Teig og lurerundering på Dale

Idag var planen egentlig "bare" å kjøre et teigsøk, så jeg gav Gro Elin helt frie tøyler til å lage en case til meg. Etter å ha lagt ut et langt og krevende spor til Nina og Bina som de skulle få etter sin krevende (langt mer krevende enn antatt viste det seg etterhvert) oppgave, der Nina skulle testes i orientering og GPS-bruk, siden hun ikke fikk med seg B-øvelsen forrige helg. Odin var selvfølgelig med meg når jeg la ut sporet, så han fikk en gid halvtime/3 kvarters luftetur før treninga. (som jeg i tillegg var en time for tidlig ute til... Merkelig hva som skjer med døgnrytmen når det begynner å bli lyst så tidlig...)

Min case var at noen fiskere var savnet mellom Breidvika og kaien på Dale, så vi gikk inn stien til dalevika og fortsatte frem til Breidvik. Vinnen stod ganske fint rett inn fra fjorden, så vi gikk et godt stykke fra vannet for å få dekket så mye terreng som mulig, selv om det enkelte plasser var ganske ufremkommelig, med bratt stup rett ned i sjøen på den ene siden og tett gran-og-einerbusk-helvete på den andre. Odin jobbet veldig bra, og var både selvstendig og styrbar, og det var veldig lett å se når han jobbet på noe.

På toppen av haugen mellom Dalevika og Breidvika, helt utpå kanten av det bratte stupet ned i sjøen inne ved stranden, så viste Odin igjen kompassnål-modusen sin, når han hørte (og senere så) en familie som gikk i sjøkanten på andre siden av Dalevika. En liten stund så var jeg faktisk litt redd for at han skulle finne på å ta et svalestup for å komme eg raskt bort til dem, men når jeg startet å gå nedover mot stien igjen så fulgte han fint etter og med en gang vi kom ned på stranden så løp han bort til der han hadde sett familien, tok opp sporet, fant og meldte fint. De så litt overraskede ut der de satt og spiste nistemat og plutselig fikk besøk av Odin, men det gikk helt fint. Jeg belønnet selv og så bar det videre for å finnne de"savnede fiskerne".

Omtrent halvveis mellom stranden og gapahuken forsvant Odin og ble borte leeenge. Jeg så at han jobbet seg fremover, så da valgte jeg bare å fortsette på den nedre merkede stien (som jeg oppdaget for første gang på denne økta.) oppover mot gapahuken og bygningene. Når jeg nærmet meg sistnevnte så jeg Odin sammen med 2 turister som gikk og tok bilder - han var innom og sjekket dem før han løp inn i gapahuken. Min første tanke var "IKKE finn mat der!!!" men etter en liten stud kom han tilbake med melding. Som vanlig når det er melding på gruppe så skal han hilse på alle i gruppen før han melder. På påvisningen løp han via de to turistene og inn i gapahuken, der Trond Arve satt og ventet. Rask belønning før det bar videre på spor etter Bjørn Erik, som også hadde vært med i gruppen men som stakk av når Odin kom (siden den ene fiskeren i casen var livredd hunder). Etter et lite forfølgelsesspor så fant vi ham sittende bak en busk, og etter litt belønning så var det tilbake til bilene for lunch før andre økt.

