Velkommen skal dere være!

Som en (en gang for lenge siden) håpefull journalist-spire, så er denne bloggen mitt fristed til å utfolde meg fritt omkring det som tar opp det meste av fritiden min, nemlig Odin og hans trening! Det jeg skriver er selvfølgelig mest for min egen del som treningsdagbok, men jeg håper allikevel at andre lesere vil kunne ha nytte av eller bare la seg underholde av alt det vi finner på ute i skog, mark og fjellheim. God lesing! ;-)

mandag 27. april 2009

En ydmyk takk!

Siden innlegget fra samlingen ble så langt at jeg mistenker at folk ikke leser hele greia men bare hopper til slutten ;), så legger jeg heller ut en STOR takk til Tone og Paul for et fantastisk bra opplegg i helgen! Jeg hadde enormt stort utbytte av dette, og føler virkelig at jeg lærte mye om både eget arbeid i forkant av og i selve søket og ikke minst mye om samarbeid i søk - både samarbeid mellom flere ekvipasjer og samarbeidet inad i ekvipasjen. Uvurderilg lærdom som jeg skal ta godt vare på og som jeg føler har gitt meg mye god bagasje med tanke på A-uka til sommeren. Nok en gang TUSEN, TUSEN TAKK!!!

B-samling på Tjørn

Helgen 24 til 26 april var det duket for B-treningshelg på Tjørn. Vi fikk ikke beskjed om så mye i forkant annet enn at vi måtte huske beredskapsutstyr, så jeg antok at vi kom til å bli testet skikkelig, og at det kom til å bli vel så mye trening på oss hundeførere som det helt sikkert kom til å bli på hundene.

Jeg ankom hytta i halv 4-tiden på fredagen og fant tone sin bil utenfor, men ingen var inne på hytta og dørene var låste. Regnet med at Tone var ute på tur med Isi, og bestemte meg for å gjøre det samme selv. Took med meg Odin og gikk opp til merstadvannet, fulgte det et stykke innover når Odin lutselig forsvant bak en stein og jeg hørte litt piping fra ham. Med Tone's blogginlegg friskt i minne så slo huggorm-panikken raskt inn og jeg løp rundt steinen og fant Odin. Han hadde funnet en gammel rumpetaske liggende langs vannet, og selv om han ikke hadde hverken elevtrekant, bringkobbel eller engang halsbånd på seg så stod han og forsøkte å "ta fastbittet" for å melde flere ganger. Når han så at jeg stod og så på ham så pekte han med nesen på rumpetaska og viste igjen tegn til å forsøke å finne fastbittet. Jeg gikk bort til ham og belønnet ham for funnet og fortalte ham at vi bare var på tur nå og at han ikke trengte å gjøre sånn da. (selv om jeg nekter å tro at det gikk inn i det hele tatt.)
Jeg tok med meg rumpetaska og gikk videre inn langs vannet og opp i skaret inn til neste vann, og så gikk vi videre oppover trollarinda og fulgte den helt ned til skitrekket. Gikk tilbake langs veien og da vi møtte Tone så fortalte hun at rumpetaska som Odin hadde funnet var hennes og at den var en del av en av oppgavene vi skulle få, så der hadde vi laget litt kluss i planene. Heldigvis så gikk det greit uten for mye endring i planen, så Tone fikk rumpetaska og gikk ut for å legge den fra seg igjen.

