Velkommen skal dere være!

Som en (en gang for lenge siden) håpefull journalist-spire, så er denne bloggen mitt fristed til å utfolde meg fritt omkring det som tar opp det meste av fritiden min, nemlig Odin og hans trening! Det jeg skriver er selvfølgelig mest for min egen del som treningsdagbok, men jeg håper allikevel at andre lesere vil kunne ha nytte av eller bare la seg underholde av alt det vi finner på ute i skog, mark og fjellheim. God lesing! ;-)

torsdag 30. september 2010

Tanker i etterkant, og ting satt i perspektiv...

Tenkte at jeg ville skrive litt nå som ting har blitt litt bearbeidet under topplokket...

Etter aksjon og funn natt til tirsdag, så var jeg jo selvfølgelig veldig fornøyd med Odin og veldig glad på jentenes vegne, men det som ikke sank inn før litt etterpå var HVA vi faktisk hadde vært med på! Det står jo i logoen vår - "hunden som redder liv", men hva er det egentlig som ligger i det annet enn noen ord på papir? Vi bruker veldig mye tid på å trene hundene våre, en del tid på å trene oss selv i de praktiske ferdighetene, men for vår egen motivasjons del - vet vi EGENTLIG hva vi holder på med? Det å kunne stille opp og faktisk spille en rolle  i andre menneskers liv... Tenker vi noengang skikkelig over det? Under avisintervjuet jeg og Krissi hadde så poengterte vi at det vi driver med ikke er hundetrening, men søk og redning, og at hundene i så måte er det verktøyet vi bruker, og dette mener jeg at de som av og til sliter med motivasjonen for trening virkelig bør tenke på! Det å delta på en leteaksjon der den savnede blir funnet av søkemannskaper, uansett om det er NRH eller andre organisasjoner er virkelig noe som bør sette ting litt i perspektiv, spesielt når aksjonen får en lykkelig slutt! Når man er på aksjon er man del av et stort fellesskap av mennesker som alle har en ting til felles, nemlig ønsket om å gjøre en innsats. Det er derfor man sier at et funn ikke tilhører en person, det er alle involverte som gjorde funn! Til syvende og sist så er det jo bare et slumpetreff at akkurat DU eller akkurat DET laget ble satt inn i akkurat DEN teigen der den savnede var. Alle de andre har jo allikevel gjort en kjempejobb med å avdekke områder der de savnede IKKE er, slik at videre søk kan konsentreres i andre aktuelle områder.

Og selvfølgelig... Ja, nå vet jeg at den aksjonen vi var på sist på en måte kan kalles ganske "unødvendig", siden det ikke stod om liv og død, og vi hele tiden visste at sea-kingen kunne komme inn og pluke opp de savnede uten å måtte lete, så om situasjonen hadde endret seg til det værre for de to jentene så hadde de kommet flyvende med en gang. Det er rart å si det, men på grunn av denne vissheten så følges det ikke så reelt som noen av de andre aksjonene vi har vært med på. Vi var første løsningsforslag istedetfor siste utvei! På tross av denne vissheten så fikk det meg til å tenke litt over hva som egentlig lå bak min beslutning om å begynne å trene i NRH, og hva som gjorde at jeg nektet å gi meg når ting buttet imot på treningene. Det var tanken om å få muligheten til å gjøre en innsats som (forhåpentligvis) ville komme samfunnet, familier og enkeltpersoner til gode. Det som imidlertid ble en slags oppvåkning for meg var at denne tanken faktisk var blitt litt borte i alt stresset jeg laget for meg selv i trenings- og prøve-sammenhengene. Det var liksom godkjenningen som ble viktigst, og tanken om å få gjøre en samfunnsnyttig innsats ble redusert til noe som hørtes fint ut, men som egentlig bare var tomme ord. Det er derfor jeg skriver dette. Det er fordi jeg ønsker å minne alle, både godkjente ekvipasjer og ekvipasjer på alle tenkelige nivåer, om å hele tiden huske på HVORFOR vi gjør det vi gjør! Så kanskje det kan være med på å sette ting litt i perspektiv når vi føler at treningen ikke går så bra som vi hadde håpt, eller når vi føler at tiden ikke strekker til og andre ting blir viktigere... Det er iallefall mitt lille tankekors.

onsdag 29. september 2010

motivasjons-rundering (hva enn det betyr...)

Etter en veldig krevende 4-timers økt på aksjonen natt til tirsdag, så var det i dag duket for ei kort økt med flere funn og masse superbelønning. Jeg har tenkt en del over det å kjøre "motivasjons-økter", og har nå utviklet en vegring mot å bruke den betegnelsen, for slik vi har trent i det siste, så har alle økter vært styrt og lagt opp til å være så motiverende som mulig, og det bør jo også alle treningsøkter alltid være, for uten motivasjon på hver eneste trening, så vil vi slite med å få hundene våre til å jobbe i flere timer i strekk uten funn. Jeg kom da til konklusjonen at enten bør samtlige treninger klassifiseres som motivasjons-økter, eller så kan jeg like godt droppe hele betegnelsen og kalle en spade en spade. Jeg har havnet på det siste alternativet, så dagens økt ble ei kort rundering, type ukjent oppgave på ca 300-350 meter med 3 figuranter utplassert. Jeg vet jo at selve søket er med på å trigge Odin veldig, og når figurantene i tillegg er armerte både med yndlings-pipedyrene OG supergod blodpølse, ja så kommer motivasjons-biten av seg selv!