Andre økt ble en kort rundering med 4 figuranter. Jeg gav beskjed om at jeg ville ha en ukjent oppgave, men gjerne med utilgjengelige figuranter der det var mulig. Akkurat idet jeg skulle starte så kom det en turgåer med en stor labrador-hann gående opp fra stranden, så jeg ventet med å sende Odin til de var passert. Idet de gikk forbi, så hørte jeg litt brumming fra labben, og det var den eneste gangen Odin reagerte på at den var der, og det bare med å snu litt på hodet og pipe en gang. Etter et lite pip så var det tilbake til kompassnål-stilling med fullt fokus ut i terrenget, så selv om jeg sendte ham ut mens turgåeren og labben fremdeles var på stien, så gikk han ut på et skikkelig fint slag. Trakk langt fram og fant Bjørm Erik på første slag. Etter melding og belønning så var det tilbake igjen for å sende ut på motsatt side, og her ble det litt kluss. Odin løp ut på marka og trakk tilbake til skogholtet mellom marka og fotballbanen 2 ganger, så lit slutt så måtte jeg få ham ut på fjord-siden igjen på et kort slag og så få ham ut igjen på siden opp mot Dalevann med en passering. I ettertid så har jeg jo kommet fram til at han garantert har hatt ferten fra bygningene og bilene i nesen når han kom ut på markene, og at det mest sannsynlig var derfor han trakk den veien, men sånne ting er desverre litt lette å glemme i "kampens hete"...
Passeringen gikk supert og han løp fint ut,trakk langt frem og fant Nina og Gro-Elin sittende sammen inne i ei liita hule mellom 2 svære kampesteiner. Som vanlig så ville han hilse på begge to før melding, noe som ikke viste seg å være helt problemfritt, for det var såvidt plass til de to figurantene inni hulen, og det å forsøke å presse inn en gal rottis også.... Vel - kamel og nåløye er en nærliggende sammenligning... Uansett så ble det melding og belønning (også med hund oppå figuranter og svært begrenset bevegelsesrom) før det bar videre for å lete etter sistemann. Vi runderte oss nedover stien og Odin gikk egentlig veldig bra - langt ut, god fremdrift og relativt lett å styre (selv om jeg hadde litt problemer med å få ham inn til midtlinja etpar ganger). Når vi kom ned til steinura og den tette skogen rett før stranda, så ble vi imidlertid stoppet og fikk beskjed om at vi hadde gått over siste figurant, og at det var utelukkende MIN feil. (da forstod jeg hvorfor Odin hadde vært så motvillig med å komme inn til passering lenger oppe. For at han skulle få jobbet liitt mer så snudde vi og jeg sendte ham ut på et slag ned mot sjøen mens vi gikk tilbake mot bilene. Han jobbet utrolig godt og lenge, men når han nærmet seg midtlinja så kalte jeg ham inn igjen og sendte på mytt. Det jeg ikke visste var at de andre stod bak meg og holdt på å knekke sammen av latter, for jeg gikk i fører-fella hver gang Odin nærmet seg figuranten. Gro Elin hadde virkelig gått innfor å lure meg, og jeg lot meg lure. Trond lå nemlig oppå et veltet tre bare 2 meter fra midtlinja, så Odin måtte faktisk helt inn på midtlinja for å få ferten av ham, og hver gang han nærmet seg, så avbrøt jeg søket. Etter litt om og men så lokaliserte Odin allikevel Trond, og satte igang med en flott halsmelding. Jeg ba ham om å belønne halsen (siden den var jevn og fin og siden han hadde jobbet så lenge og blitt snytt for funnet av meg tidligere.)

Veldig gøy å få noen slike oppgaver og utfordringer av og til, for de viser meg jo klart og tydelig at selv om jeg selv mener at jeg stoler på Odin, så er jeg ofte låst på en idè om hvor jeg tror figurantene skal være og jobber ut fra det istedenfor å la Odin ta seg av leting og lokalisering. Man sier jo at man ikke kan lære en gammel hund nye triks - noe jeg vel har klart å motbevise med Odin, men om det er mulig å lære en ny hundefører elementære ting er det vel mer tvil om etter slike opvisninger som jeg hadde denne økta. Men som kjent så må man inrømme at man har et problem forå kunne løse problemet, og inrømmelsen er tydelig fra min side, så nå må det jobbes mer med slike oppgaver - noe som betyr teig og praktisk helt til snøen forsvinner og vi kan gjenoppta sportreningen.

