Overvær i Tananger

Idag var det et helt nytt terreng (iallefall i treningsøyemed) som skulle testes ut. Kjørte til Storevarden i Tananger for å få noen funn i det området der vi var på forrige aksjon. Kristin M, Trond og jeg ble et overværslag, og når det ble min tur (jeg ville vente til det var litt tråkk i terrenget for å se om Odin valgte spor eller om han tok overvær) så fikk jeg plassert ut Kristin som en vanlig figurant, og Trond ble stappet ned i en betong-kumme som lå langs grusveien/stien som jeg brukte som ytterbegrensning.

Gikk langs stien med Odin i bånd for å se når jeg fikk indikasjoner, og når han plutselig stoppet opp og været skikkelig, så slapp jeg ham fri. Istedenfor å følge på der han løp, så tok jeg beina fatt og løp tilbake langs stien der jeg hadde kommet fra, slik at Odin ikke skulle finne meg på samme sted som han hadde løpt ut. (helt i begynnelsen av overvært-treningene våre for mange år siden, så hadde Odin tendensen til å slippe bittet for å lete etter meg dersom han ikke fant meg der han hadde sett meg sist, og det ville jeg bare ta en liten stikkprøve på nå...)

Når jeg gikk oppover veien så jeg at han var innom og sjekket ut to turgåere som kom gående mot meg på stien, men plutselig var det opp med nesen og et markant temposkifte, så det var ingen tvil om at han fikk ferten av Krisin . Sånn som vnidretningen var så hadde han nok slått på turgåerne da jeg slapp ham i søk, og når han kom opp til dem (og så at de tydleigvis ikke var "savnet") så slo han på Kristin. Vi har jo trent masse på gående figuranter, men når de er gående i et åpent område der Odin kan se både dem og meg, (dvs at jeg også kan se figurantene) så melder han ikke på dem med mindre jeg snur meg og går bort fra dem. Først tenkte jeg at dette måtte det terpes masse på, men etter litt mer tenking på det området så har jeg vel innsett (gjorde det på FORF-øvelsen ifjor) at det bare er en fordel at Odin ikke kaster bort både tid og krefter på å løpe bort og melde på alle. Så lenge jeg vet at han melder på alle typer figuranter når jeg ikke er i nærheten, så er det godt nok for meg.

Etter funn av Kristin og fin-fin melding (med to veldig årvåkne og imponerte turgåere som tilskuere) så gikk vi nedover mot veien igjen for å bare passere kummen der Trond lå og se hva Odin ville gjøre. Tidligere har vi jo brukt halsmelding på utilgjengelige figuranter under bakken o.l. i miljø- og ruintreningen, men nå som han gikk med bringkobbelet på og allerede hadde hatt en fin melding med det så var jeg ikke sikker på hvilken meldingsform han ville velge. Odin slo fint og jobbet veldig bra for å lokalisere Trond, og med en gang han hadde lokalisert ham, så kom bringkobbelmeldingen raskt og uten noe tegn til å ville halse. Hadde bringkobbelet vært av så hadde det nook vært en annen sak, men greit å vite at han kan gjøre begge deler helt fint. Veldig betryggende i forhold til reelle søk. Det ble påvisning og kjempebelønning hos Trond (som sikkert ikke følte seg så høy i hatten der han lå på ryggen nedi kummen med Odin hengende over ansiktet hans lettere krakilsk for å få tak i godisposen), før det bar inn i bilen og hjemover. Veldig gøy å kunne kombinere litt både overvær og miljøtrening på den måten, så det blir ikke siste gang vi trener der!

Miljøtrening og ekstremforstyrrelser i Bergen.

Første gang i et helt nytt miljøtreningsområde, og første miljøtrening på LENGE, så alt lå til rette for ei kjempebra søks- og motivasjonsøkt for Odin denne mandagen. Vi ble første ekvipasje ut siden vi ikkje kjente området fra før (sånn at jeg ikke fikk sjangs til å se området og gjøre meg opp noen tanker/formeninger før vi skulle ut i søk) og jeg armerte Thomas med biteskinn og godbiter og han gikk for å plassere ut 2 figuranter.