Selvfølgelig så gikk ikke alt helt som planlagt, så det ble 2 funn istedetfor 3, siden den ene figuranten lå et stykke før der vi hadde avtalt å starte runderingen, og vinden blåste nedover midtlinja. Odin gikk utrolig bra, og med tanke på hvor stiv og støl han var så sent som igår, så var (og er) jeg veldig fornøyd og ikke så rent lite stolt over innsatsen hans. 2 funn med fine meldinger, god søksintensitet, god styrbarhet, flott feremdrift og veldig bra fart, så dette lover godt får de første A-prøvene som skl arrangeres til neste år! Motivasjonen er det iallefall ingenting å si på...

tirsdag 28. september 2010

Halvparten av et funn, eller noe sånnt...

Dene tirsdagen skulle være en rolig dag for både Odin og meg, så istedenfor trening på våre høyt elskede sporoppsøk, så ble det bare en tur i på edlandsfjellet for at Odin skulle få kjenne litt hvordan det er å bare være tur- og kosehund. Etter tur og middag så var det dags for litt avslapping med en god film frem mot leggetid, men selvfølgelig så går ikke ting alltid slik man har planlagt, og klokken ti på halv 8 ringte Paul med et forhåndsvarsel om aksjon, og lurte på om ikke jeg bare kunne hive meg i bilen og kjøre til Oltedal og parkeringsplassen til Bynuten. Ankom parkeringsplassen som første mann (utenom politiet) klokken kvart på 9, og etter litt planlegging og koordinering så var jeg i søk klokken ni, så jeg må si at jeg er veldig fornøyd med responstid og effektivitet, noe politiet også var imponert av, så det lover godt for videre bruk av NRH i fremtiden når vi presterer slike ting!

Odin og jeg søkte oss innover stien mot bynuten fra vestsiden, mens Ola tok ruta på østsiden. Min plan var å få Odin i hals med jevne mellomrom slik at de savnede jentene kunne høre oss og gi lyd fra seg når vi nærmet oss, og dette ble gjort uten resultat når vi beveget oss nede ved vannene. Det var mye vind, så lyden bar sikkert utmerket i vindrtningen, men når de satt høyt oppe på et fjell på feil side av vinden, så var det nok vanskelig for dem å høre oss der vi gikk og kauket og ropte begge to. Når jeg nærmet meg den siste stigningen før Dalsnuten så fikk jeg beskjed av Paul om å søke av sørøst-siden av Storatjørna, som viste seg å være av en karakter som jeg fint vi lbeskrive som ufremkommelig. Jeg måtte hele tiden gå med Odin i kort line, for det var så bratt der vi måtte gå at i tillegg til en del fjellklatring i lyng og einerbusker, så var det stor fare for at Odin hadde gått ut på de partiene med snaufjell, og hadde han mistet fotfestet der så hadde neste stopp vært steinura i vannkanten av Storatjørna, ca 100 meter lenger nede. Vi kom oss over det værste partiet og oppdaget at vi var for lavt i terrenget til å kunne se noe som helst, så eneste vei videre var opp den bratte fjellsia der vi hadde kommet fra og over haugen. Etter en times klatring opp og ned på andre siden, så stod vi tilbake på stien der vi hadde blitt bedt om å snu. Vi fortsatte opp stien, og når vi var ved det siste vannet før toppen av Bynuten og i ferd med å karre oss opp i høyden, så slo plutselig Odin på et eller annet og satte avgårde langs vannet. Jeg snudde meg for å se etter ham, og da så jeg et lys høyt oppi fjellsiden, etterfulgt av rop. Jeg ropte tilbake så høyt jeg kunne "jeg ser dere, vi kommer!" og la på sprang. Fikk meldt ifra at jeg hadde fått kontakt med jentene mens jeg sprang og ropte og samtidig forsøkte å finne igjen Odin, som hadde "gått i forveien". Når jentene begynte å rope tilbake til meg, så hørte også Ola dem. Han og Leo var helt oppunder fjellsiden der de satt, og plassert slik at de ikke hadde sett lyset hans eller hørt ham. Når han hørte dem så var beskjeden grei - Kjør på og se om du finner dem, jeg kommer så raskt jeg kan! Etter en liten stund meldte Ola fra om at han var fremme hos jentene og at de var kalde, men ellers i god behold. Jeg stoppet Odin, belønnet ham masse og bad Ola ta dem med seg og komme meg i møte. Vi fikk geleidet dem med oss nedover til vi møtte søkslaget fra Sandnes RK, som slo følge med oss ned til bilene som var kjørt langt innover en traktorvei for å hente alle sammen ut av terrenget igjen. Litt knuffing ble det i starten, mellom Odin og Leo, men så lenge vi bare holdt oss i bevegelse tilbake mot bilene, så gikk det hele uten problemer.

Vel tilbake ved politibilene så fikk vi kaffe (og Odin fikk kos, MASSE kos av alle politifolkene, som tydelig likte ham og ville ha ham med seg hjem) før Ola, Leo, Odin og jeg ble lastet inn i svartemaja og kjørt tilbake til bilene våre. Etter gode 4 timer i søk i tungt og dels ukjent terreng i mørket var det en trøtt ekvipasje som seig ut av bilen hjemme litt over kl 2. Odin sovnet til og med på stuegulvet under uttøyings- og massasje-sessionen hans, så han var tydelig veldig utkjørt av økten. Allikevel var det en lykkelig hundefører som krøp til køys denne natta, vel vitende om at jeg hadde fått vært med på det som vi alle trener frem mot, nemlig å redde liv... Som det tidligere har vært sagt, så er det ikke så viktig hvem som gjør funn, så lenge funnet blir gjort, så selv om vi hadde lokalisert de savnede og var på god vei dit, så unner jeg virkelig Ola dette funnet her, på første aksjon og alt! For Odin's del så var nok ikke selve funnet så viktig, han lokaliserte, jobbet seg inn mot dem og fikk belønning, så for hans del så ble det forhåpentligvis en strålende overværs-økt.

