overvær og bikinidresser

Det er iallefall en ting som er gøy med senhøsten. På den ene siden er det surt, kaldt, vanskelige jaktforhold, masse regn og vind, tidlig mørkt... kunne sikkert fortsatt på lista lenge, men så kommer vi til den andre siden... Det blir igjen satt opp treninger på Orrestranda, slik at odin får storkose seg i frittsøk i sanddynene. En rask konklusjon blir da at vi er inne i ei gøy årstid! Denne onsdagen, eller iallefall treninga, hadde tidligere på dagen blitt omtalt og diskutert på diverse facebook-statuser og omtalt som en litt varmere og behageligere strandtur enn det vi skulle ut på. Det gikk til og med så langt at Tone uttalte at hun skulle troppe opp i bikini...

Når det var Odins tur til å søke, så oppdaget jeg at lysene på bringkobbelet ikke lenger funket. Tok dem av bare for å oppdage at jeg ikke hadde flere, så da ble det null lys på Odin, og en større utfordring for meg. Vi tuslet (dvs jeg tuslet mens Odin løp som en gal) inn i søkeområdet, der vi tråkket oss helt ned og opp på de ytterste sanddynene ned mot stranda. Etter en liten stund forsvant odin, og det varte og rakk uten at jeg hverken så eller hørte noe fra ham. Når han i tillegg ignorerte innkallingene mine så var det et klart signal om at "her e de nokka!!!" Etter litt venting så hørte jeg et klikk på radioen og like etterpå så jeg refleksen til Odin komme nærmere og nærmere. Jeg koblet på påvisningslina og gjorde mitt beste forsøk på å følge ham, men til slutt så måtte jeg bare slippe lina. Når jeg stoppet opp så jeg en person som beveget seg på toppen av ei sanddyne, men Odin løp bare rett forbi og påviste Gro Elin. Etter belønningen gikk vi et stykke tilbake og satte igang nyt søk etter Tone, som da hadde flyttet seg bort fra der jeg så henne. (det viste seg i etterkant at Odin hadde funnet henne på vei inn til meg etter å ha meldt på Gro Elin, som forklarte hvorfor han var litt nølende med påvisningen akkurat der som jeg stoppet og så Tone. Han var tydeligvis ikke helt sikker på hvem av de to han ville påvise, men valgte etter en bitteligen tenkepause å påvise figuranten som han hadde vært hos når han tok bittet.)

Vi søkte oss videre et lite stykke, før Odin plutselig forsvant igjen. Når han kom tilbake med melding så fikk jeg beskjed av Tone om at jeg måtte påvise i line, siden det var turgåere i nærheten av henne. (det var iallefall det hun sa...) Vi løp avgårde på påvisning og hva annet fant vi enn Tone sin varmedress liggende på bakken, ikledd bikini... Jeg tenkte at ja,ja... funn av "gjenstand" var jo verdt å belønne, og dro fram ei leke, men Odin så bare på meg med et rart blikk, akkurat som om han forventet å finne noe annet. Han vr ikke interessert i å leke med meg i det hele tatt, og plutselig så fant han ut at han ville opp på toppen av sanddyna vi stod ved siden av, og der oppe tittet Tone frem. Hun hadde ligget oppå bikinidressen når odin kom og meldte, og så hade hun krøpet bort når han returnerte til meg. Lekelysten til Odin kom ganske raskt tilbake når han fikk leke med figuranten han hadde funnet, og koste seg med pipedyret mens vi andre stod og lo av Tone sin ekstra-figurant...

Feelgood-rundering...

Av og til tar det tid å bearbeide intrykkene fra ei trening eller en aksjon, slik at blogginnleggende lar vente på seg. Andre ganger er det ikke så veldig mye å bearbeide slik at alt kan legges rett på nett. Idag faller definitivt inn i sistnevnte kategori. I tråd med "tradisjonen" om nye og fancy navn på treningsmetoder, "speed-rundering", "clæp-recs" osv, så tillegger jeg dagens økt navnet "Feelgood-rundering".

