Tanker i etterkant, og ting satt i perspektiv...

Tenkte at jeg ville skrive litt nå som ting har blitt litt bearbeidet under topplokket...

Etter aksjon og funn natt til tirsdag, så var jeg jo selvfølgelig veldig fornøyd med Odin og veldig glad på jentenes vegne, men det som ikke sank inn før litt etterpå var HVA vi faktisk hadde vært med på! Det står jo i logoen vår - "hunden som redder liv", men hva er det egentlig som ligger i det annet enn noen ord på papir? Vi bruker veldig mye tid på å trene hundene våre, en del tid på å trene oss selv i de praktiske ferdighetene, men for vår egen motivasjons del - vet vi EGENTLIG hva vi holder på med? Det å kunne stille opp og faktisk spille en rolle  i andre menneskers liv... Tenker vi noengang skikkelig over det? Under avisintervjuet jeg og Krissi hadde så poengterte vi at det vi driver med ikke er hundetrening, men søk og redning, og at hundene i så måte er det verktøyet vi bruker, og dette mener jeg at de som av og til sliter med motivasjonen for trening virkelig bør tenke på! Det å delta på en leteaksjon der den savnede blir funnet av søkemannskaper, uansett om det er NRH eller andre organisasjoner er virkelig noe som bør sette ting litt i perspektiv, spesielt når aksjonen får en lykkelig slutt! Når man er på aksjon er man del av et stort fellesskap av mennesker som alle har en ting til felles, nemlig ønsket om å gjøre en innsats. Det er derfor man sier at et funn ikke tilhører en person, det er alle involverte som gjorde funn! Til syvende og sist så er det jo bare et slumpetreff at akkurat DU eller akkurat DET laget ble satt inn i akkurat DEN teigen der den savnede var. Alle de andre har jo allikevel gjort en kjempejobb med å avdekke områder der de savnede IKKE er, slik at videre søk kan konsentreres i andre aktuelle områder.

Og selvfølgelig... Ja, nå vet jeg at den aksjonen vi var på sist på en måte kan kalles ganske "unødvendig", siden det ikke stod om liv og død, og vi hele tiden visste at sea-kingen kunne komme inn og pluke opp de savnede uten å måtte lete, så om situasjonen hadde endret seg til det værre for de to jentene så hadde de kommet flyvende med en gang. Det er rart å si det, men på grunn av denne vissheten så følges det ikke så reelt som noen av de andre aksjonene vi har vært med på. Vi var første løsningsforslag istedetfor siste utvei! På tross av denne vissheten så fikk det meg til å tenke litt over hva som egentlig lå bak min beslutning om å begynne å trene i NRH, og hva som gjorde at jeg nektet å gi meg når ting buttet imot på treningene. Det var tanken om å få muligheten til å gjøre en innsats som (forhåpentligvis) ville komme samfunnet, familier og enkeltpersoner til gode. Det som imidlertid ble en slags oppvåkning for meg var at denne tanken faktisk var blitt litt borte i alt stresset jeg laget for meg selv i trenings- og prøve-sammenhengene. Det var liksom godkjenningen som ble viktigst, og tanken om å få gjøre en samfunnsnyttig innsats ble redusert til noe som hørtes fint ut, men som egentlig bare var tomme ord. Det er derfor jeg skriver dette. Det er fordi jeg ønsker å minne alle, både godkjente ekvipasjer og ekvipasjer på alle tenkelige nivåer, om å hele tiden huske på HVORFOR vi gjør det vi gjør! Så kanskje det kan være med på å sette ting litt i perspektiv når vi føler at treningen ikke går så bra som vi hadde håpt, eller når vi føler at tiden ikke strekker til og andre ting blir viktigere... Det er iallefall mitt lille tankekors.