I ettertid så har jeg tenkt litt på hvor gøy det faktisk var å jobbe med Odin i denne settingen - et terreng der jeg var delvis kjent (hadde jo gått stien til bynuten noen ganger, men var ikke kjent i det hele tatt utenfor stiene) og midt i svarte natta, der jeg fullt og helt måtte stole på Odins nese og mine egne orienteringskunnskaper. Det som var veldig positivt var at selv når jeg bevegde meg utenfor stiene, så hadde jeg hele tiden full kontroll på hvor jeg var i forhold til stier, holdepunkter og himmelretninger. Det ble i så måte en utmerket kontroll av mitt innebygde kart og kompass.



Link til stavanger aftenblads dekning av saken.

Link til Gjesdalbuens artikkel i ettekant ligger her

lørdag 25. september 2010

sammendrag av små-økter...

Det har blitt noen små-økter disse dagene, dels på grunn av lage dager på jobb og mye ekstraarbeid i heimen, men også på grunn av at de momentene vi har fokusert på har vært veldig greie å isolere slik at vi har kunnet trene mange konsentrerte små-økter. Vi har hatt fokus på konsentrasjon i sporoppsøkene og spor på hardt underlag, noe som har gått veldig bra. På fredag hadde vi 4 oppsøk der vi gikk et trinn videre på den treningsmetoden vi lærte av Aud på Evjesamlingen. Vi har nå strukket oppsøkene til 5-6 meter (som var omtrent den lengden som Odin tidligere tok et kaninbyks over når vi satte igang sporoppsøkene tidligere) der han går konsentrert og fint fra første centimeter. Forhåpentligvis får vi med litt mer terping på dette eliminert de unotene som Odin har tillagt seg i sporoppsøkene. Vi har også begynt å bruke mer verbal belønning og mer adferdsbelønning istedetfor belønning av funn slik som vi har gjort tidligere. Nå legger vi spor uten noen sluttgjenstand, slik at det ikke blir noen muligheter for at Odin får sporslutten på overvær eller syn. Det vi gjør nå er å belønne når Odin går konsentrert i sporet ved å velønne verbalt og samtidig kaste et pipedyr inn i sporet foran ham. I begynnelsen var dette litt nytt og merkelig for Odin, men nå ser det ut til å fungere veldig bra, og han blir stadig mer nøyaktig i sporene sine.

Vi la de 4 oppsøkene på forskjellig underlag, barnål/skogsbunn, grus og asfalt. Alle gangene valgte Odin rett retning og ble belønnet med et "BRA!" for veivalget før han fikk sitt høyt elskede pipedyr når han fortsatte på sporene etter verbal belønning. Det virker som om det har hjulpet på retningsbestemmelsen til Odin med å øke konsentrasjonen i oppsøket (noe som forsåvidt sier seg selv, men det er tydeligvis en typisk sånn ting som man ikke tenker på før noen andre sier det...), så jeg kommer garantert til å fortsette med denne typen trening.

Idag var det A-prøver i Dio-et, og siden jeg var prøveleder så ble det en lang dag der Odin måtte tilbringe mye tid i bilen, men vi fikk allikevel inn etpar økter med praktisk lydighet og lek/motivasjon, noe jeg også har fokusert mye på i det siste, og som har medført at Odin har blitt mye mer kontaktsøkende overfor meg og mye mer lydhør, noe som kommer veldig godt med med tanke på hvordan selvstendigheten hans har økt veldig i det siste... Den praktiske lydigheten var i hovedsak "bli" i både dekk, sitt og stå, apportering og innkalling. En av de tingene jeg har funnet ut at trigger Odin ekstremt er apportering der Odin blir kommandert "bli" i stående og hvor jeg så går et stykke, kaster apporten, går videre, og venter helt til han nesten står og dirrer før jeg gir "på plass" kommando etterfulgt av "apport" idet han er i ferd med å sette seg i utgangsstilling. Av og til får han direkte apport-kommando slik at han aldri helt skal vite hva han skal bli bedt om å gjøre. Denne "tergingen" har fungert utmerket på flere ting, de viktigste er jo selvfølgelig det at farten øker betraktelig i lydighets-øvelsene, samtidig som avstands-kontakt og kommandoer har blitt enda bedre.

torsdag 23. september 2010

Ei interessant lita spor-økt

Denne onsdagen lå alt an til en skikkelig helvetesdag på jobb, så jeg hadde egentlig avskrevet treninga, noe som gav meg rimelig dårlig samvittighet på Odins vegne... Etter Evjesamlinga så hadde jeg en del tanker om  et spor-opplegg for Anders og Bosco, og siden de skulle trene i Hålandsskogen, så stoppet jeg like godt der på vei til jobb og la ut et spor med flere vanskelige momenter til ham der, og så tenkte jeg bare å stoppe innom der på vei hjem fra jobb og gå sporet med ham. Jeg fikk imidlertid sjangs til å reise hjem og hente Odin, så jeg tenkte at jeg skulle ta en luftetur med ham etter at Anders hadde fått gått sporet sitt. Istedet så la Anders ut et spor til meg som takk for opplegget jeg hadde laget (og som forøvrig gikk kjempebra) slik at Odin fikk brynt seg litt allikevel.

