Ufrivillig "lavinesamling"...

Det var duket for den årlige høst-samlinga på Tjørn denne helgen, men noe som minnet om høst var det absolutt ikke. Hjemme lå det en liten cm med snø, men når jeg kjørte oppover fra Bjerkreim og så at snølaget bare vokste og vokste helt til knehøyde oppe i treningsområdene, så skal jeg ærlig inrømme at treningslysten min giret seg ned etpar hakk. Etter en del springing i dyp snø i Røldal så haltet jo Odin i etpar dager etter forrige vinter, så jeg så med skrekk på hvordan det skulle bli etter ei helg med masse intensiv trening i tilsvarende dyp snø. Når vi allikevel var på hytta, og godt innstallert i skistallen, så varte det ikke så lenge før treningslysten steg igjen når jeg så hvor supergøy Odin syntes det var å få leke i snøen. Vi tok en liten luftetur før det bar tilbake til hytta for middag.

Lørdags morgen delte vi oss inn i lag, og Krissi, Bjørn Erik, Kent og meg fikk området fra hytta og opp til Merstadvannet som treningsområde. for å spare leddene til Odin så ble det overvær/frittsøk istedetfor rundering, og det var tydelig både for han og for de andre hundene at det var tungt nok. Flere steder hadde det blåst opp fenner som var en meter dype, så det å ta seg fram gjennom disse bød på problemer for både hunder og førere (sistnevnte fikk størst problemer med å henge på på påvisningene, så etter et kort forsøk så fant vi alle det best å la hundene løpe ut på påvisning selv, og så kunne vi komme etter i vårt eget tempo.) På andre økta var det lett å se at hundene hadde funnet ut at det var enklere å løpe der det allerede var opptråkket stier i snøen, for når de jobbet seg inn mot figurantene så holdt samtlige hunder seg så langt det lot seg gjøre til tråkkene fra første økt.

Etter lunch så var det tid for "øvelde" for de godkjente. Jeg ble plukket opp utenfor hytta av en røde kors-bil og vi kjørte forbi hytta og stoppet for å vitse og le litt over hvordan de nye ekvipasjene skulle lures, unnskyldningen for dette var at røde kors-folkene skulle være eksterne figuranter og jeg skulle være med dem for å plassere dem ut i forkant av øvelsen. Etter dette tok Paul over som OL og tok ut teiger og sendte samtlige HF-er avgårde. Når vi fikk høre at Ola, Bjørn og Helen var igang med søket så kom de andre hf-ene inn til hytta igjen, og vi satte igang med å pynte hytta til fest. Paul lot dem søke i en god time før de fikk beskjed om å returnere til KO for å få nye teiger ut fra nye opplysninger, og når de kom tilbake til hytta ble det overraskelsesfest for dem. Det ble med andre ord ikke mer trening denne dagen.

Etter en kang og fuktig aften så våknet jeg tidlig søndags morgen og hørte rypene kakle oppe på trollarinda. Jeg tok med Odin og hagla og tuslet avgårde på litt jakt. Når vi kom opp mot toppene så var det tydelige spor etter hvor rypene hadde sittet og beitet og kaklet, men de var så sky at vi ikke så en eneste fugl. Vi stampet oss ned mot Merstadvannet igjen og tilbake til hytta. Var ikke ute i mer enn halvannen time på denne turen, men med tanke på hvor tungt terreng det var og det faktum at Odin skulle ut og løpe etter frokost også, så ble det en tomhendt retur ned til hytta for å spise litt før trening.

