Høstferie i Røldalsfjella

Torsdag var det en veldig kort arbeidsdag før det bar hjem for å pakke kone, klær, våpen og hund i bilen og ta fatt på veien opp til Røldal for en aldri så liten høstferie hos svigers, med god mat, god vin og lange flotte dager i fjellheimen. Fredagen gikk Odin og jeg alene til fjells, mens svigerfar var på jobb. Vi parkerte bilen og startet på turen inn i terrenget ca halv 10, og tråklet oss oppover stordalen helt til jeg plutselig hørte en velkjent raping fra ei fjellrype. Litt overrasket over hvor lavt i terrenget fjellfuglene satt begynte jeg og Odin å speide etter dem, og etter litt så hadde Odin lokalisert rypekullet som satt oppe på ei fjellhylle noen hundre meter foran oss (og ca 30 meter over oss. Vi sneik oss inn mot dem og når vi var kanskje 50 meter fra dem så gav jeg Odin"sitt og bli" kommando mens jeg sneik meg nermere. På ca 30 meters hold lettet kullet og jeg fikk fyrt av 2 skudd. Selv om det var litt langt hold med tanke på høydeforskjellen og avstanden mellom meg og fjellhylla så datt ei av rypene i bakken, og med et raskt "jah!" så lettet Odin og nærmest fløy bort og fanget den for meg. Den var ikke helt død etter skuddet, så jeg fryktet en stund at den skulle klare å krype ned i ei sprekk eller ned i ura sånn at jeg ikke fikk tak i den, men Odin var raskt fremme og passet på den med en fot på vingen slik at den ikke kom seg noen vei.

Resten av kullet fløy langt ut av syne, så vi fortsatte oppover stordalen og inn i området rundt Smalatind, der jeg etterhvert har gått såpass mye at jeg hadde en viss formening om hvor det pleide å sitte ryper. Vi tråklet oss opp og ned helt inn til foten av Røldalssåta, men det eneste vi så var 2 ryper som fløy avgårde på flere hundre meters avstand. Forbi vannet og opp mot Smalatind, uten å se så mye som ei fjær, og når vi krysset oss nedover mot stordalen igjenføyk det opp ei lirype på kanskje 100 meters hold, men selvfølgelig så fløy den teite fuglen rett mot solen, så jeg ble helt blendet og fikk ikke sjangs til å se hvor den landet igjen. Ikke så vi noe mer til den resten av turen heller. Vi tråklet oss ned skaret mot det stedet der vi hadde skutt den førtse rypa, i håp om at det kanskje satt en igjen der, eller at de andre var kommet tilbake til der de følte seg trygge, men nok en gang ble vi skuffet. Vel nede ved bilen igjen etter turen så var klokken 4, vi hadde altså gått i seks og en halv time, uten andre stopper enn en "lunsjpause" akkurat lang nok til å få spist et eple.

Lørdagen bar svigerfar med oss, og vi skulle inn i Valldalen for å teste ut et annet terreng. Denne gangen var vi ute i 7 timer, opp og ned bratte fjell, forserte urer og gjenfrosne bekker. Jeg hadde skuddmulighet på 2 liryper helt i starten av jakta, men alikevel klarte vi ikke å få skutt noe denne gangen. Svigerfar var litt heldigere og fikk ei lirype, men når vi kom opp i høyden så var det bare store flokker av ryper som lettet på LAAAAANG avstand, så med unntak av at Odin fikk seg en sprint-tur når han forsøkte å fange en svær hare, så var det en lang og flott, men resultatløs tur.

Søndagen var hjemreisedag, men allikevel så hadde både svigerfar og jeg lyst til å få oss en tur til inn i  Saudafjella, der jeg hadde vært på fredagen. Vi var ute og tråkka fra kl 9 til kl 2, og resulatet mitt ble som på fredagen, ei fjellrype. Vi så mye mer fugl i terrenget denne dagen enn det jeg hadde sett på fredagen, men allikevel så var resultatet ikke noe å skryte så veldig av. I og med at alle rypene var nesten helt hvite og det ikke var noe snø, så var de så sky at det var nesten umulig å komme på skuddhold. Uansett så fant vi ut at rypebestanden er såpass bra at det lover godt for vinterjakta, så selv om det da blir turer uten hund og med ski, så ser jeg veldig fram til de turene også.

Tanker i etterkant, og ting satt i perspektiv...

Tenkte at jeg ville skrive litt nå som ting har blitt litt bearbeidet under topplokket...

Etter aksjon og funn natt til tirsdag, så var jeg jo selvfølgelig veldig fornøyd med Odin og veldig glad på jentenes vegne, men det som ikke sank inn før litt etterpå var HVA vi faktisk hadde vært med på! Det står jo i logoen vår - "hunden som redder liv", men hva er det egentlig som ligger i det annet enn noen ord på papir? Vi bruker veldig mye tid på å trene hundene våre, en del tid på å trene oss selv i de praktiske ferdighetene, men for vår egen motivasjons del - vet vi EGENTLIG hva vi holder på med? Det å kunne stille opp og faktisk spille en rolle  i andre menneskers liv... Tenker vi noengang skikkelig over det? Under avisintervjuet jeg og Krissi hadde så poengterte vi at det vi driver med ikke er hundetrening, men søk og redning, og at hundene i så måte er det verktøyet vi bruker, og dette mener jeg at de som av og til sliter med motivasjonen for trening virkelig bør tenke på! Det å delta på en leteaksjon der den savnede blir funnet av søkemannskaper, uansett om det er NRH eller andre organisasjoner er virkelig noe som bør sette ting litt i perspektiv, spesielt når aksjonen får en lykkelig slutt! Når man er på aksjon er man del av et stort fellesskap av mennesker som alle har en ting til felles, nemlig ønsket om å gjøre en innsats. Det er derfor man sier at et funn ikke tilhører en person, det er alle involverte som gjorde funn! Til syvende og sist så er det jo bare et slumpetreff at akkurat DU eller akkurat DET laget ble satt inn i akkurat DEN teigen der den savnede var. Alle de andre har jo allikevel gjort en kjempejobb med å avdekke områder der de savnede IKKE er, slik at videre søk kan konsentreres i andre aktuelle områder.

