Ryktene om vår død er sterkt overdrevet...

Ok da, så har det kanskje ikke florert så masse rykter om det, men fraværet av blogging kunne like gjerne tydet på at vi hadde falt bort... Uansett - det har skjedd masse siden forrige innlegg, Odin har vist meg 3 ting under en spor-oppgave på Dale; 1 - Han er veldig dyktig på å følge ferske rådyrspor, 2 - han har evnen til å drepe meg ved hjelp av utmattelse ved å løpe spor opp bratte fjellsider når jeg er forkjølet og har dårlig pust, og ikke minst 3 - vi trenger litt oppfriskning av sporgåing før A-prøvene i april. Ikke så mye for Odins del, men mer for min del, siden jeg må friske opp kunnskapene om å lese sporadferd... Utenom et spor som ikke gikk så bra og nesten sendte meg på sykehus pga blodig oppkast, så har vi hatt ei kjekk lita kose-økt med overvær på Orrestranda, der Odin viste at han helt fint kan jobbe selvstendig på lang avstand og at han egentlig ikke trenger min "hjelp".

Parallelt med dette har Odin gått på en skikkelg hestekur bestående av trippel dose selolje og Omega 3, og masse biotin, siden klørne hans var blitt så tørre at de fliset seg opp og sprakk. Det viste seg at den ene klokapselen på høyre framfot faktisk ble så ille at den sprakk helt inn til roten og døde mens den fremdeles hang på. Den nye klokapselen begynte å vokse under den gamle, noe som ifølge vet-en så ut til å ha funket veldig bra, så vi fjernet den døde kloen og da hadde den nye allerede blitt nesten helt sort og hard, sånn at rekonvalensperioden blir minimal. Det blir allikevel ikke mye løping på gutten på etpar uker, men desto mer tid til å fokusere utelukkende på spor.

Så helt kort oppsummert så har det året som skal bli et veldig viktig og helt avgjørende år med tanke på Odins videre karriære startet opp med masse uhell og sykdom/skade både hun han og hund, men vi går videre med blikket festet på avslutningen av ukas atbeid i sommer, der vi forhåpentligvis får vår første regodkjenning. Alle disse startproblemene tar vi bare som ekstra utfordringer, og håper at vi har brukt opp kvoten vår allerede denne måneden slik at resten av året vil gå på skinner!

Rundering igjen

Etter opphold fra søkstrening en stund var det endelig duket for rundering igjen. Stedet var vigreskogen, og jeg hadde egentlig en plan om å rundere ukjent oppgave på 500 meter med 4 funn. Når figurantene (Ketil, Ronny, Bjørn Erik og Steffen) var på vei ut for å finne seg noen gjemmeplasser, så fikk jeg imidlertid beskjed fra midtlinjegeneral Gro Elin om at det var en svær innsjø på midtlinja og langt ut i terrenget på begge sider etter ca 300 meter, så da kortet vi inn økta, siden det var tilnærmet umulig for både figuranter, hundefører og hund å forsere innsjøen. Jeg startet så tidlig i løypa som det var mulig, så det første slaget gikk rett inn i den tette skogen på venstresiden et stykke før der vi vanligvis starter. odin var litt uforberedt på det, for når vi gikk innover mot starten så dro han på som pokker og stilte seg selv opp der som vi vanligvis starter. Et mer tydelig tegn på at jeg har slurvet med variasjoner i treningen finnes vel ikke, men han ble allikevel med meg 10 meter bakover igjen. Jeg var litt skeptisk til om han bare kom til å løpe frem til der han vanligvis har første slaget, men det gjorde han ikke. Han løp inn i den tette skogen og kom ut ca 60 meter utenfor midtlinja og trakk fremover i høyt tempo. Jeg forsøkte å kalle ham inn for en passering, men han ignorerte meg totalt og trakk ca 60-70 meter frem i løypa der han fant Steffen. Fin melding og yndlingsgris-belønnning. Jeg må si at jeg er veldig fornøyd med måten Odin ignorerer innkallingene når han har ferten av figuranter, for det betyr jo at jeg ikke kan rope ham av et funn, men på den andre siden så betyr det jo at han er kanskje litt for selvstendig når han lett kan finne på å dra avgårde på flere hundre meters slag og ignorere innkallingene. I en prøvesituasjon vil det jo stjele en del tid og energi, samt at det vil bli vanskeligere for meg å ha full kontroll på hvilke områder som er skikkelig avsøkt...

