Nytt bergenserspor...

Ny uke i Bergen, og en sjangs til å få revansj for det ikke helt vellykkede Christian.-sporet vi hadde forrige gang vi var her. Denne gangen skulle ikke sporet være så langt, men med desto mer bøll, og det viktigste var (eller skulle egentlig være) sporoppsøket...

Vi fikk ei oppsøkslinje langs en gammel, delvis gjengrodd traktorvei, som for anledningen hadde forsøkt å kamuflere seg som ei lita elv... Startet oppsøket, og Odin gikk veldig konsentrert til verks. Han hadde en utsjekk av baksporet, men fulgte det ikke opp. Problemet kom da han ikke fulgte opp utgangen andre vei heller, men fortsatte fremover. Nå hadde jeg jo bedt om mye faenskap i sporet, og med Eric's forrige spor for meg på Etne-samlinga der han hadde fulgt oppsøkslinja et stykke før han gikk ut i periferien, så fulgte jeg på, og når vi nærmet oss et gjerde så tok Odin en kjapp 90-graders sving og toget på, og det varte ikke lenge før han fant gjenstanden som jeg hadde instruert sporlegger Christian om at skulle ligge etter ca 30 meter, sånn at jeg fikk en bekreftelse på at vi hadde valgt rett vei. Eller... det var iallefall min intensjon...

Etter gjenstanden så fortsatte Odin på sporet, og endte opp på veien der de andre stod og så på, veldig fornøyd med egeninnsatsen sin. Det viste seg at Christian hadde krysset oppsøkslinja oppe ved gjærdet, og Odin hadde, nok en gang, valgt bakspor... Lettere irritert på bakspor-generalen så satte jeg ham uten noen kommando tilbake på oppsøk, og når vi kom opp til gjærdet valgte han rett vei med en gang. Nå var det ikke noe problem å se at han var skikkelig på spor, og alle krusedullene og alt faenskapet Christian hadde laget til var null match -det var et skikkelig lokomotiv-spor der jeg flere ganger måtte slippe lina for å brøyte meg gjennom einerkratt, for så å måtte legge på sprang for å nå igjen Odin. Etter noen hundre meter forsvant han ned bak en busk, og alt jeg kunne se var den velkjente "jeg-har-funnet-noe"-propellhalen. Det ble masse belønning før vi gikk tilbake til bilene, og det jeg sitter igjen med (nok en gang) er at jeg må legge inn skikkelig mye trening på å få den tydeligvis litt trange rottweilernøtta til å forstå at det ikke er likegyldig hvilken vei han velger å følge spor! Tidligere så har han vært veldig så flink med retningsbestemmelse, men i det siste så har det konsekvent vært skikkelig lange utsjekk av bakspor, og denne gang ble det så interessant med bakspor at han ikke ville sjekke ut rett vei engang... Vi får da bruke romjulen på masse oppsøkstrening og være konsekvent på null belønning og rett i bilen dersom han velger feil vei, og se om jeg på den måten kan få lokket (eller tvunget) frem de kunnskapene om spor-retninger som jeg vet at ligger gjemt baki rottishjernen. En ting er iallefall soleklart; Det skal absolutt ikke være enkelt dette her, når vi skal forsøke å være like flinke på absolutt alle tenkelige elementer... Tydelig at vi må tilbake på det treningsnivået vi hadde tidligere i høst, da gikk jo alt så meget bedre. :-)