Lørdags morgen etter frokost så var det duket for praktisk opplegg. Jeg ble utnevnt til første HF på stedet og min oppgave var å ta ned all nødvendig informasjon og så videreformidle det til de andre sånn at vi kunne få lagt opp en plan for søket. Vi fikk utdelt et primærsøkeområde på haugen bak hytta, og det var 2 stk som var savnet siden igår. Vi satte oss ned og delte opp området i 4 teiger (jeg skulle bli igjen i KO som "hundefaglig ansvarlig" og videreformidle eventuell ny etterretning ut til de 4 som skulle ut i søk). Når vi hadde fått godkjent slagplanen vår så kom det inn nye opplysninger som gjorde at vi måtte endre på alt - da var det gjort sikre observasjoner av 2 sekker/gjenstander som vi måtta ta sporoppsøk rundt, og alle hundene måtte ut. Vi delte oss i 2 lag - Krissi og Frode gikk sammen, og Ghita, Kai Erik og jeg ble igjen som et lag. Vi gikk til hver vår sekk og når vi (lag 1) fant vår sekk så tok vi sporoppsøk i sirkler rundt sekken for å se om alle hundene slo på spor i samme retning. Ghita som tok inderste sirkel fikk raskt sporutgang, og jeg fulgte på noen meter lenger ut og fikk også indikasjon på spor i samme retning. Kai Erik fulgte på enda lenger ute og han fikk samme resultat. Vi fulgte på sporet alle sammen og det skulle vise seg å ikke være så lett... Flere ganger så fikk vi sportap og måtte trekke tilbake, og det begynte vel å gå opp for oss alle hat her snakket vi ikke akkurat om noe 2-timer gammelt spor... Vi gikk og søkte og hver gang en hund slo på et spor, så fulgte vi på. Mistet en hund sporet så satte vi inn en annen i front. Etter en stund så kom vi oss ned til hyttefeltet bak haugen og søkte masse i området der, men når vi til slutt meldte om sportap så fikk vi oppgitt en kartreferanse som var nesten rett bak hytta vår. Vi gikk dit og jeg sendte Odin ut i søk. Etter en stund så satte også Ghita og Tara igang et søk i samme område, og Kai Erik søkte av motsatt side av veien. Etter en god stund og flere utsendinger i frittsøk så fikk jeg beskjed av KO om at vi måtte søke oss nedover mot hytta, og riktig nok - der fant Odin en feltflaske. Vi fikk beskjed om at det var slutten og at vi kunne returnere til KO. Der fikk vi bekreftet at det hadde vært snakk om et ca 16 timer gammelt spor på ca 600 meter, og når vi så på sporloggen så var det ikke akkurat oppløftende... Vi hadde såvidt vært innom sporet i starten og et lite stykke midt på (men da hadde vi gått feil vei), så det var jo ikke akkurat en stor suksess. Allikevel- en veldig nyttig lærdom tatt med på veien - vi burde ha revurdert søksplanen vår bedre ettersom hundene sleit såpass mye med sporene istedenfor å slite dem helt ut med å gå sporoppsøk i flere kilometer og i flere timer.

Neste økt var sporoppsøk fra bil/langs vei, med et påfølgende langspor. Vi sleit alle i starten, men når vi etter mye om og men fikk beskjed om rett spor og satte igang, så gikk vårt spor relativt greit. Odin fant første gjenstand og toget videre i kjent sportempo, oppover fjellsiden og rett på neste gjenstand. Der byttet vi førerakvipasje og kai Erik og Umi tok over ledelsen mens Odin og jeg gikk inn bakerst i rekken. Umi dro på videre og jeg og Ghita med hunder kom heseblesende etter. Etter en god stund så byttet vi nok en gang og Ghita og Tara dro på nedover fjellet igjen, fant gjenstand nr 3 og gikk på videre. Lenger nede så ble det bytte igjen og Odin gikk fram i tet, men nå var han mye mer usikker på sporet. Han fikk hele tiden noen korte utsjekk på begge sider av der han virkelig gikk spor, så jeg antok at han var sliten og lot Kai Erik og Umi ta over ledelsen. De gikk rett på mot et saueskur og der inne satt Paul og ventet. Da vi kom fram fikk vi vite at Paul hadde hatt emd seg Dino når han gikk ut sporet, og da falt det noen brikker på plass hos meg - det var nok det som forårsaket alle utsjekkene til Odin. Når han var (iallefall relativt) uthvilt så gikk han Paul sitt spor veldig grundig, men etter noen kilometer så ble han sliten og da sjekket han mye oftere ut soprene etter Dino. Alt i alt så var sporet ca 4,5 km og ca 5 timer gammelt, og ingen av oss som gikk det kan vel si oss som annet en relativt fornøyde med det.