Og selvfølgelig... Ja, nå vet jeg at den aksjonen vi var på sist på en måte kan kalles ganske "unødvendig", siden det ikke stod om liv og død, og vi hele tiden visste at sea-kingen kunne komme inn og pluke opp de savnede uten å måtte lete, så om situasjonen hadde endret seg til det værre for de to jentene så hadde de kommet flyvende med en gang. Det er rart å si det, men på grunn av denne vissheten så følges det ikke så reelt som noen av de andre aksjonene vi har vært med på. Vi var første løsningsforslag istedetfor siste utvei! På tross av denne vissheten så fikk det meg til å tenke litt over hva som egentlig lå bak min beslutning om å begynne å trene i NRH, og hva som gjorde at jeg nektet å gi meg når ting buttet imot på treningene. Det var tanken om å få muligheten til å gjøre en innsats som (forhåpentligvis) ville komme samfunnet, familier og enkeltpersoner til gode. Det som imidlertid ble en slags oppvåkning for meg var at denne tanken faktisk var blitt litt borte i alt stresset jeg laget for meg selv i trenings- og prøve-sammenhengene. Det var liksom godkjenningen som ble viktigst, og tanken om å få gjøre en samfunnsnyttig innsats ble redusert til noe som hørtes fint ut, men som egentlig bare var tomme ord. Det er derfor jeg skriver dette. Det er fordi jeg ønsker å minne alle, både godkjente ekvipasjer og ekvipasjer på alle tenkelige nivåer, om å hele tiden huske på HVORFOR vi gjør det vi gjør! Så kanskje det kan være med på å sette ting litt i perspektiv når vi føler at treningen ikke går så bra som vi hadde håpt, eller når vi føler at tiden ikke strekker til og andre ting blir viktigere... Det er iallefall mitt lille tankekors.

Kjedsomhet, nervøsitet og alternative treningsformer...

Etter at jeg fant et skikkelig stygt (og helt tydelig veldig smertefullt) flåttbitt i "armhulen" til Odin forrige fredag, så har jeg gått litt som på nåler og med hodet fullt av worst-case-scenario-tanker... Flåtten som satt fast var ikke større enn en liten lillefingernegl, så den hadde ikke sittet på lenge, men på grunn av plasseringen (jeg håper iallefall at det kun er derfor) hadde bittstedet blitt betent og svært - halvannen cm i diameter, skikkelig hissig og lilla, og iallefall 4 mm hevelse. Jeg plukket ut flåtten, klemte ut litt puss og satte meg i bilen. Ringte dyrlegen og sa at vi var 2 minutter unna, og hun (fantastisk hjelpsom som hun er) ryddet plass på timeplanen sin til en akutt-time for å sjekke bittstedet. (og det uten å ta noe ekstra for det - helt supert med sånne veterinærer altså!)

For å gjøre en lang historie kort, så går Odin nå på en skikkelig sterk antibiotikakur for å hindre enventuelle sykdommer eller infeksjoner i bittet. Jeg har ho borrelia-spøkelset hengende over meg og hele tiden så ligger tankene om at Odin vil måtte pensjoneres for godt dersom han nå går glipp av 2 år på lista på grunn av borrelia - Ikke akkurat oppskriften på å få meg til å slappe av. Heldigvis så virker han helt frisk, spiser tablettene sine uten problemer, og både matlyst og energinivå er som normalt, bortsett fra den slappheten som kommer på grunn av varmen selvfølgelig, men den regner jeg som normal siden den kommer hver sommer.

For å få tiden til å gå og for å gi Odin noe å finne på, så har det blitt finlesing av aktiviseringsbøker, lydighets og targettrening for å slippe å ha en hund som kjeder seg så alt for mye, men det merkes godt at det ikke er det han har lyst på - han vil ut og finne folk! Vi har hatt besøk av Olaug og Eireen for sosialisering av en herlig (og bitteliten) puddelvalp, og utenom det så har det vært mye ro-trening (les: legg deg ned og kjed deg) på dagtid og litt småturer og lek på kveldstid når den verste varmen har gitt seg. Forhåpentligvis (jeg krysser alle fingre og tær konstand for det iallefall) så blir det ingen sykdommer eller annet dritt på grunn av flåttbittet, og isåfall blir det tilbake i trening igjen så snart hevelsen på bittstedet har gitt seg. Tror at det er ganske trygt å si at vi gleder oss masse til det, både Odin og jeg.

"Fri-uke" og fjelltur i snøen.

I uken etter aksjonen på Rennesøy har det blitt mye hvile på Odin, og utenom 2 asfaltspor på lørdagen istedetfor fellestrening, så har det ikke vært annet enn lek og små restitusjonsturer for å bygge opp igjen både motivasjon og reserver for Odin. Asfaltsporene gikk veldig bra, med sporoppsøk fra gjenstand er på begge to, og  Odin valgte rett vei og gikk utrolig konsentrert hele veien. Sporene var ca 80 og 150 meter lange og hhv 15 og 30 minutter gamle.