Det ble med ei økt denne søndagen, siden ting merkelig nok tok litt lenger tid enn vanlig for de fleste, og siden vi også måtte pakke ned, rydde og vaske, så hadde vi strengt tatt ikke tid til noe mer enn det heller. Odin fikk 3 funn, der det var lett å se ut fra farten inn med meldingene at han var sliten etter jaktturen. På det siste slaget lokaliserte han Kent utrolig fint og på lang avstand, jobbet seg helt inn til ham (prøvde også å jobbe seg inn i jervenduken), hvorpå han stoppet opp, så på meg, som for å si: "kommer du eller?!?" før han satte igang å halse (eller jeg burde kanskje bare si "lage lyder, for de første halsingene var vel mer likt ulve-ul enn halsmelding.). Nede ved hytta fikk alle de andre med seg at Odin hadde gjort funn av utilgjengelig figurant, så det er jo tydelig at halsingen hans bærer langt, også mot vindretningen. Sånn sett er jeg jo veldig glad at han kan benytte begge meldingsformer.

Etter denne økta var det tilbake til hytta for å pakke ut det siste som stod igjen, for det bar hjemover. Gleden var stor når jeg så snøen forsvinne mer og mer jo lavere (og jo nærmere hjemme) jeg kom. Vel hjemme lå det bare bittelitt snø igjen, noe som selvfølgelig betyr at sporsesongen heldigvis ikke er over enda!

siste snøfrie trening?!?

Det var rundering i vigreskogen som stod på programmet idag. Jeg fikk Hugo til å være midtlinegeneral mens Frode D, Gro Elin og Kai Erik gikk ut og gjemte seg. Vi kjørte ukjent oppgave med 3 funn på ca 4-500 meter.

Odin var heltennt når jeg tok ham ut av bilen, og når vi kom opp til starten der hugo stod så var det fullt fokus ut og fremlabbene dirret der Odin satt og ventet på å få "Runder!"-kommandoen. Kommandoen kom, og borte var hunden... Langt borte... Lenge... VEEEELDIG lenge... De trofaste biltema-lyktene på bringkobbelet hans var selvfølgelig ute av funksjon, så vi kunne hverken se eller høre noe til hunden der vi stod. Etter noe som føltes som en halv evighet pluss litt, og en god porsjon plystring og lokking, så kom han omsider inn til midelinja med tunga hengende nesten i bakken. Det første som slo meg var at et tilsvarende slag, på akkurat samme sted, fant sted forrige gang vi runderte her. I og med at han blokket ut innkallingene mine totalt så betyr det jo 99% sikkert at han fant et spor av ett eller annet der ute, så det er tydelig at det er et tråkk av ett eller annet slag (da mest sannsynlig rådyr, som han jo synes er veldig spennende) der. Dagens første mentale post-it ble da: Tren mer akkurat her for å få ham til å gi opp slike sporløsninger!"

Selv om Odin virket noe sliten etter jobbingen der ute i mørket, så gikk han allikevel veldig greit videre. Vi hadde vinden nesten i ryggen, så vi måtte et lite stykke forbi samtlige figuranter før han slo på dem, men Odin jobbet veldig bra, og var veldig lett å både styre og sende ut. Selv om det ble veldig lenge å vente på første slaget, så klarte vi hele økta uten å gå over en eneste fig på ca 15 minutter. Det ble litt kluss når jeg forsøkte å sende ham rett inn i en tett vegg av grantrær, så vi måtte litt tilbake for å finne et sted å sende ham der det faktisk var mulig å få en rottweiler ut gjennom trærne uten å måtte bryte fysikkens lover, men det er jo sånn det blir når man kun har lyset fra en hodelykt med halvdøde batterier til hjelp...

