B-øvelse og KO-arbeid.

Trakk fra gardinene idag og fikk en skikkelig nedtur - Tykk tåke og utrolig dårlig sikt! Den andre tanken min var at hundeførerne ville få en skikkelig utfordring med orienteringen i tåkehavet, noe som var en liten opptur, men den foregående tanken var litt værre - Ville sea-kingen kunne fly og assistere oss i dette været? Desverre viste det seg, når jeg ankom oppmøtestedet, at de hadde fått flyforbud pga fare for ising. Heldigvis så visste ikke ekvipasjene om helikopteret, så for dem ble det ikke noen nedtur, men etter å ha brukt masse tid og bearbeidelse av 330-folka, så var det jo litt synd at det var været som skulle sette en stopper for samarbeidet og spenningsmomentet, men sånn er det jo bare av og til, og været er det jo svært lite å gjøre med.

Utkallingen ble sendt ut kl 8 idag tidlig, og det gikk ikke mer enn 3 sekunder før det begynte å tikke inn "mottatt"-meldinger, så det virket som om alle hadde sittet og stirret på telefonen hele helgen (som også var det jeg håpte på, og som jeg la opp til...). Etter frokost så kjørte jeg ned og møtte figurantene, og fikk instruert dem om oppgavene deres, og så bar det ned til Mega, der Georg Grødem fra politeiet ventet, klar til å instruere den "heldige" som ble utpekt til hundefaglig ansvarlig om casen. Vi ble enige om å dele opp casen, og kun fortelle hundeførerne om den første savnede og holde igjen inforen om de andre to til de var nesten ferdige med å legge opp søksplanen. Planen viste seg å være god, for etter at de var nesten ferdige så måtte de revurdere hele planen sin, så da fikk de et ekstra stressmoment der. Når en endelig plan var klar, så var alle ekvipasjene veldig klar til å bare komme seg i bilene og avgårde, men som på en ekte aksjon så sender man ikke ut folk i felten uten å ha gjennomgått søksplanen med KO, så jeg holdt dem igjen og fikk en gjennomgang av hele opplegget sammen med Georg. Når alt det var gjort (og siden jeg litt tidligere hadde fått den endelige beskjeden fra 330 om flyforbudet) så sendte jeg ekvipasjene avgårde for å starte søket.

Jeg ankom og opprettet et fremskutt KO, og etter en liten stund så ankom 2 av ekvipasjene og startet søket, mens de 2 andre parkerte og startet på en parkeringsplass noen hundre meter lenger borti veien. Etter noen minutter hadde jeg fått alle til å melde seg på nett, og søket var igang. Det varte ikke lenge før jeg satte igang første forstyrrelse/treningsmoment - kartreferanser og situasjonsrapport fra samtlige, noe som gikk veldig greit for alle sammen. Det eneste "problemet" med øvelsen viste seg jo å være at funnene kom litt vel raskt. Søket ble startet kl 10 over 10, og allerede kl 10 over halv 12 var alle funnet. Kan vel egentlig ikke kalles et problem, heller bare et godt nivå på de kommende ettersøkningsekvipasjene våre. Nå var de jo så heldige at de fikk hjelp av god sporsnø, men allikevel så fortjener de virkelig ros i massevis alle sammen, siden de virkelig løste oppgaven både raskt og utmerket, selv med alle de utfordringene jeg forsøkte å stresse dem med.

Etter at alle var funnet og alle hadde fått funn, så bar det hjem til meg der det var debriefing med grundig gjennomgang av sporlogger, søksplan, funn og alt det folk lurte på, akkompagnert av kaffe og nybakt sjokoladekake (tusen takk til Siv). Håper og tror at alle hadde godt utbytte av øvelsen, og at case og setting gav dem et lite innblikk i hvordan en reell leteaksjon fungerer. I ettertid har jeg tenkt at fremtidige øvelser for ekvipasjer under opplæring (og oss mindre erfarne A-ekvipasjer) vil være en fordel å ha med en av instruktørene våre, eller iallefall en mer erfaren HF med masse aksjonserfaring) i KO, som kan være med å observere alt fra søksplan til praktisk søk, og som i tillegg kan komme med masse innspill på debriefingen. Nå var jeg jo så heldig å få med meg Trond denne gang, som kunne komme med en del nyttige innspill til dem som hadde vært ute i søk, for jeg skal være ærlig å si at jeg ikke føler meg helt vel med å sitte å komme med råd til de som har vært ute i søk. Føler jo at jeg bare gjentar ting jeg har hørt eller opplevd selv bare et fåtall av ganger på aksjoner, istedenfor å kunne komme med råd som jeg selv har masse erfaring med. Det skrives iallefall ned på min øvelses-huskeliste, så fra og med idag så har instruktørene (og instruktørkandidatene) våre fått en ny oppgave av meg.

