Overvær i Tananger

Idag var det et helt nytt terreng (iallefall i treningsøyemed) som skulle testes ut. Kjørte til Storevarden i Tananger for å få noen funn i det området der vi var på forrige aksjon. Kristin M, Trond og jeg ble et overværslag, og når det ble min tur (jeg ville vente til det var litt tråkk i terrenget for å se om Odin valgte spor eller om han tok overvær) så fikk jeg plassert ut Kristin som en vanlig figurant, og Trond ble stappet ned i en betong-kumme som lå langs grusveien/stien som jeg brukte som ytterbegrensning.

Gikk langs stien med Odin i bånd for å se når jeg fikk indikasjoner, og når han plutselig stoppet opp og været skikkelig, så slapp jeg ham fri. Istedenfor å følge på der han løp, så tok jeg beina fatt og løp tilbake langs stien der jeg hadde kommet fra, slik at Odin ikke skulle finne meg på samme sted som han hadde løpt ut. (helt i begynnelsen av overvært-treningene våre for mange år siden, så hadde Odin tendensen til å slippe bittet for å lete etter meg dersom han ikke fant meg der han hadde sett meg sist, og det ville jeg bare ta en liten stikkprøve på nå...)

Når jeg gikk oppover veien så jeg at han var innom og sjekket ut to turgåere som kom gående mot meg på stien, men plutselig var det opp med nesen og et markant temposkifte, så det var ingen tvil om at han fikk ferten av Krisin . Sånn som vnidretningen var så hadde han nok slått på turgåerne da jeg slapp ham i søk, og når han kom opp til dem (og så at de tydleigvis ikke var "savnet") så slo han på Kristin. Vi har jo trent masse på gående figuranter, men når de er gående i et åpent område der Odin kan se både dem og meg, (dvs at jeg også kan se figurantene) så melder han ikke på dem med mindre jeg snur meg og går bort fra dem. Først tenkte jeg at dette måtte det terpes masse på, men etter litt mer tenking på det området så har jeg vel innsett (gjorde det på FORF-øvelsen ifjor) at det bare er en fordel at Odin ikke kaster bort både tid og krefter på å løpe bort og melde på alle. Så lenge jeg vet at han melder på alle typer figuranter når jeg ikke er i nærheten, så er det godt nok for meg.

Etter funn av Kristin og fin-fin melding (med to veldig årvåkne og imponerte turgåere som tilskuere) så gikk vi nedover mot veien igjen for å bare passere kummen der Trond lå og se hva Odin ville gjøre. Tidligere har vi jo brukt halsmelding på utilgjengelige figuranter under bakken o.l. i miljø- og ruintreningen, men nå som han gikk med bringkobbelet på og allerede hadde hatt en fin melding med det så var jeg ikke sikker på hvilken meldingsform han ville velge. Odin slo fint og jobbet veldig bra for å lokalisere Trond, og med en gang han hadde lokalisert ham, så kom bringkobbelmeldingen raskt og uten noe tegn til å ville halse. Hadde bringkobbelet vært av så hadde det nook vært en annen sak, men greit å vite at han kan gjøre begge deler helt fint. Veldig betryggende i forhold til reelle søk. Det ble påvisning og kjempebelønning hos Trond (som sikkert ikke følte seg så høy i hatten der han lå på ryggen nedi kummen med Odin hengende over ansiktet hans lettere krakilsk for å få tak i godisposen), før det bar inn i bilen og hjemover. Veldig gøy å kunne kombinere litt både overvær og miljøtrening på den måten, så det blir ikke siste gang vi trener der!