Overvær på Orrestranda

For første gang siden ifjor vinter (den "normale" og snøfrie vinteren vi hadde ifjor, i motsetning til det snøhelvetet vi har nå) var det lagt opp til overvær i "sanddynene" (les: snøfennene) på Orrestranda. De treningene som har vært satt opp her ute tidligere har jo selvfølgelig alltid klaffet med Bergensturene mine, og med tanke på at Odin simpelthen elsker å få løpe bajas og finne folk på stranda, så var det ifølge pipingen å dømme når vi parkerte på høy tid at han fikk lov til å gjøre dette nå.

Vi var siste ekvipasje ut, så det var en del tråkk i terrenget, men det så det (merkelig nok) ikke ut til at Odin var særlig interessert i eller forstyrret av. Han løp avgårde med høy nese hele tiden, og jobbet selvstendig og fint. Det som er gøy med å trene i så åpent og kuppert terreng er jo at vi ser så godt hvordan hundene jobber fra de kommer inn i fertssonen og slår på figuranten til de har lokalisert. Det var veldig tydelig å se at forholdene ikke var av de aller letteste i kveld, for to ganger virket det som om Odin hadde ferten av noe, men så måtte vi gjerne komme oss over på andre siden av ei nedsnødd sanddyne før han fikk nok fert til å følge opp. Første funnet gikk utrolig bra. Han jobbet selvstendig og intenst, og til tross for de vanskelige forholdene å løpe i så holdt han overraskende god fart når han jobbet. Flott melding (type hurtig uten å nøle med å forlate figuranten) og høy fart tilbake med meldingen. Etter masse godbitbelønning ute hos Bjørn Erik, så gikk vi i sporene våre tilbake dit vi kom fra for å la Odin få litt avstand til det som skulle bli funn nr 2. Jeg sendte ham opp på de ytterste sanddynene, og plutselig slo han skikkelig og raste avgårde fremover. Etter en liten stund så var det tydelig at han mistet ferten nede mellom noen sanddyner, så da trakk han tilbake til der han hadde hatt den sist, og av en eller annen merkelig grunn (fant ut grunnen bittelitt senere) så tverrvendte han og løp i full fart innover mot der forrge funn var, og etter en liten stund så vi noen lys som bevegde seg der ute. Syntes imidlertid det gikk litt for raskt til at det kunne være Tone som hadde lagt på sprang, og når vi gikk nærmere så så jeg at jeg hadde rett - det var ikke Tone han hadde funnet, men 2 personer og 2 løse settere som han tok seg en liten leke-og-løpe pause sammen med. Etter en liten stund (når han hadde innsett at han ikke klarte å holde følge med de lette og raske setterne) returnerte han og vi fortsatte søket etter Tone. Nærmet oss der han hadde hatt ferten sist, og denne gangen slo han fint og jobbet seg gjennom fertssonen helt til han lokaliserte og fant Tone, som lå varmt og godt inni jervenduken sin (det var en skikkelig kald og sur vind på stranden, og allikevel var Tone den eneste som tenkte langt nok til å ta med seg jervenduken ut for å ligge figurant...) Denne gangen var det litt mer snusing og nøling for å ta bittet, noe som jeg har lurt litt på om kan skyldes jervenduken, siden Odin liker veldig godt å komme helt opp i ansiktet på figurantene før han melder. Hvem vet? Det viktigste var uansett at han fikk ferten, jobbet og meldte funn, så får jeg heller godta at det noen ganger går bittelitt lenger ute hos figurantene enn det som hadde vært ønskelig.

B-øvelse og KO-arbeid.