Anders, Hugo, Frode S og jeg var på voksenlaget i Vigreskogen  idag, og siden det har vært mye spor, overvær og momenttrening i det siste (les: dårlig med skikkelig lange runderinger), så var det idag duket for en test på å strekke runderingene litt. Når det var min og Odin sin tur så bad jeg derfor Hugo om å være figurant i starten og deretter ta over som midtlinjegeneral. Jeg fikk ca 400 meter med ukjent oppgave i begynnelsen. Startet med 6 tomslag i full galopp. Med en gang jeg så farten ut på slagene så slo det meg at dette aldri kom til å holde lenge, men etter første funn der Odin faktisk kom inn med meldingen i fullt firsprang, noe han vanligvis ikke gjør, så slo det meg at han kanskje faktisk var så gira og motivert at dette kunne holde, så da var det bare å kjøre på. Idet vi skulle sende ut på første slag etter funnet, så kom Hugo småløpende inn til midtlinja. Det viste seg at jeg stod og var klar til å sende Odin rett i sporet hans, og siden Hugo vet hvor mye jeg har jobbet med å få bort sporsøkene i runderingen, så var han heldigvis rask nok til å avverge det denne gangen. Jeg tok Odin etpar meter tilbake og sendte ut på et blindslag der Hugo hadde vært, og dermed var vi igang igjen. Forbi rådyrplassen og inn i høyskogen og der kom Odin inn med melding. Etter påvisningen her og funn av Frode så ble det flere tomslag og Hugo plasserte ut figuranter når Odin gikk som best, slik at han fikk belønning før han fikk en down-periode. Vi passerte 800meters-merket og det var ingen tegn til at Odin ville gi seg, så vi fortsatte likegodt enda lenger, inn i et terreng som var helt ukjent for Odin, siden vi aldri tidligere hadde rundert så langt i denne løypa. Når vi kom til den andre 90 graders svingen var vi rimelig nære veien en stund, så akkurat her var jeg ikke så nøye på å dekke terrenget i frykt for at Odin skulle havne ut på riksveien, men vi fikk allikevel en del slag her også. Når vi stoppet etter ca 1300 meter hadde vi hatt 6 funn, og vi brukte vel omtrent en time.

Jeg må helt ærlig si at jeg virkelig elsker den følelsen som jeg fikk når jeg så at Odin holdt fart og flyt så vanvittig bra og ikke minst så vanvittig lenge, og det merket garantert Odin også, for noe var det iallefall med samarbeidet idag som gav han et ekstra gir... Det ble etpar stopper underveis, av og til for å belønne flotte slag og super fremdrift, og av og til for å vente på at figurantene kom seg på plass, men på tross av dette så startet Odin opp igjen og gikk med en jevn og høy fart hele tiden. Med unntak av et lite parti mellom 2 og 400 meter der det ble en del slag med tilbaketrekk, så var det veldig dype og lange fine slag med fin fremdrift. Det som gjorde det ekstra gøy var vissheten om at vi ut fra Odins fart og motivasjon helt fint kunne ha fortsatt i flere hundre meter til bare på et funn til.

Nå er det veldig godt mulig at det er overmot som får meg til å skrive at det definitivt kommer til å bli en del flere slike økter, men jeg er sikker på at med Hugo som midtlinjegeneral så skal vi få til flere kilometersrunderinger fremover mot prøvene tidlig neste vår. Gøy var det iallefall, og det ble en oppvekker for meg å se hvor fin flyt Odin får i runderingen når jeg bare senker skuldrene og koser meg fremover på midtlinja.