Høstferie i Røldalsfjella

Torsdag var det en veldig kort arbeidsdag før det bar hjem for å pakke kone, klær, våpen og hund i bilen og ta fatt på veien opp til Røldal for en aldri så liten høstferie hos svigers, med god mat, god vin og lange flotte dager i fjellheimen. Fredagen gikk Odin og jeg alene til fjells, mens svigerfar var på jobb. Vi parkerte bilen og startet på turen inn i terrenget ca halv 10, og tråklet oss oppover stordalen helt til jeg plutselig hørte en velkjent raping fra ei fjellrype. Litt overrasket over hvor lavt i terrenget fjellfuglene satt begynte jeg og Odin å speide etter dem, og etter litt så hadde Odin lokalisert rypekullet som satt oppe på ei fjellhylle noen hundre meter foran oss (og ca 30 meter over oss. Vi sneik oss inn mot dem og når vi var kanskje 50 meter fra dem så gav jeg Odin"sitt og bli" kommando mens jeg sneik meg nermere. På ca 30 meters hold lettet kullet og jeg fikk fyrt av 2 skudd. Selv om det var litt langt hold med tanke på høydeforskjellen og avstanden mellom meg og fjellhylla så datt ei av rypene i bakken, og med et raskt "jah!" så lettet Odin og nærmest fløy bort og fanget den for meg. Den var ikke helt død etter skuddet, så jeg fryktet en stund at den skulle klare å krype ned i ei sprekk eller ned i ura sånn at jeg ikke fikk tak i den, men Odin var raskt fremme og passet på den med en fot på vingen slik at den ikke kom seg noen vei.

Resten av kullet fløy langt ut av syne, så vi fortsatte oppover stordalen og inn i området rundt Smalatind, der jeg etterhvert har gått såpass mye at jeg hadde en viss formening om hvor det pleide å sitte ryper. Vi tråklet oss opp og ned helt inn til foten av Røldalssåta, men det eneste vi så var 2 ryper som fløy avgårde på flere hundre meters avstand. Forbi vannet og opp mot Smalatind, uten å se så mye som ei fjær, og når vi krysset oss nedover mot stordalen igjenføyk det opp ei lirype på kanskje 100 meters hold, men selvfølgelig så fløy den teite fuglen rett mot solen, så jeg ble helt blendet og fikk ikke sjangs til å se hvor den landet igjen. Ikke så vi noe mer til den resten av turen heller. Vi tråklet oss ned skaret mot det stedet der vi hadde skutt den førtse rypa, i håp om at det kanskje satt en igjen der, eller at de andre var kommet tilbake til der de følte seg trygge, men nok en gang ble vi skuffet. Vel nede ved bilen igjen etter turen så var klokken 4, vi hadde altså gått i seks og en halv time, uten andre stopper enn en "lunsjpause" akkurat lang nok til å få spist et eple.

Lørdagen bar svigerfar med oss, og vi skulle inn i Valldalen for å teste ut et annet terreng. Denne gangen var vi ute i 7 timer, opp og ned bratte fjell, forserte urer og gjenfrosne bekker. Jeg hadde skuddmulighet på 2 liryper helt i starten av jakta, men alikevel klarte vi ikke å få skutt noe denne gangen. Svigerfar var litt heldigere og fikk ei lirype, men når vi kom opp i høyden så var det bare store flokker av ryper som lettet på LAAAAANG avstand, så med unntak av at Odin fikk seg en sprint-tur når han forsøkte å fange en svær hare, så var det en lang og flott, men resultatløs tur.

Søndagen var hjemreisedag, men allikevel så hadde både svigerfar og jeg lyst til å få oss en tur til inn i  Saudafjella, der jeg hadde vært på fredagen. Vi var ute og tråkka fra kl 9 til kl 2, og resulatet mitt ble som på fredagen, ei fjellrype. Vi så mye mer fugl i terrenget denne dagen enn det jeg hadde sett på fredagen, men allikevel så var resultatet ikke noe å skryte så veldig av. I og med at alle rypene var nesten helt hvite og det ikke var noe snø, så var de så sky at det var nesten umulig å komme på skuddhold. Uansett så fant vi ut at rypebestanden er såpass bra at det lover godt for vinterjakta, så selv om det da blir turer uten hund og med ski, så ser jeg veldig fram til de turene også.

teig og momenttrening på Alsvik

Kai-Erik, Trond, Gro-Elin, Bjørn Erik og jeg møttes på Alsvik denne onsdagen (uten kake, som Gro Elin påpekte), og siden det ble mye jobbing og bare ett funn på Odin forrige økt på Tjørn, så skulle det i dag bli en liten teig med flust av funn. Jeg ville ha en ukjent oppgave med unntak av ett moment, som var at jeg ville ha en figurant inni et gammelt telt som stod ikke så langt fra bilene. Utenom det funnet så fikk Trond i oppgave å plassere ut seg selv og de to andre, før vi satte igang.