Trakk fra gardinene idag og fikk en skikkelig nedtur - Tykk tåke og utrolig dårlig sikt! Den andre tanken min var at hundeførerne ville få en skikkelig utfordring med orienteringen i tåkehavet, noe som var en liten opptur, men den foregående tanken var litt værre - Ville sea-kingen kunne fly og assistere oss i dette været? Desverre viste det seg, når jeg ankom oppmøtestedet, at de hadde fått flyforbud pga fare for ising. Heldigvis så visste ikke ekvipasjene om helikopteret, så for dem ble det ikke noen nedtur, men etter å ha brukt masse tid og bearbeidelse av 330-folka, så var det jo litt synd at det var været som skulle sette en stopper for samarbeidet og spenningsmomentet, men sånn er det jo bare av og til, og været er det jo svært lite å gjøre med.

Utkallingen ble sendt ut kl 8 idag tidlig, og det gikk ikke mer enn 3 sekunder før det begynte å tikke inn "mottatt"-meldinger, så det virket som om alle hadde sittet og stirret på telefonen hele helgen (som også var det jeg håpte på, og som jeg la opp til...). Etter frokost så kjørte jeg ned og møtte figurantene, og fikk instruert dem om oppgavene deres, og så bar det ned til Mega, der Georg Grødem fra politeiet ventet, klar til å instruere den "heldige" som ble utpekt til hundefaglig ansvarlig om casen. Vi ble enige om å dele opp casen, og kun fortelle hundeførerne om den første savnede og holde igjen inforen om de andre to til de var nesten ferdige med å legge opp søksplanen. Planen viste seg å være god, for etter at de var nesten ferdige så måtte de revurdere hele planen sin, så da fikk de et ekstra stressmoment der. Når en endelig plan var klar, så var alle ekvipasjene veldig klar til å bare komme seg i bilene og avgårde, men som på en ekte aksjon så sender man ikke ut folk i felten uten å ha gjennomgått søksplanen med KO, så jeg holdt dem igjen og fikk en gjennomgang av hele opplegget sammen med Georg. Når alt det var gjort (og siden jeg litt tidligere hadde fått den endelige beskjeden fra 330 om flyforbudet) så sendte jeg ekvipasjene avgårde for å starte søket.

Jeg ankom og opprettet et fremskutt KO, og etter en liten stund så ankom 2 av ekvipasjene og startet søket, mens de 2 andre parkerte og startet på en parkeringsplass noen hundre meter lenger borti veien. Etter noen minutter hadde jeg fått alle til å melde seg på nett, og søket var igang. Det varte ikke lenge før jeg satte igang første forstyrrelse/treningsmoment - kartreferanser og situasjonsrapport fra samtlige, noe som gikk veldig greit for alle sammen. Det eneste "problemet" med øvelsen viste seg jo å være at funnene kom litt vel raskt. Søket ble startet kl 10 over 10, og allerede kl 10 over halv 12 var alle funnet. Kan vel egentlig ikke kalles et problem, heller bare et godt nivå på de kommende ettersøkningsekvipasjene våre. Nå var de jo så heldige at de fikk hjelp av god sporsnø, men allikevel så fortjener de virkelig ros i massevis alle sammen, siden de virkelig løste oppgaven både raskt og utmerket, selv med alle de utfordringene jeg forsøkte å stresse dem med.

Etter at alle var funnet og alle hadde fått funn, så bar det hjem til meg der det var debriefing med grundig gjennomgang av sporlogger, søksplan, funn og alt det folk lurte på, akkompagnert av kaffe og nybakt sjokoladekake (tusen takk til Siv). Håper og tror at alle hadde godt utbytte av øvelsen, og at case og setting gav dem et lite innblikk i hvordan en reell leteaksjon fungerer. I ettertid har jeg tenkt at fremtidige øvelser for ekvipasjer under opplæring (og oss mindre erfarne A-ekvipasjer) vil være en fordel å ha med en av instruktørene våre, eller iallefall en mer erfaren HF med masse aksjonserfaring) i KO, som kan være med å observere alt fra søksplan til praktisk søk, og som i tillegg kan komme med masse innspill på debriefingen. Nå var jeg jo så heldig å få med meg Trond denne gang, som kunne komme med en del nyttige innspill til dem som hadde vært ute i søk, for jeg skal være ærlig å si at jeg ikke føler meg helt vel med å sitte å komme med råd til de som har vært ute i søk. Føler jo at jeg bare gjentar ting jeg har hørt eller opplevd selv bare et fåtall av ganger på aksjoner, istedenfor å kunne komme med råd som jeg selv har masse erfaring med. Det skrives iallefall ned på min øvelses-huskeliste, så fra og med idag så har instruktørene (og instruktørkandidatene) våre fått en ny oppgave av meg.

