Velkommen skal dere være!

Som en (en gang for lenge siden) håpefull journalist-spire, så er denne bloggen mitt fristed til å utfolde meg fritt omkring det som tar opp det meste av fritiden min, nemlig Odin og hans trening! Det jeg skriver er selvfølgelig mest for min egen del som treningsdagbok, men jeg håper allikevel at andre lesere vil kunne ha nytte av eller bare la seg underholde av alt det vi finner på ute i skog, mark og fjellheim. God lesing! ;-)

torsdag 30. september 2010

Tanker i etterkant, og ting satt i perspektiv...

Tenkte at jeg ville skrive litt nå som ting har blitt litt bearbeidet under topplokket...

Etter aksjon og funn natt til tirsdag, så var jeg jo selvfølgelig veldig fornøyd med Odin og veldig glad på jentenes vegne, men det som ikke sank inn før litt etterpå var HVA vi faktisk hadde vært med på! Det står jo i logoen vår - "hunden som redder liv", men hva er det egentlig som ligger i det annet enn noen ord på papir? Vi bruker veldig mye tid på å trene hundene våre, en del tid på å trene oss selv i de praktiske ferdighetene, men for vår egen motivasjons del - vet vi EGENTLIG hva vi holder på med? Det å kunne stille opp og faktisk spille en rolle  i andre menneskers liv... Tenker vi noengang skikkelig over det? Under avisintervjuet jeg og Krissi hadde så poengterte vi at det vi driver med ikke er hundetrening, men søk og redning, og at hundene i så måte er det verktøyet vi bruker, og dette mener jeg at de som av og til sliter med motivasjonen for trening virkelig bør tenke på! Det å delta på en leteaksjon der den savnede blir funnet av søkemannskaper, uansett om det er NRH eller andre organisasjoner er virkelig noe som bør sette ting litt i perspektiv, spesielt når aksjonen får en lykkelig slutt! Når man er på aksjon er man del av et stort fellesskap av mennesker som alle har en ting til felles, nemlig ønsket om å gjøre en innsats. Det er derfor man sier at et funn ikke tilhører en person, det er alle involverte som gjorde funn! Til syvende og sist så er det jo bare et slumpetreff at akkurat DU eller akkurat DET laget ble satt inn i akkurat DEN teigen der den savnede var. Alle de andre har jo allikevel gjort en kjempejobb med å avdekke områder der de savnede IKKE er, slik at videre søk kan konsentreres i andre aktuelle områder.

Og selvfølgelig... Ja, nå vet jeg at den aksjonen vi var på sist på en måte kan kalles ganske "unødvendig", siden det ikke stod om liv og død, og vi hele tiden visste at sea-kingen kunne komme inn og pluke opp de savnede uten å måtte lete, så om situasjonen hadde endret seg til det værre for de to jentene så hadde de kommet flyvende med en gang. Det er rart å si det, men på grunn av denne vissheten så følges det ikke så reelt som noen av de andre aksjonene vi har vært med på. Vi var første løsningsforslag istedetfor siste utvei! På tross av denne vissheten så fikk det meg til å tenke litt over hva som egentlig lå bak min beslutning om å begynne å trene i NRH, og hva som gjorde at jeg nektet å gi meg når ting buttet imot på treningene. Det var tanken om å få muligheten til å gjøre en innsats som (forhåpentligvis) ville komme samfunnet, familier og enkeltpersoner til gode. Det som imidlertid ble en slags oppvåkning for meg var at denne tanken faktisk var blitt litt borte i alt stresset jeg laget for meg selv i trenings- og prøve-sammenhengene. Det var liksom godkjenningen som ble viktigst, og tanken om å få gjøre en samfunnsnyttig innsats ble redusert til noe som hørtes fint ut, men som egentlig bare var tomme ord. Det er derfor jeg skriver dette. Det er fordi jeg ønsker å minne alle, både godkjente ekvipasjer og ekvipasjer på alle tenkelige nivåer, om å hele tiden huske på HVORFOR vi gjør det vi gjør! Så kanskje det kan være med på å sette ting litt i perspektiv når vi føler at treningen ikke går så bra som vi hadde håpt, eller når vi føler at tiden ikke strekker til og andre ting blir viktigere... Det er iallefall mitt lille tankekors.

