelige momenter til ham der, og så tenkte jeg bare å stoppe innom der på vei hjem fra jobb og gå sporet med ham. Jeg fikk imidlertid sjangs til å reise hjem og hente Odin, så jeg tenkte at jeg skulle ta en luftetur med ham etter at Anders hadde fått gått sporet sitt. Istedet så la Anders ut et spor til meg som takk for opplegget jeg hadde laget (og som forøvrig gikk kjempebra) slik at Odin fikk brynt seg litt allikevel.

Selv om jeg for noen år siden syntes at spor var dritkjedelig (noe som var et direkte resultat av at jeg hele tiden prøvde å styre Odin i sporet, som i praksis betød at jeg dro ham av sporene hele tiden.) Heldigvis så skjer læring kontinuerlig, og jeg har siden den gang lært meg så utrolig mye om å gå spor, og Odin har lært seg at det er han, og ikke jeg, som skal gå sporet, og at jeg stoler 100% på at han løser oppgaven og bare henger på slep i sporlina. Denne lærdommen har gjort at jeg nå synes spor er den gøyeste øvelsen som finnes, og det er det heller ikke vanskelig å se at Odin er enig i.

Anders hadde lagt ut et spor som gikk rimelig bratt oppover en skogkledd bakke, og ned igjen gjennom like tett skog, med vått gress og sleipt underlag (og skumring) som gjorde at jeg en gang bare måtte slippe lina og ganske maktesløst stå og se på når den forsvant inn i tett skog sammen med Odin, som ikke gjorde noe tegn til å ville vente på meg.Jeg lyttet lit etter ham, men hørte ingen lyd, så det var ikke annet å gjøre enn å kalle ham til meg igjen, og like etter at jeg plystret, så kom han ut fra skogen, logrende, og idet jeg tok sporlina så bråsnudde han og durte videre på sporet. Ikke snakk om at han vegret seg for å gå spor når han ble avbrutt nei! Vi kom ned fra den bratte skogen og ut i åpent lende, og her skal jeg inrømme at jeg ble litt i tvil, når Odin bare dro avgårde på en sti. I et stikryss så ble han stående litt før han valgte den ene veien ut fra krysset, fremdeles på en skogssti i et område der jeg vet at det går masse folk. Litt nølende valgte jeg å stole på ham og satse på at han ikke hadde slått over på et kryssende turgåer-spor, noe som (selvsagt) viste seg å være riktig avgjørelse. Vi småløp nedover stien og plutselig vinklet Odin 90 grader og et par meter utenfor stien fant han sporslutten, apporterte og kom overlykkelig og med en skikkelig propellhale inn og avleverte. Det ble altså en veldig gøy dag både for hund og fører denne onsdagen. Jeg fikk et spor selv om jeg egentlig ikke hadde planlagt trening, jeg fikk en skikkelig god erfaring når det gjelder å stole på hunden når jeg selv var usikker, og Odin fikk ei kjempegøy økt og masse belønning både i form av lek og ros, men ikke minst i form av bekreftelsen på hvor stolt jeg var over det han lærte meg om hans egne spor-ferdigheter. Jeg er ikke i tvil om at hundene merker på oss når vi er fornøyde med arbeidet deres, og den stoltheten jeg må ha utstrålt var garantert med på å gi Odin en ekstra bekreftelse på innsatsen hans, og dermed ble belønningen ekstra gøy, noe som var VELDIG lett å se! 