Området var et sandtak med svære grushauger, og et utelager for masse containere. Odin fikk på seg merketrekanten sin (kjører vanligvis slike miljø/ruin-økter med umarkert hund, men på grunn av mørket og muligheten for anleggstraffikk, så ble det slik) og så bar det igang. Han var helt i fyr og flamme over å få lov til å løpe rundt i snø og samdhauger, og det varte ikke lenge før han tydelig slo på første fig, som lå på toppen av et aldri så lite grus-fjell. Etpar forsøk på å komme seg opp på mindre egnede steder, og så fant han til slutt et sted der han kunne klatre seg oppover. Ikke lenge etter hørte vi halsen, og da var det bare for meg å legge på sprang opp for å hente ham.

Neste funn var inne på lagringsplassen for containerne, og det varte ikke lenge før Odin hadde peilet seg inn på en container. Først kom det etpar litt nølende bjeff, men etter litt sirkling, piping og graving på den, så var han sikker - her er det noen! Satte igang halsingen, men på "feil" side av containeren. Hanne lå helt intil åpningen i fronten av containeren, mens Odin stod bak og halset. Etter en stund tok han en ny runde, og denne gangen hoppet han opp med framlabbene opp på containeren og strkk seg slik at han fikk se figuranten, og da var det rett i belønning etter etpar hals. I ettertid har jeg tenkt at jeg absolutt burde ha fått belønnet ham når han stod og halset jevnt og fint uten å ha sett figuranten, men der og da var det ikke bare langt fra mine tanker, men også nesten umulig å få gjennomført i praksis. Uansett veldig bra å se at han ikke gir seg når han har bestemt seg for hvor figuranten er, og det at han gjerne vil helt "up-close" til figurantene er jo bare positivt - for det minsker jo sjangsen for avstandsmelding på ettersøk.

Etter at alle hundene var ferdige (Kira var siste hund ut siden hun hadde løpetid) så fikk jeg lagt ut en figurant til slik at Odin ville få overvær nesten med en gang han kom ut av bilen. Utfordringen her var at Kira stod og ventet på ham utenfor bilen, og de fikk snuse litt på hverandre før hun ble satt i buret. Utrolig nok, medtanke på hvor ekstrem Odin vanligvis er når det er løpske tisper i nærheten, og med tanke på at han og Kira leker så godt sammen til vanlig, så var han faktisk mer opptatt av å få komme seg i søk enn å få snuse på løpetids-lukter. Kjempefornøyd over å få testet ut hvor mye han faktisk stenger ute når han er på jobb.

330-besøk

Dette ble altså ei innholdsrik helg... Jakt på fredag, parkbesøk på lørdagen og idag skulle vi altså på trening med 330 skvadronen på Sola. Møtte de andre utenfor porten like før klokka 12, så kjørte vi inn i samlet flokk. I første omgang var det tilvenning som stod på programmet, men jeg og Odin har jo vært med på det tidligere i forkant av øvelsen vi hadde i februar, så jeg stod over heisingen i selen inne i hangaren og brukte heller litt mer tid på det å sitte i helikopteret tett sammen med masse andre hunder. Odin godtar jo helt fint å ha munnkurv på seg, men i og med at hundene ofte føler seg litt forsvarsløse medmunnkurven på, så var det viktig for meg å se at han roet seg raskt og fint selv når han satt "omringet" av andre hannhunder.

Etter at alle som ønsket det hadde fått seg en heisetur så takset helikopteret ut avhangaren og skrudde på motorene. Vi skulle deretter gå 6 ekvipasjer om gangen inn i helikopteret, sette oss og roe hundene helt ned før vi gikk ut igjen. Når alle hadde fått prøvd dette så skulle vi gjøre det samme en gang til, denne gangen med rotorene igang. Alt sammen gikk helt smertefritt for både min og Odin sin del. Han hadde veldig lyst til å være først i rekka når vi gikk ut av helikopteret, så jeg måtte holde ham igjen så han ikke tok avgårde forbi alle de andre (og dermed også rett ut på rullebanen), men så lenge jeg var bestemt og sendte ut signalene om at "dette er ikke farlig for meg og dermed heller ikke farlig for deg!" så godtok han det uten problem.

Når vi var ferdige med den tilvenningen så var det klart for heising og firing. En og en ekvipasje ble heist opp, koblet av inne i helikopteret. fikk tid til å roe ned hunden før vi ble koblet på igjen og firt ned. Jeg skal ærlig inrømme at jeg følte meg som en guttunge i en berg- og-dal-bane! Kjempemorsomt å trene på dette, og jeg må si at jeg misuner de som får drive på med det til daglig (selv om de sikkert får et helt annet syn på det å fly helikopter, og det å dingle i en wire høyt over bakken også for den saks skyld...). Odin tok også det hele med stor ro, og når vi etter å ha blitt firt ned igjen gikk ut for å søke etter figuranten som lå skjult i et skogholt like ved, så var det ingenting som tilsa at Odin syntes at noe av det vi hadde gjort var skummelt. Nesa var på og søksiveren var høy, og til min glede så blandet han ikke inn halsmelding (siden vi har trent så mye på det i det siste) men kom raskt tilbake til meg med fin-fin melding. Alt i alt en super avslutning på en utrolig morsom treningsøkt!