5 kommentarer:

  1. EG tenker faktisk sånn. At dåkken REDDER LIV. Dåkken (NRH folk og hundane) gjer det jo om og om igjen! Og for meg som står utenfor, så er dåkken heltar, alle som ein! :-)

    Eg syns dessuten at det på ein måte er hundane som er dei aller største heltane, men så kjem føraren rett etter. Dåkken skal takle å finne ein død person i verste fall, eller ein som er hardt skada, dåkken er dei som når personen først, og som MÅ ha evne til å berolige, trøste, og vite kva som skal skje til ei kvar tid. Dåkken skal ha kontrollen.

    Og alle dåkken som har A hundar, som eg har møtt, har ein sånn spesiell ro over dåkken. Eg huske dessuten Ghita sitt innlegg om då hu gjekk seg vill, og koss hu blei behandla etterpå. Dåkken må kunne slikt, og dåkken kan det, og dåkken KAN hundane dåkkas.

    Nei, det er ikkje alltid dåkken redder livet til den som har gått seg vill, men når dåkken likevel gjer funn, gjer dåkken livet til dei etterlatte mykje bedre. Det er aldri negativt å gjer funn i mine auger. Og aksjonen natt til tirsdag var IKKJE mindre viktig eller alvorlig enn andre aksjonar. Jentene fant ikkje veien heim, og dåkken var der og hjalp dei ned. Så enkelt er det.

    Eg syns dessuten at det å bli opphengt i stresset med hundetreningen og prøvar, er heilt normalt. Det er et STORT ansvar som ligger på skuldrene dåkkas KVAR treningsøkt, og kvar einaste prøve er trening til den gongen det blir alvor.

    SvarSlett
  2. Helt enig med deg kari Anne. Det er bare så synd når vi ser eksempler (heldigvis ingen i vårt dio) på personer som ser på det å ha redningshund-trekant og hundefører-vest som et statussymbol, og ikke som et tegn på ansvar og forpliktelse...

    SvarSlett
  3. Veldig gode tanker John :-) Det er noe å tenke på. Hvorfor???
    Hvorfor vil jeg bli en godkjent ekvipasje?

    Og som du sier, det å godkjenne er bare såvidt starten. Selv om ikke alle når dit, av ulike grunner.
    Det er når du virkelig bidrar og stiller opp for å finne den/de savnede, det er da det virkelig begynner.
    Jeg pleier å "se for meg" familien til den savnede, tenker på hvor fortvilte de er og hvor gjerne de vil at den savnede blir funnet. Jeg tenker også på hvordan den savnede må ha det, redselen for ikke å bli funnet, kanskje. Det hjelper utrolig når man, etter maaange timer i søk, begynner å bli trøtt. Det er bare å stå på, for noen har det mye "verre" (den savnede selv og familien).

    Etter å ha vært med på ca 60 aksjoner, og de fleste gangene uten funn... så er allikevel vissheten om at man bidro - uvurderelig!!!

    SvarSlett
  4. Det er så riktig det du skriver! Jeg begynte med en hund som trengte utfordringer og begynte egentlig mer eller mindre tilfeldigi NRH. Denne treningen utviklet seg ikke bare for hunden, men også for meg. Etter hvert ble det ikke viktigst å trene hund, men å bli klar for det store oppdraget som sto foran meg. Å redde liv! Det er et oppdrag som er utrolig viktig - derfor skal vi også være veldig klar over hva vi gjør, og hvilke krav vi må stille til oss selv og hunden. Vi må stole så mye på oss som ekvipasje at vi er trygge på å gå ut og slite i mørket og regnet (av en eller annen grunn er det ofte da vi må ut). For meg var enhver aksjon et kjempekick, og de gangene vi var med på funn, blir aldri glemt. ... kan du ikke sende den lille artikelen din over inn til Redningshunden? Tanker fra hundefører er alltid intr å lese for andre som er på vei til samme mål - og for alle andre.
    hilsen Sidsel :)

    SvarSlett
  5. Sissel: Artikkelen er skrevet litt mer utfyllende og allerede sendt til redningshunden, så får vi bare se om de vil ha det på trykk... :-)

    SvarSlett