Selv om jeg for noen år siden syntes at spor var dritkjedelig (noe som var et direkte resultat av at jeg hele tiden prøvde å styre Odin i sporet, som i praksis betød at jeg dro ham av sporene hele tiden.) Heldigvis så skjer læring kontinuerlig, og jeg har siden den gang lært meg så utrolig mye om å gå spor, og Odin har lært seg at det er han, og ikke jeg, som skal gå sporet, og at jeg stoler 100% på at han løser oppgaven og bare henger på slep i sporlina. Denne lærdommen har gjort at jeg nå synes spor er den gøyeste øvelsen som finnes, og det er det heller ikke vanskelig å se at Odin er enig i.

Anders hadde lagt ut et spor som gikk rimelig bratt oppover en skogkledd bakke, og ned igjen gjennom like tett skog, med vått gress og sleipt underlag (og skumring) som gjorde at jeg en gang bare måtte slippe lina og ganske maktesløst stå og se på når den forsvant inn i tett skog sammen med Odin, som ikke gjorde noe tegn til å ville vente på meg.Jeg lyttet lit etter ham, men hørte ingen lyd, så det var ikke annet å gjøre enn å kalle ham til meg igjen, og like etter at jeg plystret, så kom han ut fra skogen, logrende, og idet jeg tok sporlina så bråsnudde han og durte videre på sporet. Ikke snakk om at han vegret seg for å gå spor når han ble avbrutt nei! Vi kom ned fra den bratte skogen og ut i åpent lende, og her skal jeg inrømme at jeg ble litt i tvil, når Odin bare dro avgårde på en sti. I et stikryss så ble han stående litt før han valgte den ene veien ut fra krysset, fremdeles på en skogssti i et område der jeg vet at det går masse folk. Litt nølende valgte jeg å stole på ham og satse på at han ikke hadde slått over på et kryssende turgåer-spor, noe som (selvsagt) viste seg å være riktig avgjørelse. Vi småløp nedover stien og plutselig vinklet Odin 90 grader og et par meter utenfor stien fant han sporslutten, apporterte og kom overlykkelig og med en skikkelig propellhale inn og avleverte. Det ble altså en veldig gøy dag både for hund og fører denne onsdagen. Jeg fikk et spor selv om jeg egentlig ikke hadde planlagt trening, jeg fikk en skikkelig god erfaring når det gjelder å stole på hunden når jeg selv var usikker, og Odin fikk ei kjempegøy økt og masse belønning både i form av lek og ros, men ikke minst i form av bekreftelsen på hvor stolt jeg var over det han lærte meg om hans egne spor-ferdigheter. Jeg er ikke i tvil om at hundene merker på oss når vi er fornøyde med arbeidet deres, og den stoltheten jeg må ha utstrålt var garantert med på å gi Odin en ekstra bekreftelse på innsatsen hans, og dermed ble belønningen ekstra gøy, noe som var VELDIG lett å se! 

mandag 20. september 2010

Evjesamling med Agdergjengen

Denne helgen var det duket for ei samling som jeg hadde gledet meg lenge til. Klokken 1 på fredag satte jeg både meg og Odin i bilen og startet på veien til Evjemoen. Den lange, smale,svingete, humpete veien til Evje.
Vi ankom i halv 4-tiden, og som den speidergutten jeg er, så var første pri å få tak i kart over området, så det ble en stopp innom downtown Evje for å kjøpe kart og noen nye pipedyr til Odin spesielt for anledningen. Når dette var gjort så var det på tide å la Odin, som etter den ikke akkurat avslappende kjøreturen måtte få luftet vettet, strukket litt på beina og ikke minst få ristet av seg de lange sikle-skolissene fra munnvikene. Vi gikk en god halvtime mens vi ventet på Kjetil, og vi fikk oss noen fine momenter på overvær av militanter og litt skyting ikke så langt fra oss. Veldig greit å se at selv om Odin ikke var helt happy over hverken fars kjøreferdigheter eller vegvesenets vegvedlikehold allikevel var veldig gira på å finne folk i skogen og vi fikk noen fine markeringer på de stakkars forsoppsoldatene som var ute og trasket. Når Kjetil meldte sin ankomst, så reiste vi inn i leiren og fikk installert oss der mens de andre ankom litt etter litt. Vi tok oss en tur ut for å innspisere prøveområdet der det skulle være B-prøver på lørdagen, og de som da hadde tenkt langt nok til å ta med seg dyrene fikk seg noen kjappe funn før vi reiste tilbake til leiren for middag.

På lørdagen ble det et lagmøte for oss på A-laget der vi gikk gjennom hva alle ville trene på og valgte område ut fra det. Vi ble da værende igjen i leiren hele dagen, og frem til lunsj, mens vi ventet på de som var ute og gikk opp til prøver, så stod momenttrening på sporoppsøk og retningsbestemmelse på agendaen for alle mann. Aud viste oss en veldig grei metode for innlæring av dette som hun hadde fra sommerens hundcampus, og vi gikk igang med å legge ut korte spor langs alle husvegger vi fant inne i leiren. Odin fikk da 10 korte oppsøk, et litt lenger (ca 70-100 meter) spor med 3 kryssinger av forskjellig alder, alt fra like gammelt som selve sporet og til helt ferskt, der den som krysset ble stående to-tre meter fra sporet som en ekstra forstyrrelse, og til slutt et spor på variert underlag av kortklippt gress, bark/jord, grus og beleggningsstein. Det nye på alle disse sporene var at det ikke lå noen slutter i sporet, men jeg belønnet når jeg så at han jobbet veldig bra, ved å kaste leken foran Odin og rose når han var konsentrert på sporet. På den måten elimineres jo muligheten for at han finner slutten på syn eller overvær eller sekundærspor. Alle disse elementene gikk overraskende bra egentlig, med tanke på at det var helt nye treningsmetoder og det dermed ble mye for rottisknotten å fordøye.