leteaksjon i Agder

Like før kl 10 denne søndagsmorgenen ringte alarmtelefonen med et forhåndsvarsel fra paul om en aksjon i Kristiansandsområdet. Jeg sendte avgårde rask beskjed om at jeg kunne stille dersom det ble aktuelt, og en halvtime etterpå fikk jeg en telefon fra paul med beskjed om å sale opp og sette avgårde. Det ble en lang kjøretur, men etter ca tre og en halv time trillet Paul, Ola og jeg inn i KO. Vi fikk tildelt teiger og ble raskt briefet om den savnede og hele situasjonen før det bar avgårde ut for å starte søket. Min teig var delvis skogkledd og delvis et svært sandtak med masse maskiner og utstyr stående rundt i en labyrint av svære sand og grus-hauger, samt en rally-bilbane med tilhørende bygninger og tribuner. Med andre ord masser av steder der en savnet kunne ha gjemt seg, og et miljø som Odin simpelthen ELSKER å trene i. Vi startet med å dekke et skogholt og et hogstfelt på grensen mellom min teig og teigen til Ola før vi gikk inn i grustaket. Odin hadde noen veldige markeringer ned i grustaket, nærmere bestemt mot et svært lagertelt med maskiner, så vi ble stående og speide litt fra toppen av skrenten ned mot sandtaket når en av maskinene plutselig begynte å kjøre. Det var altså folk på jobb der, så da var det bare å stoppe maskinføreren og spørre ham om de hadde sett noe. De hadde sjekket alle dører, vinduer, brakker og maskiner før de startet på skiftet sitt, så da var jo deler av jobben vår lettere. Vi tok allikevel et søk i sandhaugene og områdene rundt brakkene uten andre indikasjoner enn noen utsjekk av inngangen til arbeiderbrakka der det satt folk og hadde røykepauser.

Vi søkte oss videre gjennom barskog og myrområder og gjengrodde kulturbeiter, og før vi visste ordet av det så var det blitt mørkt. Jeg tok frem hodelykta fra sekken, og det var tydelig at den ikke var helt full-ladet etter å ha ligget i sekken i et halvt år, men heldigvis så hadde vi ikke så mye igjen av teigen, så batteriene holdt til greit mens vi krysset oss nedover langs elvebredden. Vi rapporterte om ferdigsøkt teig og tuslet tilbake til bilen for å kjøre tilbake til KO for å levere inn sporloggen og fylle på batterier på lykt og gps. Vel framme fikk jeg i meg litt å spise og en kopp kaffe før jeg fikk en ny teig, og denne gangen skulle jeg ha med meg 2 røde kors folk og 2 klarsynte som troppet opp og mente de hadde sett hvor den savnede var. Jeg hadde jo sett at Odin var nokså sliten, så jeg ba fint om å få den teigen der de klarsynte ville gå, siden den på kartet så relativt flat og fin ut. Vi tok det som en vanlig teig, og kjørte opp til området, parkerte og tuslet avgårde. Odin gikk og snuste litt her og der, men når vi kom ned til en hytte som lå like ved det vannet vi skulle sjekke ut, så ble han veldig interessert i noe på andre siden. Han stakk ut på myrområdene i vannkanten og ble stående og lytte litt før han fortsatte utover, hoppet over bekken og ble borte i et skogholt på baksiden av vannet. Etter en liten stund så kom han tilbake, uten melding riktignok, men han var allikevel veldig interessert i noe på andre siden av vannet. Vi rapporterte det inn til KO og de sendte inn både Aud og Kaare med hunder for å dobbelsjekke indikasjonene, men hverken Speedy eller Odin fikk noen særlige indikasjoner, og i og med at Tone dagen etterpå søkte av områdene på andre siden av vannet uten funn, så antar jeg at det må ha vært et dyr av ett eller annet slag som har laget en lyd eller en bevegelse som Odin fikk med seg.

Jeg tok med meg røde kors folkene og søkte av den ene siden av vannet og skogholtet langs det, også uten resultat, for vi gikk tilbake til bilene og returnerte til KO. Nå hadde klokken blitt godt over 9, og søket var i ferd med å trappes ned. Vi fikk en forespørsel fra politiet om vi kunne bli over natta for å søke av noen områder med patruljegang og evt. lytteposter, men siden jeg hadde et viktig jobbmøte mandag morgen der folk skulle fly inn fra oslo for å delta, så hadde jeg ingen muligheter til å bli igjen og måtte desverre reise hjem. Det er alltid bittert å måtte avbryte et søk uten at den savnede har blitt funnet, så hadde jeg hatt mulighet så hadde jeg blitt igjen "till the bitter end", men denne gangen ble det vanskelig. Aud og Kaare måtte også hjemover, så vi kjørte sammen. Med etpar stopp på bensinstasjoner for påfyll av kaffe, så endte jeg opp hjemme kl 2 på natta, etter å ha vært i søk i 6 timer og på reise siden kl 11 på søndag formiddag. Det ble rimelig tungt å stå opp klokken halv 7 mandag morgen, men heldigvis så fikk jeg tatt det igjen med søvn etter at møtet var ferdig.

nok en lørdag på sviland

Før lunch var det rundering, ca 600 meter. Vi startet med funn på første, så tomslag med begge figurantene på midtlinja. Passet på å få satt ut figuranter idet fokus og motivasjon var skikkelig høyt (før han fikk sjangs til å dabbe av) slik at vi eliminerte sjangsene for down-perioder. Det ble tilsammen 5 funn med fint driv hele tiden.