På det første funnet ble det MYE jobbing rundt og rundt teltet (som Odin aller helst ville inn i), men til slutt så tok han bittet og kom inn med melding. Fikk påvise helt inn i teltet, noe som tydeligvis var kjempegøy, før vi gikk videre for å finne de tre andre. Gro Elin og jeg gikk oppover veien mot gården, mens Odin løp fritt og søkte i skogen. Plutselig var både lyd og lys fra Odin borte vekk, og jeg antok da at han hadde funnet noen. Vi fortsatte å gå i håp om at Odin skulle komme inn med melding, men det både varte og rakk. Etter en stund hørte vi ham pipe litt inne fra grillhytta, og litt senere kom han inn med melding. Påvisningen gikk i tohundreognitti, med fullt drag i lina, så det var ikke noen tvil om at vi hadde funnet noen, men når vi kom frem til grillhytta så var den tom(?) Odin hoppet opp på benkene og startet å klore på veggen på 2 steder, og når jeg gikk ut av hytta så så jeg Kai Erik liggende på taket av hytta, helt skjult for Odin. Jeg nikket til ham når Odin stod og så opp i hans retning, og da kom pipedyret flyvende. Kanonbelønning og nok et funn som han måtte jobbe veldig på. Vi gikk videre nedover stien og Odin løp og søkte veldig bra. Når vi kom opp på toppen av stien som gikk tilbake til bilene, så trakk han raskt og bestemt ut til høyre, og etter en liten stund var han inne med melding igjen. Det var mørkt, bratt og tett med gran-kvister, så påvisninga ble mer eller mindre ekstremsport. heldigvis varte det ikke så lange før vi fant Bjørn Erik, som hadde sittet og sett på oss når vi gikk forbi på stien nedenfor. Når vi passerte ham så jobbet Odin ute på andre siden av stien, og fikk ikke noe fert fra Bjørn Erik på grunn av vindretningen, men det var ingen tvil når vi kom forbi ham og inn i fertssonen.

Etter dette funnet manglet bare en person, og sånn som jeg kjenner Trond (og slik som blikket hans lyste opp når han fikk frie tøyler til å planlegge case og sette ut figuranter) så antok jeg at han ikke lå så veldig lett tilgjengelig. Vi gikk opp til gården for å søke av området rundt bygningene (der vi alle trodde at han var) men etter mye om og men og søk rundt over alt uten en eneste markering, så bar det nedover mot bilene igjen. Siden batteriet på radioen til Trond var dødt etter vår oppvisning i sambandsetikette og hundebæsj-diskusjoner, så fikk vi ikke kontakt med ham før telefonen ringte og jeg fikk beskjed om å søke fra teltet der jeg fant Gro Elin og til det stedet vi fant Bjørn Erik, men fokusere på motsatt side av stien. Som sagt så gjort, og det varte ikke lenge før Odin kom inn med melding og etter en sprint-påvisning fikk han masse godis av Trond før det bar tilbake til bilen. Det ble altså ei kjempebra økt med frittsøk (som Odin elsker!) og masse funn, etter mange økter med få funn. Akkurat det doktoren beordret før ei god ukes høstferie for Odins del, med 3 lange dager i fjellet på rypejakt i Røldal.

overvær på Tjørn igjen.