Søndag morgen. Tror skjelden jeg har opplevd en så rolig morgen på Tjørn noengang. Ikke en lyd i hytta før frokosttid, og rundt frokostbordet så var det også uvanlig stille.
Første økt for dagen var å reise opp til bommen ved skykula og legge ut sporoppsøk. Sporene skulle ikke være lange, men selve oppsøket skulle være minst 200 meter. Etterpå var det tilbake til Hytta for å gå utrullering. Vi gikk langs veien og satte ut ekvipasjer underveis, og når alle var plassert ut så var det avgårde oppover mot trollarinda på kompasskurs. jeg og Odin startet først og når vi hadde gått i 3 minutter så startet Krissi og Snuppa, og sånn gikk det videre helt til alle var igang. Etter ca 800 meters patruljesøk så stoppet vi, og når alle hadde kommet seg opp på rekke så trakk vi videre utover. Jeg gikk 650 meter fra der jeg hadde stoppet, og de andre fulgte på helt til hele rekka var flyttet godt forbi det punktet der jeg hadde stått. Stilte inn ny kompasskurs og trasket oss på samme måte nedover mot veien igjen. Jeg kom ned til veien og ble stående og vente og etter en stund så hørte jeg Krissi på radioen med kommandoen "stopp kjede!" Hun hadde indikasjoner på noe, og valgte å sende resten av utrulleringsrekka forbi før hun sjekket det opp. De andre fortsatte ned på veien og like etter så kunne Krissi melde om funn av en sekk. En rask hoderegning viste at vi hadde søkt av et område på 800x1000 meter og funnet en liten sekk på en time og 8 minutter. Det viste jo bare hvor effektivt det er å gå utrullering (så lenge område og vind/værforhold tillater det da. Veldig gøy å ha prøvd dette, selv om vi ikke fikk funn. Andre økt var opp og gå sporoppsøkene som vi hadde lagt ut tidligere på morgenen - de hadde da blitt ca 3,5 timer gamle. For vår del så gikk det veldig bra. Odin gikk max 1 meter fra meg med nesen i bakken hele tiden oppover, og den eneste gangen han gjorde tegn til å slå ut til noen av sidene, så gikk han først bare 5-6 meter til høyre før han snudde og prøvde venstresiden istedet, og der valgte han å følge på. Etter ca 50 meter (?) så gikk vi på slutten. Var ikke det samme draget i sporlina som han pleier å ha når han er uthvilt, men allikevel så var sporadferden hans sånn at jeg valgte å la ham følge opp.

Siste økt for utvask og hjemreise var nok et 2-hunds-spor, denne gang var det Krissi og meg. Krissi tok oppsøk rundt Paul sin bil og Snuppa dro avgårde langs et gjerde. Hun ba meg og Odin om å sjekke det ut for å se om vi også fikk sporutgang der, noe vi gjorde. Odin dro avgårde langs gjerdet og ville over det for å gå videre. Jeg løftet op gjerdet og lot ham passere, men da var sporet borte. Gikk tilbake igjen og da hadde Snuppa funnet noe interessant som hun jobbet med opp langs gjerdet etter vinkelen der Odin hadde gått mistet sporet. Jeg tok da et oppsøk opp tilveien og hadde egentlig planlagt å gå opp langs veien og søke oss tilbake igjen, men da vi kom opp til veien så markerte Odin veldig tydelig spor og jobbet skikkelig intenst, og like etterpå gikk han rett på en gjenstand. Vi fulgte på et godt stykke helt til Odin markerte nedover en skrent. Krissi og Snuppa fikk sjekke opp dette og også Snuppa markerte nedover, så vi valgte å gå ned og søke videre der. Etter en stund så fikk vi beskjed av Paul om å returnere til der vi fant første gjenstand, og Snuppa tok et nytt oppsøk og fant sporet. Vi fulgte på og etter en stund fant hunnen gjenstand. Odin tok over og dro på et stykke, men så var det slutt. Han dro på litt hit og dit, men ingenting helt overbevisende, så vi satte Snuppa tilbake i ledelsen for å sjekke ut den eneste retningen der jeg mente at Odin hadde hatt skikkelige indikasjoner. Hun dirte på videre og vi fulgte på. Etter en stund så slo Odin på noe bak Snuppa og fant en gjenstand som lå noen meter nedenfor der Snuppa hadde gått. Lot ham gå videre og han dro på langs ei mye. Flere ganger så virket det som om han ville opp i lyngen på høyre side, men han fulgte det ikke skikkelig opp, og kom ned igjen og gikk i kanten av Myra. Etter en stund så fant vi slutten - en caps. Belønnet skikkelig og lot den ligge sånn at Snuppa også kunne få funn og belønning, før vi returnerte til bilene. Tanken som slo meg var at dersom jeg hadde gått alene (og hatt bedre tid - ingen middag hjemme som ventet) så hadde jeg nok lagt Odin i dekk for å hvile etpar av gangene, for han ble skikkelig varm og startet å "hyperventilere" i hvert sportap, og da går jo kvaliteten på arbeidet hans drastisk ned. Har jo gjort meg det for vane å dekke ham i noen minutter og evt gi ham vann når vi går spor på veldig varme dager, men etter en såpass hard helg der vi var skikkelig slitne både hunder og førere, så er det ikke så lett å tenke like bra som man gjør når man er helt uthvilte.

