Aksjon på Sviland/Alsvik

Fikk et forhåndsvarsel av Paul om en savnet 15-åring denne søndagen, så da var det bare å pakke sekken og gjøre Odin klar til dyst. En liten lufting av Lara mens kaffen ble kokt, og så bar det ned til Sviland for å møte Kari Anne for en liten sosialiserings/leke-økt med Odin og Emil mens jeg ventet på nærmere beskjed ang aksjonen. Etter at de to firbeinte hadde fått løpt og lekt i et godt kvarter, så kom beskjeden fra Paul og jeg satte meg i bilen og kjørte til oppmøtested i Noredalen på Sviland. Det var noen ungdommer i 15-16 års alderen som hadde overnattet i en gapahuk, og i løpet av morgentimene hadde den ene bestemt seg for å forlate de andre og gå hjem (som var en liten halvtimes gange unna). Når han ikke var kommet seg hjem noen timer etterpå og heller ikke gav lyd fra seg eller svarte på telefonen når politiet forsøkte å ringe, så ble det aksjon på oss. Paul startet søket på Alsvik og søkte seg mot Sviland, mens Aud og jeg startet på hver vår gård på Sviland-siden og planen var at vi skulle jobbe oss nordover og møte Paul ved gapahuken der den savnede var sist sett.

Det var en del naboer og venner og kjente av den savnede ute og lette, så det var en del ferske tråkk i området, men (utrolig nok) så løp Odin og søkte ganske så intenst og selvstendig, og hele tiden med høy nese. Vi søkte oss ned til nordenden av vannet der gapahuken lå, og ble stående der og snakke med en av naboene til den savnede, som var godt kjent i området, og som også visste hvor gutten var best kjent. Etter en stund kom Paul bort og vi bestemte at jeg skulle søke meg nedover mot vannet ved Alsvik og så ta for oss en sti som gikk fra vannet og rundt Skrudsfjellet opp til huset der den savnede bodde. Vi søkte oss bortover, over gjerder og gjerdeklyvere, og kom oss inn på et område der det gikk sauer, MASSE sauer! Selvfølgelig så likte de slettes ikke en løs hund som kom løpende, så de samlet seg raskt og startet en rask marsj nedover stien der vi skulle søke. Jeg sendte Odin ut på et langt slag på nordsiden av stien, og satte igang med et forsøk på å gå i en bue rundt sauene slik at vi ikke hadde dem foran oss hele tiden. Det hadde jo ikke akkurat tatt seg ut om vi hadde gjetet de stakkars sauene helt tilbake til Sviland... Akkurat når jeg hadde kommet meg opp på siden av sauene og var klar til å sende Odin ut på et slag på andre siden av stien i forkant av saueflokken, så fikk jeg beskjed på radioen av Paul om at gutten var funnet hjemme hos besteforeldrene. Det ble altså helomvending (selvfølgelig når vi akkurat hadde kommet oss forbi sauene, så måtte vi forbi dem en gang til på vei tilbake...) For å unngå å stresse opp sauene enda mer, så tok vi en "snarvei" opp i fjellsiden på Skrudsfjellet slik at vi traff på anleggsveien og kunne returnere til bilen via den.

Etter at vi var tilbake på oppmøtestedet, så fik Paul og Dino sitte på tilbake til Alsvik der Paul hadde parkert, før vi returnerte hjem for tørke, varme, mat og hvile.

Forstyrrelser og kryssinger

Onsdagstreningen idag var satt av til å trene på kryssinger av spor, der personen som krysset sporet skulle stå "midt i løypa" og fungere som en veldig sterk forstyrrelse. Trond la ut 2 korte spor (et på ca 50 og et på ca 100) og rett etter at han hadde lagt seg i enden av det første, så krysset Gro Elin sporet og ble stående ca 5 meter fra kryssingen. Odin slo på sporet og gikk veldig fint, og med tanke på at sporet var blodferskt, så forventet jeg ikke helt nesa-i-bakken-sporing. Når vi nærmet oss kryssingen så var han såvidt borte hos Gro Elin og snuste raskt på skoene hennes før han gikk tilbake på sporet etter Trond. Veldig fornøyd med at han selv løste oppgaven istedetfor å bli stående hos Gro Elin for å få belønning eller respons.

