A-prøver

Lørdag 18. April - tror skjelden jeg har gruet meg så mye til en dag før som jeg gjorde til idag. 2 og en halv søvnløs natt i forkant, og en mage som protesterte så mye at jeg ikke fikk i meg noe spiselig på morgenen før prøven. Før påske var jo Odin i kjempeform, motivert som bare F og alt lå an til en kjempebra prøve, men det var jo tross alt før påske... Etter den tid så har vi slitt med overbelastning av et kne med forkalkning, halting, en heftig rimadyl-kur og for å toppe det hele så lå jeg syk mer eller mindre hele siste uka før prøvene.

Med nervene så i høyspenn så var det ingen vits i å prøve å sove til klokka ringte idag tidlig, jeg stod opp klokka 6 og serverte Odin frokosten hans, laget frokost til Siv før jeg pakket med meg hund, godbiter, kaffe og andre nødvendigheter og satte meg i bilen og kjørte til avtalt oppmøtested, som for anledningen var hjemme hos Sven Magnus. Parkerte hos ham en time før oppmøtetidspunktet og tok med meg Odin på en skikkelig luftetur sånn at jeg skulle slippe toalettbesøk i sporet eller i runderingsløypa. Når klokka nermet seg 10 så kom Sven Magnus ut og vi foretok loddtrekningen om hvem av meg og Aud som skulle starte først. Med min vanlige totale mangel på flaks så var jeg sikker på at jeg skulle trekke det korteste strået og bli sittende og vente mens Aud fikk gå spor,men dengang ei - vi ble først ut, og jeg hentet Odin og trasket i vei ut på markene bak huset til Sven Magnus for å ta sporoppsøket.

Vi startet ved første sløyfe og søkte oss bortover, etter noen meter så trakk Odin oppover og jeg meldte spor med en gang. Feil! var beskjeden fra dommerne. Vi gikk videre og omtrent midtveis mellom sløyfene så jobbet Odin med noe, men det var ikke noen skikkelig spor-indikasjon, så vi trasket oss videre. Rett før andre sløyfa dro han igjen ut på noe og jeg meldte spor - nok en gang fikk vi feilmelding fra dommerne, og da var det gjort - knærne sviktet og jeg kjente meg dritnervøs igjen. Begynte på tilbakesøket og når vi kom dit som Odin tidligere hadde jobbet med noe, så dro han plutselig ut i kjent spor-stil. SPOR! FEIL! Det var altså det... Riktignok så var Odin igang med å jobbe på det rette sporet, men han gikk altså bakspor. Hadde jeg hatt litt mer is igjen i magen så hadde jeg ventet med å melde spor og heller latt ham få søke av begge sider av sporet forst for å se hvor jeg fikk kraftigst reaksjon. Etter 10 minutter var altså sporprøven vår over, uten at vi hadde kommet oss en meter. Kjipt, men sånn er livet. Det som ble min lærdom av det hele var at jeg må slutte å gå egne spor og trene MYE på sporoppsøk der Odin faktisk må velge retning. Vi har trent masse spor den siste tiden, men desverre har mange av dem vært egne spor, og det er jo aldri smart.

Etter sporfiaskoen så bar det rett i biloen og videre til runderingsløypa på Sviland. Også her var vi første ekvipasje ut, så demotiverte og nedslåtte etter sporet, men fremdeles nokså nervøse bar det avgårde til starten, hvor vi hadde en rask gjennomgang av reglene med dommerne før vi satte igang. Runderingsløypa var for anledningen snudd motsatt vei av det vi pleier, så vi startet med en uthvilt Odin rett ved gården til den gale bonden, noe jeg var ganske skeptisk til. Det gikk allikevel overraskende bra - sett bort fra en snuse- og tissepause ved et tre rett etter starten. Vi runderte oss oppover og etter første sving så fant vi Ronny som første figurant. Han lå utpå myra rett bak gårdene. Odin meldte fint, og når jeg koblet på ham påvisningslina så var jeg vips 10 meter avgårde på påvisning før jeg fikk summet meg til å rope til dommerne at jeg valgte å påvise. Noe sier meg allikevel at de tok hintet der. Ronny fikk ca 10 sekunder til å fore Odin litt med godbiter før vi satte igang lett springmarsj inn mot midtlinja for å rundere videre.