mandag 20. september 2010

Evjesamling med Agdergjengen

Denne helgen var det duket for ei samling som jeg hadde gledet meg lenge til. Klokken 1 på fredag satte jeg både meg og Odin i bilen og startet på veien til Evjemoen. Den lange, smale,svingete, humpete veien til Evje.
Vi ankom i halv 4-tiden, og som den speidergutten jeg er, så var første pri å få tak i kart over området, så det ble en stopp innom downtown Evje for å kjøpe kart og noen nye pipedyr til Odin spesielt for anledningen. Når dette var gjort så var det på tide å la Odin, som etter den ikke akkurat avslappende kjøreturen måtte få luftet vettet, strukket litt på beina og ikke minst få ristet av seg de lange sikle-skolissene fra munnvikene. Vi gikk en god halvtime mens vi ventet på Kjetil, og vi fikk oss noen fine momenter på overvær av militanter og litt skyting ikke så langt fra oss. Veldig greit å se at selv om Odin ikke var helt happy over hverken fars kjøreferdigheter eller vegvesenets vegvedlikehold allikevel var veldig gira på å finne folk i skogen og vi fikk noen fine markeringer på de stakkars forsoppsoldatene som var ute og trasket. Når Kjetil meldte sin ankomst, så reiste vi inn i leiren og fikk installert oss der mens de andre ankom litt etter litt. Vi tok oss en tur ut for å innspisere prøveområdet der det skulle være B-prøver på lørdagen, og de som da hadde tenkt langt nok til å ta med seg dyrene fikk seg noen kjappe funn før vi reiste tilbake til leiren for middag.

På lørdagen ble det et lagmøte for oss på A-laget der vi gikk gjennom hva alle ville trene på og valgte område ut fra det. Vi ble da værende igjen i leiren hele dagen, og frem til lunsj, mens vi ventet på de som var ute og gikk opp til prøver, så stod momenttrening på sporoppsøk og retningsbestemmelse på agendaen for alle mann. Aud viste oss en veldig grei metode for innlæring av dette som hun hadde fra sommerens hundcampus, og vi gikk igang med å legge ut korte spor langs alle husvegger vi fant inne i leiren. Odin fikk da 10 korte oppsøk, et litt lenger (ca 70-100 meter) spor med 3 kryssinger av forskjellig alder, alt fra like gammelt som selve sporet og til helt ferskt, der den som krysset ble stående to-tre meter fra sporet som en ekstra forstyrrelse, og til slutt et spor på variert underlag av kortklippt gress, bark/jord, grus og beleggningsstein. Det nye på alle disse sporene var at det ikke lå noen slutter i sporet, men jeg belønnet når jeg så at han jobbet veldig bra, ved å kaste leken foran Odin og rose når han var konsentrert på sporet. På den måten elimineres jo muligheten for at han finner slutten på syn eller overvær eller sekundærspor. Alle disse elementene gikk overraskende bra egentlig, med tanke på at det var helt nye treningsmetoder og det dermed ble mye for rottisknotten å fordøye.

Etter lunsj kom de 3 som hadde vært oppe til prøver for å trene videre med oss, og vi la opp en øvelse for dem inne i leiren, som de løste veldig bra. Det var tydelig at de ble litt ekstra "på alerten" av hele øvelses-settingen, men både de og hundene jobbet veldig bra allikevel, så det lover veldig bra for kommende A-godkjenninger. Når denne øvelsen var over så fikk Aud, Helen, Frode og jeg lagt ut 2 figuranter hver i hver vår del av det samme søkeområdet som øvelsen hadde vært i, og vi gikk ut to og to slik at vi fikk dekket halve området hver. Nå var det veldig varmt, og Odin var nok litt mentalt andpusten etter all treningen før lunsj, men han jobbet superbra og intensivt hele økten. En liten taktisk bommert av meg gjorde at vi måtte gå litt lenger enn planlagt for å få søkt av hele teigen, men sånn går det av og til når hunden plutselig får super-indikasjoner og begynner å jobbe seg langt avgårde på det som viste seg å være en av forsvarets folk som holdt på å rigge seg til med grill og solstol utenfor en av kasernebygningene. Vi fikk uansett søkt lenge uten at det gikk ut over meldinger eller intensitet, noe som jeg er veldig fornøyd med. Når Kjetil i tillegg lå oppå et stillas i høyde med andre etasje av en av kassernene, og Odin lokaliserte raskt og meldte fint, så var det et veldig stilig moment å få inn i teigsøket. Etter at alle var ferdige med disse teigene, så avsluttet vi dagen med å få funn av figurant på taket av en bygning, der hundene ikke kunne se figuranten, men kun måtte lokalisere og melde på fert. Når Odin til og med her hadde intensiteten høyt oppe og var kanon-motivert både i søk, melding og lek, så var det et veldig bra tidspunkt å avslutte dagen på.