Spor nr 2 var litt lenger, fremdeles like ferskt, og denne gang så stod Gro Elin bare en meter fra sporet. Denne gangen så var det ikke noen tegn til utsjekking av hverken kryssingen eller av Gro Elin, han var bare veldig fokusert på sporet, så selv om det bare var 2 veldig korte økter, med så ferske spor, så er jeg svært fornøyd med hvordan Odin takler slike forstyrrelser i sporene. Det neste blir da spor forbi en gruppe mennesker som gjerne både sitter og spiser og snakker like ved sporet. (og selvfølgelig også vesentlig eldre spor med helt ferske kryssinger - vi må jo strekke denne forstyrrelses-treningen må vite...)

overvær på Tjørn

Mens flertallet av de som skule trene idag samlet seg i store mengder i Vigreskogen, så fikk Sylvelin, Ronny, Bjørn og meg en aldeles strålende dag i nydelig høstvær på Tjørn. Jeg skulle ha 2 overværs-økter, og for å gjøre alt så effektivt som mulig, så armerte jeg meg med gjenstander og slutt og trasket avgårde nedover mot hytta og så opp mot Trollarinda og la ut et langspor for Bjørn samtidig som Odin fikk jobbe en god stund uten funn. Etter å ha klatret oss opp på trollarinda, gått en god runde oppå heia der og så returnert til skrenten nedover mot standplass, så fikk jeg gitt beskjed til de 3 andre som da gikk ut og gjemte seg. Vi tråklet oss nedover skrenten, og flere ganger var  Odin oppe og været noe, men vi måtte gå et godt stykke før han fikk nok fert til at han begynte å jobbe skikkelig. Det ble MYE jobbing når vi var nesten nede ved vannene, så det var tydelig at det var noe(n) i området. Jeg stoppet opp på toppen av ei lita ur, der Odin først hadde fått ferten, og lot ham jobbe. Nede i et lite søkk mistet han ferten gang på gang, og etter en god dose problemløsing, så jobbet han seg opp på høyden på andre siden av søkket, og ikke lenge etter kom han inn med melding på Sylvelin. Etter påvisningen gikk vi tilbake mot dalsøkket og jeg lot Odin få jobbe seg gjennom det. Plutselig fikk jeg melding, ikke med bringkobbel, men den klareste og jevneste (og definitivt lengste) halsmeldinga han noengang har levert. Fra der jeg stod så var det lett å se at halen gikk i to-hundre-og-nitti mens han halset, og Bjørn sa etterpå at han hadde SÅÅÅÅ lyst til å belønne halsingen. Heldigvis så ventet vi ham ut litt, og når han ikke fikk respons på halsen så tok han bittet og kom inn med melding. Av erfaring så vet jeg jo at han kan slå over i hals ved utilgjengelige figurnter, så jeg antok at Bjørn lå inni jervenduken, men når jeg kom ned på påvisning så fikk jeg beskjed om at han hadde ligget helt tilgjengelig, og helt passiv, så hva det var som gjorde at Odin valgte hals denne gangen vet jeg ikke, og i tråd med filosofien min så skal jeg heller ikke spekulere noe særlig på det.

Etter dette funnet så endret jeg strategien min litt i tråd med endring av vindretningen, og gikk et godt stykke opp mot trollarinda igjen for å komme rundt en haug for så å jobbe oss nedover på rett side av vinden i forhold til søkeområdet. Etter en liten stund var det ny halsmelding, før Odin kom inn med melding. Okta var sånn sett veldig bra, 3 fine funn der Odin måtte jobbe og tenke helt på egenhånd, og han jobbet supert til tross for at han hadde vært i søk i et veldig krevende terreng (og med steikende sol og høy temperatur i tillegg) i en god time før første funn.