Målet mitt var iallefall å gjøre øvelsen så realistisk som mulig, og jeg håper at jeg i det minste fikk det sånn noenlunde til. For Odins del så ble dette en dag med masse gøy lek og intervalltrening med tennisball i snøen etter at ekvipasjene hadde fått søkt av området ved KO, og for min del så var det (i tillegg til gøy) ei veldig god trening i sambandsbruk, søksplanlegging og koordinering av søkemannskaper, noe jeg ikke akkurat tror er en ulempe å få trent på.

Nok et overvær på Dale

Har hatt besøk av Kjetil og Kristin i helgen, som var snøflyktninger for anledningen. Siden Odin har en tendens til å være litt "konge på haugen" i eget hus, så betød det i praksis at huset ble delt i 2 soner, en Joppe-sone og en Odin-og-pus-sone. Inndelingen medførte jo litt ekstra stress for begge hundene, men de taklet det egentlig veldig fint. På lørdagen var det praktisk trening og overvær på Dale for Odin og meg, og planen var å kjøre samme opplegget som forrige onsdags-økt. Desverre var ikke vinden (eller den lille trekken som såvidt klarte å bevege "vindmåleren", men som her blir kalt vind) sånn som jeg hadde håpet, noe som medførte litt lenger gåtur enn jeg hadde planlagt. Det var jo ikke noe stort problem å gå litt ekstra da, men vindretningen gjorde at det ble vanskeligere å få lengde på overværsslagene uten å måtte gå inn i sporterrenget til de andre. Vi fikk allikevelei veldig bra økt med to fine funn der Odin fikk jobbet veldig selvstendig, samtidig som han var veldig lett å styre ut på lange slag bare med et minimum av plystring og håndsignaler. Veldig gøy å se at samarbeidet mellom oss nå fungerer nesten helt perfekt, det vil si at jeg delegerer og peker/forklarer og Odin gjør alt det tunge fotarbeidet. Når Odin i tillegg så tydelig viser at han trives med arbeidsfordelingen vår, så kan det jo nesten ikke bli bedre. Det er tydelig for meg at vi nå har funnet et aktivitets- og treningsnivå hvor Odin akkurat får nok aktivisering til at han er fornøyd, men ikke så mye at han går lei og mister motivasjonen. Kommer nok til å holde på denne oppskriften selv når det nærmer seg re-godkjenning til neste år, for det er tydelig at (iallefall for Odin's del) så gir ikke større mengder trening nødvendigvis bedre resultat.

Radiokjendis

For å skape litt blest om både årets B-øvelse og om NRH, så sendte jeg ut en mail til flere lokalaviser, samt nrk rogaland og tv vest med informasjon om hva vi driver medog hva som venter våre B-godkjente til helgen. Responsen lot ikke vente så lenge på seg, og idag ble jeg "tvunget" til å stå opp så ukristelig tidlig som kvart på 6 for å kunne være utenfor hos nrk rogalands studio halv 8. Hørte selvfølgelig på radioen når jeg kjørte utover, og allerede da reklamerte de med at de skulle få besøk av en redningshund senere i sendingen. Når jeg ankom så gikk jeg og gjemte beredskapssekken min inne i et skoghold, og gavde ned 2 votter som Odin skulle finne. Etterpå var det intervju, der jeg forsøkte å gi så mye info om utdanningen og treningen av en redningshund som mulig, samt forklare litt om øvelsen (uten å si for mye, siden jeg var redd at noen fra B-gjengen hørte på...), før det var tid for en liten "oppvisning"