Torsdag formiddag reiste vi til Røldal for ei langhelg, og fredag morgen tok jeg med meg Odin opp på vidda for en fjelltur i snøen. Det blåste friskt, og snøen drev og gjorde at slalombriller og tett hette på Goretex-jakken var et must. Jeg satte på meg trugene og så bar vi avgårde innover og oppover fjellet. Kart og kompass lå i lommen sånn for sikkerhets skyld, siden vi var i for meg helt nytt terreng. GPS-en var med for å måle distansen, men typisk nok - når vi hadde gått i en god time innover i fjellheimen og jeg skulle sjekke sporloggen, så var batteriet flatt og GPS-en død... Vi fortsatte å gå en god stund innover før vi tok en leke-pause, og når vi skulle gå tilbaken igjen så fant jeg ut at kart og kompass skulle få forbli i lommen, slik at jeg måtte orientere meg tilbake til bilen kun ved hjelp av terrengformasjonene og minnebildet av det jeg hadde sett når vi gikk oppover. I sånne tilfeller så er det veldig greit å ha en mild form for selektiv fotografisk hukommelse som kun gjelder terreng og ting jeg ser mens jeg er ute og går, for hele turen tilbake gikk jeg etter fjellformasjonene jeg hadde sett på vei innover fjellet, og ut fra det jeg så og det jeg husket av retninger fra bilen/veien, så var det veldig enkelt å finne himmelretningene og dermed justere kartblidet jeg hadde oppi hodet kontinuerlig.

En måling inne på mapsource viste at vi hadde gått ca 1,2 mil med en snittfart på 4 km/t og det opp og ned fjellsider på truger. Veldig fornøyd med det som for min del ble en kjempefin treningsøkt, og ikke minst fornøyd med at Odin var i lett galopp størstedelen av turen, og han kom i full fart på hver innkalling. Hadde med blodpølse og gav full belønning for hver innkalling, så får vi bare håpe at det funker like fint når han er ute på blindslag i runderingene fremover!

Langtur med Sylvelin og Alva...

Sendte ut tekstmelding til Sylvelin igår for å passe på at vi hadde rett møtetidspunkt siden klokken skulle stilles i løpet av natten. Når Odin vekket meg oppdaget jeg raskt at mobilen min hadde stilt seg selv, men at klokken på videospilleren måtte stilles manuelt. Jeg satte meg til for å jobbe litt på pc-en, siden klokken tross alt bare var 7 og vi ikke skulle møtes før kl 9. Når klokken var 5 på 8 ringte telefonen, og det var Sylvelin som lurte på hvor jeg ble av. Etter et sekunds betenkningstid oppdaget jeg at det var klokken på videospilleren som var 8, noe som altså betydde at klokken egentlig var 5 på 9... Typisk at det ble jeg som tok feil av tiden etter at jeg hadde gitt beskjed til både Sylvelin og Ronny om å passe på tiden... Ronny meldte avbud, så det ble Alva, Odin, sylvelin og meg som fikk oss en langtur i et nytt og spennende område.

Etter 10 minutter var jeg imidlertid på plass ved Melsvannet, og vi tok en gjennomgang av området på kartet før vi satte avgårde. Planen var jo å sjekke ut en mulig løype for orienteringsprøven senere i vår, så før vi gikk ble GPS-en nullstilt og sporloggen satt på. Vi gikk først 5 km langs en grusvei, før vi tråkket oss avgårde i terrenget. Det ble et par toppturer opp på fjellene i området for å få overblikk over området, og når vi hadde lagt en ok plan for postplassering så tuslet vi oss gjennom området for å sjekke distansene, før vi gikk tilbake til bilene. Når vi kom ned igjen og lagret sporet så hadde vi tilbakelagt 15 km og brukt ca 3 timer effektiv gangtid og en halvtimes kaffepause. Odin og Alma gikk forsåvidt godt sammen, selv om Odin til tider måtte ha seg noen time-outs i bånd når han ble litt for "amorøs" og påtrengende. De løp og lekte masse sammen, og det gikk ikke lange tiden etter at Odin kom hjem før han fant seg godstolen sin og la seg til for å sove, og jeg mistenker sterkt at han blir liggende der resten av dagen etter å ha stresset seg sånn opp rundt Alva i 3 og en halv time.

Radiokjendis

For å skape litt blest om både årets B-øvelse og om NRH, så sendte jeg ut en mail til flere lokalaviser, samt nrk rogaland og tv vest med informasjon om hva vi driver medog hva som venter våre B-godkjente til helgen. Responsen lot ikke vente så lenge på seg, og idag ble jeg "tvunget" til å stå opp så ukristelig tidlig som kvart på 6 for å kunne være utenfor hos nrk rogalands studio halv 8. Hørte selvfølgelig på radioen når jeg kjørte utover, og allerede da reklamerte de med at de skulle få besøk av en redningshund senere i sendingen. Når jeg ankom så gikk jeg og gjemte beredskapssekken min inne i et skoghold, og gavde ned 2 votter som Odin skulle finne. Etterpå var det intervju, der jeg forsøkte å gi så mye info om utdanningen og treningen av en redningshund som mulig, samt forklare litt om øvelsen (uten å si for mye, siden jeg var redd at noen fra B-gjengen hørte på...), før det var tid for en liten "oppvisning"

Fikk vist litt av lydighetstreninga vår (enkeltdekk med masse forstyrrelser mens jeg gikk inn til studioet for å hente vesten min med belønningen til Odin), samt et flott søk og melding på gjenstand i tillegg tilapportering av 2 nedgravde votter. Intervju-dama var veldig imponert, og det tror jeg hun fikk gitt skikkelig godt intrykk av under sendingen, og for min og Odin sin del - vel så var det mye venting (spesielt for en gutt som var kjempeklar for å komme seg ut i søk), men vi fikk jo uansett masse gratis (og forhåpentligvis god) pr for Dio-et vårt da, så da var det liksom helt greit å måtte gi avkall på morgensøvnen. Det eneste litt dumme var jo at selv om vi hadde gått gjennom presentasjonen av Odin og meg flere ganger, så presterte intervjueren å presentere meg som lederen for norske redningshunder - noe jeg ikke var helt fornøyd med, men man må vel kanskje bare regne med litt sånne små-glipper under en live-sending? Jeg håper bare at innslaget kan ha blitt hørt av noen grunneiere som nå har blitt gjort oppmerksomme på oss og at vi på den måten kan få tilgang på mer terreng, eller at oppmerksomheten på andre måter kan komme Dio-et til gode!