Målet mitt var iallefall å gjøre øvelsen så realistisk som mulig, og jeg håper at jeg i det minste fikk det sånn noenlunde til. For Odins del så ble dette en dag med masse gøy lek og intervalltrening med tennisball i snøen etter at ekvipasjene hadde fått søkt av området ved KO, og for min del så var det (i tillegg til gøy) ei veldig god trening i sambandsbruk, søksplanlegging og koordinering av søkemannskaper, noe jeg ikke akkurat tror er en ulempe å få trent på.

Nok et overvær på Dale

Har hatt besøk av Kjetil og Kristin i helgen, som var snøflyktninger for anledningen. Siden Odin har en tendens til å være litt "konge på haugen" i eget hus, så betød det i praksis at huset ble delt i 2 soner, en Joppe-sone og en Odin-og-pus-sone. Inndelingen medførte jo litt ekstra stress for begge hundene, men de taklet det egentlig veldig fint. På lørdagen var det praktisk trening og overvær på Dale for Odin og meg, og planen var å kjøre samme opplegget som forrige onsdags-økt. Desverre var ikke vinden (eller den lille trekken som såvidt klarte å bevege "vindmåleren", men som her blir kalt vind) sånn som jeg hadde håpet, noe som medførte litt lenger gåtur enn jeg hadde planlagt. Det var jo ikke noe stort problem å gå litt ekstra da, men vindretningen gjorde at det ble vanskeligere å få lengde på overværsslagene uten å måtte gå inn i sporterrenget til de andre. Vi fikk allikevelei veldig bra økt med to fine funn der Odin fikk jobbet veldig selvstendig, samtidig som han var veldig lett å styre ut på lange slag bare med et minimum av plystring og håndsignaler. Veldig gøy å se at samarbeidet mellom oss nå fungerer nesten helt perfekt, det vil si at jeg delegerer og peker/forklarer og Odin gjør alt det tunge fotarbeidet. Når Odin i tillegg så tydelig viser at han trives med arbeidsfordelingen vår, så kan det jo nesten ikke bli bedre. Det er tydelig for meg at vi nå har funnet et aktivitets- og treningsnivå hvor Odin akkurat får nok aktivisering til at han er fornøyd, men ikke så mye at han går lei og mister motivasjonen. Kommer nok til å holde på denne oppskriften selv når det nærmer seg re-godkjenning til neste år, for det er tydelig at (iallefall for Odin's del) så gir ikke større mengder trening nødvendigvis bedre resultat.

Radiokjendis

For å skape litt blest om både årets B-øvelse og om NRH, så sendte jeg ut en mail til flere lokalaviser, samt nrk rogaland og tv vest med informasjon om hva vi driver medog hva som venter våre B-godkjente til helgen. Responsen lot ikke vente så lenge på seg, og idag ble jeg "tvunget" til å stå opp så ukristelig tidlig som kvart på 6 for å kunne være utenfor hos nrk rogalands studio halv 8. Hørte selvfølgelig på radioen når jeg kjørte utover, og allerede da reklamerte de med at de skulle få besøk av en redningshund senere i sendingen. Når jeg ankom så gikk jeg og gjemte beredskapssekken min inne i et skoghold, og gavde ned 2 votter som Odin skulle finne. Etterpå var det intervju, der jeg forsøkte å gi så mye info om utdanningen og treningen av en redningshund som mulig, samt forklare litt om øvelsen (uten å si for mye, siden jeg var redd at noen fra B-gjengen hørte på...), før det var tid for en liten "oppvisning"