Etter lunsj kom de 3 som hadde vært oppe til prøver for å trene videre med oss, og vi la opp en øvelse for dem inne i leiren, som de løste veldig bra. Det var tydelig at de ble litt ekstra "på alerten" av hele øvelses-settingen, men både de og hundene jobbet veldig bra allikevel, så det lover veldig bra for kommende A-godkjenninger. Når denne øvelsen var over så fikk Aud, Helen, Frode og jeg lagt ut 2 figuranter hver i hver vår del av det samme søkeområdet som øvelsen hadde vært i, og vi gikk ut to og to slik at vi fikk dekket halve området hver. Nå var det veldig varmt, og Odin var nok litt mentalt andpusten etter all treningen før lunsj, men han jobbet superbra og intensivt hele økten. En liten taktisk bommert av meg gjorde at vi måtte gå litt lenger enn planlagt for å få søkt av hele teigen, men sånn går det av og til når hunden plutselig får super-indikasjoner og begynner å jobbe seg langt avgårde på det som viste seg å være en av forsvarets folk som holdt på å rigge seg til med grill og solstol utenfor en av kasernebygningene. Vi fikk uansett søkt lenge uten at det gikk ut over meldinger eller intensitet, noe som jeg er veldig fornøyd med. Når Kjetil i tillegg lå oppå et stillas i høyde med andre etasje av en av kassernene, og Odin lokaliserte raskt og meldte fint, så var det et veldig stilig moment å få inn i teigsøket. Etter at alle var ferdige med disse teigene, så avsluttet vi dagen med å få funn av figurant på taket av en bygning, der hundene ikke kunne se figuranten, men kun måtte lokalisere og melde på fert. Når Odin til og med her hadde intensiteten høyt oppe og var kanon-motivert både i søk, melding og lek, så var det et veldig bra tidspunkt å avslutte dagen på.

På søndagen hadde jeg lagt klar en plan for hva jeg skulle trene på, dette var dagen for et helvetesspor, iallefall forstyrrelsesmessig. Jeg, Kjetil og Anders ble værende i samme område som vi hadde brukt på Lørdagen, mens Frode, Aud, Helen og Kent reiste til et annet område. Sporet til Odin ble en kombinasjon av alt det vi hadde trent på tidligere med tanke på oppsøket. Sporet gikk så nær elvebredden som det var mulig å komme, slik at vi fikk en oppsøkslinje som var 3 meter og som stoppet i vannet. Odin tok oppsøket slik som dagen før, dvs konsentrert fra kommandoen ble gitt, istedetfor å starte med et kanin-byks og ikke få nesen i bakken før etter 5-6 meter, slik som han har gjort i det siste. Han slo fint på sporet, sjekket ut baksporet i en liten meter før han snudde og la avgårde på rett vei. Kjetil hadde veldig lyst til å sammenligne Odin og Joppe sin spor-adferd, så han fikk "gå" sporet sammen med oss. (jeg må selvfølgelig bruke hermetegn på det å GÅ spor med Odin, for de som har sett oss i sporet vet at det heller er lett springmarsj, siden Odin alltid skal være den som styrer tempoet i slakk line.) Jeg skal ikke skrive så mye om hvordan sporet ble lagt opp, men heller vise det i form av et bilde (hvis det skulle vise seg at mine tegne- og forklarings- evner ikke er fullt så bra som jeg skulle ønske, så håper jeg bare at jeg kan få beskjed om dette slik at jeg kan bytte ut tegningen med en skriftlig forklaring). Sporet ble vel ikke liggende mer enn mellom 2 og 3 timer, men det ble vanskelig nok allikevel med solsteiken og alle underlagsskiftene fra barnål,og skogsbunn, via kortklippt gressplen, kvisthauger og til slutt en gammel grusvei.


Odin løste sporet kjempebra. Han sjekket ut de stedene der Anders og Ketil hadde skilt lag, men falt hele tiden tilbake til Kjetils spor. Når vi kom til kryssingen der Anders stod og ventet på oss, så var han inne og sjekket ham ut raskt, siden han tross alt hadde hatt ferten av ham flere ganger tidligere i sporet, men etter en raskt utsjekk konstanterte han at dette var feil mann, og gikk tilbake på Kjetils spor igjen. Det ble litt sekundært ute på grusveien, mest sannsynlig på grunn av at sidevinden hadde ført til at mye av ferten ble sittende i vegetasjonen i veikanten, men han slo selv over på primætsporet og gikk rett på slutten uten noen problemer. Jeg hadde i forkant av sporet fortalt både Anders og Kjetil om hvordan hundene vokser på å få lov til å løse alle utfordringer selv istedetfor å bli vist sporet av oss dersom de går av, og jeg håper bare at de fikk se hvordan dette funket i praksis når de så hvor super-stolt og valpeaktig Odin oppførte seg etter å ha gått et såpass krevende spor. Han fikk nærmest en valpe-raptus og det var helt tydelig at han SKULLE leke og kose etter sporet, og hele tiden med et flott rottweiler-smil og kjempe-kontakt med meg.