Fikk vist litt av lydighetstreninga vår (enkeltdekk med masse forstyrrelser mens jeg gikk inn til studioet for å hente vesten min med belønningen til Odin), samt et flott søk og melding på gjenstand i tillegg tilapportering av 2 nedgravde votter. Intervju-dama var veldig imponert, og det tror jeg hun fikk gitt skikkelig godt intrykk av under sendingen, og for min og Odin sin del - vel så var det mye venting (spesielt for en gutt som var kjempeklar for å komme seg ut i søk), men vi fikk jo uansett masse gratis (og forhåpentligvis god) pr for Dio-et vårt da, så da var det liksom helt greit å måtte gi avkall på morgensøvnen. Det eneste litt dumme var jo at selv om vi hadde gått gjennom presentasjonen av Odin og meg flere ganger, så presterte intervjueren å presentere meg som lederen for norske redningshunder - noe jeg ikke var helt fornøyd med, men man må vel kanskje bare regne med litt sånne små-glipper under en live-sending? Jeg håper bare at innslaget kan ha blitt hørt av noen grunneiere som nå har blitt gjort oppmerksomme på oss og at vi på den måten kan få tilgang på mer terreng, eller at oppmerksomheten på andre måter kan komme Dio-et til gode!

Selvstendighetstest...

Denne onsdagen var for min og Odin's del satt av til å teste ut lange overvær på markene på Dale, siden han i det siste har drevet med noe som kan minne litt om pendling når han får ferten av noen på lang avstand. Jeg ønsker jo at han skal tilbake på det nivået han var på tidligere med tanke på selvstendighet sånn at han selv følger opp ferten uten å hele tiden returnere for å passe på at jeg følger opp. Fikk derfor plassert ut Bjørn Erik og Aud utpå marka slik at vi (les: Odin) kunne få ferten av dem fra veien. Idet vi kom opp forbi bygningene og nærmet oss marka, så gikk Odin inn i kompasspil-modus, og da var det bare å slippe ham. Det ble et flott overvær på etpar hundre meter, men når han returnerte så jeg at han ikke hadde tatt bittet. Det betydde ikke at han ikke hadde plukket med seg noenting, neida - i munnen, som et alternativt bitt, var den rosa grisen hans som han hadde klart å snappe fra Bjørn Erik når han var inne for å melde. Han kom fint inn og satte seg på plass, uten å slippe grisen, og tok den med seg tilbake på påvisning der det ble lek og gøy og godbit. Han har jo tidligere tatt feil i farten, og meldt med pinne og kongle etpar ganger, men dette kan vel ikke kategoriseres som annet enn ei skikkelig grisemelding, samme hvor teknisk bra den var.

Etter første funn sendte jeg Odin på et runderingsslag tvers over jordet, i håp om at han skulle få ferten av Aud på veien ut. Problemet her var jo at han ikke stoppet når han hadde krysset jordet, men fortsatte videre oppover mot runderingsløypa, der Aud hadde gått ut. Engstelig for at han skulle finne sporet hennes så kallte jeg ham inn igjen og sendte ham avgårde med en "pass på"-kommando. Fart og søksintensitet var det ikke noe å si på denne gangen heller, og det viste seg at Aud hadde gått omtrent dobbelt så langt som jeg hadde trodd, så på dette slaget fikk Odin jobbet utrolig selvstendig og lenge med å lokalisere henne. Slaget, fra han første gang slo på ferten og til han klarte å lokalisere Aud, ble vel på 450-500 meter, og han jobbet skikkelig intenst og selvstendig og enset ikke når jeg bevegde meg rundt i teigen, noe han i det siste har vært veldig observant på. Når han omsider klarte å lokalisere Aud, så var han havnet på feil side av kanalen som deler jordet på langs, og han jobbet ekstremt med å finne en plass å komme seg over. På et tidspunkt ble frustrasjonen så stor at han gikk over i hals, men når det ikke gav noen resultater, så måtte han bite i det sure eplet og ta en omvei ca 50 meter tilbake for å krysse broen over kanalen for å kunne komme seg helt inntil Aud. Når det var gjort så meldte han flott, og når han i tillegg fikk "stjele" et av Odin (Aud sin) sine pipedyr etter litt drakamp med biteskinnet, så var det helt tydelig at alt var helt perfekt for Odins vedkommende. Kjempegøy og kjempebra økt - ei sånn som virkelig gir mersmak og motivasjon for en sliten hundefører (og tydeligvis også for en ikke fullt så sliten hund)!

Miljøtrening og ekstremforstyrrelser i Bergen.

