oppsøk og andre vanskelige greier...

På den store blåsebort-dagen var det duket for noen sporoppsøk og så et langspor etter lunsj.
Krissi, Sylvelin, Helen, Bjørn og jeg møttes i kringlelia på Kyllingstad og etter litt terrengfordeling så var det ut for å legge ut spor. Sylvelin la ut to korte spor for meg der sporene gikk bare en halvmeter fra veien, slik at Odin måtte konsentrere seg i oppsøket allerede fra første centimeter, istedetfor å starte med et byks og ikke sette nesen i bakken før 3 meter uti oppsøket.

Etter ca halvannen time satte vi avsted for å ta oppsøkene, som etter litt konsekvensanalyse fra Odin's side (les: hoppet over sporet på første forsøk og måtte tenke seg om når far ikke bare fulgte på...) så gikk begge disse veldig bra. Etter det første forsøket som startet på sedvanlig vis med et hopp inn i oppsøket, så ble det rolig og konsentrert og nesa i bakken idet jeg sa "søk spor". Valgte rett vei på begge oppsøkene, og fant belønningen etter ca 100 meter begge gangene.

Etter dette gikk vi tilbake til bilen og ventet litt lenger før det var dags for langsporet. Sylvelin var med oss ned til oppsøket for å være dommer når jeg meldte spor. Vi tok oppsøk parallelt med grusveien, men etter noen meter så gikk Odin ut av oppsøkslinja og jobbet tydelig på et spor nedover grusveien. Jeg gav beskjed om at han har et spor, men siden det var på grusveien og jeg ikke var sikker på om det hadde gått andre der, så var jeg ikke sikker på om det var riktig spor. Fikk beskjed om å følge på, og da bar det nedover grusveien, 90 grader til venstre i et kryss og oppover en gammel traktorvei, for vi kom til ei grind inn til ei utmark der det gikk masse sauer. Odin var helt sikker på at vi skulle gjennom grinda, men av en eller annen merkelig grunn så ble det veldig vanskelig på andre siden. Han virket som om han datt helt ut av spor-modus og gikk med høy nese og været etter noe. Jeg ble stående ved grinda og vente, siden det tross alt var underlagsskifte og mye ekstra forstyrrelser av sauer, sauedritt og helt sikkert også andre lukter som ikke forstyrret ham på grusveien, men allikevel så var det tydelig noe som gjorde ham veldig nølende her. Vi hadde 2 utslag på noe som kunne være spor, men de var veldig forsiktige, og ingen av spor-indikatorene hans var på plass. Jeg valgte å la ham gå på den ene, men det var hele tiden med tanken om at "dette er spor-oppsøk, og ikke spor" kvernende i bakhodet. Når vi etter en liten stund endte opp på et sauetråkk og Odin bare stoppet og løftet nesen og ble stående og være for å se om han kunne få hjelp av vinden, så valgte jeg bare å avbryte. Jeg stoppet Odin, fikk ham til å sette seg og gikk intil ham og fikk tatt av sporline og sele mens han fikk beroligende ros slik at han ikke skulle begynne å dempe, Når vi etterpå gikk videre ned mot parkeringsplassen og bilene, så fikk han løpe fritt og lykkelig, så det er tydelig at han ikke tok det så tungt at vi ikke kom oss gjennom dette sporet. I mitt hode så underbygger det bare min teori om at vi ikke må være så redde for å mislykkes i sporene, og heller utfordre hundene våre så mye vi kan, for det er det de virkelig trives med og ikke de lette "nå-skal-jeg-være-snill-med-deg-og passe-på-at-du-finner-slutten" sporene. Nå er jo jeg og Odin i den situasjonen at vi ikke har gått av et spor siden en stund før vi ble godkjente, så sånn sett er det enkelt for meg å si dette, men allikevel... Når vi var nede ved bilene igjen så var det faktisk flere ting jeg var fornøyd med enn det jeg var mindre fornøyd med på dette sporet, som det at jeg så at Odin slo på spor og valgte å si det til "dommer" Sylvelin, selv når han gikk ut på grusveien. Det at han fulgte sporet nedover grusveien og videre det gjennom vinkelen opp på traktorveien uten problem. Det at jeg hele tiden så at han med 99% sikkerhet ikke var på spor etter porten (som jo viste seg å være riktig). At Odin fortsatte å søke selvstendig etter sporet konstant selv om vi gikk av, uten at han kom tilbake til meg for hjelp eller støtte. Alle disse punktene er jo også punkter som er mye viktigere enn å finne sporslutten,  iallefall i treningssammenheng... Selvsagt er det jo alltid gøyest for oss hundeførere å komme til slutten av et spor med alle gjenstander og full konsentrasjon hele tiden, men det som er viktigere er jo å kunne både lese og samarbeide med hunden, og det lærer man ikke dersom alt alltid går på skinner...