Etter lunsj så fikk jeg et kjapt overværs-funn på Bjørn, som denne gangen lå pakket godt inn i jerven-duken. Det var tydelig å se at Odin var litt sliten etter forrige økt, men allikevel så jobbet han med stor intensitet, og det gøyeste er jo å se at for hver overværs-økt, så øker han arbeids-området sitt og han går på lenger slag for hver gang.

overvær og heimevernsøvelse

For å ta igjen "det tapte" på overværs-fronten siden vi ikke fikk med oss Dyranut-samlinga, så var det overvær på Sviland denne onsdagen. Nå er jo riktignok vindenpå Sviland kjent for å være ytterst lunefull, så for å gjøre oppgaven løselig (iallefall løselig på den måten jeg ønsket) så ble det overvær på de åpne flatene ned mot militærleiren. Det viste seg imidlertid å bli alt annet enn plankekjøring, for selvfølgelig så var det heimeverns-øvelse i og rundt leiren denne kvelden. Ikledd militærbukse og høye fjellstøvler ble jeg dermed fritt vilt for de stakkars fotsoldatene som skulle patruljere og beskytte leiren, og måtte mer enn en gang gi detaljerte forklaringer på hvem jeg var, hva jeg gjorde der og at jeg ikke var med på leken deres.

mens vi ventet på at sporet jeg hadde lagt ut for Bjørn skulle bli gammelt nok, så gikk han og Gro Elin ut for  å gjemme seg i kanten på marka ovenfor leiren. Etter noen minutter gikk Odin og jeg nedover, for å sette igang søket. Ganske umiddelbart etter at jeg gav pass på-kommandoen, så var han oppe med nesen og snuste veldig, og like etter så jeg at det var de patruljerende soldatene som han tidligere hadde fått hilse på som stod midt i fertssonen. De hadde stoppet opp der for å ikke være i veien for Odin når han jobbet, men selvfølgelig så stod de slik til at Odin hadde ferten av dem hele tiden. I tillegg til dem så kom det noen bærplukkere gående langs grusveien, og siden de så rimelig skeptiske/engstelige ut når min lille rottweiler kom busende mot dem, så ropte jeg ham til meg rett før han nådde dem. Gikk litt videre og plutselig var Odin borte. kom tilbake med melding og det var rett på påvisning på Bjørn som lå godt gjemt helt oppi skogkanten.

Vi gikk tilbake for å søke videre etter Gro Elin, og plutselig dro Odin avgårde rett nedover mot veien og militærleiren. I frykt for at det skulle skape problemer for de grønnkledde (eller egentlig for hundene til de grønnkledde) så kalte jeg ham inn igjen, noe som viste seg å ikke akkurat være et sjakktrekk, for Gro Elin hadde lagt seg på nedsiden av veien som jeg hadde sett på som ytterbegrensningen. Han var altså på vei mot henne når jeg kalte ham inn. Litt merkelig at han lot seg rope av en figurant, men med tanke på at han tidligere hade blitt ropt av turgåere (synlige og gående/snakkende) og heller ikke hadde fått noen respons fra soldatene som gikk langs veien, så var det kanskje ikke så rart allikevel... Han hadde jo gjentatte ganger fått "beskjed" om at de som er på veien er ikke med på leken. Litt kjipt, for hadde jeg visst at de hadde utvidet søkeområdet så hadde jeg nok ikke ropt ham av før han evt stod opp langs gjerdet til militærleiren og peip, men sånn er livet av og til. Etter litt frem og tilbake så fant han Gro Elin etter et veldig bra selvstendig søk gjennom brakkene som stod ute på grusplassen. Selv om det ikke var akkurat sånn som jeg hadde tenkt meg, så ble resultatet iallefall bra, og det er jo det som er det viktigste. Lærdommen min er da tydeligvis at jeg må slutte å tenke alt for mye (samme lærdommen som jeg fikk på spor-treningen i Etne...), så vi får prøve litt på det og se hvordan det går...

søndagsrundering

Siden jeg klarte å bli syk dagen før avreise til Dyranut, så ble det ei helg med svært lite trening for Odin, ei tennisball-"rundering" på Sviland på fredagen med ca 30 "slag" ut etter tennisball, fremdrift og passeringer og vaffel-benønning på midtlinja av og til. Siden det egentlig bare er tennisball-intervaller så kan det jo egentlig ikke kalles rundering, men tanken bak det hele er å bruke den samme innkallingen på denne treningen som i runderingen for å terpe på runderings-systemet i håp om at det hjelper Odin med fremdrift og farten på innkomsten. Denne gangen ble det bare brukt for å gi Odin så mye fysisk trening som mulig på en måte som gjorde at jeg ikke skulle trenge å bevege meg så mye. Det beste med denne treningen er at Odin kan holde full galopp på flere titalls slag, iallefall så lenge det vanker litt vaffel her og der.