Første gang i et helt nytt miljøtreningsområde, og første miljøtrening på LENGE, så alt lå til rette for ei kjempebra søks- og motivasjonsøkt for Odin denne mandagen. Vi ble første ekvipasje ut siden vi ikkje kjente området fra før (sånn at jeg ikke fikk sjangs til å se området og gjøre meg opp noen tanker/formeninger før vi skulle ut i søk) og jeg armerte Thomas med biteskinn og godbiter og han gikk for å plassere ut 2 figuranter.

Området var et sandtak med svære grushauger, og et utelager for masse containere. Odin fikk på seg merketrekanten sin (kjører vanligvis slike miljø/ruin-økter med umarkert hund, men på grunn av mørket og muligheten for anleggstraffikk, så ble det slik) og så bar det igang. Han var helt i fyr og flamme over å få lov til å løpe rundt i snø og samdhauger, og det varte ikke lenge før han tydelig slo på første fig, som lå på toppen av et aldri så lite grus-fjell. Etpar forsøk på å komme seg opp på mindre egnede steder, og så fant han til slutt et sted der han kunne klatre seg oppover. Ikke lenge etter hørte vi halsen, og da var det bare for meg å legge på sprang opp for å hente ham.

Neste funn var inne på lagringsplassen for containerne, og det varte ikke lenge før Odin hadde peilet seg inn på en container. Først kom det etpar litt nølende bjeff, men etter litt sirkling, piping og graving på den, så var han sikker - her er det noen! Satte igang halsingen, men på "feil" side av containeren. Hanne lå helt intil åpningen i fronten av containeren, mens Odin stod bak og halset. Etter en stund tok han en ny runde, og denne gangen hoppet han opp med framlabbene opp på containeren og strkk seg slik at han fikk se figuranten, og da var det rett i belønning etter etpar hals. I ettertid har jeg tenkt at jeg absolutt burde ha fått belønnet ham når han stod og halset jevnt og fint uten å ha sett figuranten, men der og da var det ikke bare langt fra mine tanker, men også nesten umulig å få gjennomført i praksis. Uansett veldig bra å se at han ikke gir seg når han har bestemt seg for hvor figuranten er, og det at han gjerne vil helt "up-close" til figurantene er jo bare positivt - for det minsker jo sjangsen for avstandsmelding på ettersøk.

Etter at alle hundene var ferdige (Kira var siste hund ut siden hun hadde løpetid) så fikk jeg lagt ut en figurant til slik at Odin ville få overvær nesten med en gang han kom ut av bilen. Utfordringen her var at Kira stod og ventet på ham utenfor bilen, og de fikk snuse litt på hverandre før hun ble satt i buret. Utrolig nok, medtanke på hvor ekstrem Odin vanligvis er når det er løpske tisper i nærheten, og med tanke på at han og Kira leker så godt sammen til vanlig, så var han faktisk mer opptatt av å få komme seg i søk enn å få snuse på løpetids-lukter. Kjempefornøyd over å få testet ut hvor mye han faktisk stenger ute når han er på jobb.

Første trening etter ferien

Stedet var Vigreskogen, og med store forhåpninger om lite snø (for det kan vel ikke være noe særlig mye snø inni tett skog så nær kysten - trodde jeg iallefall) plasserte jeg Odin, som var overtent etter en uke uten hverken trening eller far, i bilen og satte avgårde. Skuffelsen var stor for min del når jeg så at snøen lavet ned i Vigreskogen også, men heldigvis så det ikke ut til å legge noen demper på Odins humør, noe jeg i ettertid har tenkt meg til at må skyldes det faktum at han får sitte tørt og varmt i bilen når han ikke er ute og har det gøy, mens vi to-beinte må slite med snøværet hele dagen - urettferdig kanskje, men det verste er jo at etter at vi hadde fått klaget fra oss litt om vær og temperaturer, så var det egentlig helt ok å være ute.