Etter et tomslag utpå myra sendte jeg ham overpå samme siden der han hadde funnet Ronny, og jeg hørte at han gikk langt ut, og trakk langt framover. Etter en stund kom han inn med melding igjen. Jeg ble litt usikker først, men når han satte seg på plass og viste alle vanlige tegn til at han faktisk hadde funnet noen så valgte jeg å påvise. Vi løp avgårde mellom og over (og til tider også under) stokk og stein med stakkars Paul hengende på slep. Etter en liten stund (og minst et fall og hundre nesten-ulykker) fant vi personen som Odin hadde vært og meldt på - en orienteringsløper. (!) Jeg hilste såvidt på ham, belønnet Odin og løp tilbake til midtlinja igjen. Paul fikk bekreftet av den noe forundrede orienteringsmannen at Odin hadde vært helt ute hos ham og meldt fint. På neste slag ut på myra så kunne jeg se (så riktignok bare halen til Odin over haugen, men den halen lyver aldri) at han fant noen, allikevel så tok han en stor bue framover med meldingen og kom inn til midtlinja ca 30 meter i forkant av der vi stod. Jeg påviste og han fant Ritva der jeg så at han hadde funnet henne før han satte avgårde på runden sin. Lurte veldig på hva som hadde forstyrret ham mens vi hastet oss inn til midtlinja, men det fikk jeg svar på på neste slag på samme siden - den samme orienteringsmannen som vi hadde "funnet" tidligere hadde satt kursen opp til turorienteringsposten bak myra, og Odin kom på nytt inn med melding på samme mann. Vi påviste igjen - denne gangen med Sylvelin på slep, og fant mannen. Han bekreftet igjen en fin melding og vi satte kursen videre. Fikk beskjed av Paul om at jeg fikk 6 minutters tillegg på tiden pga alle ekstra-funnene. Vi fortsatte nedover stien, og på slaget jeg sendte ham ut på i siste innersving så var jeg redd at jeg hadde strøket - Odin forsvant og var borte i noe som føltes som 10 minutter. Når han endelig kom inn igjen så sendte jeg ham på 2 slag i yttersvingen, og på det siste så fikk han nok overvær av Nina som lå som siste fig. nesten helt i slutten av løypa, for på vei inn til passering tok han plutselig en helomvending med høy neseføring og satte avgårde gjennom krattet fremover.Litt etterpå kom han in med melding et godt stykke lenger framme. Vi påviste og han løp rett på Nina, fikk belønning og idet vi var på vei inn igjen med Nina så kom Sylvelin og sa at Nina bare kunne bli igjen på samme sted siden Aud skulle rundere etter oss. Det medførte at Odin løp (eller luntet, siden batteriene på det tidspunktet var ganske tomme) rett tilbake til Nina og meldte på nytt på det neste slaget på den siden. Vi var da bare to-tre meter fra sluttsløyfa, så jeg valgte å ikke påvise, og belønnet ham med litt godbit på midtlinja og stilte ham opp for å sende inn i helveteskrattet. Paul stoppet meg og ba meg avbryte, og den første tanken som for gjennom hodet mitt var HELVETE!!! Der og da var jeg sikker på at jeg hadde strøket, og hele runderingsløypa passerte meg i revy. Jeg koblet Odin og tok ham med meg bort til dommerne for å få den endelige dommen. Etter at jeg hadde forklart hva jeg mente om økten, nemlig at det var en helt ok rundering, fornøyd med Odin - spesielt i den varmen og solsteika, litt usikker på dekking av terrenget i yttersvingene og med en konklusjon om at jeg godtok en stryk, så fikk jeg klar beskjed om å slutte å tenke så mye - jeg hadde som jeg selv nevnte ikke fått dekket terrenget i yttersvingene like bra som Paul hadde ønsket, men jeg fikk en stor pluss for at jeg stolte på Odin når han kom med melding og påviste selv om dommerne så heller tvilende på meg når jeg sprang avgårde og påviste orienteringsmannen. Både Paul og Sylvelin var enige i at selv om farten ikke er helt border-colliesk så går han ut, mer en langt nok og søker bra, så de var overbeviste nok til å gi oss dommen - BESTÅTT! Jeg kjente umiddelbart klumpen i halsen og var sikker på at jeg hadde hørt feil, men nei - vi bestod runderingen! Den øvelsen jeg alltid har sett på som min og Odins absolutt største utfordring er nå bestått! Overlykkelig fikk jeg beskjed om å gå tilbake og sende Aud ut i løypa, og på strekningen fra parkeringsplassen og til der hvor vi hadde parkert denne gangen så klarte jeg ikke å slutte å glise. Vi må riktignok konte på sporet, men der har vi god tid og to forsøk, så det skal vi klare!

Et skår i gleden (i tillegg til bommereten i sporoppsøket og stryk på den øvelsen) var jo at det ikke gikk like bra for Aud og Odins navnebror i border-skikkelse. De bestod sporet, men i runderingen så slo samspillet feil, og de avbrøt øvelsen. Kjempesynd - men som Aud selv sa (og som jeg er hundre prosent enig i) - Sånn er det av og til. Prøvene skal vise samspillet mellom hund og fører, og hvis en av de to ikke har dagen så er det vanskelig. Når både jeg og Aud i tillegg har ekstremt førervare hunder så blir det jo ekstra vanskelig for oss å jobbe når ting ikke stemmer helt, for da forplanter vår usikkerhet seg til hundene med en gang. Må jo si at jeg er utrolig stolt over hvor godt Odin jobbet selv om jeg var så nervøs enkelte ganger at jeg bare ville legge meg ned i fosterstilling og hyle. Han jobbet til og med etter at jeg hadde sett meg nødt til å ta fram den harde stemmen for å tvinge ham inn til midtlinjen.

Alt i alt så vil jeg vel si at runderings-suksessen overskygger sporfiasjoen (iallefall nesten) og gjør at dagen som startet dårlig endte opp som en treningsdag som jeg er veldig fornøyd med!