Etter lunsj så hadde vi plukket ut 4 morsomme steder å gjemme figuranter, så da ble det til at vi kjørte momenter på vanskelige figuranter som siste økt. Vi startet med en figurant som lå på en gesims ca 4 meter over bakken, hadde en som lå godt gjemt og helt utilgjengelig oppi en kano som hang i et stativ, en person inni en helt tett (eller iallefall trodde vi det, helt til Odin viste oss at vi tok feil) lavo, og til slutt en som lå helt i vannkanten på en knaus ute i elven, der hundene måtte over ei smal og svært så gyngende bro for å finne.
På tross av at alle hundene hadde fått masse å bryne seg på i 2 dager, så var de veldig intense i søket på denne oppgaven alle sammen. For Odin's del så ble det så intenst at han etter å ha lokalisert Kjetil inne i lavoen faktisk brøt seg inn i den for å komme helt inntil figuranten. Etter å ha sneket seg inn under teltduken, så varte det ikke lenge før vi hørte en skikkelig kraftig hals der inne fra, for Odin hadde tydeligvis funnet ut at det ikke var like enkelt å skvise seg ut av teltet med fastbittet i munnen som det var å skvise seg inn uten det... Anders og jeg lo så vi nesten grei når vi så at Odin plutselig forsvant inn under teltduken, så det ble en svært så positiv og morsom avslutning på ei super treningssamling både for hund og fører i vårt tilfelle.

(tradisjonen tro så ble det ikke tatt særlig mange bilder, men noen få blider fra siste moment-økt ble det iallefall...)

torsdag 16. september 2010

mer kryssinger og forstyrrelser

Denne onsdagen var det duket for enda flere spor med forstyrrelser, så Trond og kai Erik la ut hvert sitt spor til Odin og meg. For at vi skulle kunne fokusere maksimalt på forstyrrelses-momentet, så ble sporene helt basic superenkle 100 meter uten vinkler eller noen utfordringer i seg selv, mens utfordringene her ble en helt fersk kryssing (etter at sporene hadde fått ligget i ca halvannen time) der de to som krysset sporet ble stående og snakke sammen bare to-tre meter fra sporet.

Spor nr 1 ble ikke helt som jeg hadde planlagt, siden Odin var såpass overtennt at han dro avgårde i to-hundre-og-nitti når jeg klipset på sporlina. Han fikk ikke satt seg på sporet før han var borte hos de to "forstyrrende elementene" (les: forstyrrende, IKKE forstyrrede!). Det ble litt utsjekk av deres kryssende spor, før vi gikk tilbake og tok et sporoppsøk på ny. Denne gangen økte han konsentrasjonen og gikk helt fint og nøyaktig. Rett forbi duoen og durte i vei ret på Kai-Erik som lå i slutten av sporet og ventet med godbitposen.

Spor nr 2 startet også med kaninbyks i noe som virket som en vilkårlig retning. Jeg ble stående rolig og etter å ha fått ut litt overskudds-energi, så returnerte han til meg og satte igang et rolig og konsentrert oppsøk. Denne gangen var det et lenger stykke fra starten til kryssingen, så jeg hadde håpet at det skulle gå helt smertefritt, men med tanke på at Kai-Erik (som han på forrige spor hadde fått super-belønning av) var en av dem som stod like ved sporet og snakket, så var det kanskje ikke så rart at Odin ville opp for å se om det var mer å hente... Når han fant ut at snopeposen var tom, så returnerte han raskt til det opprinnelige sporet etter Trond. Han durte avgårde i et tempo som gav meg noen fine små brannsår i hendene, en meter forbi Trond, før han bråsnudde og løp rett oppi fanget til Trond, og tok med seg halve godbitposen i samme slengen. Helt tydelig at Odin synes det å finne figuranter i slutten av sporene er det kjekkeste i hele verden, for det er ikke måte på hvordan han fyrer seg opp etter et slikt funn. Vi må helt klart kjøre noen slike økter i tiden fremover for å gi ham noen skikkelige motivasjons-kick, det eneste aber-et er jo tanken som kverner i hodet mitt på at det kanskje ikke er så lurt å fyre ham så alt for mye på spor, med fare for at det går ut over overvær og rundering... Tiden vil vel vise...

mandag 13. september 2010

Aksjon på Sviland/Alsvik

Fikk et forhåndsvarsel av Paul om en savnet 15-åring denne søndagen, så da var det bare å pakke sekken og gjøre Odin klar til dyst. En liten lufting av Lara mens kaffen ble kokt, og så bar det ned til Sviland for å møte Kari Anne for en liten sosialiserings/leke-økt med Odin og Emil mens jeg ventet på nærmere beskjed ang aksjonen. Etter at de to firbeinte hadde fått løpt og lekt i et godt kvarter, så kom beskjeden fra Paul og jeg satte meg i bilen og kjørte til oppmøtested i Noredalen på Sviland. Det var noen ungdommer i 15-16 års alderen som hadde overnattet i en gapahuk, og i løpet av morgentimene hadde den ene bestemt seg for å forlate de andre og gå hjem (som var en liten halvtimes gange unna). Når han ikke var kommet seg hjem noen timer etterpå og heller ikke gav lyd fra seg eller svarte på telefonen når politiet forsøkte å ringe, så ble det aksjon på oss. Paul startet søket på Alsvik og søkte seg mot Sviland, mens Aud og jeg startet på hver vår gård på Sviland-siden og planen var at vi skulle jobbe oss nordover og møte Paul ved gapahuken der den savnede var sist sett.