Etterpå var det utvask av hytta og så bar det hjemover. Etter 2 dager med trening fra kl 10 til kl 18 hver dag, så var det egentlig forventet at Odin skulle sovne som en stein og sove helt til vi reiser til Etne, men sånn gikk det ikke. Riktignok var han sliten og rolig, men ikke i så stor grad som jeg hadde trodd. Det lover jo bra med tanke på Ukas arbeid senere i sommer, men nå først så er det jo Etnesamlinga, og da er det bare å peise på med trening sånn at han blir vant med å jobbe når han er skikkelig sliten, for det kommer han til å måtte gjøre i sommer, og da er det bare godt å venne seg til det jo før jo heller.

torsdag 23. april 2009

kose- og hviledag


Nydelig dag idag, så jeg bestemte oss for at vi skulle ta en tur opp til flassavannet for å bade. (generøs som jeg er så ble det bestemt at Odin skulle få ta seg av all badingen selv denne gangen) Siden vi tross alt skal på treningssamling til helgen så kan det være greit å la ham få litt rolige dager med bare kos og gøy i forkant, så det ble 2 korte sporoppsøk igår og bare svømming og lek idag. Skal ærlig inrømme at jeg fikk veldiglyst til å ta meg en svømmetur selv også, men med den kalde vinden som vi hadde så ville det nok bare medført at forkjølelsen min hadde kommet i retur. Får vente littegrann med badingen for min egen del, og heller bare la Odin få den gleden selv en liten stund til.

Sporoppsøk i Hålandsskogen

Onsdagstrening for lag 3 i Hålandsskogen, og jeg skulle selvfølgelig (farget etter lørdagens hendelser) trene på sporoppsøk. Jeg, Helen, Sylvelin og Ronny møtte opp til trening. Sylvelin og Helen skulle rundere og trene melding, mens Ronny og jeg skulle trene sporoppsøk. Vi ble enige om at vi skulle legge ut 2 oppsøk hver til hverandre.

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for hvordan vi skulle ha det - et spor på totalt rett over 100 meter hvor jeg skulle ta sporoppsøk midt på og så var det bare å se hvilken vei Odin ville velge. Det var også ekstremt viktig for meg at jeg ikke fikk noen indikasjoner på hvilken vei sporet gikk - her skulle jeg trene meg selv på å stole på Odin. Planen var at dersom han tok bakspor så var det 50 meter og så ingenting, og hvis han valgte rett vei så var det jackpot med Ronny i enden av sporet armert med masse godbiter. Jeg hadde jo selvfølgelig sett for meg at vi skulle ta sporoppsøk på vanlig måte (jeg hadde også gitt beskjed om at jeg ikke ønsket å vite noenting om hvor langt oppsøk vi måtte ta før vi fannt sporet - alt for å lære å stole på det store dyret.) og at Odin skulle sjekke ut sporet i begge retninger før vi gikk avgårde. Sånn fungerte imidlertid ikke hundehjernen idag. Første sporoppsøk - ca 15 meter før vi fannt sporet, og med en gang nesen til Odin traff det så bar det avgårde rett på slutten. Det ble ingen sjekking av baksporet i det hele tatt, på sporadferden til Odin så virket det ikke engang som om det fantes et bakspor. Andre sporoppsøk forløp på akkurat samme måte - nesen i sporet og så - bang - der toget han avgårde i rett retning uten noen sjekk av baksporet. Merkelig hvor kontant han tok disse sporene iforhold til all rotingen i baksporet på A-prøven, men men... Ikke godt å si hvordan rottishjernen er skrudd sammen, og selvfølgelig så har nok mine strittende nerver hatt en del å si for at det gikk som det gikk da.

