Travel helg!

Som om det ikke var nok at hverdagene er trave, så ble denne helgene også litt travlere enn planlagt. Heldigvis så er hunderelatert travelhet mye mer positiv enn jobb-relatert stress, så det helt korrekte må vel heller være å kalle det en begivenhetsrik helg.

Lørdagstreningen var overvær på Dale. Jeg og Bjørn Erik fikk Hugo til å kjøre så langt inn mot den gamle kraftstasjonen som mulig og gjemme seg et sted der ute slik at hundene skulle få jobe litt før de fant figuranten sin. Mens Bjørn Erik og Balder var ute så gjorde jeg klar Odin. Når det var vår tur så trasket vi oss innover markene. I begynnelsen så var Odin veldig interessert i sporene etter Bjørn Erik og Balder, men det faktum at jeg når som helst kunne rope ham av de sporene viste klart at han visste at det var andre ting som var viktigere enn d sporene. (han hadde jo sett når Bjørn Erik og Balder kom in fra marka, så han hadde nok full kontroll der.)
Når v kom innover mot kraftstasjonen så gikk vi opp en skogsvei og et godt stykke opp skråningen. Plutselig forsvant Odin og etter en liten stund kom han tilbake med en hanske og et bringkobbel som var løst ut og hang som et svenskebitt. Han satte seg på plas og avleverte den, en var ikke særlig interessert i belønningen, han bare løp avgårde som om han var på påvisning. Etter en liten stund så kom det halsing som gav gjenklang i fjellene, og da var det bare å lpe mot lyen. Når jeg kom frem til Odin så satt han og halset på stakkars Hugo som lå innpakket i jervenduken, selvfølgelig med øret bare få centimeter fra hodet til Odin. Selv med all den decibelen klarte han å få belønnet Odin når jeg ankom. Det viste seg at Odin hadde heng seg fast og fått løst ut bringkobbelet slik at han ikke klarte å få tak i det, og dermed hadde han plukket opp en av hanskene til Hugo som han hadde mistet utenfor jervenduken, og brukte den til å melde med. Når han da ikke fikk belønning for påvisningen, så kom halsen ganske så raskt og intenst. Veldig betryggende å se hvordan slike oppgaver løses når bringkobbelet ikke funker, for det kan jo veldig lett skje på en aksjon at han henger seg opp og løser ut kobbelet.

Andre økta var ganske lik. Odin jobbet veldig bra g selvstendig, selv om jeg bet meg merke i at komfortsonen hans er vesentlig større i åpent terreng enn i tettere skog. Allikevel jobbet han fint på omtrent hundre meters avstand i granskogen. Det som faktisk hindret ham i å jobbe enda lenger fra meg var faktisk megselv, for når han kom så langt fra meg at jeg følte at jeg ikke hadde kontrollen på hvor Odin hadde dekket terrenget bra nok så ropte jeg ham nærmere med en gang. Hadde han fått lov til å jobbe helt fritt så hadde han nok gått enda lenger fra meg, men litt av poenget er jo å ha kontroll på hvor hunden har vært, noe som gjør at avstanden mellom hund og fører nødvendigvis må bli kortere i uoversiktlig terreng. Det som er veldig positivt er jo at Odin er veldig førbar uten at det går ut over selvstendigheten, samt at han ignorerer innkallingene mine totalt når han har ferten av folk.

