overvær på Tjørn igjen.

Det var vel så langt fra en mørk og stormfull aften som det var mulig å komme - Hele Tjørn var badet i sol som gjorde at høstfargene glitret! En ganske stabil og liten trekk gjorde at det var den perfekte dag for noen lange overvær.

Før Odin skulle ut å jobbe tok jeg meg en runde på haugen bak hytta for å legge ut et spor til Kristin og Clara, og klarte å skremme opp (les: nesten gå rett på) et lite rypekull, bare to minutters gange bak hytta. Jeg skal ærlig innrømme at jeg datt litt ut av treningsmodus og fikk et intenst ønske om å ha ei hagle lett tilgjengelig, men i og med at terrenget rundt hytta er umulig å få jakte i, så var det bare å gå videre på sporet.

Etter sporlegging og litt figurering for Tone og Isi, så gikk Kristin og gjemte seg et stykke oppi trollarinda, bak vannene, og jeg gikk for å hente Odin. Vi gikk inn i terrenget mellom de to første vannene og jobbet oss litt sikksakk opp og ned trollarinda mot hytta. Odin jobbet veldig selvstendig og veldig intenst - høy fart og lang avstand uten å stoppe for å spørre meg om hjelp - akkurat slik vi har trent på og som jeg ønsker å ha det på aksjoner og teigsøk, så det var jeg veldig fornøyd med. Etter noen minutters søk skremte vi opp et rypekull, noe Odin synes er veldig spennende (som jeg nok må innrømme at den innlæringen er min feil, for han har blitt veldig interessert i ryper etter at jeg begynte å ta ham med på jakt...), men vi kom oss fint videre helt til vi skremte opp neste kull. Etter dette tok jeg odin med ned mot vannet, og der gikk plutselig nesa opp, og han satte avgårde oppover rinda.Jeg gikk avgårde i den retningen han jobbet, og så til min store forundring at jeg plutselig var i ferd med å gå rett på Kristin. Odin jobbet skikkelig intenst med høy nese noen hundre meter høyere oppe, og jeg hadde tidligere sett Ola og leo i det området, samt at jeg visste at det var noen turgåere/fiskere som tidligere hadde gått opp til vannene på toppen. Jeg snudde og gikk nedover mot vannet igjen, og etter en liten stund (og aldri så lite roping og plystring) så kom odin gallopperende etter. Når vi kom helt ned til vannet igjen så slo han på nytt oppover, og satte igang emd å jobbe seg oppover, der han etter en stund fant Kristin. Rimelig utslitt av all løpingen oppover på det første slaget, så bestemte Odin seg for å bare ta bittet og vente på meg hos kristin, siden han så at jeg allikevel var på vei i hans retning. Med litt innkalling kombinert med å snu rygget til ham og gå motsatt vei så kom Odin allikevel inn med meldingen. Selv om farten på innkomsten var så som så, så gikk påvisningen så det suste, og propellhalen viste tydelig at det var en veldig fornøyd hund som "overfalt" Kristin for å få blodpølse-bitene som han hadde jobbet så hardt for å få.