På søndagen hadde jeg lagt klar en plan for hva jeg skulle trene på, dette var dagen for et helvetesspor, iallefall forstyrrelsesmessig. Jeg, Kjetil og Anders ble værende i samme område som vi hadde brukt på Lørdagen, mens Frode, Aud, Helen og Kent reiste til et annet område. Sporet til Odin ble en kombinasjon av alt det vi hadde trent på tidligere med tanke på oppsøket. Sporet gikk så nær elvebredden som det var mulig å komme, slik at vi fikk en oppsøkslinje som var 3 meter og som stoppet i vannet. Odin tok oppsøket slik som dagen før, dvs konsentrert fra kommandoen ble gitt, istedetfor å starte med et kanin-byks og ikke få nesen i bakken før etter 5-6 meter, slik som han har gjort i det siste. Han slo fint på sporet, sjekket ut baksporet i en liten meter før han snudde og la avgårde på rett vei. Kjetil hadde veldig lyst til å sammenligne Odin og Joppe sin spor-adferd, så han fikk "gå" sporet sammen med oss. (jeg må selvfølgelig bruke hermetegn på det å GÅ spor med Odin, for de som har sett oss i sporet vet at det heller er lett springmarsj, siden Odin alltid skal være den som styrer tempoet i slakk line.) Jeg skal ikke skrive så mye om hvordan sporet ble lagt opp, men heller vise det i form av et bilde (hvis det skulle vise seg at mine tegne- og forklarings- evner ikke er fullt så bra som jeg skulle ønske, så håper jeg bare at jeg kan få beskjed om dette slik at jeg kan bytte ut tegningen med en skriftlig forklaring). Sporet ble vel ikke liggende mer enn mellom 2 og 3 timer, men det ble vanskelig nok allikevel med solsteiken og alle underlagsskiftene fra barnål,og skogsbunn, via kortklippt gressplen, kvisthauger og til slutt en gammel grusvei.


Odin løste sporet kjempebra. Han sjekket ut de stedene der Anders og Ketil hadde skilt lag, men falt hele tiden tilbake til Kjetils spor. Når vi kom til kryssingen der Anders stod og ventet på oss, så var han inne og sjekket ham ut raskt, siden han tross alt hadde hatt ferten av ham flere ganger tidligere i sporet, men etter en raskt utsjekk konstanterte han at dette var feil mann, og gikk tilbake på Kjetils spor igjen. Det ble litt sekundært ute på grusveien, mest sannsynlig på grunn av at sidevinden hadde ført til at mye av ferten ble sittende i vegetasjonen i veikanten, men han slo selv over på primætsporet og gikk rett på slutten uten noen problemer. Jeg hadde i forkant av sporet fortalt både Anders og Kjetil om hvordan hundene vokser på å få lov til å løse alle utfordringer selv istedetfor å bli vist sporet av oss dersom de går av, og jeg håper bare at de fikk se hvordan dette funket i praksis når de så hvor super-stolt og valpeaktig Odin oppførte seg etter å ha gått et såpass krevende spor. Han fikk nærmest en valpe-raptus og det var helt tydelig at han SKULLE leke og kose etter sporet, og hele tiden med et flott rottweiler-smil og kjempe-kontakt med meg.