ResQ-samlinga

Etter en litt frustrerende kjøretur opp til Haugesund, med stort sett bare kø-kjøring og en laaaaang ferjekø, så ankom jeg ResQ, bare en time forsinket. Etter ankomst så bar det rett ut i treningsområdet for å ta anleggstesten, som vi bestod uten nevneverdige problemer. Heldigvis får jeg vel si, for da fikk iallefall samlinga en grei start.

På lørdagen startet vi i ruinbyen, og etter å ha ligget som figurant for de andre hundene så var det Odin sin tur. Vi fikk presentert oss for "lensmann" Gunnerud, sjekket ut sikringen av området og presenterte vår søksplan. Vi skulle starte med et grovsøk rundt ruinhaugen for så å gå over i finsøk dersom vi ikke fikk noen indikasjoner fra grovsøket. Nesten umiddelbart etter starten av grovsøket så hadde Odin lokalisert første figurant, men istedetfor å melde så ble han stående og grave på pallene som figuranten lå under. Det samme skjedde når han lokaliserte figuranten som lå "nedgravd" - fin lokalisering, men så ble det grav-markering istedetfor halsmelding. Vi forsøkte oss (mot min vilje) med bringkobbelet, men siden jeg har vært veldig konsekvent på at Odin alltid skal helt intil figurantene før han melder, så ble det bare kluss, og i ren frustrasjon begynte han å snappe bittet for å blidgjøre far. Erik (Gunerud) var veldig klar på at dette skyldtes dårlig befestet melding, noe jeg må si meg enig i. Vi har også trent inn halsmelding med "tigge-hals", noe som har medført at Odin ikke går i hals før han kan se figuranten. Det passer jo ikke særlig bra når vi skal lete etter og melde på figuranter som er helt skjult langt under bakkenivå...

På grunn av dette så gikk stort sett resten av samlinga for vårt vedkommende med på å trene opp halsmelding, og vi fikk samtidig jobbet opp figurantinteressen, så selv om det ikke akkurat var sånn jeg hadde sett for meg at samlinga skulle gå, så fikk vi jo iallefall jobbet oss litt fremover. Fikk tilbakemeldinger hele tiden om at både søk og lokalisering sitter godt, og at Odin jobber bra, men det er på meldingsfronten det skranter. Vi fikk prøvd oss på en del nye momenter denne gangen, som bl.a. søk i mørket nede i tunnellsystemet under Bangladesh, samt søk inne i røyklagt hus. Utover helga så bedret halsmeldingene seg også, men han trenger fremdeles (iallefall foreløpig) å se figuranten eller å få litt hjelp med å komme igang med halsingen om han ikke skulle se noe, men med et lite "bra!" etter første bjeffet så virket det som om det løsnet. Kommer til å trene en del halsmelding i tiden framover for å se om vi ikke kan få fjernet de hjelpeforsterkerene før HK. Sånn som det er nå så vet jeg at det ikke kan bli bestått ukas arbeid i år, men vi kommer til å jobbe systematisk med de utfordringene vi har frem til HK, så får vi heller ta det som en verdifull erfaring og komme sterkere tilbake neste år.

Vannsøk på Edlandsvannet

Idag var det duket for søk fra båt for de godkjente ekvipasjene, så Sylvelin, jeg, Aud og Kaare, Tone, Kristin U, Krissi og Paul møttes på Ålgård hvor vi var så heldige å ha fått låne norsk folkehjelp sin båt. Etter grunding utsjekk av hundefører-redningsvestene våre og vindforholdene, så satte jeg og Paul oss i båten og kjørte over vannet for å plassere ham ut som figurant.

Første økta gikk overraskende bra for alle hundene, og det var utrolig morsomt å se hvordan hundene jobbet og indikerte når de fikk fert av figuranten. (Som båtfører så fikk jeg se hvordan alle hundene reagerte, noe som selvfølgelig var veldig interessant.) En annen ting som var utrolig stilig å se var hvor forskjellig hundene reagerte og oppførte seg på andre økta - Det var ikke lenger snakk om å være skeptisk til hverken båt eller bølger, og samtlige hunder var nå veldig klar over hva vi var ute på.