Oppsummeringen av de to oppsøkene må vel være at jeg er utrolig fornøyd med hvor kontant Odin slår på spor (selv om disse var ganske ferske bare ca 2,5 timer gamle) og også resultatet med 100% rett på veivalgene hans, men allikevel... Vet ikke om det er noe å trakte etter i det hele tatt eller om det bare er noe som kan gjøre veivalget vanskeligere for ham, men jeg kunne jo ideelt sett ønsket meg at han sjekket sporgata litt mer og ikke bare fløy avgårde i første og beste retning i det sekundet han fikk fert av sporlegger. Nå er jeg som tidligere nevnt såpass usikker på hvordan hjernen til Odin funker, for alt jeg vet så sjekker han retningen iløpet av etpar meter ut i sporet og dersom det hadde vært bakspor så hadde han kanskje snudd for så å velge rett vei, men det er jo ikke godt å si så lenge han ikke fikk prøvd seg på det. Her er det tydeligvis bare å trene mer sporoppsøk sånn at jeg blir 100% trygg på at Odin vet best, så får vi bare spe på med et og annet langspor for variasjonens del. Jeg vet jo at han plukker gjenstander, og jeg vet at dersom han har satt seg på sporet så ignorerer han kryssinger, så da blir det nok mye motivasjons-oppsøk med figuranter i slutten fremover for å virkelig trigge ham på at det lønner seg å velge rett vei. Og ikke minst det er bare å pøse på med ukjente sporoppgaver, for er det en ting jeg har lært meg på den harde måten så er det at samarbeidet mellom hund og fører faktisk forutsetter at føreren stoler på hunden sin! og det er jo her min utfordring ligger framover. :)

mandag 20. april 2009

Ettertanker og observasjoner

Idag var det hviledag for Odin. Etter prøvene så ble det en litt lengre kveld enn jeg hadde tenkt meg i middagsbesøk hos et vennepar, og siden denne søndagen allerede var lovet bort til Lions' røde fjær aksjon, så ble det ikke trening på oss. Jeg tok med meg Odin og Siv og fikk utdelt en innsamlingsbøsse og satte avgårde for å gjøre en innsats. mens Siv gikk rundt og banket på dører så gikk jeg og Odin på tur i gatene, og han fikk til og med tid til en liten svømmetur, noe som tydeligvis var ekstremt kjærkomment. Etter badingen så bykset han rundt som en mellomting mellom en liten valp på speed og en våryr kanin - veldig gøy å se på, men ikke fullt så gøy å faktisk henge fast i andre enden av kobbelet.

Etter at vi kom hjem fra prøvene igår så la jeg raskt merke til at Odin oppførte seg ganske så annerledes enn han pleier - han var skikkelig klengete og kosete, og gikk i beina på meg hele tiden. Etpar ganger fikk han noen skikkelige raptuser og oppførte seg akkurat som en valp. Det var jo utrolig gøy å se, men det tok litt tid før det slo meg hva som forårsaket denne oppførselen. Min første tanke om det var jo at Odin hadde forstått at jeg var utrolig stolt over ham, for han har jo hatt lignende oppførsel (dog ikke så ekstremt) tidligere når han har gjort noe som har gjort meg stolt av ham. Utrolig hvor lett de merker seg sinnstemningene våre, og jeg er ikke i tvil om at de forstår når vi mener at de har gjort noe bra - ikke ut fra det vi sier, hverken ord eller toneleie, men ut fra kroppspråket vårt. Når jeg satte meg ned med middag og en øl og bare slappet totalt av etter prøven, så slo det meg jo også at Odin faktisk hadde oppført seg veldig merkelig i dagene frem mot prøven også, men da på motsatt måte - han ble roligere og roligere, dempet skikkelig og ble veldig urolig når jeg gikk fra ham. Han gikk ikke helt oppi føttene mine sånn som nå etter prøven, men han passet på å alltid være i samme rom som meg sånn at han hadde kontroll på meg til enhver tid. Nå som prøvenervene mine var borte så begynte jeg å tenke over dette, og da slo det meg at det han gjorde både da og nå var å reagere på og speile min sinnstemning. Når jeg ikke fikk sove, gikk og var nervøs og hele tiden forsøkte å "berolige" Odin uten grunn, så ble han mer eller mindre et speilbilde av min sinnstemning, og nå etterpå når jeg bare var glad, stolt og helt rolig, så speilet han det. Jeg har jo alltid visst at hunder oppfatter signaler i vårt kroppspråk som vi gjerne ikke engang vet at vi sender ut og at de "innretter" seg mye mer etter disse signalene enn de gjør til de faktiske kommandoene vi gir dem, men jeg kan ikke huske å ha stått midt oppi et så utrolig klart eksempel på akkurat det tidligere. Når jeg stod midt oppi det så tenkte jeg ikke engang på det (noe som vel må sies å være ganske vanlig), men i etterkant så fikk jeg virkelig satt meg ned og evaluert ikke bare prøvene og oppførselen etterpå, men hele situasjonen. Det er jo ingen tvil om at for Odin's vedkommende så har disse A-prøvene vart i ihvertfall 4 dager. 4 dager med uvanlig oppførsel fra meg som har gjort ham usikker og utrygg, og så en hard treningsøkt før alt var tilbake til normalen igjen. Ikke rart han var hoppende glad.

