teig og momenttrening på Alsvik

Kai-Erik, Trond, Gro-Elin, Bjørn Erik og jeg møttes på Alsvik denne onsdagen (uten kake, som Gro Elin påpekte), og siden det ble mye jobbing og bare ett funn på Odin forrige økt på Tjørn, så skulle det i dag bli en liten teig med flust av funn. Jeg ville ha en ukjent oppgave med unntak av ett moment, som var at jeg ville ha en figurant inni et gammelt telt som stod ikke så langt fra bilene. Utenom det funnet så fikk Trond i oppgave å plassere ut seg selv og de to andre, før vi satte igang.

På det første funnet ble det MYE jobbing rundt og rundt teltet (som Odin aller helst ville inn i), men til slutt så tok han bittet og kom inn med melding. Fikk påvise helt inn i teltet, noe som tydeligvis var kjempegøy, før vi gikk videre for å finne de tre andre. Gro Elin og jeg gikk oppover veien mot gården, mens Odin løp fritt og søkte i skogen. Plutselig var både lyd og lys fra Odin borte vekk, og jeg antok da at han hadde funnet noen. Vi fortsatte å gå i håp om at Odin skulle komme inn med melding, men det både varte og rakk. Etter en stund hørte vi ham pipe litt inne fra grillhytta, og litt senere kom han inn med melding. Påvisningen gikk i tohundreognitti, med fullt drag i lina, så det var ikke noen tvil om at vi hadde funnet noen, men når vi kom frem til grillhytta så var den tom(?) Odin hoppet opp på benkene og startet å klore på veggen på 2 steder, og når jeg gikk ut av hytta så så jeg Kai Erik liggende på taket av hytta, helt skjult for Odin. Jeg nikket til ham når Odin stod og så opp i hans retning, og da kom pipedyret flyvende. Kanonbelønning og nok et funn som han måtte jobbe veldig på. Vi gikk videre nedover stien og Odin løp og søkte veldig bra. Når vi kom opp på toppen av stien som gikk tilbake til bilene, så trakk han raskt og bestemt ut til høyre, og etter en liten stund var han inne med melding igjen. Det var mørkt, bratt og tett med gran-kvister, så påvisninga ble mer eller mindre ekstremsport. heldigvis varte det ikke så lange før vi fant Bjørn Erik, som hadde sittet og sett på oss når vi gikk forbi på stien nedenfor. Når vi passerte ham så jobbet Odin ute på andre siden av stien, og fikk ikke noe fert fra Bjørn Erik på grunn av vindretningen, men det var ingen tvil når vi kom forbi ham og inn i fertssonen.

Etter dette funnet manglet bare en person, og sånn som jeg kjenner Trond (og slik som blikket hans lyste opp når han fikk frie tøyler til å planlegge case og sette ut figuranter) så antok jeg at han ikke lå så veldig lett tilgjengelig. Vi gikk opp til gården for å søke av området rundt bygningene (der vi alle trodde at han var) men etter mye om og men og søk rundt over alt uten en eneste markering, så bar det nedover mot bilene igjen. Siden batteriet på radioen til Trond var dødt etter vår oppvisning i sambandsetikette og hundebæsj-diskusjoner, så fikk vi ikke kontakt med ham før telefonen ringte og jeg fikk beskjed om å søke fra teltet der jeg fant Gro Elin og til det stedet vi fant Bjørn Erik, men fokusere på motsatt side av stien. Som sagt så gjort, og det varte ikke lenge før Odin kom inn med melding og etter en sprint-påvisning fikk han masse godis av Trond før det bar tilbake til bilen. Det ble altså ei kjempebra økt med frittsøk (som Odin elsker!) og masse funn, etter mange økter med få funn. Akkurat det doktoren beordret før ei god ukes høstferie for Odins del, med 3 lange dager i fjellet på rypejakt i Røldal.

overvær på Tjørn igjen.

Det var vel så langt fra en mørk og stormfull aften som det var mulig å komme - Hele Tjørn var badet i sol som gjorde at høstfargene glitret! En ganske stabil og liten trekk gjorde at det var den perfekte dag for noen lange overvær.

Før Odin skulle ut å jobbe tok jeg meg en runde på haugen bak hytta for å legge ut et spor til Kristin og Clara, og klarte å skremme opp (les: nesten gå rett på) et lite rypekull, bare to minutters gange bak hytta. Jeg skal ærlig innrømme at jeg datt litt ut av treningsmodus og fikk et intenst ønske om å ha ei hagle lett tilgjengelig, men i og med at terrenget rundt hytta er umulig å få jakte i, så var det bare å gå videre på sporet.

