patruljegang og rundering

Denne lørdagen var det trening på Dale, og jeg hadde planlagt å trene patruljesøk i line. Tanken bak dette opplegget som jeg kommer til å fortsette med en del fremover er jo for det første å lære Odin at vi ikke er på tur selv om han går i bånd. Det å vite at Odin faktisk er i søks-modus selv på transport-etapper langs veier og stier er jo en veldig stor trygghet ute på aksjoner. Det andre grunnen er jo å lære meg selv å lese de signalene som Odin gir når han får ferten av noe mens han er i bånd... Jeg fikk Ghita, Line og Frank til å legge seg ut i terrenget i runderingsløypa slik at Odin kunne få overvær av dem. Når dette var gjort så gik vi avgårde inn midtlinja. I begynnelsen var jeg sikker på at Odin var i tur-modus, for det var snusing og tissing langs løypa og det virket mer som om han ventet på å få komme igang med runderinga enn som om han var i søksmodus. Vi gikk nedover stien og plutselig var det slutt på sniffing og tissing, nesa gikk høyt, ørene rett ut og halen begynte å logre forsiktig. Jeg koblet ham fri og borte var han. Etter en liten stund kom han inn med melding og fikk påvise og drakamp med biteskinn. Når vi kom tilbake til midtlinja koblet jeg Odin igjen for å gå videre, og vi var raskt tilbake i det som lignet på tur-modus. Etter en liten stund fikk vi en ny indikasjon, og jeg slapp Odin igjen. Denne gangen jobbet han veldig, men klarte ikke å lokalisere figuranten. I ettertid så har jeg kommet frem til at han må ha hørt figuranten og ikke fått overvær, for vinden blåste skrått nedover midtlinja, så vi måtte et godt stykke forbi der han først indikerte på noe til der han kom inn i fertssonen. Når vi kom ned til stranda så hadde vinden snudd, så her fikk han en solid indikasjon ut på venstresida av løypa, men når jeg slapp ham så var det bare etpar meter ut før han tverrvendte og løp avgårde fremover parallelt med midtlinja. Mens Jeg og Ghita stod og undret oss over det, så vi at Odin jobbet veldig intenst inni løvskogen rett innenfor stranda. Etter en liten stund kom han inn med melding, og hadde da funnet Frank.

Etter økta hadde jeg en liten prat med Hugo om dette med å trene inn indikasjoner på forskjellige påvirkninger under patruljegang, og jeg fikk masse nye tips til hvordan dette skal bli forsøkt trent bedre inn utenfor vanlige treninger slik at jeg blir trygg nok på denne søksformen til å benytte den fullt ut på fremtidige aksjoner.

Andre økta ble en ukjent runderingsoppgave på ca 500 meter. Jeg hadde sagt ifra at jeg kom til å rundere helt til motsatt ende av stranda der vi vanligvis pleier å stoppe, så da fikk vi ca 100 meter ekstra løype. Figurantene hadde også fått beskjed om å være så utilgjengelige som det var mulig å få dem, dvs oppå svære steiner eller oppi trær, slik at Odin skulle få jobbe litt med lokaliseringen. På første funn ble det veldig mye jobbing for å finne Ghita, som satt oppå en svær steinblokk. Her ble det etter, masse sirkling rundt steinen, noen forsøk på å klatre oppå samt noen lengre runder for å se om han kunne se henne på litt større avstand (noe som var veldig morsomt å se på). Til slutt ble frustrasjonen så stor at han gikk over i halsmelding. Jeg startet å gå utover mot henne og gav beskjed om at Ghita bare skulle belønne når halsen var jevn og fin. Det blir tydeligere og tydeligere at jo mer Odin må jobbe for å lokalisere figurantene, jo større er sjangsen for halsmelding istedetfor bringkobbel. Det er selvfølgelig ikke bare det som spiller inn, siden han noen ganger velger hals når han begynner å bli sliten eller dersom terrenget er sånn at det blir ekstremt tungt å komme seg tilbake til meg med meldingen (han er tydeligvis smart nok til å velge letteste meldingsform for seg selv, men så lenge han behersker begge to, så gjør det meg ingenting, snarere tvert imot. Jeg tar det heller som en ekstra sikring). Etter belønning så sendte jeg Ghita tilbake til bilene siden hun måtte reise avgårde, mens Odin og jeg fortsatte nedover løypa. Etter en liten stund var det nytt funn, denne gangen av Runar, som jeg hadde fått låne fra sporgjengen mens Frank var med Hugo og trente halsmelding på Jim. Runar lå også oppå en stein, men her klarte Odin å se ham etter lokaliseringen, så da ble det en helt fin bringkobbelmelding. Vi fortsatte nedover, kom forbi stranda og når vi var nesten helt på slutten av løypa så lokaliserte Odin Line oppi et tre. Her jobbet han veldig, og jeg hadde egentlig håpet på halsmelding her, siden treet stod midt i ei ur med svære mosegrodde og glatte steiner (og jeg vet hvor dårlig Odin er til å tenke på egen sikkerhet), men han valgte bringkobbelet, kom inn og meldte, påviste og fikk pipedyrene sine som en perfekt avslutning på økta og treningsdagen.