Etter lunsj så hadde vi plukket ut 4 morsomme steder å gjemme figuranter, så da ble det til at vi kjørte momenter på vanskelige figuranter som siste økt. Vi startet med en figurant som lå på en gesims ca 4 meter over bakken, hadde en som lå godt gjemt og helt utilgjengelig oppi en kano som hang i et stativ, en person inni en helt tett (eller iallefall trodde vi det, helt til Odin viste oss at vi tok feil) lavo, og til slutt en som lå helt i vannkanten på en knaus ute i elven, der hundene måtte over ei smal og svært så gyngende bro for å finne.
På tross av at alle hundene hadde fått masse å bryne seg på i 2 dager, så var de veldig intense i søket på denne oppgaven alle sammen. For Odin's del så ble det så intenst at han etter å ha lokalisert Kjetil inne i lavoen faktisk brøt seg inn i den for å komme helt inntil figuranten. Etter å ha sneket seg inn under teltduken, så varte det ikke lenge før vi hørte en skikkelig kraftig hals der inne fra, for Odin hadde tydeligvis funnet ut at det ikke var like enkelt å skvise seg ut av teltet med fastbittet i munnen som det var å skvise seg inn uten det... Anders og jeg lo så vi nesten grei når vi så at Odin plutselig forsvant inn under teltduken, så det ble en svært så positiv og morsom avslutning på ei super treningssamling både for hund og fører i vårt tilfelle.

(tradisjonen tro så ble det ikke tatt særlig mange bilder, men noen få blider fra siste moment-økt ble det iallefall...)

torsdag 16. september 2010

mer kryssinger og forstyrrelser

Denne onsdagen var det duket for enda flere spor med forstyrrelser, så Trond og kai Erik la ut hvert sitt spor til Odin og meg. For at vi skulle kunne fokusere maksimalt på forstyrrelses-momentet, så ble sporene helt basic superenkle 100 meter uten vinkler eller noen utfordringer i seg selv, mens utfordringene her ble en helt fersk kryssing (etter at sporene hadde fått ligget i ca halvannen time) der de to som krysset sporet ble stående og snakke sammen bare to-tre meter fra sporet.

Spor nr 1 ble ikke helt som jeg hadde planlagt, siden Odin var såpass overtennt at han dro avgårde i to-hundre-og-nitti når jeg klipset på sporlina. Han fikk ikke satt seg på sporet før han var borte hos de to "forstyrrende elementene" (les: forstyrrende, IKKE forstyrrede!). Det ble litt utsjekk av deres kryssende spor, før vi gikk tilbake og tok et sporoppsøk på ny. Denne gangen økte han konsentrasjonen og gikk helt fint og nøyaktig. Rett forbi duoen og durte i vei ret på Kai-Erik som lå i slutten av sporet og ventet med godbitposen.

Spor nr 2 startet også med kaninbyks i noe som virket som en vilkårlig retning. Jeg ble stående rolig og etter å ha fått ut litt overskudds-energi, så returnerte han til meg og satte igang et rolig og konsentrert oppsøk. Denne gangen var det et lenger stykke fra starten til kryssingen, så jeg hadde håpet at det skulle gå helt smertefritt, men med tanke på at Kai-Erik (som han på forrige spor hadde fått super-belønning av) var en av dem som stod like ved sporet og snakket, så var det kanskje ikke så rart at Odin ville opp for å se om det var mer å hente... Når han fant ut at snopeposen var tom, så returnerte han raskt til det opprinnelige sporet etter Trond. Han durte avgårde i et tempo som gav meg noen fine små brannsår i hendene, en meter forbi Trond, før han bråsnudde og løp rett oppi fanget til Trond, og tok med seg halve godbitposen i samme slengen. Helt tydelig at Odin synes det å finne figuranter i slutten av sporene er det kjekkeste i hele verden, for det er ikke måte på hvordan han fyrer seg opp etter et slikt funn. Vi må helt klart kjøre noen slike økter i tiden fremover for å gi ham noen skikkelige motivasjons-kick, det eneste aber-et er jo tanken som kverner i hodet mitt på at det kanskje ikke er så lurt å fyre ham så alt for mye på spor, med fare for at det går ut over overvær og rundering... Tiden vil vel vise...