Etter sporlegging og litt figurering for Tone og Isi, så gikk Kristin og gjemte seg et stykke oppi trollarinda, bak vannene, og jeg gikk for å hente Odin. Vi gikk inn i terrenget mellom de to første vannene og jobbet oss litt sikksakk opp og ned trollarinda mot hytta. Odin jobbet veldig selvstendig og veldig intenst - høy fart og lang avstand uten å stoppe for å spørre meg om hjelp - akkurat slik vi har trent på og som jeg ønsker å ha det på aksjoner og teigsøk, så det var jeg veldig fornøyd med. Etter noen minutters søk skremte vi opp et rypekull, noe Odin synes er veldig spennende (som jeg nok må innrømme at den innlæringen er min feil, for han har blitt veldig interessert i ryper etter at jeg begynte å ta ham med på jakt...), men vi kom oss fint videre helt til vi skremte opp neste kull. Etter dette tok jeg odin med ned mot vannet, og der gikk plutselig nesa opp, og han satte avgårde oppover rinda.Jeg gikk avgårde i den retningen han jobbet, og så til min store forundring at jeg plutselig var i ferd med å gå rett på Kristin. Odin jobbet skikkelig intenst med høy nese noen hundre meter høyere oppe, og jeg hadde tidligere sett Ola og leo i det området, samt at jeg visste at det var noen turgåere/fiskere som tidligere hadde gått opp til vannene på toppen. Jeg snudde og gikk nedover mot vannet igjen, og etter en liten stund (og aldri så lite roping og plystring) så kom odin gallopperende etter. Når vi kom helt ned til vannet igjen så slo han på nytt oppover, og satte igang emd å jobbe seg oppover, der han etter en stund fant Kristin. Rimelig utslitt av all løpingen oppover på det første slaget, så bestemte Odin seg for å bare ta bittet og vente på meg hos kristin, siden han så at jeg allikevel var på vei i hans retning. Med litt innkalling kombinert med å snu rygget til ham og gå motsatt vei så kom Odin allikevel inn med meldingen. Selv om farten på innkomsten var så som så, så gikk påvisningen så det suste, og propellhalen viste tydelig at det var en veldig fornøyd hund som "overfalt" Kristin for å få blodpølse-bitene som han hadde jobbet så hardt for å få.

oppsøk og andre vanskelige greier...

På den store blåsebort-dagen var det duket for noen sporoppsøk og så et langspor etter lunsj.
Krissi, Sylvelin, Helen, Bjørn og jeg møttes i kringlelia på Kyllingstad og etter litt terrengfordeling så var det ut for å legge ut spor. Sylvelin la ut to korte spor for meg der sporene gikk bare en halvmeter fra veien, slik at Odin måtte konsentrere seg i oppsøket allerede fra første centimeter, istedetfor å starte med et byks og ikke sette nesen i bakken før 3 meter uti oppsøket.

Etter ca halvannen time satte vi avsted for å ta oppsøkene, som etter litt konsekvensanalyse fra Odin's side (les: hoppet over sporet på første forsøk og måtte tenke seg om når far ikke bare fulgte på...) så gikk begge disse veldig bra. Etter det første forsøket som startet på sedvanlig vis med et hopp inn i oppsøket, så ble det rolig og konsentrert og nesa i bakken idet jeg sa "søk spor". Valgte rett vei på begge oppsøkene, og fant belønningen etter ca 100 meter begge gangene.