Uansett... Etterbelønnning hos Steffen gikk vi tilbake til starten og sendte Odin avgårde på et slag på høyresiden. Her jobbet han lenge, og på et tidspunkt var han helt nede og snuste i gårdsrommet på huset som ligger i starten. Han kom tilbake til meg og var tydelig frustrert, så vi tok et nytt slag. Denne gangen jobbet han også veldig lenge før han endelig lokaliserte Ronny som satt oppe i et tre. Vi fortsatte fremover med et nytt slag på høyresiden siden han hadde hatt et så langt fremtrekk på venstresiden tidligere, og ved neste passering så gjentok Odin like godt det som han gjorde når han fannt Steffen - nemlig å dra avgårde helt ned til slutten av løypa der han fant Bjørn Erik. Fin melding og påvisning her også, før vi avsluttet med et funn av Ketil som satt langt ute på venstresiden. Ut fra oppførselen til Odin når vi gikk tilbake til bilene, så stoppet vi akkurat i rett tid, mens han fremdeles var på vei opp i motivasjon og intensitet. Alt for mange ganger har vi presset det bittelitt for langt og ikke stoppet før han var på vei nedover igjen, så det var sånn sett veldig bra at vi fikk ei kort og mrsom økt som stoppet nesten før Odin var kommet skikkelig i gang. Jeg krysser iallefall fingrene for at det minnebildet sitter til neste rene runderings-økt, for da skal det ifølge planen min runderes LANGT!

Borte bra....

Jada, det er lenge siden forrige innlegg nå. Faktisk så ser jeg at jeg helt har glemt å blogge om siste spor-økt vi hadde i desember, og nå er det så lenge siden at hele økta har gått i glemmeboken. Flaut, men sånn er det å være akkurat litt for travel - da må noe vike, og helt ærlig så må jeg vel si at bloggen viker før treningen, så det at det ikke har blitt skrevet noe på lenge betyr ikke at vi ikke har trent. Faktisk så har vi ligget i hardtrening på ren fysisk og kondisjonsmessig trening, og latt søk få være søk hele juleferien. Jeg tok meg selv i å tenke på treningen som et ork i en periode, og det smittet over på Odin også. Det var ikke et ork fordi jeg ikke hadde lyst til å trene, men heller fordi jeg ikke hadde klart satt opp hva vi skulle trene på, og uten en plan så ble treningene nesten halvhjertede. Vi valgte derfor å te søks-fri og fokusere på lek og motivasjon samtidig som vi fikk trent en god del intervaller og langturer i tungt terreng, noe gamlefar (meg) og Odin sårt trengte. Det var en fantastisk følelse å "bare være på tur" igjen, uten å tenke på det vi skal gjennom dette året, og jeg tror at vi begge hadde utrolig godt av det. Odin fant tilbake til de valpete tilstandene sine, og løp, hoppet og lekte som om han var ungdom igjen, og ikke den 8-åringen han tross alt er. Nå begynner imidlertid hardkjøret frem mot de kommende A-prøvene igjen, så det blir spennende å se om denne friperioden har gitt både Odin og meg det nødvendige overskuddet. Er vel helt unødvendig å si at jeg virkelig håper at det har hjulpet! :-)

Travel helg!

Som om det ikke var nok at hverdagene er trave, så ble denne helgene også litt travlere enn planlagt. Heldigvis så er hunderelatert travelhet mye mer positiv enn jobb-relatert stress, så det helt korrekte må vel heller være å kalle det en begivenhetsrik helg.