lørdag 18. april 2009

A-prøver

Lørdag 18. April - tror skjelden jeg har gruet meg så mye til en dag før som jeg gjorde til idag. 2 og en halv søvnløs natt i forkant, og en mage som protesterte så mye at jeg ikke fikk i meg noe spiselig på morgenen før prøven. Før påske var jo Odin i kjempeform, motivert som bare F og alt lå an til en kjempebra prøve, men det var jo tross alt før påske... Etter den tid så har vi slitt med overbelastning av et kne med forkalkning, halting, en heftig rimadyl-kur og for å toppe det hele så lå jeg syk mer eller mindre hele siste uka før prøvene.

Med nervene så i høyspenn så var det ingen vits i å prøve å sove til klokka ringte idag tidlig, jeg stod opp klokka 6 og serverte Odin frokosten hans, laget frokost til Siv før jeg pakket med meg hund, godbiter, kaffe og andre nødvendigheter og satte meg i bilen og kjørte til avtalt oppmøtested, som for anledningen var hjemme hos Sven Magnus. Parkerte hos ham en time før oppmøtetidspunktet og tok med meg Odin på en skikkelig luftetur sånn at jeg skulle slippe toalettbesøk i sporet eller i runderingsløypa. Når klokka nermet seg 10 så kom Sven Magnus ut og vi foretok loddtrekningen om hvem av meg og Aud som skulle starte først. Med min vanlige totale mangel på flaks så var jeg sikker på at jeg skulle trekke det korteste strået og bli sittende og vente mens Aud fikk gå spor,men dengang ei - vi ble først ut, og jeg hentet Odin og trasket i vei ut på markene bak huset til Sven Magnus for å ta sporoppsøket.

Vi startet ved første sløyfe og søkte oss bortover, etter noen meter så trakk Odin oppover og jeg meldte spor med en gang. Feil! var beskjeden fra dommerne. Vi gikk videre og omtrent midtveis mellom sløyfene så jobbet Odin med noe, men det var ikke noen skikkelig spor-indikasjon, så vi trasket oss videre. Rett før andre sløyfa dro han igjen ut på noe og jeg meldte spor - nok en gang fikk vi feilmelding fra dommerne, og da var det gjort - knærne sviktet og jeg kjente meg dritnervøs igjen. Begynte på tilbakesøket og når vi kom dit som Odin tidligere hadde jobbet med noe, så dro han plutselig ut i kjent spor-stil. SPOR! FEIL! Det var altså det... Riktignok så var Odin igang med å jobbe på det rette sporet, men han gikk altså bakspor. Hadde jeg hatt litt mer is igjen i magen så hadde jeg ventet med å melde spor og heller latt ham få søke av begge sider av sporet forst for å se hvor jeg fikk kraftigst reaksjon. Etter 10 minutter var altså sporprøven vår over, uten at vi hadde kommet oss en meter. Kjipt, men sånn er livet. Det som ble min lærdom av det hele var at jeg må slutte å gå egne spor og trene MYE på sporoppsøk der Odin faktisk må velge retning. Vi har trent masse spor den siste tiden, men desverre har mange av dem vært egne spor, og det er jo aldri smart.