Etter dette gikk vi tilbake til bilen og ventet litt lenger før det var dags for langsporet. Sylvelin var med oss ned til oppsøket for å være dommer når jeg meldte spor. Vi tok oppsøk parallelt med grusveien, men etter noen meter så gikk Odin ut av oppsøkslinja og jobbet tydelig på et spor nedover grusveien. Jeg gav beskjed om at han har et spor, men siden det var på grusveien og jeg ikke var sikker på om det hadde gått andre der, så var jeg ikke sikker på om det var riktig spor. Fikk beskjed om å følge på, og da bar det nedover grusveien, 90 grader til venstre i et kryss og oppover en gammel traktorvei, for vi kom til ei grind inn til ei utmark der det gikk masse sauer. Odin var helt sikker på at vi skulle gjennom grinda, men av en eller annen merkelig grunn så ble det veldig vanskelig på andre siden. Han virket som om han datt helt ut av spor-modus og gikk med høy nese og været etter noe. Jeg ble stående ved grinda og vente, siden det tross alt var underlagsskifte og mye ekstra forstyrrelser av sauer, sauedritt og helt sikkert også andre lukter som ikke forstyrret ham på grusveien, men allikevel så var det tydelig noe som gjorde ham veldig nølende her. Vi hadde 2 utslag på noe som kunne være spor, men de var veldig forsiktige, og ingen av spor-indikatorene hans var på plass. Jeg valgte å la ham gå på den ene, men det var hele tiden med tanken om at "dette er spor-oppsøk, og ikke spor" kvernende i bakhodet. Når vi etter en liten stund endte opp på et sauetråkk og Odin bare stoppet og løftet nesen og ble stående og være for å se om han kunne få hjelp av vinden, så valgte jeg bare å avbryte. Jeg stoppet Odin, fikk ham til å sette seg og gikk intil ham og fikk tatt av sporline og sele mens han fikk beroligende ros slik at han ikke skulle begynne å dempe, Når vi etterpå gikk videre ned mot parkeringsplassen og bilene, så fikk han løpe fritt og lykkelig, så det er tydelig at han ikke tok det så tungt at vi ikke kom oss gjennom dette sporet. I mitt hode så underbygger det bare min teori om at vi ikke må være så redde for å mislykkes i sporene, og heller utfordre hundene våre så mye vi kan, for det er det de virkelig trives med og ikke de lette "nå-skal-jeg-være-snill-med-deg-og passe-på-at-du-finner-slutten" sporene. Nå er jo jeg og Odin i den situasjonen at vi ikke har gått av et spor siden en stund før vi ble godkjente, så sånn sett er det enkelt for meg å si dette, men allikevel... Når vi var nede ved bilene igjen så var det faktisk flere ting jeg var fornøyd med enn det jeg var mindre fornøyd med på dette sporet, som det at jeg så at Odin slo på spor og valgte å si det til "dommer" Sylvelin, selv når han gikk ut på grusveien. Det at han fulgte sporet nedover grusveien og videre det gjennom vinkelen opp på traktorveien uten problem. Det at jeg hele tiden så at han med 99% sikkerhet ikke var på spor etter porten (som jo viste seg å være riktig). At Odin fortsatte å søke selvstendig etter sporet konstant selv om vi gikk av, uten at han kom tilbake til meg for hjelp eller støtte. Alle disse punktene er jo også punkter som er mye viktigere enn å finne sporslutten,  iallefall i treningssammenheng... Selvsagt er det jo alltid gøyest for oss hundeførere å komme til slutten av et spor med alle gjenstander og full konsentrasjon hele tiden, men det som er viktigere er jo å kunne både lese og samarbeide med hunden, og det lærer man ikke dersom alt alltid går på skinner...

Tanker i etterkant, og ting satt i perspektiv...

Tenkte at jeg ville skrive litt nå som ting har blitt litt bearbeidet under topplokket...

Etter aksjon og funn natt til tirsdag, så var jeg jo selvfølgelig veldig fornøyd med Odin og veldig glad på jentenes vegne, men det som ikke sank inn før litt etterpå var HVA vi faktisk hadde vært med på! Det står jo i logoen vår - "hunden som redder liv", men hva er det egentlig som ligger i det annet enn noen ord på papir? Vi bruker veldig mye tid på å trene hundene våre, en del tid på å trene oss selv i de praktiske ferdighetene, men for vår egen motivasjons del - vet vi EGENTLIG hva vi holder på med? Det å kunne stille opp og faktisk spille en rolle  i andre menneskers liv... Tenker vi noengang skikkelig over det? Under avisintervjuet jeg og Krissi hadde så poengterte vi at det vi driver med ikke er hundetrening, men søk og redning, og at hundene i så måte er det verktøyet vi bruker, og dette mener jeg at de som av og til sliter med motivasjonen for trening virkelig bør tenke på! Det å delta på en leteaksjon der den savnede blir funnet av søkemannskaper, uansett om det er NRH eller andre organisasjoner er virkelig noe som bør sette ting litt i perspektiv, spesielt når aksjonen får en lykkelig slutt! Når man er på aksjon er man del av et stort fellesskap av mennesker som alle har en ting til felles, nemlig ønsket om å gjøre en innsats. Det er derfor man sier at et funn ikke tilhører en person, det er alle involverte som gjorde funn! Til syvende og sist så er det jo bare et slumpetreff at akkurat DU eller akkurat DET laget ble satt inn i akkurat DEN teigen der den savnede var. Alle de andre har jo allikevel gjort en kjempejobb med å avdekke områder der de savnede IKKE er, slik at videre søk kan konsentreres i andre aktuelle områder.