Lørdagstreningen var overvær på Dale. Jeg og Bjørn Erik fikk Hugo til å kjøre så langt inn mot den gamle kraftstasjonen som mulig og gjemme seg et sted der ute slik at hundene skulle få jobe litt før de fant figuranten sin. Mens Bjørn Erik og Balder var ute så gjorde jeg klar Odin. Når det var vår tur så trasket vi oss innover markene. I begynnelsen så var Odin veldig interessert i sporene etter Bjørn Erik og Balder, men det faktum at jeg når som helst kunne rope ham av de sporene viste klart at han visste at det var andre ting som var viktigere enn d sporene. (han hadde jo sett når Bjørn Erik og Balder kom in fra marka, så han hadde nok full kontroll der.)
Når v kom innover mot kraftstasjonen så gikk vi opp en skogsvei og et godt stykke opp skråningen. Plutselig forsvant Odin og etter en liten stund kom han tilbake med en hanske og et bringkobbel som var løst ut og hang som et svenskebitt. Han satte seg på plas og avleverte den, en var ikke særlig interessert i belønningen, han bare løp avgårde som om han var på påvisning. Etter en liten stund så kom det halsing som gav gjenklang i fjellene, og da var det bare å lpe mot lyen. Når jeg kom frem til Odin så satt han og halset på stakkars Hugo som lå innpakket i jervenduken, selvfølgelig med øret bare få centimeter fra hodet til Odin. Selv med all den decibelen klarte han å få belønnet Odin når jeg ankom. Det viste seg at Odin hadde heng seg fast og fått løst ut bringkobbelet slik at han ikke klarte å få tak i det, og dermed hadde han plukket opp en av hanskene til Hugo som han hadde mistet utenfor jervenduken, og brukte den til å melde med. Når han da ikke fikk belønning for påvisningen, så kom halsen ganske så raskt og intenst. Veldig betryggende å se hvordan slike oppgaver løses når bringkobbelet ikke funker, for det kan jo veldig lett skje på en aksjon at han henger seg opp og løser ut kobbelet.

Andre økta var ganske lik. Odin jobbet veldig bra g selvstendig, selv om jeg bet meg merke i at komfortsonen hans er vesentlig større i åpent terreng enn i tettere skog. Allikevel jobbet han fint på omtrent hundre meters avstand i granskogen. Det som faktisk hindret ham i å jobbe enda lenger fra meg var faktisk megselv, for når han kom så langt fra meg at jeg følte at jeg ikke hadde kontrollen på hvor Odin hadde dekket terrenget bra nok så ropte jeg ham nærmere med en gang. Hadde han fått lov til å jobbe helt fritt så hadde han nok gått enda lenger fra meg, men litt av poenget er jo å ha kontroll på hvor hunden har vært, noe som gjør at avstanden mellom hund og fører nødvendigvis må bli kortere i uoversiktlig terreng. Det som er veldig positivt er jo at Odin er veldig førbar uten at det går ut over selvstendigheten, samt at han ignorerer innkallingene mine totalt når han har ferten av folk.

Søndags morgen ble jeg vekket av det jeg først trodde var vekkerkokken. Etter å ha forbannet meg litt over at jeg glemte å slå den av kvelden i forveien, fikk jeg strukket meg langt nok til å ta tak i mobilen og da så jeg at det ikke var alarmklokken, men alarmtelefonen som hadde vekket meg. En padler var savnet i Tanangerområdet, så da var det bare å koke vann til thermosen. hive Odin og sekken i bilen og kjøre avgårde. Siden vi var en av ekvipasjene som hadde trent en del på søk fra båt så ble vi satt i en båt sammen med rovergruppa. Vi kjørte langs land fra kvernevik til Møllebukta, og tilsvarende på Tanangersiden. Etter noen timer i søk fikk vi indikasjoner mot et telt som stod i sjøkanten ved Madlasandnes. Vi stoppet inntil og sjekket det ut, men det var tomt. Når vi var på vei tilbake igjen så fik vi beskjed om å møte Sylvelin og Rødekors-båten i inngangen til ei småbåthavn der Sibbe (og senere fikk vi vite at Krimp også hadd indikert på samme sted) hadde hatt kraftige indikasjoner ned i vannet. Vi tok noen runder på samme sted, og i et lte område fikk Odin veldig lyst til å hope uti. Han snuste masse ned i vannet, så vi ble nødt til å melde inn at begge båt-hundene hadde indikert i samme område. Like etter at dette var meldt inn fikk vi vite at den savnede var funnet et stykke utenfor søkeområet. Det var noen dykkere som var på vei ut til noen holmer sør for Tananger som helt tilfeldig hadde funnet den savnede. Allikevel ønsket politiet å sjekke ut småbåthavnen der 3 av hundene hadde indikert, for å se om det kunne være annet av interesse der.
Etter å ha vært i søk fra kl halv 9 til 2, så var det tid for en liten debrief før vi reiste hjem, der Odin raskt installerte seg foran ovnen, og jeg i godstolen ved siden av ham. Det ble riktignok ikke en tradisjonell aksjon for Odin's del, siden det ikke ble noe  løping, men det var tydelig å se at denne typen søk også sliter litt på hundene, for det var tydelig at Odin var mentalt sliten etter å ha vært i høykonsentrasjon i flere timer i strekk.

nytt ukessammendrag.