Etter sporfiaskoen så bar det rett i biloen og videre til runderingsløypa på Sviland. Også her var vi første ekvipasje ut, så demotiverte og nedslåtte etter sporet, men fremdeles nokså nervøse bar det avgårde til starten, hvor vi hadde en rask gjennomgang av reglene med dommerne før vi satte igang. Runderingsløypa var for anledningen snudd motsatt vei av det vi pleier, så vi startet med en uthvilt Odin rett ved gården til den gale bonden, noe jeg var ganske skeptisk til. Det gikk allikevel overraskende bra - sett bort fra en snuse- og tissepause ved et tre rett etter starten. Vi runderte oss oppover og etter første sving så fant vi Ronny som første figurant. Han lå utpå myra rett bak gårdene. Odin meldte fint, og når jeg koblet på ham påvisningslina så var jeg vips 10 meter avgårde på påvisning før jeg fikk summet meg til å rope til dommerne at jeg valgte å påvise. Noe sier meg allikevel at de tok hintet der. Ronny fikk ca 10 sekunder til å fore Odin litt med godbiter før vi satte igang lett springmarsj inn mot midtlinja for å rundere videre.

Etter et tomslag utpå myra sendte jeg ham overpå samme siden der han hadde funnet Ronny, og jeg hørte at han gikk langt ut, og trakk langt framover. Etter en stund kom han inn med melding igjen. Jeg ble litt usikker først, men når han satte seg på plass og viste alle vanlige tegn til at han faktisk hadde funnet noen så valgte jeg å påvise. Vi løp avgårde mellom og over (og til tider også under) stokk og stein med stakkars Paul hengende på slep. Etter en liten stund (og minst et fall og hundre nesten-ulykker) fant vi personen som Odin hadde vært og meldt på - en orienteringsløper. (!) Jeg hilste såvidt på ham, belønnet Odin og løp tilbake til midtlinja igjen. Paul fikk bekreftet av den noe forundrede orienteringsmannen at Odin hadde vært helt ute hos ham og meldt fint. På neste slag ut på myra så kunne jeg se (så riktignok bare halen til Odin over haugen, men den halen lyver aldri) at han fant noen, allikevel så tok han en stor bue framover med meldingen og kom inn til midtlinja ca 30 meter i forkant av der vi stod. Jeg påviste og han fant Ritva der jeg så at han hadde funnet henne før han satte avgårde på runden sin. Lurte veldig på hva som hadde forstyrret ham mens vi hastet oss inn til midtlinja, men det fikk jeg svar på på neste slag på samme siden - den samme orienteringsmannen som vi hadde "funnet" tidligere hadde satt kursen opp til turorienteringsposten bak myra, og Odin kom på nytt inn med melding på samme mann. Vi påviste igjen - denne gangen med Sylvelin på slep, og fant mannen. Han bekreftet igjen en fin melding og vi satte kursen videre. Fikk beskjed av Paul om at jeg fikk 6 minutters tillegg på tiden pga alle ekstra-funnene. Vi fortsatte nedover stien, og på slaget jeg sendte ham ut på i siste innersving så var jeg redd at jeg hadde strøket - Odin forsvant og var borte i noe som føltes som 10 minutter. Når han endelig kom inn igjen så sendte jeg ham på 2 slag i yttersvingen, og på det siste så fikk han nok overvær av Nina som lå som siste fig. nesten helt i slutten av løypa, for på vei inn til passering tok han plutselig en helomvending med høy neseføring og satte avgårde gjennom krattet fremover.Litt etterpå kom han in med melding et godt stykke lenger framme. Vi påviste og han løp rett på Nina, fikk belønning og idet vi var på vei inn igjen med Nina så kom Sylvelin og sa at Nina bare kunne bli igjen på samme sted siden Aud skulle rundere etter oss. Det medførte at Odin løp (eller luntet, siden batteriene på det tidspunktet var ganske tomme) rett tilbake til Nina og meldte på nytt på det neste slaget på den siden. Vi var da bare to-tre meter fra sluttsløyfa, så jeg valgte å ikke påvise, og belønnet ham med litt godbit på midtlinja og stilte ham opp for å sende inn i helveteskrattet. Paul stoppet meg og ba meg avbryte, og den første tanken som for gjennom hodet mitt var HELVETE!!! Der og da var jeg sikker på at jeg hadde strøket, og hele runderingsløypa passerte meg i revy. Jeg koblet Odin og tok ham med meg bort til dommerne for å få den endelige dommen. Etter at jeg hadde forklart hva jeg mente om økten, nemlig at det var en helt ok rundering, fornøyd med Odin - spesielt i den varmen og solsteika, litt usikker på dekking av terrenget i yttersvingene og med en konklusjon om at jeg godtok en stryk, så fikk jeg klar beskjed om å slutte å tenke så mye - jeg hadde som jeg selv nevnte ikke fått dekket terrenget i yttersvingene like bra som Paul hadde ønsket, men jeg fikk en stor pluss for at jeg stolte på Odin når han kom med melding og påviste selv om dommerne så heller tvilende på meg når jeg sprang avgårde og påviste orienteringsmannen. Både Paul og Sylvelin var enige i at selv om farten ikke er helt border-colliesk så går han ut, mer en langt nok og søker bra, så de var overbeviste nok til å gi oss dommen - BESTÅTT! Jeg kjente umiddelbart klumpen i halsen og var sikker på at jeg hadde hørt feil, men nei - vi bestod runderingen! Den øvelsen jeg alltid har sett på som min og Odins absolutt største utfordring er nå bestått! Overlykkelig fikk jeg beskjed om å gå tilbake og sende Aud ut i løypa, og på strekningen fra parkeringsplassen og til der hvor vi hadde parkert denne gangen så klarte jeg ikke å slutte å glise. Vi må riktignok konte på sporet, men der har vi god tid og to forsøk, så det skal vi klare!