Siden det var så lenge siden forrige trening, så valgte jeg å være med meldingstrenings-laget i lille-løypa der det er veldig oversiktelig og lett å se hva Odin kunne finne på av krumspring, og jeg kjørte 2 korte økter med rundering. Første økt ble en ukjent oppgave på 250/300 meter med 2 funn, og den gikk egentlig over all forventning med tanke på at Odin har hatt en tendens til å gå 100% på selvstyring når det er lenge siden han har fått trent sist. Denne gangen var han lett å styre og søksiveren og farten var det ikke noe å si på heller. Andreøkta skulle være etpar blindslag før første funn, og så noen blindslag til før funn og forhåpentligvis melding på en sekk med påfølgende spor til figuranten. Det var iallefall sånn jeg hadde tenkt meg at det skulle bli, men som alltid, og som jeg dermed virkelig burde ha lært meg til nå, så går ikke ting helt som planlagt når jeg forsøker å detaljstyre Odin... Han tok et langt slag og fant Morten på første slaget, så fikk vi 2 blindslag før han var borte leeeeenge og kom inn med melding. Helt sikker på at "der var det ingen - han må ha meldt på et sete/spor fra ei tidligere økt, så tok jeg ut bittet og sendte ham på nytt slag. Fikk ikke noen melding på sekken denne gangen heller, siden han fant sporet før sekken og meldte på det, men etter litt "overbevising" så meldte han på sekken til slutt. Når vi skulle gå sporet så var jeg litt forundret over hvor ukonsentrert og labert han gikk et så ferskt spor, men når vi kom frem til Gro så fikk jeg forklaringen - Odin hadde vært ute hos henne og meldt tidligere, så han hadde allerede gått det sporet... Ikke rart at han var litt nølende da, etter at jeg, uvitende vel å merke, hadde forsøkt å nekte ham å gå sporet ved å rope ham av 2 ganger når vi lette etter sekken...

Uansett så var det en veldig gøy treningsdag, både for Odin og meg, og selv om det ikke gikk slik som jeg hadde planlagt, så var det ei oppløftende trening når jeg så hvor motivert og intensivt Odin jobbet og ikke minst når jeg så hvor lett det gikk å styre ham selv med den overtente intensiteten han hadde, som av og til kan ødelegge samarbeidet mellom meg og Odin litt... (Ikke lett å samarbeide når man er 100% avhengig av sansene til samarbeidspartneren, og den samme partneren er 100% klar over at han vet og kan best, og dermed også velger å gjøre ting på egenhånd....)

lavine-markering i Vatneleiren

Bare for å gjøre noe annet treningsmessig, så ble jeg med Gro Elin, Hugo og Frank på litt lavine-markeringstrening i snøhulene som Hugo har fått laget til i Vatneleiren. Nå har jeg jo ingen planer om å godkjenne vinter med Odin, men er jo alltid gøy å kjøre litt annerledes momenter av og til, og her var det altså en variant av utilgjengelige figuranter som skulle testes.

Vi startet med å fyre Odin litt med biteskinnet før han ble sluppet den i en åpen grav til Frank der det var masse belønning før jeg fikk halt ham ut av hulen igjen. Etterpå ble inngangen dekket med snø før vi slapp Odin til igjen og lot ham grave seg inn. Første gang gikk det helt fint, og full belønning, mens andre gang slo frustrasjonshalsen inn og han halset mens han gravde seg innover. Ideelt sett så burde han kanalisert all frustrasjonen i gravingen, men med tanke på at han i ruinsøk har blitt trent til å halse på utilgjengelige figuranter, så var det jo ikke så rart at han startet halsingen også her. Det positive var jo at han ikke sluttet å grave når han gikk over i hals, men at han startet multitasking istedet. Etter funnet så ble han fyrt litt med biteskinnet igjen før han ble satt tilbake i bilen.

Til andre økta hadde vi fått inn eksterne figuranter, i form av noen sjøspeider-ungdommer, og disse ble armert med pølsebiter og sendt ned i hulene. Odin tok seg helt fint inn til første fig, men i grav nr 2 fikk han litt problemer med å komme seg inn gjennom det bittelille hullet (som var tilpasset Fox og ikke Odin), og når han fikk belønning i inngangen til graven uten å ha kommet seg helt inni, så mistet han litt interessen for videre graving. Vi hjalp ham litt med å fjerne de største isklumpene og den mest hardpakka snøen, og etter en stund så krøp han inn og fikk kos og godbit. Som ei intensitetsbyggende økt så var denne andre økta kanskje ikke det helt store, menuansett - vi fikk kost oss litt i snøen og Odin fikk flere "funn" og masse belønning, så som en ren kose- og leke-økt så kan vi vel ikke annet enn å si oss fornøyde...

