Halvparten av et funn, eller noe sånnt...

Dene tirsdagen skulle være en rolig dag for både Odin og meg, så istedenfor trening på våre høyt elskede sporoppsøk, så ble det bare en tur i på edlandsfjellet for at Odin skulle få kjenne litt hvordan det er å bare være tur- og kosehund. Etter tur og middag så var det dags for litt avslapping med en god film frem mot leggetid, men selvfølgelig så går ikke ting alltid slik man har planlagt, og klokken ti på halv 8 ringte Paul med et forhåndsvarsel om aksjon, og lurte på om ikke jeg bare kunne hive meg i bilen og kjøre til Oltedal og parkeringsplassen til Bynuten. Ankom parkeringsplassen som første mann (utenom politiet) klokken kvart på 9, og etter litt planlegging og koordinering så var jeg i søk klokken ni, så jeg må si at jeg er veldig fornøyd med responstid og effektivitet, noe politiet også var imponert av, så det lover godt for videre bruk av NRH i fremtiden når vi presterer slike ting!

Odin og jeg søkte oss innover stien mot bynuten fra vestsiden, mens Ola tok ruta på østsiden. Min plan var å få Odin i hals med jevne mellomrom slik at de savnede jentene kunne høre oss og gi lyd fra seg når vi nærmet oss, og dette ble gjort uten resultat når vi beveget oss nede ved vannene. Det var mye vind, så lyden bar sikkert utmerket i vindrtningen, men når de satt høyt oppe på et fjell på feil side av vinden, så var det nok vanskelig for dem å høre oss der vi gikk og kauket og ropte begge to. Når jeg nærmet meg den siste stigningen før Dalsnuten så fikk jeg beskjed av Paul om å søke av sørøst-siden av Storatjørna, som viste seg å være av en karakter som jeg fint vi lbeskrive som ufremkommelig. Jeg måtte hele tiden gå med Odin i kort line, for det var så bratt der vi måtte gå at i tillegg til en del fjellklatring i lyng og einerbusker, så var det stor fare for at Odin hadde gått ut på de partiene med snaufjell, og hadde han mistet fotfestet der så hadde neste stopp vært steinura i vannkanten av Storatjørna, ca 100 meter lenger nede. Vi kom oss over det værste partiet og oppdaget at vi var for lavt i terrenget til å kunne se noe som helst, så eneste vei videre var opp den bratte fjellsia der vi hadde kommet fra og over haugen. Etter en times klatring opp og ned på andre siden, så stod vi tilbake på stien der vi hadde blitt bedt om å snu. Vi fortsatte opp stien, og når vi var ved det siste vannet før toppen av Bynuten og i ferd med å karre oss opp i høyden, så slo plutselig Odin på et eller annet og satte avgårde langs vannet. Jeg snudde meg for å se etter ham, og da så jeg et lys høyt oppi fjellsiden, etterfulgt av rop. Jeg ropte tilbake så høyt jeg kunne "jeg ser dere, vi kommer!" og la på sprang. Fikk meldt ifra at jeg hadde fått kontakt med jentene mens jeg sprang og ropte og samtidig forsøkte å finne igjen Odin, som hadde "gått i forveien". Når jentene begynte å rope tilbake til meg, så hørte også Ola dem. Han og Leo var helt oppunder fjellsiden der de satt, og plassert slik at de ikke hadde sett lyset hans eller hørt ham. Når han hørte dem så var beskjeden grei - Kjør på og se om du finner dem, jeg kommer så raskt jeg kan! Etter en liten stund meldte Ola fra om at han var fremme hos jentene og at de var kalde, men ellers i god behold. Jeg stoppet Odin, belønnet ham masse og bad Ola ta dem med seg og komme meg i møte. Vi fikk geleidet dem med oss nedover til vi møtte søkslaget fra Sandnes RK, som slo følge med oss ned til bilene som var kjørt langt innover en traktorvei for å hente alle sammen ut av terrenget igjen. Litt knuffing ble det i starten, mellom Odin og Leo, men så lenge vi bare holdt oss i bevegelse tilbake mot bilene, så gikk det hele uten problemer.

Vel tilbake ved politibilene så fikk vi kaffe (og Odin fikk kos, MASSE kos av alle politifolkene, som tydelig likte ham og ville ha ham med seg hjem) før Ola, Leo, Odin og jeg ble lastet inn i svartemaja og kjørt tilbake til bilene våre. Etter gode 4 timer i søk i tungt og dels ukjent terreng i mørket var det en trøtt ekvipasje som seig ut av bilen hjemme litt over kl 2. Odin sovnet til og med på stuegulvet under uttøyings- og massasje-sessionen hans, så han var tydelig veldig utkjørt av økten. Allikevel var det en lykkelig hundefører som krøp til køys denne natta, vel vitende om at jeg hadde fått vært med på det som vi alle trener frem mot, nemlig å redde liv... Som det tidligere har vært sagt, så er det ikke så viktig hvem som gjør funn, så lenge funnet blir gjort, så selv om vi hadde lokalisert de savnede og var på god vei dit, så unner jeg virkelig Ola dette funnet her, på første aksjon og alt! For Odin's del så var nok ikke selve funnet så viktig, han lokaliserte, jobbet seg inn mot dem og fikk belønning, så for hans del så ble det forhåpentligvis en strålende overværs-økt.

I ettertid så har jeg tenkt litt på hvor gøy det faktisk var å jobbe med Odin i denne settingen - et terreng der jeg var delvis kjent (hadde jo gått stien til bynuten noen ganger, men var ikke kjent i det hele tatt utenfor stiene) og midt i svarte natta, der jeg fullt og helt måtte stole på Odins nese og mine egne orienteringskunnskaper. Det som var veldig positivt var at selv når jeg bevegde meg utenfor stiene, så hadde jeg hele tiden full kontroll på hvor jeg var i forhold til stier, holdepunkter og himmelretninger. Det ble i så måte en utmerket kontroll av mitt innebygde kart og kompass.

Link til stavanger aftenblads dekning av saken.

Link til Gjesdalbuens artikkel i ettekant ligger her