Velkommen skal dere være!

Som en (en gang for lenge siden) håpefull journalist-spire, så er denne bloggen mitt fristed til å utfolde meg fritt omkring det som tar opp det meste av fritiden min, nemlig Odin og hans trening! Det jeg skriver er selvfølgelig mest for min egen del som treningsdagbok, men jeg håper allikevel at andre lesere vil kunne ha nytte av eller bare la seg underholde av alt det vi finner på ute i skog, mark og fjellheim. God lesing! ;-)

torsdag 27. mai 2010

Dino-spor ved Dalsnuten

Møtte Paul på parkeringsplassen ved Gramstad idag for å hjelpe ham med en demo han skulle ha for tur-gruppa på jobben sin. Etter at jeg gikk avgårde for å legge ut sekk, spor og meg selv, så tok han med seg Dino og la ut et spor for Odin og meg. Sporet ble lagt ut rett før kl 6 og ble rett over 2 timer gammelt før vi gikk det. Veldig ferskt, men det ble en liten utfordring allikevel.

Oppsøket gikk forsåvidt ok, hadde en feil spormelding helt i starten, men det er noe jeg har sett at skjer ofte - det virker som om Odin velger seg ut ei litt annen linje til å søke etter spor på enn den jeg har valgt ut. En enkel kontroll er å bli stående og gi en rolig "hit"-kommando. Dersom han returnerer til meg og søker videre fra meg, så var det ikke spor, men om han bare peiser på, så er det et spor.

Han slo fint på sporet, valgte rett vei, og etter en liten stund fant vi første gjenstand. Ser at jeg har fyrt opp gjenstandsinteressen litt vel mye, for når han finner gjenstandene nå så vil han bare vise meg at han har dem, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. Sporgjenstandene betyr litt for mye for ham nå. Heldigvis så er han selektiv og plukker kun de gjenstandene som har fert av sporlegger og ignorerer eventuelt boss o.a. som ligger i/ved sporet.

En ting jeg la merke til var at sporadferden når det har vært hund sammen med sporleggeren er en helt annen enn om sporleggeren har gått alene. Det er mye mer virring og det kan se ut som om han går veldig ukonsentrert, men selv om det blir litt utsjekk av hundekryssinger her og der, så har han hele tiden kontroll på hvor sporet går. Denne gangen gikk det gjennom einerkratt, over jorder, over en gruslagt tursti og diverse steingjerder. Vi hadde 2 sportap, men siden Odin etterhvert har blitt så enkel å lese i sporet, så var det enkelt å stoppe opp når jeg så at han hadde mistet sporet og bare la ham jobbe seg inn igjen. En annen ting som var veldig tydelig var at varmen tar på for luktesansens del, og det nærmer seg igjen den tiden på året der vi må ta pustepauser i sporet. Blir det for varmt så blir hundene veldig kortpustede og da synker effektiviteten betraktelig. Det å kunne legge hunden i dekk i etpar minutter i sporet uten at hunden kobler ut og ikke vil gå videre (når man er sikker på at hunden ligger i sporgata er jo best, så aller helst bør dette gjøres ved gjenstander) er etter min mening helt nødvendig for å lykkes med spor på varme dager.

En ting som jeg imidlertid sitter igjen med er en tanke som slo meg når jeg studerte sporatferden til Odin - Hadde jeg ikke på forhånd visst at sporlegger hadde med seg hund, så hadde jeg nok trukket Odin av sporet fordi atferden i sporet lett kunne ha blitt forvekslet med den atferden han har når han har mistet sporet og bare går og leter. Helt klart at dette momentet kan trenes mer på, og da mest for min egen del, slik at jeg lærer meg å stole enda mer på Odin's spor-egenskaper.

onsdag 26. mai 2010

Overvær på Ålgård

Møtte Anders og Krissi i Neseskogen på Ålgård for litt ekstra pinsetrening. Vinden var stabil og fin, og for å gi Odin et lite ekstra motivasjonskick så ble det ei overværs-økt med 2 funn og rett i lek hos begge figurantene. Tråklet oss gjennom et veldig tett gjengrodd hogstfelt før vi kom oss opp på stien der vi skulle søke fra, og der fikk jeg jammen sett at Mick's påstand stemte... Jo tettere vegetasjonen er, jo tettere jobber hunden til føreren. Mens vi tråklet oss gjennom helt tett krattskog, så jobbet Odin max 20 meter fra meg (siden jeg ikke hadde gitt noen runderings-kommando, men bare sagt "pass på!"), men straks vi kom oss ut i åpen barskog, så økte komfortsonen til 60-70 meter fra meg. Det gikk ikke lang tid før Odin slo på første figurant, og på tross av spor fra Anders og Bosco, som hadde gått der før oss, så jobbet han fint med høy nese helt inn til fig.