Søndags morgen ble jeg vekket av det jeg først trodde var vekkerkokken. Etter å ha forbannet meg litt over at jeg glemte å slå den av kvelden i forveien, fikk jeg strukket meg langt nok til å ta tak i mobilen og da så jeg at det ikke var alarmklokken, men alarmtelefonen som hadde vekket meg. En padler var savnet i Tanangerområdet, så da var det bare å koke vann til thermosen. hive Odin og sekken i bilen og kjøre avgårde. Siden vi var en av ekvipasjene som hadde trent en del på søk fra båt så ble vi satt i en båt sammen med rovergruppa. Vi kjørte langs land fra kvernevik til Møllebukta, og tilsvarende på Tanangersiden. Etter noen timer i søk fikk vi indikasjoner mot et telt som stod i sjøkanten ved Madlasandnes. Vi stoppet inntil og sjekket det ut, men det var tomt. Når vi var på vei tilbake igjen så fik vi beskjed om å møte Sylvelin og Rødekors-båten i inngangen til ei småbåthavn der Sibbe (og senere fikk vi vite at Krimp også hadd indikert på samme sted) hadde hatt kraftige indikasjoner ned i vannet. Vi tok noen runder på samme sted, og i et lte område fikk Odin veldig lyst til å hope uti. Han snuste masse ned i vannet, så vi ble nødt til å melde inn at begge båt-hundene hadde indikert i samme område. Like etter at dette var meldt inn fikk vi vite at den savnede var funnet et stykke utenfor søkeområet. Det var noen dykkere som var på vei ut til noen holmer sør for Tananger som helt tilfeldig hadde funnet den savnede. Allikevel ønsket politiet å sjekke ut småbåthavnen der 3 av hundene hadde indikert, for å se om det kunne være annet av interesse der.
Etter å ha vært i søk fra kl halv 9 til 2, så var det tid for en liten debrief før vi reiste hjem, der Odin raskt installerte seg foran ovnen, og jeg i godstolen ved siden av ham. Det ble riktignok ikke en tradisjonell aksjon for Odin's del, siden det ikke ble noe  løping, men det var tydelig å se at denne typen søk også sliter litt på hundene, for det var tydelig at Odin var mentalt sliten etter å ha vært i høykonsentrasjon i flere timer i strekk.

nytt ukessammendrag.

Hadde det enda vært sånn at jeg ikke hadde tid til å blogge fordi all fritiden gikk med på å trene, så hadde alt vært supert, men sannheten er at det er dårlig med fritid både til blogging og trening for tiden. Vi forsøker allikevel å få med oss de faste ukentlige treningene, og denne uken var det rundering i nytt terreng på onsdagen, og spor på lørdagen.

Onsdag kveld møttes en gjeng av oss for å sjekke ut et nytt terreng på Bogafjell. Odin var første hund ut, og vi kjørte en enkel rundering med 4 funn på hver side, og ingen tomslag. I og med at det var et ukjent terreng så hadde jeg ikke forventningene på topp, for det kunne jo godt ha hendt at Odin fant masse annet å snuse på og dermed ikke jobbet som han skulle, men det viste seg at de tankene var uberettiget. Odin gikk jevnt og fint, søkte veldig bra og hadde fine meldinger. På første funn startet han med hals, men tok bittet etter en liten stund. På tredje funn så løste bringkobbelet seg ut, men da ble det "svenskebitt"-melding, noe som gjorde meg enda tryggere på at Odin melder uansett hva som skjer. Kort og greit så fikk vi ei økt der vi fikk testet ut både hals, fastbitt og (ufrivillig) svenskebitt, og alt fungerte fint. Farten på runderingen var ikke akkurat det beste Odin har prestert, men det gikk jevnt og med veldig bra flyt, så sånn sett var jeg fornøyd. I og med at dette var i mørket, i til dels vanskelig/tungt terreng og ei helt ny løype, så var farten sånn sett veldig bra. Det var også tydelig at all påvirknings-treninga vi har hatt i det siste har funket veldig bra, for Odin gikk rett ut, og langt ut, i den retningen jeg sendte ham. Veldig gøy å se at all generaliseringen på runderings-kommandoen opp gjennom årene har gjort at han vet akkurat hva han skal gjøre.

Lørdagstreninga ble et A-spor i området rundt arboréet. Morten la ut sporet for meg med instruksjoner om å legge en gjenstand etter ca 10 meter slik at jeg fikk en rask bekreftelse på om Odin var på riktig spor. Det viste seg å være en smart ting å gjøre, siden det like etter at Morten gikk avgårde kom en svær flokk med syklister kjennom sporoppsøket og slik som de pustet og peste så er jeg sikker på at de la igjen mengder av fert midt i oppsøket mitt. Vi søkte oss oppover parallelt med veien, og etter en stund koblet Odin inn lokomotiv-giret og dro avgårde med meg hendende etter så godt jeg kunne. Vi fant ingen gjenstand før etter at vi hadde krysset grusveien inn til Vassvik, så jeg antar at enten så hadde Odin det litt for travelt med å komme seg fremover eller så gikk han sekundært eller med overvær av sporet i starten. Vi fløy lavt videre gjennom granskogen, krysset veien en gang til, fortsatte et stykke innover granskogen før vi kom ut på ei åpen myr med masse høyt gress. Her ble det litt snusing i underlagsskiftet før Odin dro på nedover en gammel kjerrevei. Etter en liten stund fant vi siste gjenstand, fikk såvidt belønnet før det bar videre nedover stien. Plutselig bråstoppet Odin og virket nesten litt forvirret et lite sekund, før han sirklet seg bakover igjen og tok opp sporet der Morten hadde vinklet av stien. Det var tydelig at Odin hadde dradd på det han kunne nedover stien og gått forbi vinkelen med etpar meter før han oppdaget at han ikke var på sporet lenger. Ved å bare stå i ro og la ham løse oppgaven selv, så varte det ikke lenge før han dro avgårde igjen, og denne gangen rett på slutten. Vi hadde da misset 2 gjenstander, en umiddelbart etter start og en like ved parkeringsplassen til Arboréet. Begge plassene var der jeg hadde holdt litt ekstra igjen fordi jeg ble i tvil på om dette kunne være rett, så mest sannsynlig så var det en ren førerfeil at vi gikk over disse.