Hadde det enda vært sånn at jeg ikke hadde tid til å blogge fordi all fritiden gikk med på å trene, så hadde alt vært supert, men sannheten er at det er dårlig med fritid både til blogging og trening for tiden. Vi forsøker allikevel å få med oss de faste ukentlige treningene, og denne uken var det rundering i nytt terreng på onsdagen, og spor på lørdagen.

Onsdag kveld møttes en gjeng av oss for å sjekke ut et nytt terreng på Bogafjell. Odin var første hund ut, og vi kjørte en enkel rundering med 4 funn på hver side, og ingen tomslag. I og med at det var et ukjent terreng så hadde jeg ikke forventningene på topp, for det kunne jo godt ha hendt at Odin fant masse annet å snuse på og dermed ikke jobbet som han skulle, men det viste seg at de tankene var uberettiget. Odin gikk jevnt og fint, søkte veldig bra og hadde fine meldinger. På første funn startet han med hals, men tok bittet etter en liten stund. På tredje funn så løste bringkobbelet seg ut, men da ble det "svenskebitt"-melding, noe som gjorde meg enda tryggere på at Odin melder uansett hva som skjer. Kort og greit så fikk vi ei økt der vi fikk testet ut både hals, fastbitt og (ufrivillig) svenskebitt, og alt fungerte fint. Farten på runderingen var ikke akkurat det beste Odin har prestert, men det gikk jevnt og med veldig bra flyt, så sånn sett var jeg fornøyd. I og med at dette var i mørket, i til dels vanskelig/tungt terreng og ei helt ny løype, så var farten sånn sett veldig bra. Det var også tydelig at all påvirknings-treninga vi har hatt i det siste har funket veldig bra, for Odin gikk rett ut, og langt ut, i den retningen jeg sendte ham. Veldig gøy å se at all generaliseringen på runderings-kommandoen opp gjennom årene har gjort at han vet akkurat hva han skal gjøre.

Lørdagstreninga ble et A-spor i området rundt arboréet. Morten la ut sporet for meg med instruksjoner om å legge en gjenstand etter ca 10 meter slik at jeg fikk en rask bekreftelse på om Odin var på riktig spor. Det viste seg å være en smart ting å gjøre, siden det like etter at Morten gikk avgårde kom en svær flokk med syklister kjennom sporoppsøket og slik som de pustet og peste så er jeg sikker på at de la igjen mengder av fert midt i oppsøket mitt. Vi søkte oss oppover parallelt med veien, og etter en stund koblet Odin inn lokomotiv-giret og dro avgårde med meg hendende etter så godt jeg kunne. Vi fant ingen gjenstand før etter at vi hadde krysset grusveien inn til Vassvik, så jeg antar at enten så hadde Odin det litt for travelt med å komme seg fremover eller så gikk han sekundært eller med overvær av sporet i starten. Vi fløy lavt videre gjennom granskogen, krysset veien en gang til, fortsatte et stykke innover granskogen før vi kom ut på ei åpen myr med masse høyt gress. Her ble det litt snusing i underlagsskiftet før Odin dro på nedover en gammel kjerrevei. Etter en liten stund fant vi siste gjenstand, fikk såvidt belønnet før det bar videre nedover stien. Plutselig bråstoppet Odin og virket nesten litt forvirret et lite sekund, før han sirklet seg bakover igjen og tok opp sporet der Morten hadde vinklet av stien. Det var tydelig at Odin hadde dradd på det han kunne nedover stien og gått forbi vinkelen med etpar meter før han oppdaget at han ikke var på sporet lenger. Ved å bare stå i ro og la ham løse oppgaven selv, så varte det ikke lenge før han dro avgårde igjen, og denne gangen rett på slutten. Vi hadde da misset 2 gjenstander, en umiddelbart etter start og en like ved parkeringsplassen til Arboréet. Begge plassene var der jeg hadde holdt litt ekstra igjen fordi jeg ble i tvil på om dette kunne være rett, så mest sannsynlig så var det en ren førerfeil at vi gikk over disse.

endelig spor igjen...