Det var vel så langt fra en mørk og stormfull aften som det var mulig å komme - Hele Tjørn var badet i sol som gjorde at høstfargene glitret! En ganske stabil og liten trekk gjorde at det var den perfekte dag for noen lange overvær.

Før Odin skulle ut å jobbe tok jeg meg en runde på haugen bak hytta for å legge ut et spor til Kristin og Clara, og klarte å skremme opp (les: nesten gå rett på) et lite rypekull, bare to minutters gange bak hytta. Jeg skal ærlig innrømme at jeg datt litt ut av treningsmodus og fikk et intenst ønske om å ha ei hagle lett tilgjengelig, men i og med at terrenget rundt hytta er umulig å få jakte i, så var det bare å gå videre på sporet.

Etter sporlegging og litt figurering for Tone og Isi, så gikk Kristin og gjemte seg et stykke oppi trollarinda, bak vannene, og jeg gikk for å hente Odin. Vi gikk inn i terrenget mellom de to første vannene og jobbet oss litt sikksakk opp og ned trollarinda mot hytta. Odin jobbet veldig selvstendig og veldig intenst - høy fart og lang avstand uten å stoppe for å spørre meg om hjelp - akkurat slik vi har trent på og som jeg ønsker å ha det på aksjoner og teigsøk, så det var jeg veldig fornøyd med. Etter noen minutters søk skremte vi opp et rypekull, noe Odin synes er veldig spennende (som jeg nok må innrømme at den innlæringen er min feil, for han har blitt veldig interessert i ryper etter at jeg begynte å ta ham med på jakt...), men vi kom oss fint videre helt til vi skremte opp neste kull. Etter dette tok jeg odin med ned mot vannet, og der gikk plutselig nesa opp, og han satte avgårde oppover rinda.Jeg gikk avgårde i den retningen han jobbet, og så til min store forundring at jeg plutselig var i ferd med å gå rett på Kristin. Odin jobbet skikkelig intenst med høy nese noen hundre meter høyere oppe, og jeg hadde tidligere sett Ola og leo i det området, samt at jeg visste at det var noen turgåere/fiskere som tidligere hadde gått opp til vannene på toppen. Jeg snudde og gikk nedover mot vannet igjen, og etter en liten stund (og aldri så lite roping og plystring) så kom odin gallopperende etter. Når vi kom helt ned til vannet igjen så slo han på nytt oppover, og satte igang emd å jobbe seg oppover, der han etter en stund fant Kristin. Rimelig utslitt av all løpingen oppover på det første slaget, så bestemte Odin seg for å bare ta bittet og vente på meg hos kristin, siden han så at jeg allikevel var på vei i hans retning. Med litt innkalling kombinert med å snu rygget til ham og gå motsatt vei så kom Odin allikevel inn med meldingen. Selv om farten på innkomsten var så som så, så gikk påvisningen så det suste, og propellhalen viste tydelig at det var en veldig fornøyd hund som "overfalt" Kristin for å få blodpølse-bitene som han hadde jobbet så hardt for å få.

oppsøk og andre vanskelige greier...

På den store blåsebort-dagen var det duket for noen sporoppsøk og så et langspor etter lunsj.
Krissi, Sylvelin, Helen, Bjørn og jeg møttes i kringlelia på Kyllingstad og etter litt terrengfordeling så var det ut for å legge ut spor. Sylvelin la ut to korte spor for meg der sporene gikk bare en halvmeter fra veien, slik at Odin måtte konsentrere seg i oppsøket allerede fra første centimeter, istedetfor å starte med et byks og ikke sette nesen i bakken før 3 meter uti oppsøket.

Etter ca halvannen time satte vi avsted for å ta oppsøkene, som etter litt konsekvensanalyse fra Odin's side (les: hoppet over sporet på første forsøk og måtte tenke seg om når far ikke bare fulgte på...) så gikk begge disse veldig bra. Etter det første forsøket som startet på sedvanlig vis med et hopp inn i oppsøket, så ble det rolig og konsentrert og nesa i bakken idet jeg sa "søk spor". Valgte rett vei på begge oppsøkene, og fant belønningen etter ca 100 meter begge gangene.