Vinterlige treningsbilder (Noen ganger og andre ganger...)

Noen ganger er det bare litt "sånn"....

"Ser deg altså........"

"så var det å plukke bringkobbelet ja..."

"har ikke helt lyst til å forlate deg her ute i snøen, men..."

Andre ganger er det litt annerledes....

"Heidervarduja! Stikkerinnmeddennemeldinganåjeg! Snarttilbake!!!"



(Tusen takk for flotte bilder Kaare!)

Snuppe-terapi og ekstremlydighet

Det har blitt lite NRH-trening i det siste, siden jeg har hatt julebesøk av Odin's yndling - Snuppa i jula. Vi har hatt flere turer til fjells, både med og uten ski, samt en avstikker til vintersportens mekka - Røldal, for feiring av min 30-årsdag sammen med svigerfar. Mye tid har blitt satt av til lek og kos, men i kveld var det trening for begge hunder som stod på programmet.

Siden Snuppa er skuddredd og dermed ikke er fan av raketter, så tenkte jeg at hun skulle få bli med ut i hagen for å se hvor totalt Odin driter i både lydene og lysene, og som tenkt, så gjort. For at hun skulle se at både Odin og jeg ignorerte alle forstyrrelsene og dermed ufarliggjorde dem, så tjoret jeg Snuppa i langline rundt livet mens jeg og Odin tok oss ei lydighetsøkt på en god halvtime, fra kvart på til kvart over 12. Vi fikk oss 5 minutters fri ved fot, sitt og dekk under marsj, en rekke innkallinger og fremadsendinger, og avsluttet med ca 30 apporter. For Odins del var det som ei hvilken som helst annen økt, han hadde fullt fokus på meg (eller i det minste på hånda som jeg holdt ballen i) og gikk som om det ikke var noen forstyrrelser i mils omkrets. Hadde det bare vært sånn på alle lydighetstreningene...

Snuppa var ikke like trygg på alt som skjedde, og i begynnelsen så forsøkte hun flere ganger å løpe for å gjemme seg under verandatrappa, men når hun forstod at hun ikke kom seg noen vei ble hun til slutt sittende en meter fra meg og se dels på rakettene med et særdeles misfornøyd og mistenksomt blikk, og dels et litt nyskjerrig blikk på hva Odin dreiv på med. Hun roet seg veldig, og selv om jeg ikke følte meg trygg nok til å ta av henne halsbåndet, så var det tydelig at hun godtok alt som skjedde etter at hun oppdaget at det ikke virket som om Odin eller jeg syntes det var noe særlig spennende.

Etter at rakettene hadde gitt seg, så gikk vi inn, og det var tydelig at det hadde tatt på med trening for begge hundene (eller kanskje det var forstyrrelsene som tok på, hvem vet?) for i skrivende stund ligger de begge og sover, Odin midt på stuegulvet i kjent postitur (på rygg med alle beina i været og snorker høylytt) og Snuppa delvis under salongbordet, som er den plassen hun har lagt sin elsk på her i huset. For hennes del så har det nok vært litt av en påkjenning, og for Odins del - vel... det er lenge siden vi har hatt så lange lydighetsøkter uten lekepauser innimellom... Heldigvis så har vi hatt masse lekeøkter og søks-økter tidligere i kveld, så forhåpentligvis er han fornøyd. Selv så får jeg starte feiringen i svært så rolige former nå, siden den ble utsatt etter forhåndsvarslingen om mulig leteaksjon. Heldigvis kom mannen seg til rette på egenhånd, så nå unner jeg meg et glass av champagnen som ble sprettet tidligere med god samvittighet!

Og når alt dette er sagt - Godt nyttår fra Odin og meg til alle som leser dette, og alle som ikke gjør det!

kosetur på Edlandsfjellet

Siden desember måned (og tildels også november) har vært veldig travel med jobb og masse reising i både inn- og utland, så har det vært en rolig periode på treningsfronten. For å bøte på såret for Odin sin del, så tok jeg ham med meg på en lang fjelltur på Edlandsfjellet. Vi tok en runde og besøkte noen av vardene og utsiktspunktene i området. Det ble tid til masse intervaller med tennisballkasting og masse kos, og etter 3 timer i fjellheimen så tuslet vi oss hjem igjen. Litt merkelig var det jo at vi gikk på fjellet i strålende sol, og når vi kom ned til bilen igjen, så var vi midt inne i et tåkehav. Når jeg stod oppe på fjellet og så ned på tåkehavet som kom sigende innover, så så det riktig så idyllisk ut, litt mindre idyllisk ble det jo selvfølgelig når jeg stod midt inni det selv - Greit nok at jeg vil ha en hvit jul, men ikke akkurat denne typen hvit da...

rundløype på Alsvik - Førjustrening.

Lørdagstrening i flott høstvær idag, og jeg hadde fått i oppgave av Tone å lage til en "rebus-løype" til alle, men litt forskjellige poster, fra søk og praktiske til mer teoretiske oppgaver. Som sagt, så gjort, så jeg tok utgangspunkt i postene fra ei tilsvarende løype som Tone hadde laget ifjor, gjorde noen endringer og reiste tidlig opp til Alsvik for å lage til rundløypa. Tok med meg Odin ut på tur mens jeg la ut oppgavene, noe som viste seg å være litt vanskelig av og til, spesielt når jeg la ut gjenstandene i feltet, for hvem tror dere at "hjalp meg" å plukke opp alt jeg "mistet" fortløpende?!? Joda, gutten skulle tydeloigvis vise far at han kunne rydde, så til slutt måtte jeg legge ned hver gjenstand etterfulgt av et "nei" for at de skulle få ligge i fred.

