Teig og lurerundering på Dale

Idag var planen egentlig "bare" å kjøre et teigsøk, så jeg gav Gro Elin helt frie tøyler til å lage en case til meg. Etter å ha lagt ut et langt og krevende spor til Nina og Bina som de skulle få etter sin krevende (langt mer krevende enn antatt viste det seg etterhvert) oppgave, der Nina skulle testes i orientering og GPS-bruk, siden hun ikke fikk med seg B-øvelsen forrige helg. Odin var selvfølgelig med meg når jeg la ut sporet, så han fikk en gid halvtime/3 kvarters luftetur før treninga. (som jeg i tillegg var en time for tidlig ute til... Merkelig hva som skjer med døgnrytmen når det begynner å bli lyst så tidlig...)

Min case var at noen fiskere var savnet mellom Breidvika og kaien på Dale, så vi gikk inn stien til dalevika og fortsatte frem til Breidvik. Vinnen stod ganske fint rett inn fra fjorden, så vi gikk et godt stykke fra vannet for å få dekket så mye terreng som mulig, selv om det enkelte plasser var ganske ufremkommelig, med bratt stup rett ned i sjøen på den ene siden og tett gran-og-einerbusk-helvete på den andre. Odin jobbet veldig bra, og var både selvstendig og styrbar, og det var veldig lett å se når han jobbet på noe.

På toppen av haugen mellom Dalevika og Breidvika, helt utpå kanten av det bratte stupet ned i sjøen inne ved stranden, så viste Odin igjen kompassnål-modusen sin, når han hørte (og senere så) en familie som gikk i sjøkanten på andre siden av Dalevika. En liten stund så var jeg faktisk litt redd for at han skulle finne på å ta et svalestup for å komme eg raskt bort til dem, men når jeg startet å gå nedover mot stien igjen så fulgte han fint etter og med en gang vi kom ned på stranden så løp han bort til der han hadde sett familien, tok opp sporet, fant og meldte fint. De så litt overraskede ut der de satt og spiste nistemat og plutselig fikk besøk av Odin, men det gikk helt fint. Jeg belønnet selv og så bar det videre for å finnne de"savnede fiskerne".

Omtrent halvveis mellom stranden og gapahuken forsvant Odin og ble borte leeenge. Jeg så at han jobbet seg fremover, så da valgte jeg bare å fortsette på den nedre merkede stien (som jeg oppdaget for første gang på denne økta.) oppover mot gapahuken og bygningene. Når jeg nærmet meg sistnevnte så jeg Odin sammen med 2 turister som gikk og tok bilder - han var innom og sjekket dem før han løp inn i gapahuken. Min første tanke var "IKKE finn mat der!!!" men etter en liten stud kom han tilbake med melding. Som vanlig når det er melding på gruppe så skal han hilse på alle i gruppen før han melder. På påvisningen løp han via de to turistene og inn i gapahuken, der Trond Arve satt og ventet. Rask belønning før det bar videre på spor etter Bjørn Erik, som også hadde vært med i gruppen men som stakk av når Odin kom (siden den ene fiskeren i casen var livredd hunder). Etter et lite forfølgelsesspor så fant vi ham sittende bak en busk, og etter litt belønning så var det tilbake til bilene for lunch før andre økt.

Andre økt ble en kort rundering med 4 figuranter. Jeg gav beskjed om at jeg ville ha en ukjent oppgave, men gjerne med utilgjengelige figuranter der det var mulig. Akkurat idet jeg skulle starte så kom det en turgåer med en stor labrador-hann gående opp fra stranden, så jeg ventet med å sende Odin til de var passert. Idet de gikk forbi, så hørte jeg litt brumming fra labben, og det var den eneste gangen Odin reagerte på at den var der, og det bare med å snu litt på hodet og pipe en gang. Etter et lite pip så var det tilbake til kompassnål-stilling med fullt fokus ut i terrenget, så selv om jeg sendte ham ut mens turgåeren og labben fremdeles var på stien, så gikk han ut på et skikkelig fint slag. Trakk langt fram og fant Bjørm Erik på første slag. Etter melding og belønning så var det tilbake igjen for å sende ut på motsatt side, og her ble det litt kluss. Odin løp ut på marka og trakk tilbake til skogholtet mellom marka og fotballbanen 2 ganger, så lit slutt så måtte jeg få ham ut på fjord-siden igjen på et kort slag og så få ham ut igjen på siden opp mot Dalevann med en passering. I ettertid så har jeg jo kommet fram til at han garantert har hatt ferten fra bygningene og bilene i nesen når han kom ut på markene, og at det mest sannsynlig var derfor han trakk den veien, men sånne ting er desverre litt lette å glemme i "kampens hete"...
Passeringen gikk supert og han løp fint ut,trakk langt frem og fant Nina og Gro-Elin sittende sammen inne i ei liita hule mellom 2 svære kampesteiner. Som vanlig så ville han hilse på begge to før melding, noe som ikke viste seg å være helt problemfritt, for det var såvidt plass til de to figurantene inni hulen, og det å forsøke å presse inn en gal rottis også.... Vel - kamel og nåløye er en nærliggende sammenligning... Uansett så ble det melding og belønning (også med hund oppå figuranter og svært begrenset bevegelsesrom) før det bar videre for å lete etter sistemann. Vi runderte oss nedover stien og Odin gikk egentlig veldig bra - langt ut, god fremdrift og relativt lett å styre (selv om jeg hadde litt problemer med å få ham inn til midtlinja etpar ganger). Når vi kom ned til steinura og den tette skogen rett før stranda, så ble vi imidlertid stoppet og fikk beskjed om at vi hadde gått over siste figurant, og at det var utelukkende MIN feil. (da forstod jeg hvorfor Odin hadde vært så motvillig med å komme inn til passering lenger oppe. For at han skulle få jobbet liitt mer så snudde vi og jeg sendte ham ut på et slag ned mot sjøen mens vi gikk tilbake mot bilene. Han jobbet utrolig godt og lenge, men når han nærmet seg midtlinja så kalte jeg ham inn igjen og sendte på mytt. Det jeg ikke visste var at de andre stod bak meg og holdt på å knekke sammen av latter, for jeg gikk i fører-fella hver gang Odin nærmet seg figuranten. Gro Elin hadde virkelig gått innfor å lure meg, og jeg lot meg lure. Trond lå nemlig oppå et veltet tre bare 2 meter fra midtlinja, så Odin måtte faktisk helt inn på midtlinja for å få ferten av ham, og hver gang han nærmet seg, så avbrøt jeg søket. Etter litt om og men så lokaliserte Odin allikevel Trond, og satte igang med en flott halsmelding. Jeg ba ham om å belønne halsen (siden den var jevn og fin og siden han hadde jobbet så lenge og blitt snytt for funnet av meg tidligere.)

Veldig gøy å få noen slike oppgaver og utfordringer av og til, for de viser meg jo klart og tydelig at selv om jeg selv mener at jeg stoler på Odin, så er jeg ofte låst på en idè om hvor jeg tror figurantene skal være og jobber ut fra det istedenfor å la Odin ta seg av leting og lokalisering. Man sier jo at man ikke kan lære en gammel hund nye triks - noe jeg vel har klart å motbevise med Odin, men om det er mulig å lære en ny hundefører elementære ting er det vel mer tvil om etter slike opvisninger som jeg hadde denne økta. Men som kjent så må man inrømme at man har et problem forå kunne løse problemet, og inrømmelsen er tydelig fra min side, så nå må det jobbes mer med slike oppgaver - noe som betyr teig og praktisk helt til snøen forsvinner og vi kan gjenoppta sportreningen.