Lang gåtur og masse dyp snø

Idag var det duket for praktisk oppgave, og jeg ville nok en gang sjekke ut hvordan Odin jobbet når han var sliten. Har jo testet det ut tidligere, men ikke i snø, og så gøy han synes det er å leke i og med (og ikke minst spise) snø, så tenkte jeg at det idag var duket for en sjekk. Paul laget et opplegg for meg og kjørte meg fra Dale og til Gramstad, med beskjed om at vi skulle søke oss tilbake til parkeringsplassen på Dale.

Vi startet med å søke oss på kryss og tvers over hele sørvestsiden av dalsnuten mot resasteinen, og to ganger fikk jeg noen skikkelige markeringer der Odin ble stående og være lenge, og begge gangene når jeg gikk bort til ham for å se, så varte det ikke lenge før det kom turgåere inn i synsfeltet på turstien til Dale. De var langt borte, med et vann mellom oss, men synes allikevel det er litt merkelig at Odin ikke tar avgårde på de avstandene slik som han gjorde før - tydelig at vi må trene mer på laaaaange overvær igjen.

Når vi kom oss videre forbi stikrysset dalsnuten/dale, så dro Odin avgårde på første funn av en turgåer. Her var ikke meldingen helt som ønskelig, siden jeg bare stod 20 meter fra og var fullt synlig for Odin, og i tillegg så var turgåeren raskt framme med både kos og god-ord til Odin, noe som gjorde at Odin ble mer interessert i å få kos enn å melde, men når jeg snudde ryggen til, så plukket han meldingen og returnerte fint. Det skjedde en gang til når vi møtte turgåeren for andre gang, men denne gangen gikk meldingen mye bedre. Uansett så avdekket dette nok et moment som må trenes på - nemlig "annerledes" figuranter (- dvs vanlige folk som oppfører seg vanlig, og ikke lukter pølsebiter og oppfører seg som figuranter...)

Etter en stund så fant vi en campingstol stående sammenpakket i snøen (som jeg husket å ha sett at Trond hentet ut fra bilen sin tidligere). jeg tok av meg sekken og fant fram sporsele og sporline og lot Odin få surre rundt i snøen og søke litt spor mens jeg gjorde det. Det gikk masse spor i ring rundt stolen, og det var veldig greit å la Odin bruke litt tid i frittsøk mens jeg klargjorde for sporoppsøk. I og med at jeg hadde forestilt meg en overværsløsning, så lot jeg sekk og stol stå mens jeg satte avgårde på sporet, noe jeg raskt startet å forbanne meg selv for når sporet bare gikk nedover og nedover nærmere bygningene på Dale. Så hardt som Odin trakk og så raskt som det gikk, så var det hverken tid eller mulighet til å stoppe eller snu for å hente noen av delene. Etter funnet av Trond, som gikk utrolig greit selv med alle fellene og faenskapet som Trond hadde lagt inn i sporet, men så var jo sporet veldig ferskt da, noe som gjorde det til et helvete å prøve å holde følge der til stadighet jeg gikk til både knes og til rævs i snø...

Etter funn og belønning så var det altså duket for en tur opp stien igjen for å hente sekk og stol, og på veien opp så fannt og pporterte odin en av vottene til Trond, som han hadde mistet mens han løp opp for å legge ut startgjenstanden. Videre opp over stien så fikk vi en kanonmarkering, og plutselig så kom turgåeren fra tidligere frem fra bak en stein, på vei nedover til bebyggelsen der vi kom fra. Denne gangen ble det ingen melding, sikkert dels fordi vi bare var 5 meter fra hverandre, men også fordi det virket som om Odin hadde forstått at denne personen ikke var med på treninga, og med tanke på at vi egentlig var ferdige for dagen så gjorde jeg ikke noe mer nummer utav det enn å slå av en liten prat før vi plukket med oss sekk, stok og vott og tuslet oss tilbake til bilene.

Veldig fornøyd med at dagens trening avdekket noen viktige momenter som må trenes mer på, så forhåpentligvis så blir det masse lange overvær med"vanlige" figuranter når vi er tilbake fra ferie.

Påfyll og motivasjon

Idag var planen å gi Odin litt påfyll av funn etter et langt og resultatløst søk i Bergen, så jeg troppet opp på Dale for å rundere med masse funn og gøy. Det ble Steffen, meg, Helen og Bjørn som skulle trene sammen, og når det var Odin's tur så armerte jeg Steffen og Helen med biteskinn og gris og sendte dem avgårde med Bjørn som midtlinjegeneral.