Det var en del naboer og venner og kjente av den savnede ute og lette, så det var en del ferske tråkk i området, men (utrolig nok) så løp Odin og søkte ganske så intenst og selvstendig, og hele tiden med høy nese. Vi søkte oss ned til nordenden av vannet der gapahuken lå, og ble stående der og snakke med en av naboene til den savnede, som var godt kjent i området, og som også visste hvor gutten var best kjent. Etter en stund kom Paul bort og vi bestemte at jeg skulle søke meg nedover mot vannet ved Alsvik og så ta for oss en sti som gikk fra vannet og rundt Skrudsfjellet opp til huset der den savnede bodde. Vi søkte oss bortover, over gjerder og gjerdeklyvere, og kom oss inn på et område der det gikk sauer, MASSE sauer! Selvfølgelig så likte de slettes ikke en løs hund som kom løpende, så de samlet seg raskt og startet en rask marsj nedover stien der vi skulle søke. Jeg sendte Odin ut på et langt slag på nordsiden av stien, og satte igang med et forsøk på å gå i en bue rundt sauene slik at vi ikke hadde dem foran oss hele tiden. Det hadde jo ikke akkurat tatt seg ut om vi hadde gjetet de stakkars sauene helt tilbake til Sviland... Akkurat når jeg hadde kommet meg opp på siden av sauene og var klar til å sende Odin ut på et slag på andre siden av stien i forkant av saueflokken, så fikk jeg beskjed på radioen av Paul om at gutten var funnet hjemme hos besteforeldrene. Det ble altså helomvending (selvfølgelig når vi akkurat hadde kommet oss forbi sauene, så måtte vi forbi dem en gang til på vei tilbake...) For å unngå å stresse opp sauene enda mer, så tok vi en "snarvei" opp i fjellsiden på Skrudsfjellet slik at vi traff på anleggsveien og kunne returnere til bilen via den.

Etter at vi var tilbake på oppmøtestedet, så fik Paul og Dino sitte på tilbake til Alsvik der Paul hadde parkert, før vi returnerte hjem for tørke, varme, mat og hvile.

Forstyrrelser og kryssinger

Onsdagstreningen idag var satt av til å trene på kryssinger av spor, der personen som krysset sporet skulle stå "midt i løypa" og fungere som en veldig sterk forstyrrelse. Trond la ut 2 korte spor (et på ca 50 og et på ca 100) og rett etter at han hadde lagt seg i enden av det første, så krysset Gro Elin sporet og ble stående ca 5 meter fra kryssingen. Odin slo på sporet og gikk veldig fint, og med tanke på at sporet var blodferskt, så forventet jeg ikke helt nesa-i-bakken-sporing. Når vi nærmet oss kryssingen så var han såvidt borte hos Gro Elin og snuste raskt på skoene hennes før han gikk tilbake på sporet etter Trond. Veldig fornøyd med at han selv løste oppgaven istedetfor å bli stående hos Gro Elin for å få belønning eller respons.

Spor nr 2 var litt lenger, fremdeles like ferskt, og denne gang så stod Gro Elin bare en meter fra sporet. Denne gangen så var det ikke noen tegn til utsjekking av hverken kryssingen eller av Gro Elin, han var bare veldig fokusert på sporet, så selv om det bare var 2 veldig korte økter, med så ferske spor, så er jeg svært fornøyd med hvordan Odin takler slike forstyrrelser i sporene. Det neste blir da spor forbi en gruppe mennesker som gjerne både sitter og spiser og snakker like ved sporet. (og selvfølgelig også vesentlig eldre spor med helt ferske kryssinger - vi må jo strekke denne forstyrrelses-treningen må vite...)

tirsdag 7. september 2010

overvær på Tjørn

Mens flertallet av de som skule trene idag samlet seg i store mengder i Vigreskogen, så fikk Sylvelin, Ronny, Bjørn og meg en aldeles strålende dag i nydelig høstvær på Tjørn. Jeg skulle ha 2 overværs-økter, og for å gjøre alt så effektivt som mulig, så armerte jeg meg med gjenstander og slutt og trasket avgårde nedover mot hytta og så opp mot Trollarinda og la ut et langspor for Bjørn samtidig som Odin fikk jobbe en god stund uten funn. Etter å ha klatret oss opp på trollarinda, gått en god runde oppå heia der og så returnert til skrenten nedover mot standplass, så fikk jeg gitt beskjed til de 3 andre som da gikk ut og gjemte seg. Vi tråklet oss nedover skrenten, og flere ganger var  Odin oppe og været noe, men vi måtte gå et godt stykke før han fikk nok fert til at han begynte å jobbe skikkelig. Det ble MYE jobbing når vi var nesten nede ved vannene, så det var tydelig at det var noe(n) i området. Jeg stoppet opp på toppen av ei lita ur, der Odin først hadde fått ferten, og lot ham jobbe. Nede i et lite søkk mistet han ferten gang på gang, og etter en god dose problemløsing, så jobbet han seg opp på høyden på andre siden av søkket, og ikke lenge etter kom han inn med melding på Sylvelin. Etter påvisningen gikk vi tilbake mot dalsøkket og jeg lot Odin få jobbe seg gjennom det. Plutselig fikk jeg melding, ikke med bringkobbel, men den klareste og jevneste (og definitivt lengste) halsmeldinga han noengang har levert. Fra der jeg stod så var det lett å se at halen gikk i to-hundre-og-nitti mens han halset, og Bjørn sa etterpå at han hadde SÅÅÅÅ lyst til å belønne halsingen. Heldigvis så ventet vi ham ut litt, og når han ikke fikk respons på halsen så tok han bittet og kom inn med melding. Av erfaring så vet jeg jo at han kan slå over i hals ved utilgjengelige figurnter, så jeg antok at Bjørn lå inni jervenduken, men når jeg kom ned på påvisning så fikk jeg beskjed om at han hadde ligget helt tilgjengelig, og helt passiv, så hva det var som gjorde at Odin valgte hals denne gangen vet jeg ikke, og i tråd med filosofien min så skal jeg heller ikke spekulere noe særlig på det.