mandag 13. september 2010

Aksjon på Sviland/Alsvik

Fikk et forhåndsvarsel av Paul om en savnet 15-åring denne søndagen, så da var det bare å pakke sekken og gjøre Odin klar til dyst. En liten lufting av Lara mens kaffen ble kokt, og så bar det ned til Sviland for å møte Kari Anne for en liten sosialiserings/leke-økt med Odin og Emil mens jeg ventet på nærmere beskjed ang aksjonen. Etter at de to firbeinte hadde fått løpt og lekt i et godt kvarter, så kom beskjeden fra Paul og jeg satte meg i bilen og kjørte til oppmøtested i Noredalen på Sviland. Det var noen ungdommer i 15-16 års alderen som hadde overnattet i en gapahuk, og i løpet av morgentimene hadde den ene bestemt seg for å forlate de andre og gå hjem (som var en liten halvtimes gange unna). Når han ikke var kommet seg hjem noen timer etterpå og heller ikke gav lyd fra seg eller svarte på telefonen når politiet forsøkte å ringe, så ble det aksjon på oss. Paul startet søket på Alsvik og søkte seg mot Sviland, mens Aud og jeg startet på hver vår gård på Sviland-siden og planen var at vi skulle jobbe oss nordover og møte Paul ved gapahuken der den savnede var sist sett.

Det var en del naboer og venner og kjente av den savnede ute og lette, så det var en del ferske tråkk i området, men (utrolig nok) så løp Odin og søkte ganske så intenst og selvstendig, og hele tiden med høy nese. Vi søkte oss ned til nordenden av vannet der gapahuken lå, og ble stående der og snakke med en av naboene til den savnede, som var godt kjent i området, og som også visste hvor gutten var best kjent. Etter en stund kom Paul bort og vi bestemte at jeg skulle søke meg nedover mot vannet ved Alsvik og så ta for oss en sti som gikk fra vannet og rundt Skrudsfjellet opp til huset der den savnede bodde. Vi søkte oss bortover, over gjerder og gjerdeklyvere, og kom oss inn på et område der det gikk sauer, MASSE sauer! Selvfølgelig så likte de slettes ikke en løs hund som kom løpende, så de samlet seg raskt og startet en rask marsj nedover stien der vi skulle søke. Jeg sendte Odin ut på et langt slag på nordsiden av stien, og satte igang med et forsøk på å gå i en bue rundt sauene slik at vi ikke hadde dem foran oss hele tiden. Det hadde jo ikke akkurat tatt seg ut om vi hadde gjetet de stakkars sauene helt tilbake til Sviland... Akkurat når jeg hadde kommet meg opp på siden av sauene og var klar til å sende Odin ut på et slag på andre siden av stien i forkant av saueflokken, så fikk jeg beskjed på radioen av Paul om at gutten var funnet hjemme hos besteforeldrene. Det ble altså helomvending (selvfølgelig når vi akkurat hadde kommet oss forbi sauene, så måtte vi forbi dem en gang til på vei tilbake...) For å unngå å stresse opp sauene enda mer, så tok vi en "snarvei" opp i fjellsiden på Skrudsfjellet slik at vi traff på anleggsveien og kunne returnere til bilen via den.

Etter at vi var tilbake på oppmøtestedet, så fik Paul og Dino sitte på tilbake til Alsvik der Paul hadde parkert, før vi returnerte hjem for tørke, varme, mat og hvile.

Forstyrrelser og kryssinger

Onsdagstreningen idag var satt av til å trene på kryssinger av spor, der personen som krysset sporet skulle stå "midt i løypa" og fungere som en veldig sterk forstyrrelse. Trond la ut 2 korte spor (et på ca 50 og et på ca 100) og rett etter at han hadde lagt seg i enden av det første, så krysset Gro Elin sporet og ble stående ca 5 meter fra kryssingen. Odin slo på sporet og gikk veldig fint, og med tanke på at sporet var blodferskt, så forventet jeg ikke helt nesa-i-bakken-sporing. Når vi nærmet oss kryssingen så var han såvidt borte hos Gro Elin og snuste raskt på skoene hennes før han gikk tilbake på sporet etter Trond. Veldig fornøyd med at han selv løste oppgaven istedetfor å bli stående hos Gro Elin for å få belønning eller respons.