Etter funnet av Krissi gikk vi tilbake til søkelinja og etter kun kort tid (et minutt eller så), så hadde han fått ferten av Anders og jobbet seg raskt og fint inn til ham. For å forsøke å holde Odin supermotivert, så avsluttet vi etter to raske funn, så får vi bare se hvordan den taktikken funket når vi skal ut på neste trening.

mandag 24. mai 2010

Drømmerundering i Vigreskogen.

Ok, så har vi hatt sol og fint en periode nå, men denne lørdagen var den første dagen med skikkelig trykkende varme. Siden Odin Vanligvis blir veldig påvirket av temperaturomslag og varme, så hadde jeg ikke store forventninger til økta, men fikk allikevel plassert ut 3 figuranter som ukjent oppgave i langløypa. Det eneste jeg sa til dem var at planen vaar å rundere ca 500 meter.

Når figurantene var på plass så tok jeg med meg Odin og satte igang, og her var det ikke snakk om en gutt som var plaget av varmen nei... Faktisk så er det skjelden jeg har sett ham rundere så bra som idag. Riktignok så avpasset han farten litt etter forholdene, men selv om det ikke var hans raskeste rundering, så vekslet han mellom galopp og raskt trav hele tiden. Det som imidlertid var det mest oppløftende for min del var å se at han for det første ignorerte sporene i løypa, pg løp hele tiden med høy nese, og for det andre at det var et prakteksempel på runderings-system. ca 60-70 meter ut og han trakk konsekvent veldig langt frem. Vi dekket de første 100 metrene med 3 slag, og slik fortsatte det hele løypa. Med vinden i ryggen når jeg gikk nedover midtlinja var jeg sikker på at dette skulle bli ei av de øktene der han rotet og trakk bakover hele tiden, men der tok jeg altså feil.

Det eneste jeg angrer på nå er at jeg ikke hadde Astro-en på ham slik at jeg kunne fått den sporloggen, forden tror jeg at jeg kunne ha rammet inn og hengt på veggen!
Som alltid i hundetrening så er dt både opp- og ned-turer, og dette var virkelig den oppturen jeg trengte for å fylle på min egen motivasjon.

torsdag 20. mai 2010

SARDA-samling på Tjørn

For andre gang hadde Dio-et vårt hentet inn instruktører fra engelske Lake District for å drille oss i overværssøk. Med faren for askeskyer og flyforbud så det en liten stund litt skummelt ut for samlingen, men heldigvis så trosset instruktørene Mick og Kaz, sammen med hundefører Ollie farene og ankom Norge og hytta onsdag ettermiddag.

For dem som ikke kjenner til SARDA, så har jeg fått lov til å klippe og lime litt fra bloggen til vår barmarksansvarlige, Tone Larsen:
Det er tre store forskjeller på hvordan SARDA og vi i NRH driver/trener i organisasjonen.

1. De er, i tillegg til å være hundeførere, også medlemmer av et større redningsteam ( mountain rescue team recognised by the Lake District Search and Mountain Rescue Association (LDSMRA)). Det betyr at de er med på alle slags redningsoperasjoner (også uten at hunden søker) som feks å frakte folk ut av fjellet, å klatre etter folk som sitter fast på fjellhyller, osv - som en blanding av det arbeidet røde kors og NRH gjør. De er også derfor gode førstehjelpere og har kurs/kompetanse til feks å sette medisin via sprøyter ol, samt det å holde seg "i live" i fjellområder i all slags vær/årstider. Hundene trenes på både barmark og i snøskred.

2. De har egne figuranter som ikke trener hund. Alle som vil starte å trene opp hunden sin til redningshund, må først være figurant over en tid. Tiden kan variere fra ca 3 måneder til opp mot to år. Noen er figuranter hele tiden, for de liker å være ute og har ikke planer om å starte med hund selv. Dette sparer hundeførerne for mye tid og det er enklere å planlegge. Dette er spesielt effektivt fordi de ofte sender figurantene sine opp langt til fjells. Da blir figurantene der oppe hele dagen og en etter en av hundene kommer for å finne dem. Uten disse frivillige figurantene, ville mye tid gått vekk hvis de i tillegg skulle gått opp/ned fjellsidene for å hente/føre egen hund/figurere for de andre.