Og selvfølgelig... Ja, nå vet jeg at den aksjonen vi var på sist på en måte kan kalles ganske "unødvendig", siden det ikke stod om liv og død, og vi hele tiden visste at sea-kingen kunne komme inn og pluke opp de savnede uten å måtte lete, så om situasjonen hadde endret seg til det værre for de to jentene så hadde de kommet flyvende med en gang. Det er rart å si det, men på grunn av denne vissheten så følges det ikke så reelt som noen av de andre aksjonene vi har vært med på. Vi var første løsningsforslag istedetfor siste utvei! På tross av denne vissheten så fikk det meg til å tenke litt over hva som egentlig lå bak min beslutning om å begynne å trene i NRH, og hva som gjorde at jeg nektet å gi meg når ting buttet imot på treningene. Det var tanken om å få muligheten til å gjøre en innsats som (forhåpentligvis) ville komme samfunnet, familier og enkeltpersoner til gode. Det som imidlertid ble en slags oppvåkning for meg var at denne tanken faktisk var blitt litt borte i alt stresset jeg laget for meg selv i trenings- og prøve-sammenhengene. Det var liksom godkjenningen som ble viktigst, og tanken om å få gjøre en samfunnsnyttig innsats ble redusert til noe som hørtes fint ut, men som egentlig bare var tomme ord. Det er derfor jeg skriver dette. Det er fordi jeg ønsker å minne alle, både godkjente ekvipasjer og ekvipasjer på alle tenkelige nivåer, om å hele tiden huske på HVORFOR vi gjør det vi gjør! Så kanskje det kan være med på å sette ting litt i perspektiv når vi føler at treningen ikke går så bra som vi hadde håpt, eller når vi føler at tiden ikke strekker til og andre ting blir viktigere... Det er iallefall mitt lille tankekors.

motivasjons-rundering (hva enn det betyr...)

Etter en veldig krevende 4-timers økt på aksjonen natt til tirsdag, så var det i dag duket for ei kort økt med flere funn og masse superbelønning. Jeg har tenkt en del over det å kjøre "motivasjons-økter", og har nå utviklet en vegring mot å bruke den betegnelsen, for slik vi har trent i det siste, så har alle økter vært styrt og lagt opp til å være så motiverende som mulig, og det bør jo også alle treningsøkter alltid være, for uten motivasjon på hver eneste trening, så vil vi slite med å få hundene våre til å jobbe i flere timer i strekk uten funn. Jeg kom da til konklusjonen at enten bør samtlige treninger klassifiseres som motivasjons-økter, eller så kan jeg like godt droppe hele betegnelsen og kalle en spade en spade. Jeg har havnet på det siste alternativet, så dagens økt ble ei kort rundering, type ukjent oppgave på ca 300-350 meter med 3 figuranter utplassert. Jeg vet jo at selve søket er med på å trigge Odin veldig, og når figurantene i tillegg er armerte både med yndlings-pipedyrene OG supergod blodpølse, ja så kommer motivasjons-biten av seg selv!

Selvfølgelig så gikk ikke alt helt som planlagt, så det ble 2 funn istedetfor 3, siden den ene figuranten lå et stykke før der vi hadde avtalt å starte runderingen, og vinden blåste nedover midtlinja. Odin gikk utrolig bra, og med tanke på hvor stiv og støl han var så sent som igår, så var (og er) jeg veldig fornøyd og ikke så rent lite stolt over innsatsen hans. 2 funn med fine meldinger, god søksintensitet, god styrbarhet, flott feremdrift og veldig bra fart, så dette lover godt får de første A-prøvene som skl arrangeres til neste år! Motivasjonen er det iallefall ingenting å si på...

Halvparten av et funn, eller noe sånnt...

Dene tirsdagen skulle være en rolig dag for både Odin og meg, så istedenfor trening på våre høyt elskede sporoppsøk, så ble det bare en tur i på edlandsfjellet for at Odin skulle få kjenne litt hvordan det er å bare være tur- og kosehund. Etter tur og middag så var det dags for litt avslapping med en god film frem mot leggetid, men selvfølgelig så går ikke ting alltid slik man har planlagt, og klokken ti på halv 8 ringte Paul med et forhåndsvarsel om aksjon, og lurte på om ikke jeg bare kunne hive meg i bilen og kjøre til Oltedal og parkeringsplassen til Bynuten. Ankom parkeringsplassen som første mann (utenom politiet) klokken kvart på 9, og etter litt planlegging og koordinering så var jeg i søk klokken ni, så jeg må si at jeg er veldig fornøyd med responstid og effektivitet, noe politiet også var imponert av, så det lover godt for videre bruk av NRH i fremtiden når vi presterer slike ting!

