SARDA-samling på Tjørn

For andre gang hadde Dio-et vårt hentet inn instruktører fra engelske Lake District for å drille oss i overværssøk. Med faren for askeskyer og flyforbud så det en liten stund litt skummelt ut for samlingen, men heldigvis så trosset instruktørene Mick og Kaz, sammen med hundefører Ollie farene og ankom Norge og hytta onsdag ettermiddag.

For dem som ikke kjenner til SARDA, så har jeg fått lov til å klippe og lime litt fra bloggen til vår barmarksansvarlige, Tone Larsen:
Det er tre store forskjeller på hvordan SARDA og vi i NRH driver/trener i organisasjonen.

1. De er, i tillegg til å være hundeførere, også medlemmer av et større redningsteam ( mountain rescue team recognised by the Lake District Search and Mountain Rescue Association (LDSMRA)). Det betyr at de er med på alle slags redningsoperasjoner (også uten at hunden søker) som feks å frakte folk ut av fjellet, å klatre etter folk som sitter fast på fjellhyller, osv - som en blanding av det arbeidet røde kors og NRH gjør. De er også derfor gode førstehjelpere og har kurs/kompetanse til feks å sette medisin via sprøyter ol, samt det å holde seg "i live" i fjellområder i all slags vær/årstider. Hundene trenes på både barmark og i snøskred.

2. De har egne figuranter som ikke trener hund. Alle som vil starte å trene opp hunden sin til redningshund, må først være figurant over en tid. Tiden kan variere fra ca 3 måneder til opp mot to år. Noen er figuranter hele tiden, for de liker å være ute og har ikke planer om å starte med hund selv. Dette sparer hundeførerne for mye tid og det er enklere å planlegge. Dette er spesielt effektivt fordi de ofte sender figurantene sine opp langt til fjells. Da blir figurantene der oppe hele dagen og en etter en av hundene kommer for å finne dem. Uten disse frivillige figurantene, ville mye tid gått vekk hvis de i tillegg skulle gått opp/ned fjellsidene for å hente/føre egen hund/figurere for de andre.

3. Leteaksjonene foregår mest i store fjellområder der det er mange som går seg vill eller setter seg "fast" pga mørke og/eller terrenget. Den søkemetoden de bruker er likt vårt "Fritt søk". Store og bratte teiger dekkes av raske border collier som er trent til kun å løpe langt fra føreren.
Ca 90% av hundene er bordercollier. De hundene er raske og er avlet for å løpe langt vekk (på leting etter sau).
De trener verken rundering eller spor. Men i teigsøket styrer de hundene med kroppen og andre tegn (armer/stemme). De bruker kun halsmelding, der hunden pendler mellom figurant/funn og fører og halser hos begge.

Torsdag morgen ble vi delt inn i 2 lag, et med godkjente hunder og et med ekvipasjene under utdanning, og så bar det ut i terrenget. For å gjøre treningen så effektiv som mulig tok alle med seg hundene og opprettet en "basecamp". Det var tydelig at dette er noe vi ikke trener nok på, for det var flere av hundene som ble nokså stressa av dette nye treningsmiljøet. Allikevel så fikk alle veldig godt utbytte av treninga, og der vi første kvelden kun hørte ord som "forsåvidt ok", "greit nok" eller "helt greit" i summingen rundt bordet etter middagen, så var de erstattet med ord som "Really good!", "Great!" og "excellent!" på slutten av samlinga, så det var tydelig at fremgangen var bra for alle, selv om det av og til gikk litt opp og ned etterhvert som hundene (og førerne) ble slitne.

Vi trente fra tidlig morgen til godt utpå ettermiddagen hver dag, og når instruktørene våre brukte "the skyline" som begrensningen på teigene, så sier det seg selv at det ble tilbakelagt en god del både lengde- og høydemeter på en helg. I treningsområdet vårt har vi en lang og bratt fjellrygg som vi nesten aldri bruker til vanlig, men denne gangen fikk vi virkelig brynt oss på søk her. Det var tydelig at hundene satte pris på å få gjøre noe annet enn "bare" rundering på flatene slik som de er vant med når vi trener her oppe til vanlig, men det var også tydelig at det var litt uvant for dem, noe vi fikk tilbakemeldinger på etter hver treningsdag i form av et evalueringsskjema som SARDA benytter på alle treninger.

På "A-laget" ble det fokusert mye på dekking av store områder med ukjente figuranter, og vi fikk masse tips om hvordan vi skulle jobbe for å øke "the invisible lead", som er den avstanden hunden jobber vekk fra føreren uten å returnere for å søke hjelp eller støtte. I forhold til deres treningsmetoder så var det tydelig at vår rundering lærer hundene til å holde seg relativt nær føreren, mens deres hunder gjerne kunne finne på å jobbe, selv uten fert, på mange hundre meters avstand fra hundeføreren. Det som allikevel var veldig gøy å se var at hundene lærte seg til denne arbeidsformen veldig raskt, og samtlige hunder økte denne "komfortsonen" for selvstendig arbeid ganske betraktelig over disse fire dagene. Det ble også på begge lag jobbet mye med figurantarbeid, noe som også er veldig viktig for hundene, men minst like viktig for oss hundeførere/figuranter.

Som seg hør og bør på en treningssamling i vårt dio, så ble det lagt stor vekt på det sosiale også, så det ble lange kvelder der treningstips og treningshistorier florerte. Vi fikk til og med et overraskelsesbesøk fra Politiet sent på lørdagskvelden, etter at Kaz hadde snakket så varmt om hennes forkjærlighet for politimenn. Det er jo veldig gøy å ha et så godt forhold til politiet at vi kan ringe og "bestille" en overraskelse sent på kvelden, selv om Kaz kanskje ikke var like fornøyd når hun fikk se bildene vi tok. For alle de "nye" i dio-et vårt, og kanskje spesielt for alle vi hadde med oss fra Kristiansand, hvor de ikke har hatt et aktivt miljø før nå og heller ikke har noen godkjente hunder eller instruktører i umiddelbar nærhet, så var nok dette sosiale vel så viktig som selve treningen, og forhåpentligvis fikk de med seg masse verdifull info og masse nytt pågangsmot hjem til sørlandet.

Vi hadde jo selvfølgelig både opp- og nedturer på samlingen, slik som det som regel alltid er, men med et godt og støttende miljø så kom alle seg gjennom helgen forhåpentligvis med mer positive enn negative erfaringer. Vi fikk alle noen spesifikke punkter å jobbe med, takket være evalueringsskjemaene, og de fleste av oss fikk også noen skikkelige aha-opplvevelser som jeg er helt sikker på at vil gjøre oss alle til bedre hundeførere, så det kan vel ikke sies annet enn at samlingen levde opp til alle forventninger og vel så det. Litt vanskelig var det jo å gå tilbake til å snakke norsk etter ei helg som foregikk nesten utelukkende på engelsk (flere av oss ble til og med overhørt når vi snakket engelsk til hundene våre), men etterhvert som hundeførerhjernene våre fikk oversatt og bearbeidet alle inntrykkene fra samlinga så tror jeg at språk-utfordringen ble totalt overskygget av all den kunnskapen vi fikk tilegnet oss. For min egen del så er det allerede avgjort at jeg MÅ være med neste gang også, og jeg tror ikke at jeg er alene om det...