Når lagene var delt opp og alle var på plass på de postene de skulle starte på, så gikk jeg ut i periferien og gjemte meg og forberedte meg på å være kritisk nedkjølt, siden jeg var figurant på oppgaven som gikk på søk og pasientbehandling. Siden det var 6 grupper, og 6 poster, og alle fikk 15 minutter på hver post, så sier det seg selv at jeg ble liggende å spille hypotermisk såpass lenge at det på slutten ble veldig enkelt å være overbevisende. Heldigvis (og betryggende nok) så fikk pasienten god behandling av alle, og når vi gikk gjennom "fasiten" for alle oppgavene (også de som ikke hadde noen fasit) så viste det seg jo at samtlige hadde alt rett, så det lover jo veldig godt med tanke på nivået på både våre godkjente og våre kommende ekvipasjer.

Etter at lagene var ferdige tok jeg med meg Odin for å gå og samle inn igjen gjenstandene i feltet, noe som også ble hans treningsøkt for dagen - et 50x50 (sånn ca) felt med 10 gjenstander, overtråkket av 12 hunder og sikkert like mange hundeførere. Det var en del hundespor langt utenfor feltet på alle sider, som naturligvis "måtte" sjekkes opp, så noe prakteksempel på et felt var det jo ikke, men vi fant iallefall alle gjenstandene på de samme 15 minuttene som de andre gruppene også fikk.

Når alle var ferdige med lunsj, grillmat og julekaker, så tok Krissi, Sven Magnus og jeg med oss våre søte små pelsdyr på tur ned til vannet. Odin hadde, som den gjørmegrisen han er, funnet seg et gjørmehull å bade i under feltsøket, så han fikk seg et lite bad i tillegg til masse lek med yndlings-snuppa og Massi. Når det i tillegg ble en tur sammen med Lara også etterpå, så var han helt tydelig over-happy. Selv om det ikke ble så mye trening som jeg kunne ha ønsket (planen var jo å legge ut postene fredags ettermiddag og legge ut et kilometersspor til meg selv samtidig som jeg kunne gå etter lunsjen på lørdagen, men det ble det jo ikke noe av, så da ble det heller feltsøket og bare tur og lek istedet. Med tanke på at det blir sportrening med Bergensgjengen imorgen, så var det kanskje like greit... Det viktigste med denne treningsdagen var jo heller ikke treningen, men mer det sosiale og ikke minst det å gi alle, ikke bare de godkjente, erfaringen med hvordan det er å la 2 hunder jobbe sammen. Forhåpentligvis så fikk alle litt utbytte av postene, og ikke minst en gøy og sosial dag sammen med gode treningskamerater!

Hjemme igjen, og ut på tur

Etter ei fantastisk, men krevende uke på Island så kom jeg meg omsider hjem sent torsdag kveld, til en noe understimulert og dermed til de grader krevende og masete hund. Det ble en merkelig velkomst, for det kunne virke som om Odin på den ene side var veldig glad for å ha meg hjemme igjen, mens han på den andre side virket litt fornærmet over at jeg hadde forlatt ham for ei uke (som er det lengste jeg har vært borte fra Odin sammenhengende siden jeg fikk ham...) Når fornærmelsen gikk over, så ble det masse kos og lek, før han kom og la seg oppå føttene mine når jeg la meg ned for å "slappe av litt foran tv-en" (dvs komatøs søvn etter å ha vært på reisefot i 16 timer) Våknet en gang i løpet av natta for å oppdage at jeg var lam fra midt på leggene og ned grunnet manglende blodtilførsel, men etter å ha sendt Odin avgårde for å legge seg, så gikk alt så meget bedre.

Fredagen ble en dag preget av 2 ting - utpakking/rydding og kos og lek med Odin. Når koffertene endelig var pakket ut og sortert, kjøkkenet ryddet og vasket og alt var klart til middagsforberedelser, så bar det ut på tur. Tror faktisk at jeg med hånden på hjertet kan si at Odin var mer uten enn med bakkekontakt fra jeg hadde sagt T-ordet og til vi kom oss ut dørene og i bilen, og når vi nærmet oss tur-området så startet pipekonserten og gravinga på bur-døra. Vi gikk en god times tur, kun avbrutt av masse lek med både ball og pinne, noe jeg håper at vil ha tatt bort den verste frustrasjonen før spor-treninga vi skal ha imorgen. Tidligere har jeg sett at når jeg har vært ute og reist noen dager og reiser rett på trening uten å la Odin få lekt fra seg litt så blir det ikke akkurat den kvaliteten på treninga som jeg kunne ha ønsket, så derfor passet det fint å ha fredagen til en ren kose-tur dag.

Utrolig gøy å ha besøkt Island, noe jeg er helt hundre prosent sikker på at jeg skal gjøre igjen, og en fantastisk mulighet og utvikling for meg å få jobbe med den flotte gjengen jeg jobbet med mens jeg var der, men allikevel merket jeg jo at savnet etter hundetreningen meldte seg ganske raskt - kanskje det er meg det er noe galt med? Har jeg rett og slett blitt NRH-miljøskadd???

Masse forskjellig...