endelig spor igjen...

Denne lørdagen var det spor som stod på programmet. Anders la ut 2 spor for meg i godt overtråkket område i arborèet. Liggetid ca 3 timer, lengde ca 500 meter, ingen gjenstander og sporoppsøk fra gjenstand.

Det var tydelig at Odin var litt vel overtennt på å få gå spor, for tempoet var sånn at jeg ble svett av å holde følge. I enkelte underlagsskifter ble det litt surring, men ved å bare stå i ro og vbvente ham ut så løste Odin oppgavene helt fint selv. På spor nr 2 så dro vi av og over på et annet spor like før slutten, og etter en stund så havnet vi inn på et virvarr av skogsstier som endte opp nesten tilbake ved starten. Andre gang gikk det mye bedre, farten gikk litt ned og konsentrasjonen gikk opp, og her holdt han seg på rett spor og sporet flott over skogs- og grusveier der det gikk masse folk. Veldig positivt å se at Odin ikke engang så opp fra sporet selv om det stod og gikk folk på veien bare noen meter fra oss, og han sjekket heller ikke ut kryssingene deres, men fortsatte videre og rett på slutten. Anders lå i slutten av begge sporene, så det ble max uttelling med figurant istedetfor "bare" en gjenstand. Det er tydelig at det er litt for lenge siden vi har gått spor nå, men allikevel lett å se at Odin ikke har glemt gamle kunster, så på spor-siden skal vi nok være rimelig klare for Re-godkjenningen. Iallefall så lenge hundeføreren klarer å holde nervene i sjakk og ikke ødelegge alt for den stakkars hunden sin allerede under sporoppsøket...

back to basics...

Av og til kan det være greit å ta en pause fra treningen på alt det nye, spennende og utfordrende og ta noen steg tilbake, og denne onsdagen var en slik gang. Farget av hendelsene på sist runderings-økt, så var det virkelig på høy tid å gi Odin ei lett og motiverende basic-økt. Jeg armerte Trond og Helen med godbiter og gav Tone jobben som midtlinjegeneral. Her var det duket for påvirkninger og rett i lek for å minne Odin på runderingssystemet samtidig som han fikk max belønning for en enkel jobb.

For å gjøre ting litt annerledes enn de vanlige påvirknings-klappene (såvidt meg bekjent hat det blitt gjort ytterst få funn av savnede personer som går rundt og klapper...), så ble figurantene bedt om å lage andre typer lyder. Et lavt rop, et host og slike ting. Det var tydeliig å se at Odin reagerte litt på dette på første slag, for når han fikk påvirkningen så la han hodet litt på skakke og så lettere forvirret ut. Han var allikevel sikker på at han ville ut der som jeg hadde sendt ham, så etter en liten runde for å bryte fokuset hans litt, så stilte jeg ham opp og idet jeg sa "Rundér!" så så vi bare en snorrett strek av lys fra halsbåndet hans før vi hørte figuranten begynne å leke med ham. Bortsett fra forvirringen etter påvirkningen så gjentok de 3 neste slagene seg akkurat likt. Fullt fokus ut, desperat etter å få løpe, og ikke minst - det som var det viktigste målet med denne økta - han gikk rett beint ut helt til 50 meter uten å svinge av for tidlig og uten å søke etter spor.