Etter lunch - spor, ca 5/600 meter inne i arboréet. Terrengløp på alle turstiene og litt utenfor også, og selvfølgelig midt der sporet lå. Sleit med oppsøket pga mange ferske tråkk i oppsøkslina, men med hjelp av Ronny kom vi oss på rett spor. Vanskelig i terrengløps-løypa, men slutten vle veldig bra. Mye underlagsskifter og kryssinger men veldig spennende spor. Hadde nok ikke kommet gjennom det uten sporleggers assistanse, men allikevel et bra og krevende spor. Godt å se at Odin ike datt ut av spor-modus selv med alle distraksjonene.

Ufrivillig "lavinesamling"...

Det var duket for den årlige høst-samlinga på Tjørn denne helgen, men noe som minnet om høst var det absolutt ikke. Hjemme lå det en liten cm med snø, men når jeg kjørte oppover fra Bjerkreim og så at snølaget bare vokste og vokste helt til knehøyde oppe i treningsområdene, så skal jeg ærlig inrømme at treningslysten min giret seg ned etpar hakk. Etter en del springing i dyp snø i Røldal så haltet jo Odin i etpar dager etter forrige vinter, så jeg så med skrekk på hvordan det skulle bli etter ei helg med masse intensiv trening i tilsvarende dyp snø. Når vi allikevel var på hytta, og godt innstallert i skistallen, så varte det ikke så lenge før treningslysten steg igjen når jeg så hvor supergøy Odin syntes det var å få leke i snøen. Vi tok en liten luftetur før det bar tilbake til hytta for middag.

Lørdags morgen delte vi oss inn i lag, og Krissi, Bjørn Erik, Kent og meg fikk området fra hytta og opp til Merstadvannet som treningsområde. for å spare leddene til Odin så ble det overvær/frittsøk istedetfor rundering, og det var tydelig både for han og for de andre hundene at det var tungt nok. Flere steder hadde det blåst opp fenner som var en meter dype, så det å ta seg fram gjennom disse bød på problemer for både hunder og førere (sistnevnte fikk størst problemer med å henge på på påvisningene, så etter et kort forsøk så fant vi alle det best å la hundene løpe ut på påvisning selv, og så kunne vi komme etter i vårt eget tempo.) På andre økta var det lett å se at hundene hadde funnet ut at det var enklere å løpe der det allerede var opptråkket stier i snøen, for når de jobbet seg inn mot figurantene så holdt samtlige hunder seg så langt det lot seg gjøre til tråkkene fra første økt.

Etter lunch så var det tid for "øvelde" for de godkjente. Jeg ble plukket opp utenfor hytta av en røde kors-bil og vi kjørte forbi hytta og stoppet for å vitse og le litt over hvordan de nye ekvipasjene skulle lures, unnskyldningen for dette var at røde kors-folkene skulle være eksterne figuranter og jeg skulle være med dem for å plassere dem ut i forkant av øvelsen. Etter dette tok Paul over som OL og tok ut teiger og sendte samtlige HF-er avgårde. Når vi fikk høre at Ola, Bjørn og Helen var igang med søket så kom de andre hf-ene inn til hytta igjen, og vi satte igang med å pynte hytta til fest. Paul lot dem søke i en god time før de fikk beskjed om å returnere til KO for å få nye teiger ut fra nye opplysninger, og når de kom tilbake til hytta ble det overraskelsesfest for dem. Det ble med andre ord ikke mer trening denne dagen.