Håper på å få skrevet et innlegg for hver av disse tingene, eller iallefall et mer utfyllende samle-innlegg, men siden jeg ikke får frem innloggingssiden på blogger.com fra noen av pc-ene hjemme (får bare opp meldingen om at "internet explorer finner ikke www.blogger.com") når jeg står inne på bloggen og forsøker å logge meg inn. :(

Siden sist så har vi hattoss ei mørkerunderingsøkt av typen ukjent oppgave på 400 meter på Sviland på torsdag, 3 supre overværsøkter med laaaange og krevende overvær på Bjerkreimssenderen på lørdag, og selvfølgelig FORF-øvelsen idag.

Dersom noen andre også har hatt lignende problemer med blogger-innlogging i det siste, så er det knall om dere sender meg en mail med "oppskriften" på hvordan dere fikk løst problemet, sånn at jeg igjen får logget meg inn og opprettholdt bloggingen min. Det er jo tydelig at det er noe i mine innstillinger som gjør at jeg ikke får opp blogger sin innloggingsside, og det å sitte å blogge på offentlige pc-er er jo ikke noe gøy, så om jeg har noen trofaste lesere så er altså beskjeden klar: I'll be back når jeg får løst problemet! ;)

330-besøk

Dette ble altså ei innholdsrik helg... Jakt på fredag, parkbesøk på lørdagen og idag skulle vi altså på trening med 330 skvadronen på Sola. Møtte de andre utenfor porten like før klokka 12, så kjørte vi inn i samlet flokk. I første omgang var det tilvenning som stod på programmet, men jeg og Odin har jo vært med på det tidligere i forkant av øvelsen vi hadde i februar, så jeg stod over heisingen i selen inne i hangaren og brukte heller litt mer tid på det å sitte i helikopteret tett sammen med masse andre hunder. Odin godtar jo helt fint å ha munnkurv på seg, men i og med at hundene ofte føler seg litt forsvarsløse medmunnkurven på, så var det viktig for meg å se at han roet seg raskt og fint selv når han satt "omringet" av andre hannhunder.

Etter at alle som ønsket det hadde fått seg en heisetur så takset helikopteret ut avhangaren og skrudde på motorene. Vi skulle deretter gå 6 ekvipasjer om gangen inn i helikopteret, sette oss og roe hundene helt ned før vi gikk ut igjen. Når alle hadde fått prøvd dette så skulle vi gjøre det samme en gang til, denne gangen med rotorene igang. Alt sammen gikk helt smertefritt for både min og Odin sin del. Han hadde veldig lyst til å være først i rekka når vi gikk ut av helikopteret, så jeg måtte holde ham igjen så han ikke tok avgårde forbi alle de andre (og dermed også rett ut på rullebanen), men så lenge jeg var bestemt og sendte ut signalene om at "dette er ikke farlig for meg og dermed heller ikke farlig for deg!" så godtok han det uten problem.

Når vi var ferdige med den tilvenningen så var det klart for heising og firing. En og en ekvipasje ble heist opp, koblet av inne i helikopteret. fikk tid til å roe ned hunden før vi ble koblet på igjen og firt ned. Jeg skal ærlig inrømme at jeg følte meg som en guttunge i en berg- og-dal-bane! Kjempemorsomt å trene på dette, og jeg må si at jeg misuner de som får drive på med det til daglig (selv om de sikkert får et helt annet syn på det å fly helikopter, og det å dingle i en wire høyt over bakken også for den saks skyld...). Odin tok også det hele med stor ro, og når vi etter å ha blitt firt ned igjen gikk ut for å søke etter figuranten som lå skjult i et skogholt like ved, så var det ingenting som tilsa at Odin syntes at noe av det vi hadde gjort var skummelt. Nesa var på og søksiveren var høy, og til min glede så blandet han ikke inn halsmelding (siden vi har trent så mye på det i det siste) men kom raskt tilbake til meg med fin-fin melding. Alt i alt en super avslutning på en utrolig morsom treningsøkt!

Rypejakt i hunnedalen og fornøyelsespark-søk

Det er nå den tiden av året der den frie natur roper litt høyere på meg enn vanlig, og derfor lot jeg denne fredagen hund være hund og tok med meg safarikjeks, kaffe, hagle og hund (og en jaktkamerat) og reiste til hunnedalen for å gå på rypejakt. Sauene er nede fra fjellet så Odin får gå fritt, noe som gjør at slike jaktturer er balsam både for min og Odin sin sjel. Vi startet marsjen oppover fjellet i 9-tiden på morgenen, og var tilbake ved bilene ca halv 4, og med tanke på at vi kun hadde tilsammen 10 minutters pause så var det ei veldig fin kondis-økt både for meg og Odin. Når utbyttet i tillegg blei 2 ryper (ei på hver av meg og Gunnar) så var jo det ekstra gøy. Selvfølgelig så jakter jeg jo mest for naturopplevelsen sin skyld, men det er jo alltid gøy å kome ned fra fjellet med en kommende utmerket middag i sekken da.

Nede ved bilene satte vi oss og slappet av litt før hjemturen, og da oppdaget jeg at Odin var litt halt på ene bakfoten - typisk! Vi hadde gått i mange timer i til tider svært så ulendt terreng, så jeg gav ham ei grundig massasje- og tøye-økt før han ble satt i buret. Så allikevel litt tendenser til halting på fredagskvelden, så det blir for Odins del ei litt rolig helg sånn treningsmessig.