De to siste slagene ble med melding, og her advarte jeg figurantene om at han muligens kunne gå over i hals når han kom ut og ikke fikk belønningen med en gang, men det ble raske og fine bringkobbel-meldinger på begge slagene og vi avsluttet ned en hund som nesten ikke hadde bakkekontakt fordi dette var så gøy. Nå gjenstår det bare å se hvorvidt det minnebildet gir en finere og ikke minst mer effektiv rundering fremover mot våren. En ting som uansett er sikker er at det kommer til å bli etpar slike økter innimellom alle de lange runderingene og all sportreninga som jeg har planlagt for vinteren...

sammendrag av uka

Denne onsdagen ble det mer patruljegang med lydpåvirkninger for sitt-indikasjoner samt den vanlige trekk-fars-skulder-ut-av-ledd indikasjonen på overvær. Trond hadde lagt ut en sekk samt en utstoppet kjeledress-figurant ut på vindsiden i løypa, og var selv figurant på motsatt side der vi skulle trene inn sitt-markering uten overvær av fig. Kort fortalt så funket trekk-markeringen kjempebra, og det var ingen tvil når han dro avgårde. Rent bortsett fra at han forsøkte å apportere kjeledress-mannen inn til meg (noe som så rimelig vondt ut for den stakkars kjeledressen som etter første funn ble døpt til "tante") så gikk overværs-delen kjempebra, og den markeringen har gjort at jeg nå føler meg enda tryggere på at Odin har slått på nesa når vi går transportetapper under øvelser og aksjoner. Når det gjaldt sitt-indikasjon på lydpåvirkning, så var det noe anderledes. Vi har ikke trent på spontan-sitt tidligere, så odin var tydelig ikke helt inneforstått med hva som var ønsket og riktig adferd i en slik situasjon. På første lyd (rop om hjelp) så ble det en del stepping og piping og sutring før han nesten gav opp og heller forsøkte med kontakt med meg istedetfor fullt fokus utover. Akkurat idet baken traff bakken så slapp jeg ham med en pass-på-kommando, og borte var han. De to neste forsøkene gikk mye greiere, selv om Odin blir så gira av lydpåvirkningene (spesielt i mørket når han ikke kan retnings- eller avstandsbedømme lydene skikkelig) at han heller vil stå og trekke enn å sette seg. Allikevel hadde vi fin fremgang på denne økta, for steppe-og-pipe-perioden ble kortere og kortere for hver gang, så med etpar slike forsøk til, så vil vi nok få en fin sitt-markering på plass.

På lørdagen hadde jeg egentlig tenkt å gå spor på Sviland, men når Morten ringte meg tidlig på morgenen og lurte på om vi heller skulle ta turen til Vigreskogen siden iv var de eneste som var påmeldt på Sviland, så ble det lang rundering på oss istedetfor spor. Jeg bad Hugo og Krissi om å være dommere og legge opp en A-prøve for meg, og i tillegg så fikk jeg med etpar andre til å gå med oss på midtlinja. Når figurantene var ute så trasket vi oppover til starten der dommerne stod og ventet. Selv om dette ikke var en reell prøve, så kom nervøsiteten snikende når klokka startet, og det ble ikke bedre når Odin hadde sine helt egne formeninger om hvor han ville løpe, og spesielt ikke når disse formeningene gikk helt på tvers av min plan. Vi startet med andre ord ikke opp med en god tone, og den første halvdelen av runderinga var helt elendig rent samarbeidsmessig, for å si det mildt. Selvfølgelig så var mesteparten av det utelukkende på grunn av førerfeil, men det var også lett å se at Odin fant masse spennende spor ute på slagene sine, for etpar ganger så var han borte i flere minutter, og kom inn fra motsatt side av midtlinja fra der jeg sendte ham. I ettertid ser jeg jo at Odin plukket opp de stress-vibbene som jeg sendte ut og klokelig forsøkte å gjøre all jobben selv uten å stresse meg mer opp, men det fungerte jo mot sin hensikt. Heldigvis så kom han seg betraktelig når vi var forbi rådyrplassen, og ledover siste langstrekket mot 800-meters merket så gikk han ganske så bra. Når vi kom til 800-meters merket hadde vi brukt nesten full tid, og det bare med 2 funn, så det er jo en del mer finpuss som må til. Nå var farten ikke av den høyeste vi har hatt på ei rundering, men det som stjal mest tid var alt stresset inne på midtlinja, samt de gangene Odin dro avgårde på spor. Disse to tingene kombinert gjorde at det var noen området som ikke ble dekket skikkelig, så hadde dette vært en prøve så hadde det vært stryk med glans, men vi har heldigvis nok av tid til å finpusse på dette før prøvene tidlig neste vår.
Etter 800-meteren fortsatte vi med en del tomslag frem til ca 1200-meter. totalt så brukte vi rett i underkant av en time (inkludert en deprimerende debrief) på 1200 meter med 5 funn. Selv om tonen i debriefen var humoristisk og latteren satt løst, så var jo budskapet (som jeg også støttet opp 100%) helt klart - Problemene i runderingen skyldes ikke noe annet enn mitt stress, så det jeg er helt sikker på nå er at det blir mye trening med tidtaking og dommere fremover, slik at jeg (forhåpentligvis) får trent meg selv på å holde nervene under kontroll og stole på at Odin gjør jobben!

