Ei interessant lita spor-økt

Denne onsdagen lå alt an til en skikkelig helvetesdag på jobb, så jeg hadde egentlig avskrevet treninga, noe som gav meg rimelig dårlig samvittighet på Odins vegne... Etter Evjesamlinga så hadde jeg en del tanker om  et spor-opplegg for Anders og Bosco, og siden de skulle trene i Hålandsskogen, så stoppet jeg like godt der på vei til jobb og la ut et spor med flere vanskelige momenter til ham der, og så tenkte jeg bare å stoppe innom der på vei hjem fra jobb og gå sporet med ham. Jeg fikk imidlertid sjangs til å reise hjem og hente Odin, så jeg tenkte at jeg skulle ta en luftetur med ham etter at Anders hadde fått gått sporet sitt. Istedet så la Anders ut et spor til meg som takk for opplegget jeg hadde laget (og som forøvrig gikk kjempebra) slik at Odin fikk brynt seg litt allikevel.

Selv om jeg for noen år siden syntes at spor var dritkjedelig (noe som var et direkte resultat av at jeg hele tiden prøvde å styre Odin i sporet, som i praksis betød at jeg dro ham av sporene hele tiden.) Heldigvis så skjer læring kontinuerlig, og jeg har siden den gang lært meg så utrolig mye om å gå spor, og Odin har lært seg at det er han, og ikke jeg, som skal gå sporet, og at jeg stoler 100% på at han løser oppgaven og bare henger på slep i sporlina. Denne lærdommen har gjort at jeg nå synes spor er den gøyeste øvelsen som finnes, og det er det heller ikke vanskelig å se at Odin er enig i.

Anders hadde lagt ut et spor som gikk rimelig bratt oppover en skogkledd bakke, og ned igjen gjennom like tett skog, med vått gress og sleipt underlag (og skumring) som gjorde at jeg en gang bare måtte slippe lina og ganske maktesløst stå og se på når den forsvant inn i tett skog sammen med Odin, som ikke gjorde noe tegn til å ville vente på meg.Jeg lyttet lit etter ham, men hørte ingen lyd, så det var ikke annet å gjøre enn å kalle ham til meg igjen, og like etter at jeg plystret, så kom han ut fra skogen, logrende, og idet jeg tok sporlina så bråsnudde han og durte videre på sporet. Ikke snakk om at han vegret seg for å gå spor når han ble avbrutt nei! Vi kom ned fra den bratte skogen og ut i åpent lende, og her skal jeg inrømme at jeg ble litt i tvil, når Odin bare dro avgårde på en sti. I et stikryss så ble han stående litt før han valgte den ene veien ut fra krysset, fremdeles på en skogssti i et område der jeg vet at det går masse folk. Litt nølende valgte jeg å stole på ham og satse på at han ikke hadde slått over på et kryssende turgåer-spor, noe som (selvsagt) viste seg å være riktig avgjørelse. Vi småløp nedover stien og plutselig vinklet Odin 90 grader og et par meter utenfor stien fant han sporslutten, apporterte og kom overlykkelig og med en skikkelig propellhale inn og avleverte. Det ble altså en veldig gøy dag både for hund og fører denne onsdagen. Jeg fikk et spor selv om jeg egentlig ikke hadde planlagt trening, jeg fikk en skikkelig god erfaring når det gjelder å stole på hunden når jeg selv var usikker, og Odin fikk ei kjempegøy økt og masse belønning både i form av lek og ros, men ikke minst i form av bekreftelsen på hvor stolt jeg var over det han lærte meg om hans egne spor-ferdigheter. Jeg er ikke i tvil om at hundene merker på oss når vi er fornøyde med arbeidet deres, og den stoltheten jeg må ha utstrålt var garantert med på å gi Odin en ekstra bekreftelse på innsatsen hans, og dermed ble belønningen ekstra gøy, noe som var VELDIG lett å se!