Denne lørdagen var det spor som stod på programmet. Anders la ut 2 spor for meg i godt overtråkket område i arborèet. Liggetid ca 3 timer, lengde ca 500 meter, ingen gjenstander og sporoppsøk fra gjenstand.

Det var tydelig at Odin var litt vel overtennt på å få gå spor, for tempoet var sånn at jeg ble svett av å holde følge. I enkelte underlagsskifter ble det litt surring, men ved å bare stå i ro og vbvente ham ut så løste Odin oppgavene helt fint selv. På spor nr 2 så dro vi av og over på et annet spor like før slutten, og etter en stund så havnet vi inn på et virvarr av skogsstier som endte opp nesten tilbake ved starten. Andre gang gikk det mye bedre, farten gikk litt ned og konsentrasjonen gikk opp, og her holdt han seg på rett spor og sporet flott over skogs- og grusveier der det gikk masse folk. Veldig positivt å se at Odin ikke engang så opp fra sporet selv om det stod og gikk folk på veien bare noen meter fra oss, og han sjekket heller ikke ut kryssingene deres, men fortsatte videre og rett på slutten. Anders lå i slutten av begge sporene, så det ble max uttelling med figurant istedetfor "bare" en gjenstand. Det er tydelig at det er litt for lenge siden vi har gått spor nå, men allikevel lett å se at Odin ikke har glemt gamle kunster, så på spor-siden skal vi nok være rimelig klare for Re-godkjenningen. Iallefall så lenge hundeføreren klarer å holde nervene i sjakk og ikke ødelegge alt for den stakkars hunden sin allerede under sporoppsøket...

back to basics...

Av og til kan det være greit å ta en pause fra treningen på alt det nye, spennende og utfordrende og ta noen steg tilbake, og denne onsdagen var en slik gang. Farget av hendelsene på sist runderings-økt, så var det virkelig på høy tid å gi Odin ei lett og motiverende basic-økt. Jeg armerte Trond og Helen med godbiter og gav Tone jobben som midtlinjegeneral. Her var det duket for påvirkninger og rett i lek for å minne Odin på runderingssystemet samtidig som han fikk max belønning for en enkel jobb.

For å gjøre ting litt annerledes enn de vanlige påvirknings-klappene (såvidt meg bekjent hat det blitt gjort ytterst få funn av savnede personer som går rundt og klapper...), så ble figurantene bedt om å lage andre typer lyder. Et lavt rop, et host og slike ting. Det var tydeliig å se at Odin reagerte litt på dette på første slag, for når han fikk påvirkningen så la han hodet litt på skakke og så lettere forvirret ut. Han var allikevel sikker på at han ville ut der som jeg hadde sendt ham, så etter en liten runde for å bryte fokuset hans litt, så stilte jeg ham opp og idet jeg sa "Rundér!" så så vi bare en snorrett strek av lys fra halsbåndet hans før vi hørte figuranten begynne å leke med ham. Bortsett fra forvirringen etter påvirkningen så gjentok de 3 neste slagene seg akkurat likt. Fullt fokus ut, desperat etter å få løpe, og ikke minst - det som var det viktigste målet med denne økta - han gikk rett beint ut helt til 50 meter uten å svinge av for tidlig og uten å søke etter spor.

De to siste slagene ble med melding, og her advarte jeg figurantene om at han muligens kunne gå over i hals når han kom ut og ikke fikk belønningen med en gang, men det ble raske og fine bringkobbel-meldinger på begge slagene og vi avsluttet ned en hund som nesten ikke hadde bakkekontakt fordi dette var så gøy. Nå gjenstår det bare å se hvorvidt det minnebildet gir en finere og ikke minst mer effektiv rundering fremover mot våren. En ting som uansett er sikker er at det kommer til å bli etpar slike økter innimellom alle de lange runderingene og all sportreninga som jeg har planlagt for vinteren...