Etter dette funnet så endret jeg strategien min litt i tråd med endring av vindretningen, og gikk et godt stykke opp mot trollarinda igjen for å komme rundt en haug for så å jobbe oss nedover på rett side av vinden i forhold til søkeområdet. Etter en liten stund var det ny halsmelding, før Odin kom inn med melding. Okta var sånn sett veldig bra, 3 fine funn der Odin måtte jobbe og tenke helt på egenhånd, og han jobbet supert til tross for at han hadde vært i søk i et veldig krevende terreng (og med steikende sol og høy temperatur i tillegg) i en god time før første funn.

Etter lunsj så fikk jeg et kjapt overværs-funn på Bjørn, som denne gangen lå pakket godt inn i jerven-duken. Det var tydelig å se at Odin var litt sliten etter forrige økt, men allikevel så jobbet han med stor intensitet, og det gøyeste er jo å se at for hver overværs-økt, så øker han arbeids-området sitt og han går på lenger slag for hver gang.

torsdag 2. september 2010

overvær og heimevernsøvelse

For å ta igjen "det tapte" på overværs-fronten siden vi ikke fikk med oss Dyranut-samlinga, så var det overvær på Sviland denne onsdagen. Nå er jo riktignok vindenpå Sviland kjent for å være ytterst lunefull, så for å gjøre oppgaven løselig (iallefall løselig på den måten jeg ønsket) så ble det overvær på de åpne flatene ned mot militærleiren. Det viste seg imidlertid å bli alt annet enn plankekjøring, for selvfølgelig så var det heimeverns-øvelse i og rundt leiren denne kvelden. Ikledd militærbukse og høye fjellstøvler ble jeg dermed fritt vilt for de stakkars fotsoldatene som skulle patruljere og beskytte leiren, og måtte mer enn en gang gi detaljerte forklaringer på hvem jeg var, hva jeg gjorde der og at jeg ikke var med på leken deres.

mens vi ventet på at sporet jeg hadde lagt ut for Bjørn skulle bli gammelt nok, så gikk han og Gro Elin ut for  å gjemme seg i kanten på marka ovenfor leiren. Etter noen minutter gikk Odin og jeg nedover, for å sette igang søket. Ganske umiddelbart etter at jeg gav pass på-kommandoen, så var han oppe med nesen og snuste veldig, og like etter så jeg at det var de patruljerende soldatene som han tidligere hadde fått hilse på som stod midt i fertssonen. De hadde stoppet opp der for å ikke være i veien for Odin når han jobbet, men selvfølgelig så stod de slik til at Odin hadde ferten av dem hele tiden. I tillegg til dem så kom det noen bærplukkere gående langs grusveien, og siden de så rimelig skeptiske/engstelige ut når min lille rottweiler kom busende mot dem, så ropte jeg ham til meg rett før han nådde dem. Gikk litt videre og plutselig var Odin borte. kom tilbake med melding og det var rett på påvisning på Bjørn som lå godt gjemt helt oppi skogkanten.

Vi gikk tilbake for å søke videre etter Gro Elin, og plutselig dro Odin avgårde rett nedover mot veien og militærleiren. I frykt for at det skulle skape problemer for de grønnkledde (eller egentlig for hundene til de grønnkledde) så kalte jeg ham inn igjen, noe som viste seg å ikke akkurat være et sjakktrekk, for Gro Elin hadde lagt seg på nedsiden av veien som jeg hadde sett på som ytterbegrensningen. Han var altså på vei mot henne når jeg kalte ham inn. Litt merkelig at han lot seg rope av en figurant, men med tanke på at han tidligere hade blitt ropt av turgåere (synlige og gående/snakkende) og heller ikke hadde fått noen respons fra soldatene som gikk langs veien, så var det kanskje ikke så rart allikevel... Han hadde jo gjentatte ganger fått "beskjed" om at de som er på veien er ikke med på leken. Litt kjipt, for hadde jeg visst at de hadde utvidet søkeområdet så hadde jeg nok ikke ropt ham av før han evt stod opp langs gjerdet til militærleiren og peip, men sånn er livet av og til. Etter litt frem og tilbake så fant han Gro Elin etter et veldig bra selvstendig søk gjennom brakkene som stod ute på grusplassen. Selv om det ikke var akkurat sånn som jeg hadde tenkt meg, så ble resultatet iallefall bra, og det er jo det som er det viktigste. Lærdommen min er da tydeligvis at jeg må slutte å tenke alt for mye (samme lærdommen som jeg fikk på spor-treningen i Etne...), så vi får prøve litt på det og se hvordan det går...