Odin har jo vært med mye i båt tidligere, så jeg var ikke bekymret for hvordan han ville reagere på selve transporten, men det som var mest interessant var å se om han i det hele tatt gikk i søksmodus eller om han bare så på båtturen som en transportetappe. Betryggende nok så fant jeg raskt ut at Odin var på jobb og at det ikke var noen problemer å lese ut av adferden hans når han hadde ferten av figuranten. På andre økta så gikk det enda lettere å se at han kom inn i fertssonen, og på mye større avstand, men vi mistet ferten da vinden snudde, og måtte snu båten og kjøre tilbake igjen et stykke for å finne igjen figuranten. Når vi kom inn i fertssonen denne gangen så reiste Odin seg opp og stod og strakk seg utover vannet med høy nese, så da var det ingen tvil. Til slutt klarte han ikke holde seg i båten lenger og hoppet like godt uti og svømte de siste metrene inn til land og til figuranten selv.

Jeg valgte å la Odin gå rett i belønning under dette søket, siden det momentet jeg ville trene på var selve indikasjonen på fert og ikke selve funnet. I en reell situasjon,om vi skulle kome oppi en slik situasjon på en aksjon, så hadde det nok ikke vært aktuelt å slippe hunder helt intil den savnede dersom vedkommende lå i vannet, så da tenker jeg at det viktigste er å lære hunden at det å markere på personer på/langs land når den sitter i båten er en "snarvei" til belønning, for i en reell situasjon så måtte jeg nok ha belønnet Odin for indikasjonene selv ombord i båten. Helt klart så kan det jo hende at hundene melder på personer inne på land, og at man må kjøre i land der hundene har gitt indikasjoner og så ta et frittsøk derfra, men i så tilfelle så vet jeg at meldingen og søket sitter fint og derfor ble det som sagt rett i belønning denne gangen, så får vi se hva vi gjør neste gang.

Miljø- og motivasjonstrening på Sandnes Betong

Sylvelin, Ritva, Gro Elin og Ronny var allerede på plass da jeg meldte min ankomst til grustaket til Sandnes betong. Etter sportrening opp og i mente var det nå på tide at Odin skulle få springe litt bajas og bare kose seg, men samtidig så ville jeg at han skulle måtte bruke både hode og nese skikkelig, så når det ble min tur så gav jeg bare beskjed om at figurantene måtte være skjulte og plassert i vanskelige områder, men samtidig så måtte Odin ha muligheten til å komme helt inntil dem, siden vi denne gangen skulle bytte ut halsmeldingen med bringkobbel.

Figurantene gikk for å gjemme seg og jeg tok Odin ut av bilen og gikk bak en haug sånn at han ikke skulle se at de forsvant. Han var mildt sagt overtennt! Hoppet og spratt med skikkelige raptuser og det var tydelig at han var veldig glad for å se at jeg for en gangs skyld ikke tok fram sporselen, men istedet tok med meg elevtrekant og bringkobbel. Tydelig at han var tent på å få løpe fritt i søk og ikke bare gå spor. Etter mye hopping, spretting og klatring (jeg ble ganske raskt utnevnt til klatrestativ, og hadde Odin nesten oppe på skuldrene etpar ganger og noen bakbein plassert solid i mellomgulvet) fikk vi på merketrekant og kobbel, og da var det plutselig fullt fokus utover. Jeg slapp ham med en "pass på"-kommando, og borte var han... Hadde på forhånd lagt meg opp en plan for hvordan jeg skulle søke av området, så jeg startet å gå bortover veien fra bilene, og etter en liten stund så jeg Odin på toppen av en stor grushaug - han forsøkte å hoppe oppå et av transportbåndene fra en steinknuser, og det var tydelig at han jobbet med noe. Jeg ble stående og følge med, og han jobbet seg nermere og nermere steinknuseren, og etter en stund så satte han seg ned og halset mot transportbåndet. Jeg ble bare stående og vente på at han skulle ta meldingen, men det skjedde ikke, han fortsatte søket rundt og under maskinen, og da så jeg Gro Elin. Hun satt oppe på et gittergulv 4-5 meter over bakken, og samme hvor mye Odin løp rundt, så virket det ikke som om han koblet at han kunne ta trappen opp til henne. Han forsøkte gang på gang å klatre opp på transportbåndene, og en gang så kom han seg opp på en betongvegg og løp frem og tilbake på den for å lete etter en vei opp. Ettersom jeg tidligere har erfart at Odins teori om høyder er at det bare er å hoppe ned, uansett hvor høyt det er (fant det ut da han hoppet over rekkverket på toppen av tribunen på Ålgård stadion og landet mindre grasiøst 3,5 meter lenger nede - uskadd, heldigvis) så ble jeg rimelig nervøs for hva han kunne finne på der oppå den smale veggen, men med en "gå rundt"-kommando så fikk jeg ham ned derfra uten et hopp. Han fortsatte å søke, men til slutt så gikk jeg inn og pekte på trappen, og da løp han rett opp og fikk direkte belønning. Det var ingen vits i at han skulle melde der siden jeg stod i bunnen av trappa og sendte ham opp. hadde han funnet veien opp selv så hadde jeg nok krevd melding, men der og da tok jeg raskt avgjørelsen om direkte belønning.