indikasjonstrening på patruljesøk

Etter samtalen med Hugo på lørdag så ble det en liten økt med innlæring av indikasjoner under patruljegang idag tidlig. Etter å ha kjørt Siv til ksolen for eksamen, så tok jeg Odin med meg til Sviland og gikk avgårde inn i valpeskogen armert med jakker og sekker som for anledningen skulle få jobben som gjenstander. Jeg gikk innover stien/midtlinja i valpeskogen og kastet jakker og sekker innover i skogen slik at det ikke skulle bli noen mulighetter for Odin å få overvær av spor. Det viktigste i denne omgang var jo at gjenstandene ikke skulle ligge mer enn ca 10 meter eller så fra midtlinja, og at Odin skulle få gå rett ut (med meg på slep) og rett i belønning når han indikerte skikkelig. Etter at dette var gjort hentet jeg Odin og vi trasket avgårde. Jeg gikk med ham i relativt kort line, og hver gang han valgte å snuse på bakken eller markere over andre tisseflekker, så stoppet jeg helt opp, og han fikk ikke gå videre før han hadde nesa opp fra bakken. Når han fikk overvær av gjenstandene roste jeg forsiktig og når han da begynte å trekke i lina for å få komme ut til gjenstanden, så holdt jeg akkurat nok igjen i lina til at han måtte dra godt for å komme seg fremover, samtidig som jeg lt lina file ut gjennom fingrene med mer motstand jo nærmere han kom gjenstandene. På første forsøk var Odin litt nølende når han merket at jeg holdt igjen, men etter det så koblet han inn 4x4-en og dro på det han kunne så snart han fikk overvær. Jeg fulgte med helt ut og belønnet skikkelig ute ved gjenstandene på alle 5 forsøkene.

Videre i prosjektet er målet å hjernevaske inn denne indikasjonstypen slik at Odin blir lettere å lese når det gjelder overvær mens han er i bånd, samt å trene inn sitt-markering ved lydpåvirkning. Om alt går like bra som idag, så satser jeg på å få forsterket disse adferdene nesten til det ekstreme, slik at det ikke vil være noen tvil når han hører eller lukter noe mens vi går i bånd. Det er sikkert flere som synes det virker litt mye å jobbe med dette siden det tross alt er en relativt enkel sak å lese svakere indikasjoner når vi er ute og søker på treninger og øvelser, men ettersom de fleste aksjonene jeg har vært ute på til nå har inkludert søk i mørket, så vil det jo være en kjempe-fordel å ha indikasjoner som er så sterke at de merkes selv om det er så mørkt at man ikke ser alle de små indikatorene som man ser i dagslys, som f.eks. endret haleføring, endret ørestilling eller det lille stoppet for å snuse litt ekstra opp i luften... Det å forsterke indikasjonene så mye at hunden nesten drar føreren over ende ved overvær, eller setter seg og nekter å gå videre ved lydpåvirkning vil jo være til veldig stor hjelp i nattsøk, så jeg krysser fingre og tær for at progresjonen fortsetter like raskt som idag.