Lørdagen ble det kun en liten luftetur på grunn av at fredagens tur gav feberen min et oppbluss, men med litt ibux-terapi, så var jeg klar for ei lita runderings-økt på Bue på søndagen.

Line møtte opp med den nye valpen, så mens vi ventet på Sylvelin så ble det tid til litt sosialisering med Joy og Odin, samt litt bading for Odin.

Selve runderinga var en helt straight sak - Ukjent oppgave, 2 figuranter, ca 400 meter. I starten gikk Odin ikke så langt ut som jeg kunne ha ønsket, men etter 2 slag så økte han både dybde på slagene og ikke minst tempoet. Tydelig at han bare måtte varme opp litt. Omtrent halvveis i løypa fikk vi funn av Line. På det slaget trakk han veldig langt frem, så det ble en lang påvisning og en lang tur tilbake for å få sendt på andre siden og dekket terrenget der også. Vi runderte oss videre helt til slutten av løypa, og akkurat idet jeg skulle sende Odin ut på siste slaget så kom Sylvelin gående nedover midtlinja. Hun lå rett ut på høyresiden fra der jeg hadde sendt Odin ut når han fant Line. Hun hadde ligget godt skjult i høyt gress i ei grøft, og Odin hadde passert på feil side av vinden, bare noen meter fra henne. Han hadde stoppet for å drikke og kommet inn uten å finne henne. Det er forsåvidt helt greit at det skjer av og til, men jeg liker det allikevel ikke i det hele tatt når vi går over en figurant. Heldigvis har det ikke skjedd så veldig mange ganger, men allikevel gir det meg en dårlig følelse. 

Rent bortsett fra den feilen i søket, så gikk han veldig bra, fartsmessig. Det jeg nå sitter igjen og tenker er at det kan hende at kvaliteten på søket hans går ned når farten går opp, og om det dermed vil være uforsvarlig av meg å pushe ham på fart i runderinga, og heller la ham jobbe i det tempoet der han jobber best. Vi får uansett prøve på det litt fremover, så får vi heller bare se hva som skjer med tanke på tidsbegrensningen på A-prøvene neste vår. Det er jo veldig lett å finne på masse unnskyldninger når det skjer ting som man ikke liker, og varmen kunne helt sikkert ha blitt brukt som en unnskyldning her. Nå vet jeg jo for et faktum at hundenes luktesans blir veldig nedsatt når de blir veldig varme og begynner å pese masse, og han peste virkelig masse etter funnet av Line, men allikevel - det unnskylder ikke at vi ikke gjorde funn av Sylvelin denne gangen. Jeg skal imidlertid prøve å ikke over-analysere alt, og heller bare godta at "noen ganger bare skjer det...", så får jeg bare trene mer på å dekke terrenget mye bedre under alle tenkelige vær og vind-forhold, og da selvfølgelig på en måte som ikke sliter ut eller demotiverer Odin sånn at vi ikke ødelegger samarbeidet vårt.

Privataksjon på Kvitsøy

Søndag var det duket for en forhåndsavtalt privat leteaksjon etter den savnede kajakkpadleren som vi var på aksjon og lette etter for noen måneder siden. Det var foreldrene til den savnede som kontaktet oss og selvfølgelig så ønsket vi å hjelpe til så godt vi kunne i håp om at de skulle få avsluttet søket og få en grav å besøke.