Odin og jeg søkte oss innover stien mot bynuten fra vestsiden, mens Ola tok ruta på østsiden. Min plan var å få Odin i hals med jevne mellomrom slik at de savnede jentene kunne høre oss og gi lyd fra seg når vi nærmet oss, og dette ble gjort uten resultat når vi beveget oss nede ved vannene. Det var mye vind, så lyden bar sikkert utmerket i vindrtningen, men når de satt høyt oppe på et fjell på feil side av vinden, så var det nok vanskelig for dem å høre oss der vi gikk og kauket og ropte begge to. Når jeg nærmet meg den siste stigningen før Dalsnuten så fikk jeg beskjed av Paul om å søke av sørøst-siden av Storatjørna, som viste seg å være av en karakter som jeg fint vi lbeskrive som ufremkommelig. Jeg måtte hele tiden gå med Odin i kort line, for det var så bratt der vi måtte gå at i tillegg til en del fjellklatring i lyng og einerbusker, så var det stor fare for at Odin hadde gått ut på de partiene med snaufjell, og hadde han mistet fotfestet der så hadde neste stopp vært steinura i vannkanten av Storatjørna, ca 100 meter lenger nede. Vi kom oss over det værste partiet og oppdaget at vi var for lavt i terrenget til å kunne se noe som helst, så eneste vei videre var opp den bratte fjellsia der vi hadde kommet fra og over haugen. Etter en times klatring opp og ned på andre siden, så stod vi tilbake på stien der vi hadde blitt bedt om å snu. Vi fortsatte opp stien, og når vi var ved det siste vannet før toppen av Bynuten og i ferd med å karre oss opp i høyden, så slo plutselig Odin på et eller annet og satte avgårde langs vannet. Jeg snudde meg for å se etter ham, og da så jeg et lys høyt oppi fjellsiden, etterfulgt av rop. Jeg ropte tilbake så høyt jeg kunne "jeg ser dere, vi kommer!" og la på sprang. Fikk meldt ifra at jeg hadde fått kontakt med jentene mens jeg sprang og ropte og samtidig forsøkte å finne igjen Odin, som hadde "gått i forveien". Når jentene begynte å rope tilbake til meg, så hørte også Ola dem. Han og Leo var helt oppunder fjellsiden der de satt, og plassert slik at de ikke hadde sett lyset hans eller hørt ham. Når han hørte dem så var beskjeden grei - Kjør på og se om du finner dem, jeg kommer så raskt jeg kan! Etter en liten stund meldte Ola fra om at han var fremme hos jentene og at de var kalde, men ellers i god behold. Jeg stoppet Odin, belønnet ham masse og bad Ola ta dem med seg og komme meg i møte. Vi fikk geleidet dem med oss nedover til vi møtte søkslaget fra Sandnes RK, som slo følge med oss ned til bilene som var kjørt langt innover en traktorvei for å hente alle sammen ut av terrenget igjen. Litt knuffing ble det i starten, mellom Odin og Leo, men så lenge vi bare holdt oss i bevegelse tilbake mot bilene, så gikk det hele uten problemer.

Vel tilbake ved politibilene så fikk vi kaffe (og Odin fikk kos, MASSE kos av alle politifolkene, som tydelig likte ham og ville ha ham med seg hjem) før Ola, Leo, Odin og jeg ble lastet inn i svartemaja og kjørt tilbake til bilene våre. Etter gode 4 timer i søk i tungt og dels ukjent terreng i mørket var det en trøtt ekvipasje som seig ut av bilen hjemme litt over kl 2. Odin sovnet til og med på stuegulvet under uttøyings- og massasje-sessionen hans, så han var tydelig veldig utkjørt av økten. Allikevel var det en lykkelig hundefører som krøp til køys denne natta, vel vitende om at jeg hadde fått vært med på det som vi alle trener frem mot, nemlig å redde liv... Som det tidligere har vært sagt, så er det ikke så viktig hvem som gjør funn, så lenge funnet blir gjort, så selv om vi hadde lokalisert de savnede og var på god vei dit, så unner jeg virkelig Ola dette funnet her, på første aksjon og alt! For Odin's del så var nok ikke selve funnet så viktig, han lokaliserte, jobbet seg inn mot dem og fikk belønning, så for hans del så ble det forhåpentligvis en strålende overværs-økt.