Lørdag morgen tok jeg med meg Odin ut på tur i gatene for første gang på lenge. Vi pleier jo vanligvis å gå til nermeste skog og løpe og leke der, men idag var turen litt mer målrettet. Vi skulle til Kongeparken for en gjennomgang av parken sammen med parksjefen, siden vi etter planen skal få bruke fornøyelsesparken til trenings- og øvelsesområde utenom åpningstidene. Selv om det var masse folk i parken denne lørdagen, så tok jeg Odin med meg og gikk rundt for å ta området og alle attraksjonene og karusellene i nermere øyesyn. Odin gikk konstant og snuste etter rester av is, pølser og andre ting som barna hadde "lagt fra seg" på veien, så han fikk seg etpar godbiter underveis på runden. Masse lyder, ting som beveget seg overalt og unger som løp rundt og hylte var det overalt, men det så ikke ut til å bry Odin, han gikk og tuslet og snuste akkurat som om vi var ute på en vanlig tur. Allikevel virket han ganske trett når vi kom hjem igjen, men det kan jo også ha noe å gjøre med gårsdagens fjelltur... Haltingen hans var iallefall borte nå, noe som beroliget meg veldig. Har jo hele tiden forkalknings-spøkelset liggende i bakhodet, så ser veldig alvorlig på selv det minste tegn til plager eller smerter. Denne gangen var det imidlertid tydeligvis falsk alarm.

Tur med Snuppa i Ålgårdsheiene.

Idag tenkte jeg å følge dyrlegens råd om å ta litt hvile fra hardtreninga fram mot A-uka, så jeg ringte Krissi og fortalte at Snuppa kom til å bli kidnappet og tatt med på en lang fjelltur i rolig tempo, noe det virket som om Snuppa egentlig syntes var helt ok. ;) Jeg hentet henne hjemme hos Krissi og satte kursen mot flassavannet og fjellene som omkranser det for å ta en god tur med de to søte små firbeinte.
For å få litt trening selv samtidig så ble det til at vi gikk oppå ryggene fra topp til topp, så det ble mye opp og ned i variert terreng, noe som passet utmerket for både meg og hundene. De to gikk for det meste og daltet etter hverandre og hadde snuse- og tissekonkurranser oppover langs stien, og hver gang jeg stoppet på toppene så satte de igang jaktlek med hverandre og storkoste seg.

Etter ca en time så startet det å regne, så da satte vi kursen hjemover igjen. Turen ble da ikke lenger enn 2 timer, jeg hadde jo egentlig tenkt å være ute i minst 3, men så lenge hundene løp og lekte så mye som de gjorde så var vel kanskje 2 timer lenge nok. På vei hjem stoppet jeg innom dyrlegen og lånte meg en børste og fikk lettet begge hundene for etpar kilo med løs pels, så bar det hjem for spa-behandling (les: en skikkelig dusj) for begge de to pelskledde. Ytterligere et kilo pels forsvant fra hver av dem da, og det var tydelig at de var fornøyde med det, for etter dusjen og en skikkelig omgang med håndkleet for å tørke dem så godt det lot seg gjøre, så var det full fres rundt og rundt spisebordet i stua i vill lek - Jaging og bryting og skikkelige propellhaler på begge to. Etter ca et kvarter med dette så formelig segnet de om og sov som steiner på stuegulvet i noen minutter, og akkurat da Krissi banket på for å komme og hente snuppedyret, så hadde de tydeligvis ladet opp batteriene nok til en ny omgang med jaktlek rundt spisebordet, og denne gangen med noen innlagte runder rundt krissi, som for å vise at "vi vet du er her og vi er glade for å se deg, men vi er faktisk litt opptatt akkurat nå."

Etter at de hadde fått lekt fra seg så tok Krissi med seg Snuppa og reiste hjem, og da var det slutt på å spille tøff og energisk for Odins vedkommende - da var det rett opp på soverommet og etter 2 sekunder så lå han i en krøll på gulvet ved siden av sengen og sov - tungt og høylytt!

Utrolig gøy å kunne få "låne" andre hunder å ta med på tur sånn som vi fikk til idag, og spesielt når det er hunder Odin leker så bra med og går så godt sammen med som Snuppa. Det er tydelig å se at selv om han er en pappagutt uten like og trives godt i mitt selskap, så er det ekstra gøy å ha andre pelskledde å boltre seg sammen med. Selv om de begge fikk slitt seg skikkelig ut idag, så har det vært i et tempo som de selv har styrt, og de la hele tiden inn små pauser hvis det ble for mye lek, så ut fra det mener jeg bestemt at det ikke kan regnes som hard trening, snarere som en gøy rekreasjons-økt, og det må vel være lov. For mitt eget vedkommende så ble det en passe hard økt i bratte bakker med sekk på ryggen, og sånne turer kan jeg jo aldri få nok av nå i treningsperioden frem mot hovedkurs.

En ydmyk takk!

Siden innlegget fra samlingen ble så langt at jeg mistenker at folk ikke leser hele greia men bare hopper til slutten ;), så legger jeg heller ut en STOR takk til Tone og Paul for et fantastisk bra opplegg i helgen! Jeg hadde enormt stort utbytte av dette, og føler virkelig at jeg lærte mye om både eget arbeid i forkant av og i selve søket og ikke minst mye om samarbeid i søk - både samarbeid mellom flere ekvipasjer og samarbeidet inad i ekvipasjen. Uvurderilg lærdom som jeg skal ta godt vare på og som jeg føler har gitt meg mye god bagasje med tanke på A-uka til sommeren. Nok en gang TUSEN, TUSEN TAKK!!!

kose- og hviledag

Nydelig dag idag, så jeg bestemte oss for at vi skulle ta en tur opp til flassavannet for å bade. (generøs som jeg er så ble det bestemt at Odin skulle få ta seg av all badingen selv denne gangen) Siden vi tross alt skal på treningssamling til helgen så kan det være greit å la ham få litt rolige dager med bare kos og gøy i forkant, så det ble 2 korte sporoppsøk igår og bare svømming og lek idag. Skal ærlig inrømme at jeg fikk veldiglyst til å ta meg en svømmetur selv også, men med den kalde vinden som vi hadde så ville det nok bare medført at forkjølelsen min hadde kommet i retur. Får vente littegrann med badingen for min egen del, og heller bare la Odin få den gleden selv en liten stund til.