Etter dette gikk vi tilbake til bilen og ventet litt lenger før det var dags for langsporet. Sylvelin var med oss ned til oppsøket for å være dommer når jeg meldte spor. Vi tok oppsøk parallelt med grusveien, men etter noen meter så gikk Odin ut av oppsøkslinja og jobbet tydelig på et spor nedover grusveien. Jeg gav beskjed om at han har et spor, men siden det var på grusveien og jeg ikke var sikker på om det hadde gått andre der, så var jeg ikke sikker på om det var riktig spor. Fikk beskjed om å følge på, og da bar det nedover grusveien, 90 grader til venstre i et kryss og oppover en gammel traktorvei, for vi kom til ei grind inn til ei utmark der det gikk masse sauer. Odin var helt sikker på at vi skulle gjennom grinda, men av en eller annen merkelig grunn så ble det veldig vanskelig på andre siden. Han virket som om han datt helt ut av spor-modus og gikk med høy nese og været etter noe. Jeg ble stående ved grinda og vente, siden det tross alt var underlagsskifte og mye ekstra forstyrrelser av sauer, sauedritt og helt sikkert også andre lukter som ikke forstyrret ham på grusveien, men allikevel så var det tydelig noe som gjorde ham veldig nølende her. Vi hadde 2 utslag på noe som kunne være spor, men de var veldig forsiktige, og ingen av spor-indikatorene hans var på plass. Jeg valgte å la ham gå på den ene, men det var hele tiden med tanken om at "dette er spor-oppsøk, og ikke spor" kvernende i bakhodet. Når vi etter en liten stund endte opp på et sauetråkk og Odin bare stoppet og løftet nesen og ble stående og være for å se om han kunne få hjelp av vinden, så valgte jeg bare å avbryte. Jeg stoppet Odin, fikk ham til å sette seg og gikk intil ham og fikk tatt av sporline og sele mens han fikk beroligende ros slik at han ikke skulle begynne å dempe, Når vi etterpå gikk videre ned mot parkeringsplassen og bilene, så fikk han løpe fritt og lykkelig, så det er tydelig at han ikke tok det så tungt at vi ikke kom oss gjennom dette sporet. I mitt hode så underbygger det bare min teori om at vi ikke må være så redde for å mislykkes i sporene, og heller utfordre hundene våre så mye vi kan, for det er det de virkelig trives med og ikke de lette "nå-skal-jeg-være-snill-med-deg-og passe-på-at-du-finner-slutten" sporene. Nå er jo jeg og Odin i den situasjonen at vi ikke har gått av et spor siden en stund før vi ble godkjente, så sånn sett er det enkelt for meg å si dette, men allikevel... Når vi var nede ved bilene igjen så var det faktisk flere ting jeg var fornøyd med enn det jeg var mindre fornøyd med på dette sporet, som det at jeg så at Odin slo på spor og valgte å si det til "dommer" Sylvelin, selv når han gikk ut på grusveien. Det at han fulgte sporet nedover grusveien og videre det gjennom vinkelen opp på traktorveien uten problem. Det at jeg hele tiden så at han med 99% sikkerhet ikke var på spor etter porten (som jo viste seg å være riktig). At Odin fortsatte å søke selvstendig etter sporet konstant selv om vi gikk av, uten at han kom tilbake til meg for hjelp eller støtte. Alle disse punktene er jo også punkter som er mye viktigere enn å finne sporslutten,  iallefall i treningssammenheng... Selvsagt er det jo alltid gøyest for oss hundeførere å komme til slutten av et spor med alle gjenstander og full konsentrasjon hele tiden, men det som er viktigere er jo å kunne både lese og samarbeide med hunden, og det lærer man ikke dersom alt alltid går på skinner...