Skule ikke ha noen tomslag denne gangen, kun masse funn, og i tillegg så skulle Odin på etpar av slagene få gå rett i lek for å gi ham litt ekstra motivasjon. Startet med 2 meldinger før det ble rett i lek på tredje slaget, to nye meldinger, rett i lek og avsluttet med melding der Helen var "hare".

Veldig gøy å se at Odin er så gira på å leke at han faktisk satte igang med kose-knurring ute hos Steffen, noe han vanligvis kun gjør når det er jeg som holder i biteskinnet. Tydelig at en periode med lite aktivitet (iallefall mindre enn vanlig), kombinert med en del godbitbelønning har gitt ham leke-abstinenser. Det kunne jeg også se på farten og søksintensiteten, som også var veldig bra idag. Skal allikevel ikke hevde at han er like superheit på lekene som enkelte andre hunder da, for han slipper jo uansett alt for en godbit, som det matvraket han er, men sånn som jeg så det så tok han selv initiativet til å fortsette leken selv etter godbitene, noe han ikke har pleid å gjøre tidligere. Selv tar jeg det som et veldig godt tegn, for før har det vært sånn at lekene er ok, men etter at figurantene har gitt godbit, så er det kun godbit som gjelder... Kanskje det er sånn at han har gått i barndommen igjen og trukket fram noen valpe-fakter? Eller kanskje er det bare det t han har fått lov til å være"bare hund" en periode, og at vi ikke har stresset med treningen sånn som vi måtte når vi hadde prøve-spøkelset hengende over skuldrene (og sånn som vi må gjøre igjen til neste år...)?

Vinterlige treningsbilder (Noen ganger og andre ganger...)

Noen ganger er det bare litt "sånn"....

"Ser deg altså........"

"så var det å plukke bringkobbelet ja..."

"har ikke helt lyst til å forlate deg her ute i snøen, men..."

Andre ganger er det litt annerledes....

"Heidervarduja! Stikkerinnmeddennemeldinganåjeg! Snarttilbake!!!"



(Tusen takk for flotte bilder Kaare!)

Første bergensaksjon

Som beskrevet i forrige innlegg, så varte ikke husfreden lenge etter endt treningsøkt igår. Var hjemme rett før 9, matet Odin og inntok vertikalen på sofaen for en liten power-nap. Hadde såvidt nådd et høyere bevissthetsnivå når telefonen ringte og jeg ble bedt om å pakke hund og klær og komme meg ut på aksjon. Etter å ha forklart at beredskapsutstyret lå igjen hjemme siden dette kun skulle være en rask tur opp og hjem igjen uten tid til noenting annet enn jobbing, så gikk det nøyaktig 5 minutter før telefonen ringte igjen med beskjeden: "kom allikevel, vi fikser utstyr!" Kastet på meg klær og spurte Odin fint om han ville bli med og finne mannen, noe han var veldig interessert i. 10 minutter etter siste telefon var vi avgårde (veldig lett med rask responstid når man slipper å tenke på utstyr...) og en liten halvtime senere trillet vi inn i KO. Vi var 5 hundeekvipasjer som umiddelbart ble sendt ut for å søke av nærområdene rundt Sandviken sykehus, og når vi hadde sjekket alle bygninger og boder og barnehager, så ble vi kjørt til fjells av sivilforsvaret for å søke i turområdene mellom Sandviken og Fløyen.

Kort fortalt så ble det patruljegang i nesten 4 timer, og når vi kom ned til KO igjen så hadde politiet akkurat fått inn en observasjon av savnede nede i Sandviken, så de hadde biler og røde kors-mannskap som gikk gatelangs der nede. Vi pakket sammen tingene våre og reiste hjem, (siden det var nok mannskap på den andre aksjonen på Ulriken så ble det mulighet for litt søvn i natt allikevel - ellers hadde vi blitt send rett dit for videre søk.)