Vi gikk videre og søkte oss gjennom rundløypa jeg hadde lagt opp, og Odin jobbet selvstendig og bra. Han fulgte meg godt fremover i løypa og var veldig lett styrbar. Når vi nermet oss slutten av løypa så sendte jeg ham ut på et slag mot vinden sånn at han skulle få dekket et område der det stod masse utrangerte svære maskiner, og der tok han opp ferten av noe og jobbet veldig intenst. Etter mye frem og tilbake så hørte jeg halsingen. Det var tydelig at selv om det var lenge siden sist miljøtrening så var det halsen som ble valgt som meldingsform selv om jeg hadde satt på ham bringkobbelet. Jeg plystret og ropte på ham på samme måte som jeg gjør i innkallingen på runderingen, og til slutt så kom han løpende med melding. Påvisningen gikk greit og jeg må si at jeg var rimelig imponert over Sylvelins evne til å finne gode gjemmesteder. Hun hadde klatret opp på en svær maskin og krøpet nedi en kasse som såvidt var stor nok til henne, og der satt hun så godt skjult at når jeg kom på påvisning så var alt jeg så en hånd som strakk seg opp og kastet pølsebiter til Odin. Veldig gøy å se hvordan han jobbet seg fram til henne, og bare synd at jeg ikke hadde videokameraet med, for det hadde vært gøy å hatt på film!

Etter funn av Gro Elin og Sylvelin, så var det bare å konstantere at vi hadde gått gjennom løypa og fremdeles manglet en figurant - Ritva var fortsatt der ute et sted. Tok en rask mental gjennomgang av løypa for å finne ut hvor jeg ikke hadde søkt nok, før vi gikk avgårde. Tvers over veien for der Odin hadde funnet Gro Elin så lå det en svær halvveis nedgravd container, og siden Odin hadde hatt fullt fokus på Gro Elin der tidligere så hadde han ikke fått sjekket den ut, så sendte jeg ham ned i containeren. Han forsvant innover og så hørte vi igjen halsing. Må inrømme at jeg synes veldig synd på Ritva som måtte sitte inne i containeren med den gjenklangen i tillegg til halsingen helt oppi ansiktet, men hun sa selv at det gikk greit. Jeg fikk streng beskjed av Sylvelin om å holde kjeft (ikke i så strenge ordlag som når Krissi sa det samme til meg i runderingsløypa, men allikevel streng nok til at jeg gjorde som hun sa.) så vi ble stående og vente en god stund, og til slutt så kom Odin løpende med melding. Det ble påvisning og superbelønning før vi returnerte til bilene.

Etter all løpingen i gjørme og betongstøv og grus så var vi alle genuint redde for at hundene skulle størkne helt (heldigvis så var de ikke oppi haugen med hurtigtørkende sement), så vi tok turen ned i elva for å få skylt det verste utav pelsen før vi reiste hjem. Som det badedyret Odin er så fikk han seg en skikkelig svømmetur mot strømmen før det var opp i bilen, en rask runde med håndkleet for å tørke av det verste, og så bar det hjem. Etter middagen så kom det tydelig frem at han hadde måttet jobbe skikkelig hardt på treningen, for han var skikkelig overtrett og ble som seg da hør og bør - totalt turbo! Han hoppet rundt og var skikkelig leken, knurret og bjeffet og klatret sånn som han hadde gjort før treningen startet, men når jeg kommanderte ham ned i dekk så gikk det omtrent to sekunder før han sov som en stein (en meget høylytt stein riktignok, men allikevel...)