3. Leteaksjonene foregår mest i store fjellområder der det er mange som går seg vill eller setter seg "fast" pga mørke og/eller terrenget. Den søkemetoden de bruker er likt vårt "Fritt søk". Store og bratte teiger dekkes av raske border collier som er trent til kun å løpe langt fra føreren.
Ca 90% av hundene er bordercollier. De hundene er raske og er avlet for å løpe langt vekk (på leting etter sau).
De trener verken rundering eller spor. Men i teigsøket styrer de hundene med kroppen og andre tegn (armer/stemme). De bruker kun halsmelding, der hunden pendler mellom figurant/funn og fører og halser hos begge.

Torsdag morgen ble vi delt inn i 2 lag, et med godkjente hunder og et med ekvipasjene under utdanning, og så bar det ut i terrenget. For å gjøre treningen så effektiv som mulig tok alle med seg hundene og opprettet en "basecamp". Det var tydelig at dette er noe vi ikke trener nok på, for det var flere av hundene som ble nokså stressa av dette nye treningsmiljøet. Allikevel så fikk alle veldig godt utbytte av treninga, og der vi første kvelden kun hørte ord som "forsåvidt ok", "greit nok" eller "helt greit" i summingen rundt bordet etter middagen, så var de erstattet med ord som "Really good!", "Great!" og "excellent!" på slutten av samlinga, så det var tydelig at fremgangen var bra for alle, selv om det av og til gikk litt opp og ned etterhvert som hundene (og førerne) ble slitne.

Vi trente fra tidlig morgen til godt utpå ettermiddagen hver dag, og når instruktørene våre brukte "the skyline" som begrensningen på teigene, så sier det seg selv at det ble tilbakelagt en god del både lengde- og høydemeter på en helg. I treningsområdet vårt har vi en lang og bratt fjellrygg som vi nesten aldri bruker til vanlig, men denne gangen fikk vi virkelig brynt oss på søk her. Det var tydelig at hundene satte pris på å få gjøre noe annet enn "bare" rundering på flatene slik som de er vant med når vi trener her oppe til vanlig, men det var også tydelig at det var litt uvant for dem, noe vi fikk tilbakemeldinger på etter hver treningsdag i form av et evalueringsskjema som SARDA benytter på alle treninger.

På "A-laget" ble det fokusert mye på dekking av store områder med ukjente figuranter, og vi fikk masse tips om hvordan vi skulle jobbe for å øke "the invisible lead", som er den avstanden hunden jobber vekk fra føreren uten å returnere for å søke hjelp eller støtte. I forhold til deres treningsmetoder så var det tydelig at vår rundering lærer hundene til å holde seg relativt nær føreren, mens deres hunder gjerne kunne finne på å jobbe, selv uten fert, på mange hundre meters avstand fra hundeføreren. Det som allikevel var veldig gøy å se var at hundene lærte seg til denne arbeidsformen veldig raskt, og samtlige hunder økte denne "komfortsonen" for selvstendig arbeid ganske betraktelig over disse fire dagene. Det ble også på begge lag jobbet mye med figurantarbeid, noe som også er veldig viktig for hundene, men minst like viktig for oss hundeførere/figuranter.

Som seg hør og bør på en treningssamling i vårt dio, så ble det lagt stor vekt på det sosiale også, så det ble lange kvelder der treningstips og treningshistorier florerte. Vi fikk til og med et overraskelsesbesøk fra Politiet sent på lørdagskvelden, etter at Kaz hadde snakket så varmt om hennes forkjærlighet for politimenn. Det er jo veldig gøy å ha et så godt forhold til politiet at vi kan ringe og "bestille" en overraskelse sent på kvelden, selv om Kaz kanskje ikke var like fornøyd når hun fikk se bildene vi tok. For alle de "nye" i dio-et vårt, og kanskje spesielt for alle vi hadde med oss fra Kristiansand, hvor de ikke har hatt et aktivt miljø før nå og heller ikke har noen godkjente hunder eller instruktører i umiddelbar nærhet, så var nok dette sosiale vel så viktig som selve treningen, og forhåpentligvis fikk de med seg masse verdifull info og masse nytt pågangsmot hjem til sørlandet.