Fikk vist litt av lydighetstreninga vår (enkeltdekk med masse forstyrrelser mens jeg gikk inn til studioet for å hente vesten min med belønningen til Odin), samt et flott søk og melding på gjenstand i tillegg tilapportering av 2 nedgravde votter. Intervju-dama var veldig imponert, og det tror jeg hun fikk gitt skikkelig godt intrykk av under sendingen, og for min og Odin sin del - vel så var det mye venting (spesielt for en gutt som var kjempeklar for å komme seg ut i søk), men vi fikk jo uansett masse gratis (og forhåpentligvis god) pr for Dio-et vårt da, så da var det liksom helt greit å måtte gi avkall på morgensøvnen. Det eneste litt dumme var jo at selv om vi hadde gått gjennom presentasjonen av Odin og meg flere ganger, så presterte intervjueren å presentere meg som lederen for norske redningshunder - noe jeg ikke var helt fornøyd med, men man må vel kanskje bare regne med litt sånne små-glipper under en live-sending? Jeg håper bare at innslaget kan ha blitt hørt av noen grunneiere som nå har blitt gjort oppmerksomme på oss og at vi på den måten kan få tilgang på mer terreng, eller at oppmerksomheten på andre måter kan komme Dio-et til gode!

Selvstendighetstest...

Denne onsdagen var for min og Odin's del satt av til å teste ut lange overvær på markene på Dale, siden han i det siste har drevet med noe som kan minne litt om pendling når han får ferten av noen på lang avstand. Jeg ønsker jo at han skal tilbake på det nivået han var på tidligere med tanke på selvstendighet sånn at han selv følger opp ferten uten å hele tiden returnere for å passe på at jeg følger opp. Fikk derfor plassert ut Bjørn Erik og Aud utpå marka slik at vi (les: Odin) kunne få ferten av dem fra veien. Idet vi kom opp forbi bygningene og nærmet oss marka, så gikk Odin inn i kompasspil-modus, og da var det bare å slippe ham. Det ble et flott overvær på etpar hundre meter, men når han returnerte så jeg at han ikke hadde tatt bittet. Det betydde ikke at han ikke hadde plukket med seg noenting, neida - i munnen, som et alternativt bitt, var den rosa grisen hans som han hadde klart å snappe fra Bjørn Erik når han var inne for å melde. Han kom fint inn og satte seg på plass, uten å slippe grisen, og tok den med seg tilbake på påvisning der det ble lek og gøy og godbit. Han har jo tidligere tatt feil i farten, og meldt med pinne og kongle etpar ganger, men dette kan vel ikke kategoriseres som annet enn ei skikkelig grisemelding, samme hvor teknisk bra den var.

Etter første funn sendte jeg Odin på et runderingsslag tvers over jordet, i håp om at han skulle få ferten av Aud på veien ut. Problemet her var jo at han ikke stoppet når han hadde krysset jordet, men fortsatte videre oppover mot runderingsløypa, der Aud hadde gått ut. Engstelig for at han skulle finne sporet hennes så kallte jeg ham inn igjen og sendte ham avgårde med en "pass på"-kommando. Fart og søksintensitet var det ikke noe å si på denne gangen heller, og det viste seg at Aud hadde gått omtrent dobbelt så langt som jeg hadde trodd, så på dette slaget fikk Odin jobbet utrolig selvstendig og lenge med å lokalisere henne. Slaget, fra han første gang slo på ferten og til han klarte å lokalisere Aud, ble vel på 450-500 meter, og han jobbet skikkelig intenst og selvstendig og enset ikke når jeg bevegde meg rundt i teigen, noe han i det siste har vært veldig observant på. Når han omsider klarte å lokalisere Aud, så var han havnet på feil side av kanalen som deler jordet på langs, og han jobbet ekstremt med å finne en plass å komme seg over. På et tidspunkt ble frustrasjonen så stor at han gikk over i hals, men når det ikke gav noen resultater, så måtte han bite i det sure eplet og ta en omvei ca 50 meter tilbake for å krysse broen over kanalen for å kunne komme seg helt inntil Aud. Når det var gjort så meldte han flott, og når han i tillegg fikk "stjele" et av Odin (Aud sin) sine pipedyr etter litt drakamp med biteskinnet, så var det helt tydelig at alt var helt perfekt for Odins vedkommende. Kjempegøy og kjempebra økt - ei sånn som virkelig gir mersmak og motivasjon for en sliten hundefører (og tydeligvis også for en ikke fullt så sliten hund)!