Et skår i gleden (i tillegg til bommereten i sporoppsøket og stryk på den øvelsen) var jo at det ikke gikk like bra for Aud og Odins navnebror i border-skikkelse. De bestod sporet, men i runderingen så slo samspillet feil, og de avbrøt øvelsen. Kjempesynd - men som Aud selv sa (og som jeg er hundre prosent enig i) - Sånn er det av og til. Prøvene skal vise samspillet mellom hund og fører, og hvis en av de to ikke har dagen så er det vanskelig. Når både jeg og Aud i tillegg har ekstremt førervare hunder så blir det jo ekstra vanskelig for oss å jobbe når ting ikke stemmer helt, for da forplanter vår usikkerhet seg til hundene med en gang. Må jo si at jeg er utrolig stolt over hvor godt Odin jobbet selv om jeg var så nervøs enkelte ganger at jeg bare ville legge meg ned i fosterstilling og hyle. Han jobbet til og med etter at jeg hadde sett meg nødt til å ta fram den harde stemmen for å tvinge ham inn til midtlinjen.

Alt i alt så vil jeg vel si at runderings-suksessen overskygger sporfiasjoen (iallefall nesten) og gjør at dagen som startet dårlig endte opp som en treningsdag som jeg er veldig fornøyd med!

fredag 17. april 2009

Da er vi altså igang med et forsøk på et nytt og bedre liv - iallefall hva gjelder blogging. Jeg kommer ikke til å kopiere inn alt fra den gamle hjemmesiden til Odin , men linker heller til den her: http://www.freewebs.com/armageddonsrottweiler

Hvis jeg bare klarer å holde løftet mitt til meg selv, så skal jeg legge inn kontinuerlige oppdateringer og treningsdagbok for Odin i denne bloggen. (så jo hvordan det gikk på forrige forsøk - holdt ut i etpar måneder før siden døde helt, men jeg satser på å gjøre det bedre denne gangen.)

Idag må vel sies å være den verste dagen jeg har hatt på lenge. Har ikke sovet noenting i natt på grunn av morgendagens prøver, og jeg regner ikke med å få noe mer søvn i natt. Det kommer med andre ord ikke til å være mer futt i meg imorgen enn det er i en helt gjennomsnittelig klump med jordbærgele. Prøvenerver har aldri vært et problem for meg når det kun er jeg som skal testes, men nå som det er like mye Odin og samspillet mellom oss to som skal testes så er jeg drittnervøs, for da har jeg ikke kontroll over alt som kan ha innvirkning på prøvene. Hadde det bare vært mulig å omprogramere Odin sånn at jeg kunne sluppet de usikkerhetsmomentene så hadde nok nervene mine ikke strittet sånn som de gjør nå, men siden han mangler USB-port så er det nok heller vanskelig. Tenkte å sette meg ned med ham ikveld og tegne og forklare og sette på lydbok om konsekvensanalyse for ham, men er ikke sikker på om det vil hjelpe.

Denne uken har vi bare hatt ei treningsøkt på onsdagen - noe som skulle være ei kort motivasjonsrundering (men som heller ble en perfekt oppvisning i lite motivasjon) og nå går han bare hjemme og kjeder seg og bygger forhåpentligvis opp mye overskuddsenergi og motivasjon til vi skal på med treningstøyet imorgen.