Vi hadde jo selvfølgelig både opp- og nedturer på samlingen, slik som det som regel alltid er, men med et godt og støttende miljø så kom alle seg gjennom helgen forhåpentligvis med mer positive enn negative erfaringer. Vi fikk alle noen spesifikke punkter å jobbe med, takket være evalueringsskjemaene, og de fleste av oss fikk også noen skikkelige aha-opplvevelser som jeg er helt sikker på at vil gjøre oss alle til bedre hundeførere, så det kan vel ikke sies annet enn at samlingen levde opp til alle forventninger og vel så det. Litt vanskelig var det jo å gå tilbake til å snakke norsk etter ei helg som foregikk nesten utelukkende på engelsk (flere av oss ble til og med overhørt når vi snakket engelsk til hundene våre), men etterhvert som hundeførerhjernene våre fikk oversatt og bearbeidet alle inntrykkene fra samlinga så tror jeg at språk-utfordringen ble totalt overskygget av all den kunnskapen vi fikk tilegnet oss. For min egen del så er det allerede avgjort at jeg MÅ være med neste gang også, og jeg tror ikke at jeg er alene om det...

onsdag 12. mai 2010

Runderings generalprøve-prøve

Siden lørdagen gikk med på å være prøvelederaspirant, så ble det kun litt lufting og ikke noe trening. Jeg allierte meg istedet med Morten og møtte ham på Bue kl 10 på søndagen for en statussjekk på runderingsformen. Siden vi bare var 2 så ble mr. ryggsekk med og hjalp til som figurant, og i tillegg ble Morten instruert om å ta på løpeskoene for å være figurant 2 ganger slik at vi fikk en 800-meter med 3 funn. Det ble ukjent oppgave til ca 5-600 meter og så ble det noen blindslag før jeg fikk Morten til å gå og legge seg ut for siste funn.

De forrige siste runderings-forsøkene har jo ikke akkurat vært prakteksempler på hverken runderingssystem eller samarbeid, men jeg var allikevel bestemt på at vi skulle prøve oss på en prøve-rundering, så jeg armerte meg med masse godbiter i lommen og gikk avgårde for å sette igang. Startet stoppeklokka og sendte Odin ut på første slag, og idet han kom seg ut på 40-50-meter så satte jeg igang innkalling og lokket det jeg var god for, og når Odin kom inn til passering så ble det en rask belønning (les: mating og kos) før det ble nytt slag. Etter 3 tomslag fant vi mr. ryggsekk, som ble påvist i vill fart etter en flott melding. Etter dette ble det 6 bindslag, litt kluss når han trakk bakover og måtte sendes på ny for å dekke terrenget skikkelig i et område, men ellers var det flotte og dype slag med god fremdrift. Vi fikk fin melding på funnet av Morten, og etter funnet av ham så ble det 4 tomslag til før nytt funn av Morten, som løp ut mens Odin var ute på motsatt side. Også her fikk vi fin melding, uten noen av de slipp-tendensene som vi har hatt litt av på ukjente oppgaver tidligere, så det er tydelig at terpingen på null belønning uten å holde fast har hjulpet litt.

Avsluttet med 5 tomslag til før vi var ved slutten av prøveløypa. En rask sjekk av klokka viste at vi hadde brukt 27 minutter på ca 750/800 meter, med 3 funn. Nå var det jo allikevel etpar steder der jeg følte at vi ikke fikk dekket langt nok ut, så om vi hadde bestått en 1. re- med det vi leverte der tviler jeg vel på, men det var iallefall ei helt super økt når det gjaldt å berolige meg litt, for jeg har vært veldig i tvil på om motivasjon og kondis er bra nok for neste års søksprøver, men om vi klarer å holde motivasjonen oppe og passe på å legge inn nok hvile i forhold til treningene, så skal det nok gå veien! Jeg ser iallefall mye lysere på fremtiden og 1. re nå enn det jeg gjorde etter den selvstyrings-"runderings"-tragedieoppvisningen vi hadde på Sviland for litt siden.

søndag 9. mai 2010

sporoppsøk i Hålandsskogen

Denne onsdagen var det duket for sporoppsøk med retningsbestemmelse, så jeg møtte opp i Hålandsskogen og fikk Gro-Elin og Frode D til å legge ut 3 korte spor for meg. Instruksjonen var at det skulle ligge en gjenstand kort tid etter oppsøkslinja slik at jeg fikk en rask bekreftelse på rett vei, men utenom det så kunne de gjøre hva de ville med restan av sporet, bare det ikke ble for langt - det var jo tross alt oppsøket som var det viktigste på denne treningsøkta.

Kort fortalt, så gikk det første oppsøket kjempebra - rett vei, rett på gjenstand og så bar det videre over stokk og stein og rett på slutten. Ingen problem med underlagsoverganger, kryssinger av turstier m.m., men med tanke på at sporene bare var 2 timer gamle, så skulle jo det bare mangle. Det var ingenting å utsette på konsentrasjon og neseføring, selv om han til tider virket som om han holdt på å koke over fordi sporene var så ferske. (lenge siden vi har trent på ferske spor nå, så må nok variere sporene litt bedre både mtp liggetid, lengde og andre utfordringer...)