Ettertanker og observasjoner

Idag var det hviledag for Odin. Etter prøvene så ble det en litt lengre kveld enn jeg hadde tenkt meg i middagsbesøk hos et vennepar, og siden denne søndagen allerede var lovet bort til Lions' røde fjær aksjon, så ble det ikke trening på oss. Jeg tok med meg Odin og Siv og fikk utdelt en innsamlingsbøsse og satte avgårde for å gjøre en innsats. mens Siv gikk rundt og banket på dører så gikk jeg og Odin på tur i gatene, og han fikk til og med tid til en liten svømmetur, noe som tydeligvis var ekstremt kjærkomment. Etter badingen så bykset han rundt som en mellomting mellom en liten valp på speed og en våryr kanin - veldig gøy å se på, men ikke fullt så gøy å faktisk henge fast i andre enden av kobbelet.

Etter at vi kom hjem fra prøvene igår så la jeg raskt merke til at Odin oppførte seg ganske så annerledes enn han pleier - han var skikkelig klengete og kosete, og gikk i beina på meg hele tiden. Etpar ganger fikk han noen skikkelige raptuser og oppførte seg akkurat som en valp. Det var jo utrolig gøy å se, men det tok litt tid før det slo meg hva som forårsaket denne oppførselen. Min første tanke om det var jo at Odin hadde forstått at jeg var utrolig stolt over ham, for han har jo hatt lignende oppførsel (dog ikke så ekstremt) tidligere når han har gjort noe som har gjort meg stolt av ham. Utrolig hvor lett de merker seg sinnstemningene våre, og jeg er ikke i tvil om at de forstår når vi mener at de har gjort noe bra - ikke ut fra det vi sier, hverken ord eller toneleie, men ut fra kroppspråket vårt. Når jeg satte meg ned med middag og en øl og bare slappet totalt av etter prøven, så slo det meg jo også at Odin faktisk hadde oppført seg veldig merkelig i dagene frem mot prøven også, men da på motsatt måte - han ble roligere og roligere, dempet skikkelig og ble veldig urolig når jeg gikk fra ham. Han gikk ikke helt oppi føttene mine sånn som nå etter prøven, men han passet på å alltid være i samme rom som meg sånn at han hadde kontroll på meg til enhver tid. Nå som prøvenervene mine var borte så begynte jeg å tenke over dette, og da slo det meg at det han gjorde både da og nå var å reagere på og speile min sinnstemning. Når jeg ikke fikk sove, gikk og var nervøs og hele tiden forsøkte å "berolige" Odin uten grunn, så ble han mer eller mindre et speilbilde av min sinnstemning, og nå etterpå når jeg bare var glad, stolt og helt rolig, så speilet han det. Jeg har jo alltid visst at hunder oppfatter signaler i vårt kroppspråk som vi gjerne ikke engang vet at vi sender ut og at de "innretter" seg mye mer etter disse signalene enn de gjør til de faktiske kommandoene vi gir dem, men jeg kan ikke huske å ha stått midt oppi et så utrolig klart eksempel på akkurat det tidligere. Når jeg stod midt oppi det så tenkte jeg ikke engang på det (noe som vel må sies å være ganske vanlig), men i etterkant så fikk jeg virkelig satt meg ned og evaluert ikke bare prøvene og oppførselen etterpå, men hele situasjonen. Det er jo ingen tvil om at for Odin's vedkommende så har disse A-prøvene vart i ihvertfall 4 dager. 4 dager med uvanlig oppførsel fra meg som har gjort ham usikker og utrygg, og så en hard treningsøkt før alt var tilbake til normalen igjen. Ikke rart han var hoppende glad.

Da er vi altså igang med et forsøk på et nytt og bedre liv - iallefall hva gjelder blogging. Jeg kommer ikke til å kopiere inn alt fra den gamle hjemmesiden til Odin , men linker heller til den her: http://www.freewebs.com/armageddonsrottweiler

Hvis jeg bare klarer å holde løftet mitt til meg selv, så skal jeg legge inn kontinuerlige oppdateringer og treningsdagbok for Odin i denne bloggen. (så jo hvordan det gikk på forrige forsøk - holdt ut i etpar måneder før siden døde helt, men jeg satser på å gjøre det bedre denne gangen.)

Idag må vel sies å være den verste dagen jeg har hatt på lenge. Har ikke sovet noenting i natt på grunn av morgendagens prøver, og jeg regner ikke med å få noe mer søvn i natt. Det kommer med andre ord ikke til å være mer futt i meg imorgen enn det er i en helt gjennomsnittelig klump med jordbærgele. Prøvenerver har aldri vært et problem for meg når det kun er jeg som skal testes, men nå som det er like mye Odin og samspillet mellom oss to som skal testes så er jeg drittnervøs, for da har jeg ikke kontroll over alt som kan ha innvirkning på prøvene. Hadde det bare vært mulig å omprogramere Odin sånn at jeg kunne sluppet de usikkerhetsmomentene så hadde nok nervene mine ikke strittet sånn som de gjør nå, men siden han mangler USB-port så er det nok heller vanskelig. Tenkte å sette meg ned med ham ikveld og tegne og forklare og sette på lydbok om konsekvensanalyse for ham, men er ikke sikker på om det vil hjelpe.

Denne uken har vi bare hatt ei treningsøkt på onsdagen - noe som skulle være ei kort motivasjonsrundering (men som heller ble en perfekt oppvisning i lite motivasjon) og nå går han bare hjemme og kjeder seg og bygger forhåpentligvis opp mye overskuddsenergi og motivasjon til vi skal på med treningstøyet imorgen.