Miljøtrening og ekstremforstyrrelser i Bergen.

Første gang i et helt nytt miljøtreningsområde, og første miljøtrening på LENGE, så alt lå til rette for ei kjempebra søks- og motivasjonsøkt for Odin denne mandagen. Vi ble første ekvipasje ut siden vi ikkje kjente området fra før (sånn at jeg ikke fikk sjangs til å se området og gjøre meg opp noen tanker/formeninger før vi skulle ut i søk) og jeg armerte Thomas med biteskinn og godbiter og han gikk for å plassere ut 2 figuranter.

Området var et sandtak med svære grushauger, og et utelager for masse containere. Odin fikk på seg merketrekanten sin (kjører vanligvis slike miljø/ruin-økter med umarkert hund, men på grunn av mørket og muligheten for anleggstraffikk, så ble det slik) og så bar det igang. Han var helt i fyr og flamme over å få lov til å løpe rundt i snø og samdhauger, og det varte ikke lenge før han tydelig slo på første fig, som lå på toppen av et aldri så lite grus-fjell. Etpar forsøk på å komme seg opp på mindre egnede steder, og så fant han til slutt et sted der han kunne klatre seg oppover. Ikke lenge etter hørte vi halsen, og da var det bare for meg å legge på sprang opp for å hente ham.

Neste funn var inne på lagringsplassen for containerne, og det varte ikke lenge før Odin hadde peilet seg inn på en container. Først kom det etpar litt nølende bjeff, men etter litt sirkling, piping og graving på den, så var han sikker - her er det noen! Satte igang halsingen, men på "feil" side av containeren. Hanne lå helt intil åpningen i fronten av containeren, mens Odin stod bak og halset. Etter en stund tok han en ny runde, og denne gangen hoppet han opp med framlabbene opp på containeren og strkk seg slik at han fikk se figuranten, og da var det rett i belønning etter etpar hals. I ettertid har jeg tenkt at jeg absolutt burde ha fått belønnet ham når han stod og halset jevnt og fint uten å ha sett figuranten, men der og da var det ikke bare langt fra mine tanker, men også nesten umulig å få gjennomført i praksis. Uansett veldig bra å se at han ikke gir seg når han har bestemt seg for hvor figuranten er, og det at han gjerne vil helt "up-close" til figurantene er jo bare positivt - for det minsker jo sjangsen for avstandsmelding på ettersøk.

Etter at alle hundene var ferdige (Kira var siste hund ut siden hun hadde løpetid) så fikk jeg lagt ut en figurant til slik at Odin ville få overvær nesten med en gang han kom ut av bilen. Utfordringen her var at Kira stod og ventet på ham utenfor bilen, og de fikk snuse litt på hverandre før hun ble satt i buret. Utrolig nok, medtanke på hvor ekstrem Odin vanligvis er når det er løpske tisper i nærheten, og med tanke på at han og Kira leker så godt sammen til vanlig, så var han faktisk mer opptatt av å få komme seg i søk enn å få snuse på løpetids-lukter. Kjempefornøyd over å få testet ut hvor mye han faktisk stenger ute når han er på jobb.