Spor nr 2 var litt lenger, fremdeles like ferskt, og denne gang så stod Gro Elin bare en meter fra sporet. Denne gangen så var det ikke noen tegn til utsjekking av hverken kryssingen eller av Gro Elin, han var bare veldig fokusert på sporet, så selv om det bare var 2 veldig korte økter, med så ferske spor, så er jeg svært fornøyd med hvordan Odin takler slike forstyrrelser i sporene. Det neste blir da spor forbi en gruppe mennesker som gjerne både sitter og spiser og snakker like ved sporet. (og selvfølgelig også vesentlig eldre spor med helt ferske kryssinger - vi må jo strekke denne forstyrrelses-treningen må vite...)

tirsdag 7. september 2010

overvær på Tjørn

Mens flertallet av de som skule trene idag samlet seg i store mengder i Vigreskogen, så fikk Sylvelin, Ronny, Bjørn og meg en aldeles strålende dag i nydelig høstvær på Tjørn. Jeg skulle ha 2 overværs-økter, og for å gjøre alt så effektivt som mulig, så armerte jeg meg med gjenstander og slutt og trasket avgårde nedover mot hytta og så opp mot Trollarinda og la ut et langspor for Bjørn samtidig som Odin fikk jobbe en god stund uten funn. Etter å ha klatret oss opp på trollarinda, gått en god runde oppå heia der og så returnert til skrenten nedover mot standplass, så fikk jeg gitt beskjed til de 3 andre som da gikk ut og gjemte seg. Vi tråklet oss nedover skrenten, og flere ganger var  Odin oppe og været noe, men vi måtte gå et godt stykke før han fikk nok fert til at han begynte å jobbe skikkelig. Det ble MYE jobbing når vi var nesten nede ved vannene, så det var tydelig at det var noe(n) i området. Jeg stoppet opp på toppen av ei lita ur, der Odin først hadde fått ferten, og lot ham jobbe. Nede i et lite søkk mistet han ferten gang på gang, og etter en god dose problemløsing, så jobbet han seg opp på høyden på andre siden av søkket, og ikke lenge etter kom han inn med melding på Sylvelin. Etter påvisningen gikk vi tilbake mot dalsøkket og jeg lot Odin få jobbe seg gjennom det. Plutselig fikk jeg melding, ikke med bringkobbel, men den klareste og jevneste (og definitivt lengste) halsmeldinga han noengang har levert. Fra der jeg stod så var det lett å se at halen gikk i to-hundre-og-nitti mens han halset, og Bjørn sa etterpå at han hadde SÅÅÅÅ lyst til å belønne halsingen. Heldigvis så ventet vi ham ut litt, og når han ikke fikk respons på halsen så tok han bittet og kom inn med melding. Av erfaring så vet jeg jo at han kan slå over i hals ved utilgjengelige figurnter, så jeg antok at Bjørn lå inni jervenduken, men når jeg kom ned på påvisning så fikk jeg beskjed om at han hadde ligget helt tilgjengelig, og helt passiv, så hva det var som gjorde at Odin valgte hals denne gangen vet jeg ikke, og i tråd med filosofien min så skal jeg heller ikke spekulere noe særlig på det.

Etter dette funnet så endret jeg strategien min litt i tråd med endring av vindretningen, og gikk et godt stykke opp mot trollarinda igjen for å komme rundt en haug for så å jobbe oss nedover på rett side av vinden i forhold til søkeområdet. Etter en liten stund var det ny halsmelding, før Odin kom inn med melding. Okta var sånn sett veldig bra, 3 fine funn der Odin måtte jobbe og tenke helt på egenhånd, og han jobbet supert til tross for at han hadde vært i søk i et veldig krevende terreng (og med steikende sol og høy temperatur i tillegg) i en god time før første funn.