I ettertid så har jeg tenkt litt på hvor gøy det faktisk var å jobbe med Odin i denne settingen - et terreng der jeg var delvis kjent (hadde jo gått stien til bynuten noen ganger, men var ikke kjent i det hele tatt utenfor stiene) og midt i svarte natta, der jeg fullt og helt måtte stole på Odins nese og mine egne orienteringskunnskaper. Det som var veldig positivt var at selv når jeg bevegde meg utenfor stiene, så hadde jeg hele tiden full kontroll på hvor jeg var i forhold til stier, holdepunkter og himmelretninger. Det ble i så måte en utmerket kontroll av mitt innebygde kart og kompass.

Link til stavanger aftenblads dekning av saken.

Link til Gjesdalbuens artikkel i ettekant ligger her

sammendrag av små-økter...

Det har blitt noen små-økter disse dagene, dels på grunn av lage dager på jobb og mye ekstraarbeid i heimen, men også på grunn av at de momentene vi har fokusert på har vært veldig greie å isolere slik at vi har kunnet trene mange konsentrerte små-økter. Vi har hatt fokus på konsentrasjon i sporoppsøkene og spor på hardt underlag, noe som har gått veldig bra. På fredag hadde vi 4 oppsøk der vi gikk et trinn videre på den treningsmetoden vi lærte av Aud på Evjesamlingen. Vi har nå strukket oppsøkene til 5-6 meter (som var omtrent den lengden som Odin tidligere tok et kaninbyks over når vi satte igang sporoppsøkene tidligere) der han går konsentrert og fint fra første centimeter. Forhåpentligvis får vi med litt mer terping på dette eliminert de unotene som Odin har tillagt seg i sporoppsøkene. Vi har også begynt å bruke mer verbal belønning og mer adferdsbelønning istedetfor belønning av funn slik som vi har gjort tidligere. Nå legger vi spor uten noen sluttgjenstand, slik at det ikke blir noen muligheter for at Odin får sporslutten på overvær eller syn. Det vi gjør nå er å belønne når Odin går konsentrert i sporet ved å velønne verbalt og samtidig kaste et pipedyr inn i sporet foran ham. I begynnelsen var dette litt nytt og merkelig for Odin, men nå ser det ut til å fungere veldig bra, og han blir stadig mer nøyaktig i sporene sine.

Vi la de 4 oppsøkene på forskjellig underlag, barnål/skogsbunn, grus og asfalt. Alle gangene valgte Odin rett retning og ble belønnet med et "BRA!" for veivalget før han fikk sitt høyt elskede pipedyr når han fortsatte på sporene etter verbal belønning. Det virker som om det har hjulpet på retningsbestemmelsen til Odin med å øke konsentrasjonen i oppsøket (noe som forsåvidt sier seg selv, men det er tydeligvis en typisk sånn ting som man ikke tenker på før noen andre sier det...), så jeg kommer garantert til å fortsette med denne typen trening.

Idag var det A-prøver i Dio-et, og siden jeg var prøveleder så ble det en lang dag der Odin måtte tilbringe mye tid i bilen, men vi fikk allikevel inn etpar økter med praktisk lydighet og lek/motivasjon, noe jeg også har fokusert mye på i det siste, og som har medført at Odin har blitt mye mer kontaktsøkende overfor meg og mye mer lydhør, noe som kommer veldig godt med med tanke på hvordan selvstendigheten hans har økt veldig i det siste... Den praktiske lydigheten var i hovedsak "bli" i både dekk, sitt og stå, apportering og innkalling. En av de tingene jeg har funnet ut at trigger Odin ekstremt er apportering der Odin blir kommandert "bli" i stående og hvor jeg så går et stykke, kaster apporten, går videre, og venter helt til han nesten står og dirrer før jeg gir "på plass" kommando etterfulgt av "apport" idet han er i ferd med å sette seg i utgangsstilling. Av og til får han direkte apport-kommando slik at han aldri helt skal vite hva han skal bli bedt om å gjøre. Denne "tergingen" har fungert utmerket på flere ting, de viktigste er jo selvfølgelig det at farten øker betraktelig i lydighets-øvelsene, samtidig som avstands-kontakt og kommandoer har blitt enda bedre.