Etter en kang og fuktig aften så våknet jeg tidlig søndags morgen og hørte rypene kakle oppe på trollarinda. Jeg tok med Odin og hagla og tuslet avgårde på litt jakt. Når vi kom opp mot toppene så var det tydelige spor etter hvor rypene hadde sittet og beitet og kaklet, men de var så sky at vi ikke så en eneste fugl. Vi stampet oss ned mot Merstadvannet igjen og tilbake til hytta. Var ikke ute i mer enn halvannen time på denne turen, men med tanke på hvor tungt terreng det var og det faktum at Odin skulle ut og løpe etter frokost også, så ble det en tomhendt retur ned til hytta for å spise litt før trening.

Det ble med ei økt denne søndagen, siden ting merkelig nok tok litt lenger tid enn vanlig for de fleste, og siden vi også måtte pakke ned, rydde og vaske, så hadde vi strengt tatt ikke tid til noe mer enn det heller. Odin fikk 3 funn, der det var lett å se ut fra farten inn med meldingene at han var sliten etter jaktturen. På det siste slaget lokaliserte han Kent utrolig fint og på lang avstand, jobbet seg helt inn til ham (prøvde også å jobbe seg inn i jervenduken), hvorpå han stoppet opp, så på meg, som for å si: "kommer du eller?!?" før han satte igang å halse (eller jeg burde kanskje bare si "lage lyder, for de første halsingene var vel mer likt ulve-ul enn halsmelding.). Nede ved hytta fikk alle de andre med seg at Odin hadde gjort funn av utilgjengelig figurant, så det er jo tydelig at halsingen hans bærer langt, også mot vindretningen. Sånn sett er jeg jo veldig glad at han kan benytte begge meldingsformer.

Etter denne økta var det tilbake til hytta for å pakke ut det siste som stod igjen, for det bar hjemover. Gleden var stor når jeg så snøen forsvinne mer og mer jo lavere (og jo nærmere hjemme) jeg kom. Vel hjemme lå det bare bittelitt snø igjen, noe som selvfølgelig betyr at sporsesongen heldigvis ikke er over enda!

siste snøfrie trening?!?

Det var rundering i vigreskogen som stod på programmet idag. Jeg fikk Hugo til å være midtlinegeneral mens Frode D, Gro Elin og Kai Erik gikk ut og gjemte seg. Vi kjørte ukjent oppgave med 3 funn på ca 4-500 meter.

Odin var heltennt når jeg tok ham ut av bilen, og når vi kom opp til starten der hugo stod så var det fullt fokus ut og fremlabbene dirret der Odin satt og ventet på å få "Runder!"-kommandoen. Kommandoen kom, og borte var hunden... Langt borte... Lenge... VEEEELDIG lenge... De trofaste biltema-lyktene på bringkobbelet hans var selvfølgelig ute av funksjon, så vi kunne hverken se eller høre noe til hunden der vi stod. Etter noe som føltes som en halv evighet pluss litt, og en god porsjon plystring og lokking, så kom han omsider inn til midelinja med tunga hengende nesten i bakken. Det første som slo meg var at et tilsvarende slag, på akkurat samme sted, fant sted forrige gang vi runderte her. I og med at han blokket ut innkallingene mine totalt så betyr det jo 99% sikkert at han fant et spor av ett eller annet der ute, så det er tydelig at det er et tråkk av ett eller annet slag (da mest sannsynlig rådyr, som han jo synes er veldig spennende) der. Dagens første mentale post-it ble da: Tren mer akkurat her for å få ham til å gi opp slike sporløsninger!"

Selv om Odin virket noe sliten etter jobbingen der ute i mørket, så gikk han allikevel veldig greit videre. Vi hadde vinden nesten i ryggen, så vi måtte et lite stykke forbi samtlige figuranter før han slo på dem, men Odin jobbet veldig bra, og var veldig lett å både styre og sende ut. Selv om det ble veldig lenge å vente på første slaget, så klarte vi hele økta uten å gå over en eneste fig på ca 15 minutter. Det ble litt kluss når jeg forsøkte å sende ham rett inn i en tett vegg av grantrær, så vi måtte litt tilbake for å finne et sted å sende ham der det faktisk var mulig å få en rottweiler ut gjennom trærne uten å måtte bryte fysikkens lover, men det er jo sånn det blir når man kun har lyset fra en hodelykt med halvdøde batterier til hjelp...