Etter lunsj så fikk jeg et kjapt overværs-funn på Bjørn, som denne gangen lå pakket godt inn i jerven-duken. Det var tydelig å se at Odin var litt sliten etter forrige økt, men allikevel så jobbet han med stor intensitet, og det gøyeste er jo å se at for hver overværs-økt, så øker han arbeids-området sitt og han går på lenger slag for hver gang.

torsdag 2. september 2010

overvær og heimevernsøvelse

For å ta igjen "det tapte" på overværs-fronten siden vi ikke fikk med oss Dyranut-samlinga, så var det overvær på Sviland denne onsdagen. Nå er jo riktignok vindenpå Sviland kjent for å være ytterst lunefull, så for å gjøre oppgaven løselig (iallefall løselig på den måten jeg ønsket) så ble det overvær på de åpne flatene ned mot militærleiren. Det viste seg imidlertid å bli alt annet enn plankekjøring, for selvfølgelig så var det heimeverns-øvelse i og rundt leiren denne kvelden. Ikledd militærbukse og høye fjellstøvler ble jeg dermed fritt vilt for de stakkars fotsoldatene som skulle patruljere og beskytte leiren, og måtte mer enn en gang gi detaljerte forklaringer på hvem jeg var, hva jeg gjorde der og at jeg ikke var med på leken deres.

mens vi ventet på at sporet jeg hadde lagt ut for Bjørn skulle bli gammelt nok, så gikk han og Gro Elin ut for  å gjemme seg i kanten på marka ovenfor leiren. Etter noen minutter gikk Odin og jeg nedover, for å sette igang søket. Ganske umiddelbart etter at jeg gav pass på-kommandoen, så var han oppe med nesen og snuste veldig, og like etter så jeg at det var de patruljerende soldatene som han tidligere hadde fått hilse på som stod midt i fertssonen. De hadde stoppet opp der for å ikke være i veien for Odin når han jobbet, men selvfølgelig så stod de slik til at Odin hadde ferten av dem hele tiden. I tillegg til dem så kom det noen bærplukkere gående langs grusveien, og siden de så rimelig skeptiske/engstelige ut når min lille rottweiler kom busende mot dem, så ropte jeg ham til meg rett før han nådde dem. Gikk litt videre og plutselig var Odin borte. kom tilbake med melding og det var rett på påvisning på Bjørn som lå godt gjemt helt oppi skogkanten.

Vi gikk tilbake for å søke videre etter Gro Elin, og plutselig dro Odin avgårde rett nedover mot veien og militærleiren. I frykt for at det skulle skape problemer for de grønnkledde (eller egentlig for hundene til de grønnkledde) så kalte jeg ham inn igjen, noe som viste seg å ikke akkurat være et sjakktrekk, for Gro Elin hadde lagt seg på nedsiden av veien som jeg hadde sett på som ytterbegrensningen. Han var altså på vei mot henne når jeg kalte ham inn. Litt merkelig at han lot seg rope av en figurant, men med tanke på at han tidligere hade blitt ropt av turgåere (synlige og gående/snakkende) og heller ikke hadde fått noen respons fra soldatene som gikk langs veien, så var det kanskje ikke så rart allikevel... Han hadde jo gjentatte ganger fått "beskjed" om at de som er på veien er ikke med på leken. Litt kjipt, for hadde jeg visst at de hadde utvidet søkeområdet så hadde jeg nok ikke ropt ham av før han evt stod opp langs gjerdet til militærleiren og peip, men sånn er livet av og til. Etter litt frem og tilbake så fant han Gro Elin etter et veldig bra selvstendig søk gjennom brakkene som stod ute på grusplassen. Selv om det ikke var akkurat sånn som jeg hadde tenkt meg, så ble resultatet iallefall bra, og det er jo det som er det viktigste. Lærdommen min er da tydeligvis at jeg må slutte å tenke alt for mye (samme lærdommen som jeg fikk på spor-treningen i Etne...), så vi får prøve litt på det og se hvordan det går...