patruljegang og rundering

Denne lørdagen var det trening på Dale, og jeg hadde planlagt å trene patruljesøk i line. Tanken bak dette opplegget som jeg kommer til å fortsette med en del fremover er jo for det første å lære Odin at vi ikke er på tur selv om han går i bånd. Det å vite at Odin faktisk er i søks-modus selv på transport-etapper langs veier og stier er jo en veldig stor trygghet ute på aksjoner. Det andre grunnen er jo å lære meg selv å lese de signalene som Odin gir når han får ferten av noe mens han er i bånd... Jeg fikk Ghita, Line og Frank til å legge seg ut i terrenget i runderingsløypa slik at Odin kunne få overvær av dem. Når dette var gjort så gik vi avgårde inn midtlinja. I begynnelsen var jeg sikker på at Odin var i tur-modus, for det var snusing og tissing langs løypa og det virket mer som om han ventet på å få komme igang med runderinga enn som om han var i søksmodus. Vi gikk nedover stien og plutselig var det slutt på sniffing og tissing, nesa gikk høyt, ørene rett ut og halen begynte å logre forsiktig. Jeg koblet ham fri og borte var han. Etter en liten stund kom han inn med melding og fikk påvise og drakamp med biteskinn. Når vi kom tilbake til midtlinja koblet jeg Odin igjen for å gå videre, og vi var raskt tilbake i det som lignet på tur-modus. Etter en liten stund fikk vi en ny indikasjon, og jeg slapp Odin igjen. Denne gangen jobbet han veldig, men klarte ikke å lokalisere figuranten. I ettertid så har jeg kommet frem til at han må ha hørt figuranten og ikke fått overvær, for vinden blåste skrått nedover midtlinja, så vi måtte et godt stykke forbi der han først indikerte på noe til der han kom inn i fertssonen. Når vi kom ned til stranda så hadde vinden snudd, så her fikk han en solid indikasjon ut på venstresida av løypa, men når jeg slapp ham så var det bare etpar meter ut før han tverrvendte og løp avgårde fremover parallelt med midtlinja. Mens Jeg og Ghita stod og undret oss over det, så vi at Odin jobbet veldig intenst inni løvskogen rett innenfor stranda. Etter en liten stund kom han inn med melding, og hadde da funnet Frank.

Etter økta hadde jeg en liten prat med Hugo om dette med å trene inn indikasjoner på forskjellige påvirkninger under patruljegang, og jeg fikk masse nye tips til hvordan dette skal bli forsøkt trent bedre inn utenfor vanlige treninger slik at jeg blir trygg nok på denne søksformen til å benytte den fullt ut på fremtidige aksjoner.

Andre økta ble en ukjent runderingsoppgave på ca 500 meter. Jeg hadde sagt ifra at jeg kom til å rundere helt til motsatt ende av stranda der vi vanligvis pleier å stoppe, så da fikk vi ca 100 meter ekstra løype. Figurantene hadde også fått beskjed om å være så utilgjengelige som det var mulig å få dem, dvs oppå svære steiner eller oppi trær, slik at Odin skulle få jobbe litt med lokaliseringen. På første funn ble det veldig mye jobbing for å finne Ghita, som satt oppå en svær steinblokk. Her ble det etter, masse sirkling rundt steinen, noen forsøk på å klatre oppå samt noen lengre runder for å se om han kunne se henne på litt større avstand (noe som var veldig morsomt å se på). Til slutt ble frustrasjonen så stor at han gikk over i halsmelding. Jeg startet å gå utover mot henne og gav beskjed om at Ghita bare skulle belønne når halsen var jevn og fin. Det blir tydeligere og tydeligere at jo mer Odin må jobbe for å lokalisere figurantene, jo større er sjangsen for halsmelding istedetfor bringkobbel. Det er selvfølgelig ikke bare det som spiller inn, siden han noen ganger velger hals når han begynner å bli sliten eller dersom terrenget er sånn at det blir ekstremt tungt å komme seg tilbake til meg med meldingen (han er tydeligvis smart nok til å velge letteste meldingsform for seg selv, men så lenge han behersker begge to, så gjør det meg ingenting, snarere tvert imot. Jeg tar det heller som en ekstra sikring). Etter belønning så sendte jeg Ghita tilbake til bilene siden hun måtte reise avgårde, mens Odin og jeg fortsatte nedover løypa. Etter en liten stund var det nytt funn, denne gangen av Runar, som jeg hadde fått låne fra sporgjengen mens Frank var med Hugo og trente halsmelding på Jim. Runar lå også oppå en stein, men her klarte Odin å se ham etter lokaliseringen, så da ble det en helt fin bringkobbelmelding. Vi fortsatte nedover, kom forbi stranda og når vi var nesten helt på slutten av løypa så lokaliserte Odin Line oppi et tre. Her jobbet han veldig, og jeg hadde egentlig håpet på halsmelding her, siden treet stod midt i ei ur med svære mosegrodde og glatte steiner (og jeg vet hvor dårlig Odin er til å tenke på egen sikkerhet), men han valgte bringkobbelet, kom inn og meldte, påviste og fikk pipedyrene sine som en perfekt avslutning på økta og treningsdagen.