De hadde hatt kontakt med en synsk person som var veldig bestemt på et lite område på Kvitsøy der den savnede skulle ligge nede i sjøen . Vi var 4 stykker som deltok, Tone og Isi, Paul og Dino, Ola og Leo og meg og Odin. Etter en liten briefing om søkeområdet, så tok Tone og Ola med seg hundene sine ombord i en båt og reiste ut for å se om de fikk indikasjoner i vannet, mens Paul og jeg tok med oss våre hunder og gikk langs land på en holme for å avsøke strandlinja. Det var en utrolig vanskelig "strandlinje" å bevege seg på, både for oss og hundene, men Paul tok en runde først og så tok Odin og jeg en kontroll-runde etterpå. På et sted fikk Odin en indikasjon og ble stående og være ut over bukta, og når Paul kom for å dobbelsjekke gjorde Dino det samme. Når vi imidlertid kom oss over på neste holme var det ikke noen tegn til at det var noe, så mest sannsynlig var det bare fert fra land de kjente.

Tone og Isi hoppet over i ei lita jolle som faren til den savnede kjørte for å kontrollere en indikasjon hun hadde hatt fra den store båten. Når Isi fikk søke litt nærmere vannflaten så ble indikasjonen enda sterkere, så det ble besluttet at jeg og Odin skulle utpå for å dobbelsjekke. Mens vi kjørte utover så satt Odin og så seg rundt, snuste litt inn mot land og så på måkene, tilsynelatende ikke i søksmodus, men plutselig så var nesen nede i vannflaten, bare en liten stund, i samme område som Isi hadde markert tidligere. Vi tok en bue og kjørte tilbake mot det samme stedet, Odin satt med høy nese helt til vi var tilbake i samme område som han hadde snust ned i vannet tidligere, og det samme gjentok seg ikke bare en men to ganger til. Veldig kraftige indikasjoner med nesen rett ned mot vannflaten og forlabbene over rekka, alle innenfor et veldig lite område. Etter dette kjørte vi i land og markerte gps-referansene for indikasjonene. Det var ikke noe mer å gjøre søks-messig, så vi avsluttet og tuslet oss tilbake til fergekaien. Foreldrene til den savnede fikk gps-referansene slik at de kunne kontakte politiet for å se om de kunne sette inn dykkere i området på bakgrunn av indikasjonene til Isi og Odin, og om de ikke ville det så ønsket foreldrene å leie inn profesjonelle dykkere for å se hva det var hundene reagerte så kraftig på. Etter en såpass spesiell aksjon, med direktekontakt med den savnedes foreldre, satt jeg igjen med masse tanker i hodet, og jeg kan ikke annet enn å håpe at vi kan ha hjulpet dem et steg nærmere å finne sønnen sin slik at familien får en avslutning på hele situasjonen.

Vannsøk på Tjørn.

Tone, Sylvelin og meg var så heldige at vi fikk Ola til å ta med seg dykkerutstyret sitt denne lørdagen slik at vi fikk trent på lokalisering av figurant under vann. Odin fikk 3 forsøk, og det var veldig lett å se fremgangen hans. På det første forsøket var han mest opptatt av å følge sporene til Tone og Isi som hadde søkt i området rett før oss, og var ike helt overbevist om at det var noe å hente uti vannet. Forsøk 2 - litt mindre sporsugen, litt mer overvær langs vannkanten for så å hoppe uti, og forsøk 3 - 100% overvær. Høy nese, slo på lang avstand og løp til vannet og kastet seg uti. Riktignok så meldte han ikke når han var i vannet, men han sirklet hele tiden rundt og rundt stedet der Ola lå og nektet å komme på land igjen, så det var helt tydelig at han visste hvor Ola var.

Av forskjellige årsaker valgte jeg å ikke trene mer på melding på gjenstand under vann. Med den læringskurven Odin hadde på de 3 første funnene, samt det faktum at han ble frustrert av ikke å få tatt bittet i vannet (var tydelig å se at selv om søket var gøy, så ble ikke funnet like spennende), så valgte jeg å slutte mens vi var på topp. Desverre så lå tanken på alt arbeidet jeg hadde liggende og vente hjemme også langt fremme i hodet, så treningen måtte nedprioriteres litt idag til fordel for byggeprosjektet hjemme. Nå gleder jeg meg bare til dette er kommet så langt at aldre tar over og jeg slipper å tenke mer på det, slik at jeg igjen kan rette alt fokus mot Odin og NRH-trening.