Trillet inn i gårdsrommet ti på tre om natta, og var i dyp søvn 10 minutter etter, med Odin snorkende i fotenden av senga. klokka 6 mente imidlertid både Odin og en uforskammet våken og lystig vekkerklokke at det var på tide å iverksette de nødvendige tiltak for å komme meg på jobb, noe jeg svært så motvillig måtte se meg nødt til å godta. En kald dusj, resten av en pose boller fra "beredskapsposen" fra statoilstasjonen igår og etpar kafffekopper etterpå var jeg i bilen på vei til jobb, til noe som sikkert blir en lang og tung dag - ikke så mye med tanke på selve arbeidsdagen, men heller på bilturen hjem til Ålgård etter jobb...

nysnø, overflatesøk og figurant i en grunn grav

Overskriften sier vel det meste om dagens Bergens-økt...

Vi var 3 stykker som trosset snøværet og møtte opp på vannverket idag. Thomas og jeg var litt tidlig ute, så Odin og Kira fikk seg et kvarter med intens leking og lov til å "bare være hund" før Jan Inge kom. Siden snøen lå over en meter dyp ute i terrenget, så fant vi ut at vi ville trene momenter, og hva var vel mer nærliggende enn å trene på figuranter dekket av snø. Med det snøværet vi har nå så kunne det raskt ha blitt veldig reelt å finne en savnet person helt nedsnødd.

Jeg har jo trent en del gravmarkering tidligere, både sammen med lavinegjengen her hjemme og i Røldal, så jeg vet jo at Odin vet hva han skal gjøre når han er ute i et lavinefelt, men nå var det jo overflatesøk vi skulle trene på, og jeg var veldig spent på om Odin ville melde etter å ha gravd frem figurantene. Vi pakket figuranten vår inn i en jervenduk og dekket både duk og figurant med et lite snølag, før jeg tok Odin ut og gikk en runde med ham i frittsøk. Når vi kom inn i fertssonen så var det ingen nøling - han løp rett på figuranten og gravde han fram. Siden figuranten vi hadde gravd ned ikke var helt trygg på å bli hoppet og gravd på av en liten rottis, så måtte jeg ile til og belønne gravingen (figuranten var en gutt som Jan Inge hadde med, og han ropte at han ble tråkket på og at et gjorde litt vondt), så denne gangen fikk jeg ikke ventet ham ut for å se om han ville melde. Belønnet masse før Odin ble satt i bilen og det var min tur til å graves ned.

Andre økta gikk ganske likt, god intensitet i søket og flott gravmarkering, men selv om jeg ventet litt så fikk vi ikke melding uten å gi hjelp. Odin var så overlykkelig over å ha funnet noen nede i snøen at han vippet figuranten rundt på ryggen for å kunne gi et skikkelig "jeg-fant-deg"-kyss, og siden jeg ikke ønsker at han skal være så intens med figurantene han finnner i snøen, så gikk jeg inn, presenterte fastbittet og belønnte masse når han tok det. Ideelt sett så burde jeg nok armert figurantene med løsbitt og gitt odin etpar slike erfaringer, så om jeg klarer å få noen med meg på tilsvarende treninger på hjemmebane, så blir nok det oppskriften da.

Alt i alt så var jo ikke resultatet helt optimalt, siden jeg ikke fikk de meldingene jeg hadde håpet på, men det betyr bare at vi må generalisere meldingen enda mer. Om spådommene om flere slike vintre som denne i årene som kommer stemmer, så må nok overflatesøk i snø virkelig prioriteres! Det som jeg imidlertid var kjempefornøyd med var at Odin og Kira fikk leke skikkelig sammen og fikk lov til å bare kose seg uten stresset med trening. Og som miljøtrening så var det jo helt tydelig veldig gøy, både for hunder og førere.

Edit: Etter en times avslapping etter en ekstremsportlignende kjøretur hjem fra trening, så ringer telefonen, og Thomas kan opplyse om at det er ikke mindre enn 2(!) aksjoner på gang, og at det bare er å stille opp om jeg kan. Typisk nok så har jeg hatt 2 turer oppover uten beredskapsutstyret (denne gang fordi jeg ikke skulle være så lenge), og begge de gangene har det blitt utkallinger... Kan det være at det blir aksjoner FORDI jeg ikke har utstyret med meg?!? Iallefall, det legger en solid demper på humør og mulighetene til å få skikkelig ro når jeg vet at det blir utkalling med lånt utstyr og rødekors-mannskap med sekk diltende i hælene mine dersom det blir akutt nok... Sparker meg selv seiøst på leggen nå og kommer for fremtiden ALDRI til å la sekken og radioen stå igjen hjemme. Ikke engang om jeg skal på dagstur oppover!