Høstferie i Røldalsfjella

Torsdag var det en veldig kort arbeidsdag før det bar hjem for å pakke kone, klær, våpen og hund i bilen og ta fatt på veien opp til Røldal for en aldri så liten høstferie hos svigers, med god mat, god vin og lange flotte dager i fjellheimen. Fredagen gikk Odin og jeg alene til fjells, mens svigerfar var på jobb. Vi parkerte bilen og startet på turen inn i terrenget ca halv 10, og tråklet oss oppover stordalen helt til jeg plutselig hørte en velkjent raping fra ei fjellrype. Litt overrasket over hvor lavt i terrenget fjellfuglene satt begynte jeg og Odin å speide etter dem, og etter litt så hadde Odin lokalisert rypekullet som satt oppe på ei fjellhylle noen hundre meter foran oss (og ca 30 meter over oss. Vi sneik oss inn mot dem og når vi var kanskje 50 meter fra dem så gav jeg Odin"sitt og bli" kommando mens jeg sneik meg nermere. På ca 30 meters hold lettet kullet og jeg fikk fyrt av 2 skudd. Selv om det var litt langt hold med tanke på høydeforskjellen og avstanden mellom meg og fjellhylla så datt ei av rypene i bakken, og med et raskt "jah!" så lettet Odin og nærmest fløy bort og fanget den for meg. Den var ikke helt død etter skuddet, så jeg fryktet en stund at den skulle klare å krype ned i ei sprekk eller ned i ura sånn at jeg ikke fikk tak i den, men Odin var raskt fremme og passet på den med en fot på vingen slik at den ikke kom seg noen vei.

Resten av kullet fløy langt ut av syne, så vi fortsatte oppover stordalen og inn i området rundt Smalatind, der jeg etterhvert har gått såpass mye at jeg hadde en viss formening om hvor det pleide å sitte ryper. Vi tråklet oss opp og ned helt inn til foten av Røldalssåta, men det eneste vi så var 2 ryper som fløy avgårde på flere hundre meters avstand. Forbi vannet og opp mot Smalatind, uten å se så mye som ei fjær, og når vi krysset oss nedover mot stordalen igjenføyk det opp ei lirype på kanskje 100 meters hold, men selvfølgelig så fløy den teite fuglen rett mot solen, så jeg ble helt blendet og fikk ikke sjangs til å se hvor den landet igjen. Ikke så vi noe mer til den resten av turen heller. Vi tråklet oss ned skaret mot det stedet der vi hadde skutt den førtse rypa, i håp om at det kanskje satt en igjen der, eller at de andre var kommet tilbake til der de følte seg trygge, men nok en gang ble vi skuffet. Vel nede ved bilen igjen etter turen så var klokken 4, vi hadde altså gått i seks og en halv time, uten andre stopper enn en "lunsjpause" akkurat lang nok til å få spist et eple.

Lørdagen bar svigerfar med oss, og vi skulle inn i Valldalen for å teste ut et annet terreng. Denne gangen var vi ute i 7 timer, opp og ned bratte fjell, forserte urer og gjenfrosne bekker. Jeg hadde skuddmulighet på 2 liryper helt i starten av jakta, men alikevel klarte vi ikke å få skutt noe denne gangen. Svigerfar var litt heldigere og fikk ei lirype, men når vi kom opp i høyden så var det bare store flokker av ryper som lettet på LAAAAANG avstand, så med unntak av at Odin fikk seg en sprint-tur når han forsøkte å fange en svær hare, så var det en lang og flott, men resultatløs tur.

Søndagen var hjemreisedag, men allikevel så hadde både svigerfar og jeg lyst til å få oss en tur til inn i  Saudafjella, der jeg hadde vært på fredagen. Vi var ute og tråkka fra kl 9 til kl 2, og resulatet mitt ble som på fredagen, ei fjellrype. Vi så mye mer fugl i terrenget denne dagen enn det jeg hadde sett på fredagen, men allikevel så var resultatet ikke noe å skryte så veldig av. I og med at alle rypene var nesten helt hvite og det ikke var noe snø, så var de så sky at det var nesten umulig å komme på skuddhold. Uansett så fant vi ut at rypebestanden er såpass bra at det lover godt for vinterjakta, så selv om det da blir turer uten hund og med ski, så ser jeg veldig fram til de turene også.