330-besøk

Dette ble altså ei innholdsrik helg... Jakt på fredag, parkbesøk på lørdagen og idag skulle vi altså på trening med 330 skvadronen på Sola. Møtte de andre utenfor porten like før klokka 12, så kjørte vi inn i samlet flokk. I første omgang var det tilvenning som stod på programmet, men jeg og Odin har jo vært med på det tidligere i forkant av øvelsen vi hadde i februar, så jeg stod over heisingen i selen inne i hangaren og brukte heller litt mer tid på det å sitte i helikopteret tett sammen med masse andre hunder. Odin godtar jo helt fint å ha munnkurv på seg, men i og med at hundene ofte føler seg litt forsvarsløse medmunnkurven på, så var det viktig for meg å se at han roet seg raskt og fint selv når han satt "omringet" av andre hannhunder.

Etter at alle som ønsket det hadde fått seg en heisetur så takset helikopteret ut avhangaren og skrudde på motorene. Vi skulle deretter gå 6 ekvipasjer om gangen inn i helikopteret, sette oss og roe hundene helt ned før vi gikk ut igjen. Når alle hadde fått prøvd dette så skulle vi gjøre det samme en gang til, denne gangen med rotorene igang. Alt sammen gikk helt smertefritt for både min og Odin sin del. Han hadde veldig lyst til å være først i rekka når vi gikk ut av helikopteret, så jeg måtte holde ham igjen så han ikke tok avgårde forbi alle de andre (og dermed også rett ut på rullebanen), men så lenge jeg var bestemt og sendte ut signalene om at "dette er ikke farlig for meg og dermed heller ikke farlig for deg!" så godtok han det uten problem.

Når vi var ferdige med den tilvenningen så var det klart for heising og firing. En og en ekvipasje ble heist opp, koblet av inne i helikopteret. fikk tid til å roe ned hunden før vi ble koblet på igjen og firt ned. Jeg skal ærlig inrømme at jeg følte meg som en guttunge i en berg- og-dal-bane! Kjempemorsomt å trene på dette, og jeg må si at jeg misuner de som får drive på med det til daglig (selv om de sikkert får et helt annet syn på det å fly helikopter, og det å dingle i en wire høyt over bakken også for den saks skyld...). Odin tok også det hele med stor ro, og når vi etter å ha blitt firt ned igjen gikk ut for å søke etter figuranten som lå skjult i et skogholt like ved, så var det ingenting som tilsa at Odin syntes at noe av det vi hadde gjort var skummelt. Nesa var på og søksiveren var høy, og til min glede så blandet han ikke inn halsmelding (siden vi har trent så mye på det i det siste) men kom raskt tilbake til meg med fin-fin melding. Alt i alt en super avslutning på en utrolig morsom treningsøkt!