Rypejakt i hunnedalen og fornøyelsespark-søk

Det er nå den tiden av året der den frie natur roper litt høyere på meg enn vanlig, og derfor lot jeg denne fredagen hund være hund og tok med meg safarikjeks, kaffe, hagle og hund (og en jaktkamerat) og reiste til hunnedalen for å gå på rypejakt. Sauene er nede fra fjellet så Odin får gå fritt, noe som gjør at slike jaktturer er balsam både for min og Odin sin sjel. Vi startet marsjen oppover fjellet i 9-tiden på morgenen, og var tilbake ved bilene ca halv 4, og med tanke på at vi kun hadde tilsammen 10 minutters pause så var det ei veldig fin kondis-økt både for meg og Odin. Når utbyttet i tillegg blei 2 ryper (ei på hver av meg og Gunnar) så var jo det ekstra gøy. Selvfølgelig så jakter jeg jo mest for naturopplevelsen sin skyld, men det er jo alltid gøy å kome ned fra fjellet med en kommende utmerket middag i sekken da.

Nede ved bilene satte vi oss og slappet av litt før hjemturen, og da oppdaget jeg at Odin var litt halt på ene bakfoten - typisk! Vi hadde gått i mange timer i til tider svært så ulendt terreng, så jeg gav ham ei grundig massasje- og tøye-økt før han ble satt i buret. Så allikevel litt tendenser til halting på fredagskvelden, så det blir for Odins del ei litt rolig helg sånn treningsmessig.

Lørdag morgen tok jeg med meg Odin ut på tur i gatene for første gang på lenge. Vi pleier jo vanligvis å gå til nermeste skog og løpe og leke der, men idag var turen litt mer målrettet. Vi skulle til Kongeparken for en gjennomgang av parken sammen med parksjefen, siden vi etter planen skal få bruke fornøyelsesparken til trenings- og øvelsesområde utenom åpningstidene. Selv om det var masse folk i parken denne lørdagen, så tok jeg Odin med meg og gikk rundt for å ta området og alle attraksjonene og karusellene i nermere øyesyn. Odin gikk konstant og snuste etter rester av is, pølser og andre ting som barna hadde "lagt fra seg" på veien, så han fikk seg etpar godbiter underveis på runden. Masse lyder, ting som beveget seg overalt og unger som løp rundt og hylte var det overalt, men det så ikke ut til å bry Odin, han gikk og tuslet og snuste akkurat som om vi var ute på en vanlig tur. Allikevel virket han ganske trett når vi kom hjem igjen, men det kan jo også ha noe å gjøre med gårsdagens fjelltur... Haltingen hans var iallefall borte nå, noe som beroliget meg veldig. Har jo hele tiden forkalknings-spøkelset liggende i bakhodet, så ser veldig alvorlig på selv det minste tegn til plager eller smerter. Denne gangen var det imidlertid tydeligvis falsk alarm.