Spor nr 2 valgte han først feil vei på, og når jeg tok ham tilbake til oppsøket igjen, så skjedde det noe merkelig... Han slo på et spor, men det gikk utrolig seint, og det var tydelig at han sleit med ferten, for han formelig støvsuget bakken. Fant en gjenstand og fortsatte, men plutselig så var vi tilbake ved veien uten noen slutt... Gikk tilbake til oppsøket igjen og lurte på om det var rett gjenstand, og fikk da forklart av Gro Elin at det var en av Ninas gjenstander fra et spor her forrige onsdag. Det gav meg jo en forklaring på hvorfor det gikk sent... Tok et nytt oppsøk og denne gangen gikk det mye bedre. Rett vei, rett på gjenstand, en liten utsjekk av en krysning som gikk opp til en turorienterings-post før han dro videre på riktig spor og durte rett på slutten.

Oppsøk nr 3 var også rett vei med kun en liten meters utsjekk av baksporet. Her lå gjenstanden i et område der det lå masse boss, men han ignorerte alt bosset og plukket riktig gjenstand uten problem.

Alt i alt så er jeg fornøyd med øktene, selv om jeg helt sikkert aldri vil bli helt trygg på om Odin velger rett vei eller bkspor. Det er bare å trene mer på dette, men tror nok at jeg vil fokusere på spor som er vesentlig eldre enn 2-3 timer for å få farten litt lenger ned og konsentrasjonen litt høyere.

søndag 2. mai 2010

Orienteringsprøve og litt sportrening.

Idag var det duket for orienteringsprøve for dioets fremadstormende og håpefulle, så kl halv 9 var jeg ute for å henge opp de 2 postene som manglet - jeg valgte å ikke henge opp de postene som lå langs en godt traffikert tursti slik at sjangsen for at noen tok dem ned var minimal. Rett før kl 2 var jeg på plass i start/målområdet og vi fikk sendt avgårde førstemann ut. En halvtime mellom hver startende gjorde at det ble mye venting for Sylvelin og meg, men heldigvis så fikk vi etterhvert Nina og Ritva til å legge ut noen spor for oss.

Kort fortalt så bestod både Ola, Bjørn og Helen prøven, og er da et steg nermere målet - Gratulerer så masse til dem alle!Nina og Ritva fikk seg en god treningsøkt i orientering, og forhåpentligvis så fikk de seg noen skikkelige aha-opplevelser når det gjelder orientering og det å stole på seg selv!

Når det var tid for spor (de var da ca 3 timer gamle), så gikk jeg først avgårde. På med sporsele og sporline, og da var det som en bryter ble slått på i hodet (eller nesen) til Odin. Han gikk utrolig konsentrert og i høy fart rett over underlagsskifter uten å ense dem, plukket gjenstander uten problem og ville bare toge avgårde umiddelbart etter avlevering. Nå er jo det ikke så unormalt på så ferske spor, men det som var unormalt var at han gik og støvsugde bakken gjennom hele sporet, og ikke med nesen et stykke over bakken og sikksakk i sporet slik som han tidligere har gjort i ferske spor. Denne gangen var atferden akkurat som om sporet var veldig gammelt, mens farten var som om sporet var helt ferskt. Utrolig gøy å se denne kombinasjonen av adferd/fart i sporet, og håper virkelig at det kan bli en vane!

O-trening med Ronny og prøve-klargjøring

Møtte Ronny ved Melsvannet rett over 4 for å ha litt O-trening samtidig med at jeg fikk lagt ut postene til Dioets O-prøve. For å få dobbelsjekket at alle kartreferanser stemmet på postene, så gikk vi løypa baklengs. Jeg gav Ronny siste kartreferanse og han ledet meg dit slik at jeg fikk hengt ut posten. Mens jeg forseglet plastlommer og knyttet fast postene, så var Ronnys oppgave å orientere seg frem til, og finne et bra veivalg til neste post - noe han gjorde kjempebra! Vi var ute i 4 timer, riktignok litt lenger enn jeg hadde brukt om jeg gikk alene, men det var en kjempefin tur for både hunder og oss. Jeg fikk plassert ut og kontrollert poster, og Ronny oppdaget at han faktisk kunne orientering, så kan vel ikke kalle dagens økt for annet enn en vinn-vinn-vinn situasjon.